Gode ordninger for innovasjon og teknologiutvikling i havbruk er nødvendige for næringens videre utvikling og vekst. Det er viktig å tilstrebe at ordningene stimulerer til nyvinning, utprøving og kommersiell bruk av nye løsninger.
For å sikre at de mest samfunnsnyttige og motiverte prosjektene når opp, må man legge vekt på dette i utformingen av forskriften. Betalingsevne må ikke fortrenge innovasjon, og miljømålene må ikke være for snevre til å kunne verdsette initiativer med en bred og helhetlig tilnærming til utfordringene som næringen trenger å løse. Tiden mellom søknadsfrist og ferdig tildeling bør være kort, for å sikre fremdrift i prosjektene.
Ved inngangen til denne nye ordningen for å tildele miljøteknologitillatelser, vil man ha stor nytte av å kunne spille på erfaringene med grønne tillatelser fra 2013 og tildelingen av utviklingstillatelser.
Vi vil i det følgende innspillet diskutere nyttige erfaringer med de nevnte ordningene, samt komme med tanker og forslag rundt utkastet som nå er på høring.
Vi har delt uttalelsen inn i følgende avsnitt:
- Hva bør man oppnå med miljøteknologitillateler?
- Viktige erfaringer fra tidligere ordninger
- Vederlag og tidsbegrensede tillatelser
Viking Aqua AS ble opprettet som selskap i 2017, med en ide og en ambisjon om å bygge verdens mest bærekraftige Resirculating Aquaculture System (RAS) oppdrettsanlegg for landbasert produksjon av laks. Anleggets lokalitet ligger i Skipavika Næringspark i Gulen kommune, og da konsesjon og driftstillatelse på 33 000 tonn biomasse ved landbasert drift kom på plass høsten 2020, derav 5 600 tonn smolt, startet vi etableringen av organisasjonen. I tillegg til Skipavika er det etablert kontor i Bergen. Vi har som mål å bli et verdensledende kompetansesenter for landbasert fiskeoppdrett og skape verdi gjennom kunnskap. Vi har fem hovedpilarer som omfavner teknologi, forskning, bærekraft, fiskevelferd og samarbeid. Disse ligger til grunn i alle våre prosjekter, og med selskapets teknologiske, fremtidsrettede holdning, ønsker vi å vise verden hva slags innovativ og bærekraftig næring vi befinner oss i.
Det er stor enighet om behovet for teknologiutvikling og innovasjon i oppdrettsnæringen. Tradisjonell drift med åpne merder i sjø medfører parasitt- og sykdomsproblematikk, smitte mellom anlegg og fiskevelferdsutfordringer ved behandlinger, enten det er mot sykdom eller parasitter. I flere produksjonsområder har negativ påvirkning av lus på villaksen medført nedtrekk i tillatt produksjonsvolum. Mange produsenter har et stort behov for behandling av fisk i brønnbåt som gir biologiske problemer og økte kostnader. I tillegg er det en utfordring med utslipp fra merd, som det kan være vanskelig å registrere det nøyaktige omfanget av og å fange opp. En ny type konsesjon bør omfavne økt fiskevelferd og god fiskehelse, og ikke spisses ned til kun å omfavne luseproblematikken.
Vi mener at en må tenke mest mulig helhetlig rundt miljøpåvirkningen fra næringen når man deler ut tillatelser som skal fremme miljøteknologi. Det foreslåtte rammeverket tar opp utfordringene med spredning av lakselus og andre utslipp fra produksjonen til omgivelsene, samt valg av energikilde for driften av anleggene. Men vi mener også at problemstillinger rundt fiskevelferd, energieffektivitet og ressursbruk med hensyn til klimautslipp og biologisk mangfold bør tas inn som vektlagte parametere når man skiller mellom søkerne for de nye tillatelsene. Like mye som at man har en nøytralitet med tilnærming til teknologi, bør man søke å favne bredt rundt de miljøhensyn som en slik ordning kan bidra med å løse. Næringen behøver å ruste seg for både lokale, nasjonale og globale problemstillinger.
