Tilknytning til livssynsgrunnlag
Departementet benytter begrepet «tilknytning til livssynet», og definerer denne slik: «Med tilknytning menes en genuin forbindelse som bygger på at man deler de verdiene og idealene, eller den tro, det aktuelle livssynet er tuftet på, og at man identifiserer seg med og har virksomhet som legger livssynet tydelig til grunn. Dette til forskjell fra en tilknytning som bare gjør seg gjeldende i det «ytre», som en formalitet uten reell betydning (proforma). Departementet er opptatt av at tilknytningen kan dokumenteres for initiativtakere, skoleeier og ledelseskrets.»
Overordnet vil vi anbefale KD å fokusere på skolens innhold i vurderingen av om skolen er et faktisk livssynsalternativ. Et genuint engasjement for en skole reelt preget av det livssynet skolen er godkjent på grunnlag av, er avgjørende for at dette skal skje i praksis. Men dersom man skal ha fokus på hva som påvirker skolens innhold, bør det gjøres endringer i hvilke aktører KD er opptatt av at skal ha tilknytning. De som faktisk påvirker skolehverdagen er skolens eier, skolens styremedlemmer, skolens ledere, og trolig aller mest skolens ansatte. Den siste gruppen er helt avgjørende, men er utelatt fra KDs høringsnotat. Skolens initiativtagere er kun relevante for skolens faktiske innhold i den grad de deltar som styremedlemmer, skoleledere, ansatte eller i en rolle hos skoleeier som samspiller med skolen i hverdagen.
Overordnet vil vi anbefale KD å fokusere på skolens innhold i vurderingen av om skolen er et faktisk livssynsalternativ. Et genuint engasjement for en skole reelt preget av det livssynet skolen er godkjent på grunnlag av, er avgjørende for at dette skal skje i praksis. Men dersom man skal ha fokus på hva som påvirker skolens innhold, bør det gjøres endringer i hvilke aktører KD er opptatt av at skal ha tilknytning. De som faktisk påvirker skolehverdagen er skolens eier, skolens styremedlemmer, skolens ledere, og trolig aller mest skolens ansatte. Den siste gruppen er helt avgjørende, men er utelatt fra KDs høringsnotat. Skolens initiativtagere er kun relevante for skolens faktiske innhold i den grad de deltar som styremedlemmer, skoleledere, ansatte eller i en rolle hos skoleeier som samspiller med skolen i hverdagen.
Ansattes tilknytning
Overordnet del av læreplanen presiserer at «s koleeiere, skoleledere og lærere har ut fra sine ulike roller et felles ansvar for å legge til rette for god utvikling i skolen». Forskning på skoleutvikling i Norge vektlegger at alle disse «nivåene» har en rolle i skoleutvikling. Skolen som organisasjon beskrives f.eks. som «løst koblede systemer» (f.eks. i Henriksen 2024, s. 218 og i Paulsen 2019/2023) der administrativ kontroll mellom leddene i praksis ikke fungerer som tilnærming til skoleutvikling fordi alle nivåene har, og må ha, en grad av reell autonomi. Selv om det er elementer av hierarkisk styring i skole, er det meste av reell skoleutvikling avhengig av dialog mellom ulike aktører i gjensidig respekt for leddenes rolle og kompetanse. Hierarkisk styring gir lav koherens mellom mål, vedtak, planer og myndighetslinjer og skolens kjernepraksis (Paulsen 2019/2023, s. 57). Dialog med tydelig involvering av skolens ansatte fremheves også i NOU2023:27 – Et nytt system for kvalitetsutvikling (Regjeringen 2023, s. 40-42). Skoleutvikling som reelt preger skolens praksis må være dialog- og tillitsbasert, med aktiv involvering og medskaping fra skolens ansatte, skolens ledere og skolens eiere. Skolens ansatte er derfor helt avgjørende aktører i skolens praksisutvikling.
Det er lærerne (og de andre ansette) som møter elevene i skolehverdagen, og som er de viktigste bidragsyterne i skolenes profesjonsfellesskap, som derfor i praksis skaper skolen som et livssynsalternativ til offentlig skoler. Professor David Smith ved Calvin University regnes som en av de mest innflytelsesrike fagpersoner på forhold mellom skolens livssynsgrunnlag og pedagogisk praksis i kristne skoler i verden i dag. Hans siste bok, Everyday Christian Teaching (2025) er en demonstrasjon av fokuset i den faglige diskursen om kristne skoler internasjonalt. Det handler om det nære forholdet mellom hverdagsvalgene lærere gjør i klasserommet og realiseringen av en kristen skoles livssynsgrunnlag i skolehverdagen – valg som i stor grad i praksis er utenfor rommet for rektor og styrets administrative kontroll. For at kravet om tilknytning til livssynet skal gi praktisk betydning for hverdagen i en skole, er det avgjørende at kravet om tilknytning omfatter en vesentlig andel av skolens ansatte.
