Akademikerforbundet organiserer personer med minimum tre års universitets- eller høyskoleutdanning, og er en del av Unio. Tolkene i Akademikerforbundet (TiA) er et eget fag- og interessefellesskap i Akademikerforbundet for tolker.
TiA er skeptiske til at det søkes å åpne for en varig bestemmelse om at nemndmøter i UNE skal kunne gjennomføres digitalt. TiA har forståelse for UNEs ønske og departementets forslag om en slik varig bestemmelse ut fra en forståelse av at det er ressurssparende. Men vi mener at det er så mye som taler mot å gjennomføre UNEs nemndmøter som fjernmøter, at vi sterkt vil fraråde at det innføres en slik varig bestemmelse i utlendingsloven. TiA mener at en slik bestemmelse ikke tar hensyn til klagers rettssikkerhet, og dermed ikke følger UNEs formål om å ”bidra til å ivareta rettssikkerheten på utlendingsfeltet”.
Som det fremgår av høringsdokumentet, er sakene som behandles av nemnd i UNE klagesaker der det foreligger vesentlige tvilsspørsmål. Dette er med andre ord saker som er svært viktige for klager, og hvor det derfor er essensielt at kommunikasjonen mellom partene er så god som det er mulig å legge til rette for. Dette fordi feil i informasjonen som oppgis, videreformidles og forstås under møtet, vil kunne få avgjørende betydning for nemndens behandling og avgjørelse i saken.
TiA er kjent med at det under nemndmøtene legges stor vekt på klagers troverdighet. Dette er i utgangspunktet vanskeligere å foreta ved tolkede møter. Ved fjernmøter blir muligheten til å foreta slike vurderinger sterkt svekket, fordi de involverte ikke har samme tilgang til å avlese hverandres kroppsspråk, reaksjonsmønster, tonefall og annen ikke-verbal kommunikasjon som ved fysiske møter. Slik ikke-verbal kommunikasjon er viktig for forståelsen av den verbale kommunikasjonen. Når fjernmøter gir dårligere tilgang til ikke-verbal kommunikasjon – eller så godt som ingen tilgang ved telefonmøter – vil nemndmedlemmene ha et mye dårligere grunnlag til å kunne vurdere klagers troverdighet.
For tolken vil manglende tilgang på ikke-verbal kommunikasjon kunne føre til misforståelser og feil tolking. Det vil da kunne gå ut over klagers rettssikkerhet. Dette kan skje både ved at det kan oppstå unøyaktigheter og feil i tolkingen, og fordi tolkingen kan ta lengre tid og i noen tilfeller bli mer nølende og usammenhengende. Dette vil da igjen kunne virke negativt inn på vurderingen av klagers troverdighet. Samtidig vil det ved fjernmøter være vanskeligere for tolken å styre turtakingen, som er viktig for at tolken skal kunne komme til på rett sted og måte i samtalen mellom partene og yte god tolking. Disse problemene er spesielt store ved telefonmøter, som TiA mener ikke er egnet når møtet skal tolkes.
At det konkluderes med at ”tilbakemelding har gjennomgående vært gode fra UNE”, mener vi ikke bør tillegges særlig vekt. Dette fordi UNE ikke er i en posisjon der de faktisk kan vurdere kvaliteten på fjernmøter der det benyttes tolk. Utgangspunktet for at det benyttes tolk er nettopp at nemnden og klager ikke kan kommunisere gjennom et felles språk. Dermed kan i realiteten ingen av partene vurdere kvaliteten på kommunikasjonen under møtet. UNE sine positive tilbakemeldinger vil dermed kun gå på nemndens oppfatning av gjennomføringen av møtet, uavhengig av den reelle kvaliteten på kommunikasjonen og om klagers rettssikkerhet faktisk er i varetatt.
Videre stiller TiA seg tvilende til UNE tar tolkefaglige spørsmål og problemstillinger inn i sine vurderinger når det skal vurderes om fjernmøter vil være en god måte å gjennomføre nemndmøter på. Flere saker som har vært fremme i media har vist at UNE har hatt manglende forståelse for både tolkens rolle og hva tolking faktisk er. Dette vil naturlig nok også kunne prege i hvilken grad det tas hensyn til og legges til rette for god kvalitet på tolking under fjernmøter. At telefonmøter foreslås som en måte å gjennomføre slike fjernmøter med tolk ser vi på som en bekreftelse på at det ikke gjøres tolkefaglige vurderinger. Dette går både på det som allerede er nevnt om tilgang til ikke-verbal kommunikasjon, og på forståelse for at selv små forsinkelser eller kvalitetsforringelser i bilde- og/eller lydoverføringen, hakking, bortfall av signal eller andre tekniske problemer vil kunne ha svært stor innvirkning på kvaliteten på tolkingen. Her er det samtidig viktig å vise til § 8 i tolkeloven, som stiller krav til sikring av ”tilfredsstillende tekniske løsninger”. Hva som regnes som tilfredsstillende må da også gjøres ut fra en tolkefaglig vurdering. Videre er det også krav i tolkeloven til opplæring av ansatte ved tolking ved fjernmøter, noe vi ikke kan se at man har gått inn på i høringsforslaget til lovendring.
