FO sin faggruppe for sosialfaglig ansatte i somatiske sykehus støtter endringsforslagene i høringen.
Etter at innstrammingen på unntaksbestemmelsene kom i 2018, har vi sett at det har vært så strenge kriterier for forlengelse ut over makstid på AAP at det har vært utfordrende for saksbehandlerne i NAV å få godkjent sine anbefalinger om forlengelse. Pasienter med kroniske lidelser har behov for å finne en balanse mellom arbeid, hvile og nødvendig behandling/tiltak for å forebygge. Slike prosesser tar tid.
Ofte kommer dialogen med NAV sent i gang, dette kan også bidra til å forlenge avklaringen. Vi møter mange brukere som er usikre i møte med NAV-systemet, og ofte venter brukerne på at NAV skal ta kontakt. Det må være gode rutiner for å opprette rask kontakt mellom bruker og saksbehandler slik at en tidlig kan lage en plan for samarbeidet. Vi ser det imidlertid som vesentlig at det sørges for at NAV-kontorene får tilstrekkelige ressurser til å følge opp sakene på en god måte.
Vi har sett at forholdet mellom bruker og NAV kan bli skadelidende av at regelverket har vært lite fleksibelt. Bedre muligheter for å forlenge AAP i tilfeller hvor arbeidsevnen ikke er avklart vil kunne bidra til å sikre gode sikre en god relasjon mellom bruker og NAV og til å sørge for kontinuitet i oppfølgingen. Det vil være vesentlig at veileders anbefaling vektlegges når unntak vurderes.
Karenstiden har vært en stor utfordring så lenge dette har vært praktisert. På grunn av lange ventetider på behandling, men også lange ventetider ved innsøking til arbeidsrettede tiltak i regi av NAV, kan avklaring mot arbeid ta lengre tid enn forventet. Ofte har man sett at brukeren, veileder og behandlere i apparatet rundt bruker blir tvunget inn i en uføreprosess altfor tidlig fordi alternativet er stopp i alle stønader. Erfaringer fra vårt arbeid er at bekymringer knyttet til økonomi og inntektssikring i stor grad bidrar negativt på den enkelte brukers helsesituasjon. Usikkerhet knyttet til fremtiden er vanskelig for alle som blir syke, og kan i verste fall kan det bidra til at veien tilbake til arbeid kan bli vanskeligere gjennom ytterligere belastninger.
Etter at innstrammingen på unntaksbestemmelsene kom i 2018, har vi sett at det har vært så strenge kriterier for forlengelse ut over makstid på AAP at det har vært utfordrende for saksbehandlerne i NAV å få godkjent sine anbefalinger om forlengelse. Pasienter med kroniske lidelser har behov for å finne en balanse mellom arbeid, hvile og nødvendig behandling/tiltak for å forebygge. Slike prosesser tar tid.
Ofte kommer dialogen med NAV sent i gang, dette kan også bidra til å forlenge avklaringen. Vi møter mange brukere som er usikre i møte med NAV-systemet, og ofte venter brukerne på at NAV skal ta kontakt. Det må være gode rutiner for å opprette rask kontakt mellom bruker og saksbehandler slik at en tidlig kan lage en plan for samarbeidet. Vi ser det imidlertid som vesentlig at det sørges for at NAV-kontorene får tilstrekkelige ressurser til å følge opp sakene på en god måte.
Vi har sett at forholdet mellom bruker og NAV kan bli skadelidende av at regelverket har vært lite fleksibelt. Bedre muligheter for å forlenge AAP i tilfeller hvor arbeidsevnen ikke er avklart vil kunne bidra til å sikre gode sikre en god relasjon mellom bruker og NAV og til å sørge for kontinuitet i oppfølgingen. Det vil være vesentlig at veileders anbefaling vektlegges når unntak vurderes.
Karenstiden har vært en stor utfordring så lenge dette har vært praktisert. På grunn av lange ventetider på behandling, men også lange ventetider ved innsøking til arbeidsrettede tiltak i regi av NAV, kan avklaring mot arbeid ta lengre tid enn forventet. Ofte har man sett at brukeren, veileder og behandlere i apparatet rundt bruker blir tvunget inn i en uføreprosess altfor tidlig fordi alternativet er stopp i alle stønader. Erfaringer fra vårt arbeid er at bekymringer knyttet til økonomi og inntektssikring i stor grad bidrar negativt på den enkelte brukers helsesituasjon. Usikkerhet knyttet til fremtiden er vanskelig for alle som blir syke, og kan i verste fall kan det bidra til at veien tilbake til arbeid kan bli vanskeligere gjennom ytterligere belastninger.