Det er betydelige fagmiljøer som jobber forskningsbasert og faglig med livssynsskoler internasjonalt, men det er en utfordring at fagmiljøet for dette i Norge er svært begrenset. Det henger trolig sammen med at den relative andelen livssynsbaserte skoler i Norge er svært lav sammenlignet med mange andre land. Det medfører også at det i svært liten grad utvikles godt kvalitetssikrede læremidler tilpasset læreplanforsterkningene (formelt «Synliggjøringstilleggene») og alternative læreplaner for livssynsskoler i Norge. Det bygger opp under at faglærerne er avgjørende for å utvikle en livssynsskole i forhold til dens godkjenningsgrunnlag. Lærere har normalt ikke fått kompetanse på livssynsprofil i skolen i sin lærerutdanning, og det er svært få kurs tilgjengelige som en skoleeier kan sende sine ansatte på for å utvikle denne kompetansen. Lærere og andre ansatte må derfor ta aktivt ansvar for å finne og hente faglig inspirasjon på forholdet mellom livssyn og skole, og delta aktivt i profesjonsfellesskapets faglige arbeid for å utvikle skolens livssynsprofil. Uten ansatte med engasjement for og kompetanse på livssynet skolen er godkjent på grunnlag av, vil det i praksis være umulig å unngå at tilknytningen til livssynet blir «en formalitet uten reell betydning (proforma)».
Robert Benne (2001) utforsket forhold mellom tilhørighet og livssynsprofil for kristne friskoler i høyere utdanning i USA, og konkluderte med at skoler som utviklet sin livssynsbaserte profil var opptatt av at en betydelig andel av styremedlemmer hadde en klar tilhørighet til livssynet, og tilsvarende at skoleledelsen i hovedsak bestod av personer med slik tilhørighet (s. 187-190). Den viktigste faktoren var likevel tilhørighet hos skolenes ansatte (s. 191). Dersom det skal gi mening å kreve dokumentasjon av tilknytning til livssynet for å sikre at skolen er et reelt livssynsalternativ, må det etterspørres en dokumentasjon av hvordan skolen vil rekruttere ansatte som har denne tilknytningen.
Vi har forståelse for at Kunnskapsdepartementet ser til initiativtagerne til skolen. Men for at skolens initiativtagere skal påvirke skolens tilbud, må disse få roller tilknyttet skolen videre, f.eks. i styret, i skoleledelsen, i skoleeiers oppfølging av skolene eller i personalgruppen på skolen.
Alle våre søknader om skoleetableringer har vært gjort som respons på lokale foreldreinitiativ. I disse foreldregruppene har vi erfaring med at privatpersoner uten synlig tilknytning til en kristen menighet eller organisasjon har vært sentrale pådrivere for etablering av en kristen skole. Disse har sett hvordan kristne skoler ser ut, og ønsket et slikt alternativ til offentlig skole for sine barn. Engasjementet deres for at det skal være en kristen skole har vært reelt. Men disse har ikke hatt roller med innflytelse på skolens profil etter etablering.
Undersøkelser knyttet til privatpersoners trosliv er problematisk fra et personvernperspektiv. Dersom dette skal undersøkes må det i det minste kreves god legitimitet i forhold til disse personenes faktiske betydning for innholdet i skolen. Dersom man skal stille krav til dokumentasjon av tilknytning til livssyn, bør det stilles til de som faktisk har påvirkning på skolehverdagen. Vi vil derfor anbefale KD å ikke stille krav til dokumentasjon av livssyn til initiativtakere som f.eks. deltagere i en foreldregruppe. Dersom man skal stille krav til dokumentasjon av tilknytning må det knyttes til relevante roller: Lærere, andre ansatte, styremedlemmer, skolens eier, og eventuelle fagpersoner ansatt hos skolens eier som har en rolle i kvalitetsdialog og oppfølging av skolen.
Vi mener det mangler en vesentlig komponent i KDs opplisting over typer tilknytning som kan (eller bør) dokumenteres – nemlig kompetanse på skoler etter det aktuelle livssynsgrunnlaget. Som tidligere nevnt er fagmiljøet i Norge på dette svært begrenset. Forskning på friskoler internasjonalt tyder likevel på at en skoles langsiktige utvikling som et reelt livssynsalternativ sannsynliggjøres av et helhetlig engasjement for og kompetanse på koblingen mellom livssynsgrunnlaget og praktisk skoledrift. Mike Simmonds (2013) påpeker f.eks. at selv om mange styremedlemmer i livssynsskoler i England er profesjonelle i kirken (prester o.l.), viser det seg at de har et tydelig behov for kompetanseheving på temaet «kristen skole» (og ikke bare på «skole» generelt) for å kunne ivareta sin styrefunksjon etter intensjonen (s. 135). NOU 2023:27 fremhever også generelt behovet for at alle «nivåer» i kvalitetsutviklingsdialogen sitter på relevant kompetanse for å kunne fylle rollene sine. Det vektlegges særlig behovet for kompetanse hos skolens ansatte (Regjeringen 2023, s. 41). Det er på ingen måte en automatisk kobling mellom «tilknytning» til et livssyn og kompetanse på hvordan et livssyn kan og bør prege en skolehverdag for at en skole skal være et reelt livsynsalternativ.