Departementet understreker selv at ”klagerens rettssikkerhet står i sentrum”, og at fjernmøte kun kan gjennomføres ”dersom det er hensiktsmessig og også ubetenkelig av hensyn til klageren”. Ut fra et tolkefaglig perspektiv mener TiA at gjennomføringen av UNEs nemndmøter som fjernmøter absolutt er betenkelig, og at det dermed ikke er grunnlag for den ønskede endringen i utlendingeloven. At klager skal få uttale seg før det tas en avgjørelse om møtet skal gjennomføres som fjernmøte eller ikke, anser vi ikke som en sikring av at klagers rettsikkerhet og de rette hensyn blir ivaretatt. Klager har gjerne mindre forutsetninger for å kunne vurdere om bruk av fjernmøte er ”hensiktsmessig og også ubetenkelig”. Det blir dermed lagt et uforholdsmessig stort ansvar på klager, som befinner seg i en sårbar situasjon hvor mye står på spill. TiA vil advare mot å pålegge klager et ansvar rundt dette med å bedømme møtets form og dermed også ressursbruken. Dette fordi minoritetsspråklige stadig møtes med påpekninger om at bruk av tolk er ressurskrevende, og mange vil da føle seg mer eller mindre tvunget til å forsøke å møte offentlige etaters ønske om minst mulig ressursbruk.
Fjernmøter er i utgangspunktet mindre ressurskrevende enn møter med fysisk oppmøte. Samtidig stilles det klare krav til teknisk tilrettelegging av fjernmøter ved bruk av tolk, slik for eksempel Oslo Economics redegjør for i sin rapport ”Organisering av fjerntolking og tolkeformidling i offentlig sektor”. Denne tilretteleggingen vil kreve omfattende investeringer i både utstyr og lokaler. Videre vil man bare i begrenset grad kunne forvente å spare inn på tolkens reisekostnader, ettersom tolken bør befinne seg i nemda for å kunne nyttegjøre seg det tilrettelagte utstyret.
Det er også på sin plass å peke på at en økt bruk av fjernmøter også vil vanskeliggjøre tilgangen på de best kvalifiserte tolkene. Tolkene vil ikke prioritere oppdrag hos UNE dersom de foregår som fjernmøter, fordi de er mer krevende og ofte gir tolken en opplevelse av å ikke kunne få gjøre en god nok jobb. Å tolke under fjernmøter er en sub-optimal løsning for tolken, og det konkluderes for eksempel i Oslo Economics sin nevnte rapport med at fjerntolking kan ”påvirke kvaliteten på tolkingen, og bør først og fremst innføres der det er forsvarlig og hensiktsmessig”. Det er mye forskning på at fjerntolking er en vanskelig øvelse som er svært krevende for både tolken og øvrige møtedeltakere, noe som ofte kan gå ut over kvaliteten på tolkingen. Det viser seg også at bruken av fjerntolking påfører tolkene både belastningsskader og akutte skader, spesielt skader på hørselen. Dette er bakgrunnen for at det i EU er fremsatt forslag om å sette begrensinger for lengden på og mengden av fjerntolking tolker skal kunne utføre.
Samlet gjør dette at fjerntolking i mye større grad enn fremmøtetolking kan komme til å bryte med lovens krav til ivaretakelse av rettssikkerheten, og det vil være svært alvorlig og ha store konsekvenser for klager om denne ikke får ivaretatt sin rettssikkerhet under UNEs nemndmøter. TiA vil derfor på det sterkeste fraråde at det innføres en varig bestemmelse som åpner for å avholde nemndmøter i UNE som digitale fjernmøter.
Når det gjelder adgang til å ta lyd- og bildeopptak av muntlige forklaringer i Utlendingsnemda, støtter TiA dette som et viktig tiltak for klagers rettssikkerhet. Likevel er det viktig å presissere at dersom fjernmøter skal tas opp må det samles inn samtykke og det må vurderes om tolken skal være synlig på opptaket eller ikke.