Gitt det svært begrensede fagmiljøet på dette området i Norge, er det vanskelig å kreve slik kompetanse hos alle som vil starte en livssynsskole Men dersom en skolesøker kan dokumentere at de har faglig kompetanse på skoler drevet på det aktuelle livssynsgrunnlaget (enten hos skolens eier, hos styremedlemmer, hos skoleledere eller hos ansatte), eller kan fremlegge forpliktende planer for hvordan slik kompetanse skal oppnås, bør dette tillegges vekt i en vurdering av om en kan anta at en skole vil være et reelt livssynsalternativ.
Vi vil påpeke at både i forhold til søknadsbehandling og tilsynvirksomhet trenger også Udir å ha et kompetansemiljø som kjenner til den faglige samtalen om forholdet mellom livssyn og skole for de ulike typene livssynsskoler.
Det er lærerne (og de andre ansette) som møter elevene i skolehverdagen, og som er de viktigste bidragsyterne i skolenes profesjonsfellesskap, som derfor i praksis skaper skolen som et livssynsalternativ til offentlig skoler. Professor David Smith ved Calvin University regnes som en av de mest innflytelsesrike fagpersoner på forhold mellom skolens livssynsgrunnlag og pedagogisk praksis i kristne skoler i verden i dag. Hans siste bok, Everyday Christian Teaching (2025) er en demonstrasjon av fokuset i den faglige diskursen om kristne skoler internasjonalt. Det handler om det nære forholdet mellom hverdagsvalgene lærere gjør i klasserommet og realiseringen av en kristen skoles livssynsgrunnlag i skolehverdagen – valg som i stor grad i praksis er utenfor rommet for rektor og styrets administrative kontroll. For at kravet om tilknytning til livssynet skal gi praktisk betydning for hverdagen i en skole, er det avgjørende at kravet om tilknytning omfatter en vesentlig andel av skolens ansatte.
Det er betydelige fagmiljøer som jobber forskningsbasert og faglig med livssynsskoler internasjonalt, men det er en utfordring at fagmiljøet for dette i Norge er svært begrenset. Det henger trolig sammen med at den relative andelen livssynsbaserte skoler i Norge er svært lav sammenlignet med mange andre land. Det medfører også at det i svært liten grad utvikles godt kvalitetssikrede læremidler tilpasset læreplanforsterkningene (formelt «Synliggjøringstilleggene») og alternative læreplaner for livssynsskoler i Norge. Det bygger opp under at faglærerne er avgjørende for å utvikle en livssynsskole i forhold til dens godkjenningsgrunnlag. Lærere har normalt ikke fått kompetanse på livssynsprofil i skolen i sin lærerutdanning, og det er svært få kurs tilgjengelige som en skoleeier kan sende sine ansatte på for å utvikle denne kompetansen. Lærere og andre ansatte må derfor ta aktivt ansvar for å finne og hente faglig inspirasjon på forholdet mellom livssyn og skole, og delta aktivt i profesjonsfellesskapets faglige arbeid for å utvikle skolens livssynsprofil. Uten ansatte med engasjement for og kompetanse på livssynet skolen er godkjent på grunnlag av, vil det i praksis være umulig å unngå at tilknytningen til livssynet blir «en formalitet uten reell betydning (proforma)».
Robert Benne (2001) utforsket forhold mellom tilhørighet og livssynsprofil for kristne friskoler i høyere utdanning i USA, og konkluderte med at skoler som utviklet sin livssynsbaserte profil var opptatt av at en betydelig andel av styremedlemmer hadde en klar tilhørighet til livssynet, og tilsvarende at skoleledelsen i hovedsak bestod av personer med slik tilhørighet (s. 187-190). Den viktigste faktoren var likevel tilhørighet hos skolenes ansatte (s. 191). Dersom det skal gi mening å kreve dokumentasjon av tilknytning til livssynet for å sikre at skolen er et reelt livssynsalternativ, må det etterspørres en dokumentasjon av hvordan skolen vil rekruttere ansatte som har denne tilknytningen.
Vi har forståelse for at Kunnskapsdepartementet ser til initiativtagerne til skolen. Men for at skolens initiativtagere skal påvirke skolens tilbud, må disse få roller tilknyttet skolen videre, f.eks. i styret, i skoleledelsen, i skoleeiers oppfølging av skolene eller i personalgruppen på skolen.
Alle våre søknader om skoleetableringer har vært gjort som respons på lokale foreldreinitiativ. I disse foreldregruppene har vi erfaring med at privatpersoner uten synlig tilknytning til en kristen menighet eller organisasjon har vært sentrale pådrivere for etablering av en kristen skole. Disse har sett hvordan kristne skoler ser ut, og ønsket et slikt alternativ til offentlig skole for sine barn. Engasjementet deres for at det skal være en kristen skole har vært reelt. Men disse har ikke hatt roller med innflytelse på skolens profil etter etablering.
Undersøkelser knyttet til privatpersoners trosliv er problematisk fra et personvernperspektiv. Dersom dette skal undersøkes må det i det minste kreves god legitimitet i forhold til disse personenes faktiske betydning for innholdet i skolen. Dersom man skal stille krav til dokumentasjon av tilknytning til livssyn, bør det stilles til de som faktisk har påvirkning på skolehverdagen. Vi vil derfor anbefale KD å ikke stille krav til dokumentasjon av livssyn til initiativtakere som f.eks. deltagere i en foreldregruppe. Dersom man skal stille krav til dokumentasjon av tilknytning må det knyttes til relevante roller: Lærere, andre ansatte, styremedlemmer, skolens eier, og eventuelle fagpersoner ansatt hos skolens eier som har en rolle i kvalitetsdialog og oppfølging av skolen.
Vi mener det mangler en vesentlig komponent i KDs opplisting over typer tilknytning som kan (eller bør) dokumenteres – nemlig kompetanse på skoler etter det aktuelle livssynsgrunnlaget. Som tidligere nevnt er fagmiljøet i Norge på dette svært begrenset. Forskning på friskoler internasjonalt tyder likevel på at en skoles langsiktige utvikling som et reelt livssynsalternativ sannsynliggjøres av et helhetlig engasjement for og kompetanse på koblingen mellom livssynsgrunnlaget og praktisk skoledrift. Mike Simmonds (2013) påpeker f.eks. at selv om mange styremedlemmer i livssynsskoler i England er profesjonelle i kirken (prester o.l.), viser det seg at de har et tydelig behov for kompetanseheving på temaet «kristen skole» (og ikke bare på «skole» generelt) for å kunne ivareta sin styrefunksjon etter intensjonen (s. 135). NOU 2023:27 fremhever også generelt behovet for at alle «nivåer» i kvalitetsutviklingsdialogen sitter på relevant kompetanse for å kunne fylle rollene sine. Det vektlegges særlig behovet for kompetanse hos skolens ansatte (Regjeringen 2023, s. 41). Det er på ingen måte en automatisk kobling mellom «tilknytning» til et livssyn og kompetanse på hvordan et livssyn kan og bør prege en skolehverdag for at en skole skal være et reelt livsynsalternativ.
Gitt det svært begrensede fagmiljøet på dette området i Norge, er det vanskelig å kreve slik kompetanse hos alle som vil starte en livssynsskole Men dersom en skolesøker kan dokumentere at de har faglig kompetanse på skoler drevet på det aktuelle livssynsgrunnlaget (enten hos skolens eier, hos styremedlemmer, hos skoleledere eller hos ansatte), eller kan fremlegge forpliktende planer for hvordan slik kompetanse skal oppnås, bør dette tillegges vekt i en vurdering av om en kan anta at en skole vil være et reelt livssynsalternativ.
Vi vil påpeke at både i forhold til søknadsbehandling og tilsynvirksomhet trenger også Udir å ha et kompetansemiljø som kjenner til den faglige samtalen om forholdet mellom livssyn og skole for de ulike typene livssynsskoler.
Dokumentasjon av behovet for en livssynsskole
KD sier (1.3.3): «Departementet vil presisere at det ved vurderingen av behovet for en omsøkt livssynsskole, skal sees hen til det potensielle elevgrunnlaget. Søkere bør kunne dokumentere at det er konkret behov for en skole som drives på grunnlag av det aktuelle livssynet. For eksempel bør den som søker om godkjenning av en kristen skole, kunne underbygge at det vil være et tilstrekkelig tilfang av elever i området som ønsker å gå på en skole der kristendom inngår som en naturlig del av verdigrunnlaget.
Vi er grunnleggende enige i at friskoler bør etableres som respons på et behov meldt av foreldre (og eventuelt elever). Samtidig ser vi at det er svært vanskelig å forutsi hvem som kommer til å søke en livssynsbasert friskole når den først blir etablert. All erfaring tilsier at faktiske søkere til en friskole kommer fra familier med langt bredere bakgrunn, og i langt større omfang enn den mest dedikerte foreldregruppen, som gjerne tar initiativ til skolen. Et eksempel på denne differansen mellom første interessegruppe og skolens søkere over tid ser man f.eks. hos Hans Nilsen Hauge videregående skole i Fredrikstad, som ifølge avisen Dagen startet med 17 søkere første år, men nå i 2025 har 287 søkere til 90 plasser på VG1 (Dagen, 2025).
Hagesæther og Sandsmark (2018) undersøkte bl.a. hvor stor andel av elevene ved menighetseide friskoler som kom fra hjem der foreldrene var medlemmer i menigheten som eide skolen. Med unntak av friskolene eid av Menigheten Samfundet og Det Alminnelige Samfund varierte andelen fra 20% i skoler eid av trosmenigheter (i dag gjerne omtalt som karismatiske frimenigheter) til 41,9% i friskoler eid av adventistmenigheter (s. 268). Mangfoldige friskoleklasserom er også i tråd med loven, som krever at friskoler godkjent etter privatskoleloven skal være åpne for alle, og i tråd med prinsippet at vi i Norge ønsker at elever skal møtes på tvers av livssyn, sosial, økonomisk og kulturell bakgrunn i det norske skolefellesskapets klasserom.