TiA er skeptiske til at det søkes å åpne for en varig bestemmelse om at nemndmøter i UNE skal kunne gjennomføres digitalt. TiA har forståelse for UNEs ønske og departementets forslag om en slik varig bestemmelse ut fra en forståelse av at det er ressurssparende. Men vi mener at det er så mye som taler mot å gjennomføre UNEs nemndmøter som fjernmøter, at vi sterkt vil fraråde at det innføres en slik varig bestemmelse i utlendingsloven. TiA mener at en slik bestemmelse ikke tar hensyn til klagers rettssikkerhet, og dermed ikke følger UNEs formål om å ”bidra til å ivareta rettssikkerheten på utlendingsfeltet”.
Som det fremgår av høringsdokumentet, er sakene som behandles av nemnd i UNE klagesaker der det foreligger vesentlige tvilsspørsmål. Dette er med andre ord saker som er svært viktige for klager, og hvor det derfor er essensielt at kommunikasjonen mellom partene er så god som det er mulig å legge til rette for. Dette fordi feil i informasjonen som oppgis, videreformidles og forstås under møtet, vil kunne få avgjørende betydning for nemndens behandling og avgjørelse i saken.
TiA er kjent med at det under nemndmøtene legges stor vekt på klagers troverdighet. Dette er i utgangspunktet vanskeligere å foreta ved tolkede møter. Ved fjernmøter blir muligheten til å foreta slike vurderinger sterkt svekket, fordi de involverte ikke har samme tilgang til å avlese hverandres kroppsspråk, reaksjonsmønster, tonefall og annen ikke-verbal kommunikasjon som ved fysiske møter. Slik ikke-verbal kommunikasjon er viktig for forståelsen av den verbale kommunikasjonen. Når fjernmøter gir dårligere tilgang til ikke-verbal kommunikasjon – eller så godt som ingen tilgang ved telefonmøter – vil nemndmedlemmene ha et mye dårligere grunnlag til å kunne vurdere klagers troverdighet.
For tolken vil manglende tilgang på ikke-verbal kommunikasjon kunne føre til misforståelser og feil tolking. Det vil da kunne gå ut over klagers rettssikkerhet. Dette kan skje både ved at det kan oppstå unøyaktigheter og feil i tolkingen, og fordi tolkingen kan ta lengre tid og i noen tilfeller bli mer nølende og usammenhengende. Dette vil da igjen kunne virke negativt inn på vurderingen av klagers troverdighet. Samtidig vil det ved fjernmøter være vanskeligere for tolken å styre turtakingen, som er viktig for at tolken skal kunne komme til på rett sted og måte i samtalen mellom partene og yte god tolking. Disse problemene er spesielt store ved telefonmøter, som TiA mener ikke er egnet når møtet skal tolkes.
At det konkluderes med at ”tilbakemelding har gjennomgående vært gode fra UNE”, mener vi ikke bør tillegges særlig vekt. Dette fordi UNE ikke er i en posisjon der de faktisk kan vurdere kvaliteten på fjernmøter der det benyttes tolk. Utgangspunktet for at det benyttes tolk er nettopp at nemnden og klager ikke kan kommunisere gjennom et felles språk. Dermed kan i realiteten ingen av partene vurdere kvaliteten på kommunikasjonen under møtet. UNE sine positive tilbakemeldinger vil dermed kun gå på nemndens oppfatning av gjennomføringen av møtet, uavhengig av den reelle kvaliteten på kommunikasjonen og om klagers rettssikkerhet faktisk er i varetatt.
Videre stiller TiA seg tvilende til UNE tar tolkefaglige spørsmål og problemstillinger inn i sine vurderinger når det skal vurderes om fjernmøter vil være en god måte å gjennomføre nemndmøter på. Flere saker som har vært fremme i media har vist at UNE har hatt manglende forståelse for både tolkens rolle og hva tolking faktisk er. Dette vil naturlig nok også kunne prege i hvilken grad det tas hensyn til og legges til rette for god kvalitet på tolking under fjernmøter. At telefonmøter foreslås som en måte å gjennomføre slike fjernmøter med tolk ser vi på som en bekreftelse på at det ikke gjøres tolkefaglige vurderinger. Dette går både på det som allerede er nevnt om tilgang til ikke-verbal kommunikasjon, og på forståelse for at selv små forsinkelser eller kvalitetsforringelser i bilde- og/eller lydoverføringen, hakking, bortfall av signal eller andre tekniske problemer vil kunne ha svært stor innvirkning på kvaliteten på tolkingen. Her er det samtidig viktig å vise til § 8 i tolkeloven, som stiller krav til sikring av ”tilfredsstillende tekniske løsninger”. Hva som regnes som tilfredsstillende må da også gjøres ut fra en tolkefaglig vurdering. Videre er det også krav i tolkeloven til opplæring av ansatte ved tolking ved fjernmøter, noe vi ikke kan se at man har gått inn på i høringsforslaget til lovendring.