Mangfoldige klasserom er i høyeste grad realiteten i de fleste lyssynsbaserte friskoler godkjent etter privatskoleloven i dag. En formulering som går i retning av at KD forventer at primært, eller kanskje kun, elever tilhørende et spesifikt livssyn skal gå i livssynsbaserte skoler, vil sende negative signaler i forhold til et ønske om mangfoldige og inkluderende friskoleklasserom i Norge. Mange velger en friskole først når friskolen er etablert og de får se hvordan en livssynsbasert friskole er i praksis. Da kan det f.eks. være langt flere enn menighetsaktive kristne som ønsker et kristent skoletilbud. Dette ser vi hverdagen i friskoler over hele Norge, og det er bl.a dokumentert i Hagesæther og Sandsmark (2018, s. 281).
At Udir krever dokumentasjon på at det er foreldre som ønsker en livssynsbasert friskole er rimelig, men det vil ikke være realistisk mulig å forutsi hvor mange som faktisk vil ønske å velge en friskole etter etablering basert på en slik kartlegging av interessen på søkertidspunkt. Slik informasjon kan derfor ikke benyttes på en rasjonell måte til å for eksempel bestemme størrelsen på et godkjent tilbud. Siden en livssynsbasert skole kun vil få elever fra familier som mener dette skoletilbudet er det beste for elevene i den aktuelle familien, vil dette også regulere seg selv. Dersom det ikke er et elevgrunnlag for en livssynsbasert skole vil skolen ikke få elever, og vil måtte legges ned etter kort tid.
KD sier: «Siste strekpunkt trekker frem en eventuell uttalelse fra en relevant livssynsorganisasjon eller -samfunn. Det er ment å synliggjøre at i tilfeller der søknadsmyndigheten ser behov for å belyse om vilkåret om tilknytning er oppfylt, så kan den velge å forelegge søknaden for en relevant livssynsorganisasjon eller -samfunn for uttalelse om for eksempel kvaliteten og seriøsiteten på den fremlagte synliggjøringen av livssynet. Organisasjonen eller samfunnet vil også kunne uttale seg om behovet for den omsøkte skolen (se punkt 1.3.3), basert på medlemstall eller aktivitet i et bestemt område».
Det er potensielt svært problematisk at Udir skal kunne gå til en livssynsorganisasjon for en uttalelse om en søknad om å etablere en friskole på livssynsgrunnlag. For det første er det lite som tyder på at Udir har god nok kompetanse på livssyn til å f.eks. velge hvilken kristen menighet eller organisasjon de bør ta kontakt med for å kartlegge behov for en kristen friskole. For det andre er det svært få livssynsforsamlinger som har kompetanse på skoledrift basert på sitt livssyn. Et trossamfunn eller en livssynsorganisasjon vil i beste fall kunne uttale seg som representant for sin lokale medlemsmasse, og bekrefte eller avkrefte at det finnes foreldre der som ønsker et slikt tilbud. Dersom uttalelser fra trossamfunn eller livssynsbaserte organisasjoner skal være en faktor, er det avgjørende at de som søker om etablering i så tilfelle blir ansvarlige for å fremskaffe slik dokumentasjon, og ikke at Udir på selvstendig grunnlag skal vurdere hvem de skal innhente uttalelse fra. Tidligere saksbehandling gir oss ikke grunnlag for å tro at Udir vil kunne klare å orientere seg på en kompetent måte i landskapet av trossamfunn og livssynsorganisasjoner.
KD sier: «Videre vil det være relevant om det allerede finnes skoler godkjent på samme grunnlag i samme område. Motsvarende vil det ikke være relevant for en skole som søker på grunnlag av livssyn å vise til at det generelt er behov for eller ønske om en privat skole i området eller at det er behov for en skole med en alternativ profil, for eksempel realfag eller teknologi.»
Vi er skeptiske til en generell uttalelse om at det er relevant om det allerede finnes friskoler godkjent etter samme grunnlag i et område, i vurdering av om det skal godkjennes en ny friskole. Udir kan ikke avgjøre om f.eks. katolske foreldre skal akseptere at et tilbud ved en friskole drevet av Menigheten Samfunnet, en lokal karismatisk frimenighet eller Adventistkirken er tilstrekkelig for å ivareta deres rett til å velge en utdannelse for sine barn for å ivareta deres religiøse, moralske og/eller filosofiske overbevisning. Valg av en livssynsbasert friskole handler om foreldrenes menneskerettslige oppdragermandat, og det er foreldrene som vil kunne vurdere om det i deres område finnes et slikt tilbud som er relevant. Vi viser her igjen til prinsippet om at friskoler som ikke aktivt velges av familier ut ifra et opplevd behov, naturlig vil bli lagt ned.
En annen utfordring med formuleringen her er at fylket/kommunen i praksis har fått en vetorett mot etablering av friskoler godkjent etter privatskoleloven i sitt område. Det er mange eksempler på at lokalpolitikerne er helt likegyldige i forhold til barns og foreldres religions-, tanke- og utdanningsfrihet. Søknader om godkjenning i dag må derfor de facto adressere både Udir og lokale folkevalgte. I møte med lokalpolitikere som ikke er opptatt av menneskerettighetene som privatskoleloven skal fremme, må man derfor adressere behovet for et alternativ til den offentlig skole på en annen måte enn mot nasjonale saksbehandlere som man må forvente at har kompetanse på lovens formål. Så lenge denne lokalpolitiske vetoretten finnes i lovverket, er det viktig at det ikke holdes mot en friskolesøknad med en livssynsbegrunnelse at den også adresserer andre behov for skoletilbud i nærmiljøet.
KD sier: «Søknadsmyndigheten skal gjøre en selvstendig vurdering av behovet for skolen. Hvis det ikke kan sannsynliggjøres et livssynbehov for skolen, skal skolen ikke godkjennes, også der vertskommunen eller -fylket er positiv til etableringen av skolen.»
Det fremstår av høringsbrevet som om KD tenker at fravær av et eventuelt dokumentert behov for en livssynsbasert friskole skal kunne vektlegges på bekostning av en eventuell positiv lokalpolitisk uttalelse til søknaden, men ikke omvendt. Dette er svært problematisk fra et demokratisk perspektiv. Dersom spørsmål om dokumentasjon av behov skal vektlegges ene veien, må det også vektlegges den andre. Da må et tydelig dokumentert behov for en livssynsskole hos lokale foreldre også kunne vektlegges på bekostning av en negativ lokalpolitisk uttalelse til en søknad.
KD sier: «Erfaring med de allerede etablerte livssynsskolene, tilsier at dette særlig vil kunne komme på spissen for skoler som søker om godkjenning på grunnlag av et sekulært livssyn, da tilbudet ved disse skolene i mindre grad skiller seg fra tilbudet ved offentlige skoler.»
Vi er enige med Kunnskapsdepartementet i at dagens offentlige skole for mange familier oppleves som mer preget av sekulære livssyn enn som reelt livssynsåpen skole der alle livssyn likebehandles. I tilfellet med søknad om humanistskole i Solør uttaler også foreldre som ønsker en humanistskole denne opplevelsen (Glåmdølen 2025). Professor ved Universitetet i Innlandet, Anders Aschim, oppsummerer i en uttalelse til avisen Dagen funn av undersøkelser om opplevelsen hos muslimske og katolske minoriteter i offentlig skoles KRL-undervisning slik: «Muslimane har ikkje problem med å gjenkjenne ein kristen dominans. Katolikkane kjenner igjen ein protestantisk dominans. Men alle sensar eit sekulært hegemoni» (Dagen 2025 – artikkel om lansering av boken Hvor skal du i helga? En bok om religionsmangfold, trosopplæring og skole .) Det sekulære hegemoniet i offentlig skole kan være noe av bakgrunnen for den betydelige veksten vi ser av søknader til mange kristne friskoler for tiden. Et opplevd sekulært hegemoni i offentlig skole er et problem som vi mener regjeringen bør adressere i møte med offentlig skoles praksis.
Begrepet «sekulær» kan brukes med ulike betydninger. En skole kan være sekulær i den forstand at den ikke tar eksplisitt stilling til spørsmål om livssyn, men samtidig er livssynsåpen og inviterer elevene til å delta med hele seg i skolehverdagen, inkludert sitt livssyn. Dette er en inkluderende overordnet tilnærming til offentlig skole i et pluralistisk samfunn. Men dersom skolen er sekulær i den forstand at elevene trenes til å tenke, resonnere og oppføre seg som om de var ateister – som om en sekulær virkelighetsforståelse eller sekulære menneskesyn skal ligge til grunn for den felles samtalen om, utforskningen av og læringen om livet og verden, blir ikke skolen verken livssynsåpen eller inkluderende. Dette er en ekskluderende sekularitet som gjør skolen mindre inkluderende i møte med elever med religiøse livssyn.
Anerkjennelsen av en status i dag av en større nærhet mellom offentlig skole og sekulære livssyn enn mellom offentlig skole og religiøse livssyn bør føre til tiltak for å gjøre den offentlige skolen mer livssynsåpen, og mer reelt inkluderende for religiøse elever. I påvente av effekten av slike tiltak bør det opplevde behovet for livssynsbaserte, religiøse alternativer tillegges særlig vekt, også opp mot eventuelle negative lokalpolitiske uttalelser.
Asle Ystebø, daglig leder, Egill Danielsen Stiftelse
Signe Sandsmark, styreleder, Egill Danielsen Stiftelse
Vi er grunnleggende enige i at friskoler bør etableres som respons på et behov meldt av foreldre (og eventuelt elever). Samtidig ser vi at det er svært vanskelig å forutsi hvem som kommer til å søke en livssynsbasert friskole når den først blir etablert. All erfaring tilsier at faktiske søkere til en friskole kommer fra familier med langt bredere bakgrunn, og i langt større omfang enn den mest dedikerte foreldregruppen, som gjerne tar initiativ til skolen. Et eksempel på denne differansen mellom første interessegruppe og skolens søkere over tid ser man f.eks. hos Hans Nilsen Hauge videregående skole i Fredrikstad, som ifølge avisen Dagen startet med 17 søkere første år, men nå i 2025 har 287 søkere til 90 plasser på VG1 (Dagen, 2025).