Departementet understreker selv at ”klagerens rettssikkerhet står i sentrum”, og at fjernmøte kun kan gjennomføres ”dersom det er hensiktsmessig og også ubetenkelig av hensyn til klageren”. Ut fra et tolkefaglig perspektiv mener TiA at gjennomføringen av UNEs nemndmøter som fjernmøter absolutt er betenkelig, og at det dermed ikke er grunnlag for den ønskede endringen i utlendingeloven. At klager skal få uttale seg før det tas en avgjørelse om møtet skal gjennomføres som fjernmøte eller ikke, anser vi ikke som en sikring av at klagers rettsikkerhet og de rette hensyn blir ivaretatt. Klager har gjerne mindre forutsetninger for å kunne vurdere om bruk av fjernmøte er ”hensiktsmessig og også ubetenkelig”. Det blir dermed lagt et uforholdsmessig stort ansvar på klager, som befinner seg i en sårbar situasjon hvor mye står på spill. TiA vil advare mot å pålegge klager et ansvar rundt dette med å bedømme møtets form og dermed også ressursbruken. Dette fordi minoritetsspråklige stadig møtes med påpekninger om at bruk av tolk er ressurskrevende, og mange vil da føle seg mer eller mindre tvunget til å forsøke å møte offentlige etaters ønske om minst mulig ressursbruk.
Fjernmøter er i utgangspunktet mindre ressurskrevende enn møter med fysisk oppmøte. Samtidig stilles det klare krav til teknisk tilrettelegging av fjernmøter ved bruk av tolk, slik for eksempel Oslo Economics redegjør for i sin rapport ”Organisering av fjerntolking og tolkeformidling i offentlig sektor”. Denne tilretteleggingen vil kreve omfattende investeringer i både utstyr og lokaler. Videre vil man bare i begrenset grad kunne forvente å spare inn på tolkens reisekostnader, ettersom tolken bør befinne seg i nemda for å kunne nyttegjøre seg det tilrettelagte utstyret.
Det er også på sin plass å peke på at en økt bruk av fjernmøter også vil vanskeliggjøre tilgangen på de best kvalifiserte tolkene. Tolkene vil ikke prioritere oppdrag hos UNE dersom de foregår som fjernmøter, fordi de er mer krevende og ofte gir tolken en opplevelse av å ikke kunne få gjøre en god nok jobb. Å tolke under fjernmøter er en sub-optimal løsning for tolken, og det konkluderes for eksempel i Oslo Economics sin nevnte rapport med at fjerntolking kan ”påvirke kvaliteten på tolkingen, og bør først og fremst innføres der det er forsvarlig og hensiktsmessig”. Det er mye forskning på at fjerntolking er en vanskelig øvelse som er svært krevende for både tolken og øvrige møtedeltakere, noe som ofte kan gå ut over kvaliteten på tolkingen. Det viser seg også at bruken av fjerntolking påfører tolkene både belastningsskader og akutte skader, spesielt skader på hørselen. Dette er bakgrunnen for at det i EU er fremsatt forslag om å sette begrensinger for lengden på og mengden av fjerntolking tolker skal kunne utføre.
Samlet gjør dette at fjerntolking i mye større grad enn fremmøtetolking kan komme til å bryte med lovens krav til ivaretakelse av rettssikkerheten, og det vil være svært alvorlig og ha store konsekvenser for klager om denne ikke får ivaretatt sin rettssikkerhet under UNEs nemndmøter. TiA vil derfor på det sterkeste fraråde at det innføres en varig bestemmelse som åpner for å avholde nemndmøter i UNE som digitale fjernmøter.
Når det gjelder adgang til å ta lyd- og bildeopptak av muntlige forklaringer i Utlendingsnemda, støtter TiA dette som et viktig tiltak for klagers rettssikkerhet. Likevel er det viktig å presissere at dersom fjernmøter skal tas opp må det samles inn samtykke og det må vurderes om tolken skal være synlig på opptaket eller ikke.