Hagesæther og Sandsmark (2018) undersøkte bl.a. hvor stor andel av elevene ved menighetseide friskoler som kom fra hjem der foreldrene var medlemmer i menigheten som eide skolen. Med unntak av friskolene eid av Menigheten Samfundet og Det Alminnelige Samfund varierte andelen fra 20% i skoler eid av trosmenigheter (i dag gjerne omtalt som karismatiske frimenigheter) til 41,9% i friskoler eid av adventistmenigheter (s. 268). Mangfoldige friskoleklasserom er også i tråd med loven, som krever at friskoler godkjent etter privatskoleloven skal være åpne for alle, og i tråd med prinsippet at vi i Norge ønsker at elever skal møtes på tvers av livssyn, sosial, økonomisk og kulturell bakgrunn i det norske skolefellesskapets klasserom.
Mangfoldige klasserom er i høyeste grad realiteten i de fleste lyssynsbaserte friskoler godkjent etter privatskoleloven i dag. En formulering som går i retning av at KD forventer at primært, eller kanskje kun, elever tilhørende et spesifikt livssyn skal gå i livssynsbaserte skoler, vil sende negative signaler i forhold til et ønske om mangfoldige og inkluderende friskoleklasserom i Norge. Mange velger en friskole først når friskolen er etablert og de får se hvordan en livssynsbasert friskole er i praksis. Da kan det f.eks. være langt flere enn menighetsaktive kristne som ønsker et kristent skoletilbud. Dette ser vi hverdagen i friskoler over hele Norge, og det er bl.a dokumentert i Hagesæther og Sandsmark (2018, s. 281).
At Udir krever dokumentasjon på at det er foreldre som ønsker en livssynsbasert friskole er rimelig, men det vil ikke være realistisk mulig å forutsi hvor mange som faktisk vil ønske å velge en friskole etter etablering basert på en slik kartlegging av interessen på søkertidspunkt. Slik informasjon kan derfor ikke benyttes på en rasjonell måte til å for eksempel bestemme størrelsen på et godkjent tilbud. Siden en livssynsbasert skole kun vil få elever fra familier som mener dette skoletilbudet er det beste for elevene i den aktuelle familien, vil dette også regulere seg selv. Dersom det ikke er et elevgrunnlag for en livssynsbasert skole vil skolen ikke få elever, og vil måtte legges ned etter kort tid.
KD sier: «Siste strekpunkt trekker frem en eventuell uttalelse fra en relevant livssynsorganisasjon eller -samfunn. Det er ment å synliggjøre at i tilfeller der søknadsmyndigheten ser behov for å belyse om vilkåret om tilknytning er oppfylt, så kan den velge å forelegge søknaden for en relevant livssynsorganisasjon eller -samfunn for uttalelse om for eksempel kvaliteten og seriøsiteten på den fremlagte synliggjøringen av livssynet. Organisasjonen eller samfunnet vil også kunne uttale seg om behovet for den omsøkte skolen (se punkt 1.3.3), basert på medlemstall eller aktivitet i et bestemt område».
Det er potensielt svært problematisk at Udir skal kunne gå til en livssynsorganisasjon for en uttalelse om en søknad om å etablere en friskole på livssynsgrunnlag. For det første er det lite som tyder på at Udir har god nok kompetanse på livssyn til å f.eks. velge hvilken kristen menighet eller organisasjon de bør ta kontakt med for å kartlegge behov for en kristen friskole. For det andre er det svært få livssynsforsamlinger som har kompetanse på skoledrift basert på sitt livssyn. Et trossamfunn eller en livssynsorganisasjon vil i beste fall kunne uttale seg som representant for sin lokale medlemsmasse, og bekrefte eller avkrefte at det finnes foreldre der som ønsker et slikt tilbud. Dersom uttalelser fra trossamfunn eller livssynsbaserte organisasjoner skal være en faktor, er det avgjørende at de som søker om etablering i så tilfelle blir ansvarlige for å fremskaffe slik dokumentasjon, og ikke at Udir på selvstendig grunnlag skal vurdere hvem de skal innhente uttalelse fra. Tidligere saksbehandling gir oss ikke grunnlag for å tro at Udir vil kunne klare å orientere seg på en kompetent måte i landskapet av trossamfunn og livssynsorganisasjoner.
KD sier: «Videre vil det være relevant om det allerede finnes skoler godkjent på samme grunnlag i samme område. Motsvarende vil det ikke være relevant for en skole som søker på grunnlag av livssyn å vise til at det generelt er behov for eller ønske om en privat skole i området eller at det er behov for en skole med en alternativ profil, for eksempel realfag eller teknologi.»
Vi er skeptiske til en generell uttalelse om at det er relevant om det allerede finnes friskoler godkjent etter samme grunnlag i et område, i vurdering av om det skal godkjennes en ny friskole. Udir kan ikke avgjøre om f.eks. katolske foreldre skal akseptere at et tilbud ved en friskole drevet av Menigheten Samfunnet, en lokal karismatisk frimenighet eller Adventistkirken er tilstrekkelig for å ivareta deres rett til å velge en utdannelse for sine barn for å ivareta deres religiøse, moralske og/eller filosofiske overbevisning. Valg av en livssynsbasert friskole handler om foreldrenes menneskerettslige oppdragermandat, og det er foreldrene som vil kunne vurdere om det i deres område finnes et slikt tilbud som er relevant. Vi viser her igjen til prinsippet om at friskoler som ikke aktivt velges av familier ut ifra et opplevd behov, naturlig vil bli lagt ned.
En annen utfordring med formuleringen her er at fylket/kommunen i praksis har fått en vetorett mot etablering av friskoler godkjent etter privatskoleloven i sitt område. Det er mange eksempler på at lokalpolitikerne er helt likegyldige i forhold til barns og foreldres religions-, tanke- og utdanningsfrihet. Søknader om godkjenning i dag må derfor de facto adressere både Udir og lokale folkevalgte. I møte med lokalpolitikere som ikke er opptatt av menneskerettighetene som privatskoleloven skal fremme, må man derfor adressere behovet for et alternativ til den offentlig skole på en annen måte enn mot nasjonale saksbehandlere som man må forvente at har kompetanse på lovens formål. Så lenge denne lokalpolitiske vetoretten finnes i lovverket, er det viktig at det ikke holdes mot en friskolesøknad med en livssynsbegrunnelse at den også adresserer andre behov for skoletilbud i nærmiljøet.
KD sier: «Søknadsmyndigheten skal gjøre en selvstendig vurdering av behovet for skolen. Hvis det ikke kan sannsynliggjøres et livssynbehov for skolen, skal skolen ikke godkjennes, også der vertskommunen eller -fylket er positiv til etableringen av skolen.»
Det fremstår av høringsbrevet som om KD tenker at fravær av et eventuelt dokumentert behov for en livssynsbasert friskole skal kunne vektlegges på bekostning av en eventuell positiv lokalpolitisk uttalelse til søknaden, men ikke omvendt. Dette er svært problematisk fra et demokratisk perspektiv. Dersom spørsmål om dokumentasjon av behov skal vektlegges ene veien, må det også vektlegges den andre. Da må et tydelig dokumentert behov for en livssynsskole hos lokale foreldre også kunne vektlegges på bekostning av en negativ lokalpolitisk uttalelse til en søknad.
KD sier: «Erfaring med de allerede etablerte livssynsskolene, tilsier at dette særlig vil kunne komme på spissen for skoler som søker om godkjenning på grunnlag av et sekulært livssyn, da tilbudet ved disse skolene i mindre grad skiller seg fra tilbudet ved offentlige skoler.»
Vi er enige med Kunnskapsdepartementet i at dagens offentlige skole for mange familier oppleves som mer preget av sekulære livssyn enn som reelt livssynsåpen skole der alle livssyn likebehandles. I tilfellet med søknad om humanistskole i Solør uttaler også foreldre som ønsker en humanistskole denne opplevelsen (Glåmdølen 2025). Professor ved Universitetet i Innlandet, Anders Aschim, oppsummerer i en uttalelse til avisen Dagen funn av undersøkelser om opplevelsen hos muslimske og katolske minoriteter i offentlig skoles KRL-undervisning slik: «Muslimane har ikkje problem med å gjenkjenne ein kristen dominans. Katolikkane kjenner igjen ein protestantisk dominans. Men alle sensar eit sekulært hegemoni» (Dagen 2025 – artikkel om lansering av boken Hvor skal du i helga? En bok om religionsmangfold, trosopplæring og skole .) Det sekulære hegemoniet i offentlig skole kan være noe av bakgrunnen for den betydelige veksten vi ser av søknader til mange kristne friskoler for tiden. Et opplevd sekulært hegemoni i offentlig skole er et problem som vi mener regjeringen bør adressere i møte med offentlig skoles praksis.
Begrepet «sekulær» kan brukes med ulike betydninger. En skole kan være sekulær i den forstand at den ikke tar eksplisitt stilling til spørsmål om livssyn, men samtidig er livssynsåpen og inviterer elevene til å delta med hele seg i skolehverdagen, inkludert sitt livssyn. Dette er en inkluderende overordnet tilnærming til offentlig skole i et pluralistisk samfunn. Men dersom skolen er sekulær i den forstand at elevene trenes til å tenke, resonnere og oppføre seg som om de var ateister – som om en sekulær virkelighetsforståelse eller sekulære menneskesyn skal ligge til grunn for den felles samtalen om, utforskningen av og læringen om livet og verden, blir ikke skolen verken livssynsåpen eller inkluderende. Dette er en ekskluderende sekularitet som gjør skolen mindre inkluderende i møte med elever med religiøse livssyn.
Anerkjennelsen av en status i dag av en større nærhet mellom offentlig skole og sekulære livssyn enn mellom offentlig skole og religiøse livssyn bør føre til tiltak for å gjøre den offentlige skolen mer livssynsåpen, og mer reelt inkluderende for religiøse elever. I påvente av effekten av slike tiltak bør det opplevde behovet for livssynsbaserte, religiøse alternativer tillegges særlig vekt, også opp mot eventuelle negative lokalpolitiske uttalelser.
Asle Ystebø, daglig leder, Egill Danielsen Stiftelse
Signe Sandsmark, styreleder, Egill Danielsen Stiftelse