I forslaget til forskrift fremheves rensing i form av slam som et viktig mål. Her mener vi at man bør vurdere hele håndteringen frem til utnyttelse av slammet som en ressurs, og ikke bare graden av oppsamling som man klarer å oppnå. Der er mange tilnærminger til hvordan man kan skape verdier ut av dette overskuddsmaterialet, og det vil være svært definerende for næringens miljøpåvirkning, verdiskaping og sirkulærøkonomiske status at man klarer å omdefinere dette fra avfall og utslipp til ressurs. Andre utslipp, som eksempelvis co2, bør også inkluderes, og om søkeren evner å se en ressurs og en brukerverdi i utslippene, bør dette belønnes.
Med den foreslåtte ordningen for miljøteknologitillatelser, oppfatter vi at man legger vekt på å fjerne utilsiktede hindre mot at alle i næringen skal kunne dra nytte av nye konsepter som utvikles gjennom disse konsesjonene. Det har liten nytte for næringen dersom ett selskap utvikler en solid løsning som andre kan og bør dra nytte av, om selskapet ikke vil dele og heller velger å patentere løsningen. Dette bør spesifiseres direkte i forskriften. Ved siden av å sikre forutsetninger for utprøving av ny teknologi, bør man også allerede i tildelingsforskriften tenke oppskalering og utbredelse av den samme teknologien. Dette forutsetter at aktørene viser vilje og evne til å dele erfaringer, så vel som at selve utstyret blir gjort tilgjengelig i det åpne markedet. Om innovasjonen viser seg å være godt egnet for å gjøre næringen mer produktiv og miljøtilpasset, bør man stimulere til at den blir tatt i bruk av mange.
Særtillatelser for lakseoppdrett er viktige for å avlaste aktørenes risiko ved utprøving av ny teknologi, og gi muligheter for at aktører uten tillatelser fra før kan være med og prøve ut sine konsepter. Vi vil spesielt fremheve det siste elementet, fordi det reelt sett bare er gjennom tilgang på særtillatelser at aktører utenfra kan prøve ut nyvinninger uten å få tilgang på produksjonsvolum fra den etablerte næringen. Det er ikke fornuftig at alt ansvar og all makt rundt utprøving av ny teknologi i sjø skal ligge på de eksisterende aktørene.
Det er helt innlysende at prisen på å få tilgang til denne typen tillatelser ikke bør bli så høy at ordningen får et preg av eksklusivitet. Gitt den generelt høye etterspørselen og betalingsviljen for nytt tilgjengelig produksjonsvolum, godt dokumentert gjennom samtlige tildelingsrunder etter 2009, vil det være nærliggende å frykte at tillatelsene lett kan ende opp som et kommersielt tilleggsvolum for sterke aktører, fremfor et tilgjengelig volum for innovativt motiverte søkere, dersom tildelingen skal skje gjennom auksjon.
For å oppnå de svært viktige målene man har med denne tildelingen, er det avgjørende å verdsette de mest dedikerte og velfunderte søknadene, fremfor å la ordningen ende opp som et alibi for volumvekst, og med liten innvirkning på næringens tilgang på ny teknologi i årene fremover. Det vil derfor være viktig å vektlegge kapasitet til teknologiutvikling og kommersialisering av teknologiske løsninger sterkere enn erfaring med konvensjonell lakseproduksjon eller økonomisk betalingsevne. Vi mener at de beste innovasjonene ikke alltid kommer fra eksisterende aktører, men også kan komme fra nyetablerere. Ordningen bør legges til rette for at nye aktører kan komme inn på banen og at forskriften ikke fungerer som en favorisering av eksisterende og sterke aktører.
De grønne tillatelsene fra 2013 var en tredelt ordning (A-, B- og C-konsesjoner) med ulike driftskrav, krav til teknologisk nyvinning, geografiske og strukturelle tilnærminger og hver sine ordninger for vederlag. Felles for alle tre kategorier var at forebygging av lus og rømming var problemstillingene som lå til grunn. Uten å rekapitulere hele ordningen, vil vi anslå at C-tillatelsene er de som ligner mest på forutsetningene i forslaget til ny ordning. Denne ordningen hadde de strengeste kravene til drift og teknologisk risiko. Som en konsekvens av dette hadde tillatelsene en fast pris, og ble tildelt ut fra en faggruppes vurderinger.
Målt i interesse fra søkere, kan man fastslå at ordningen ble oppfattet som attraktiv den gangen den ble lansert. Man kan likevel diskutere om den var sterk nok til å stimulere til at konseptene ble utviklet og tatt i bruk i stor skala. I motsetning til den senere ordningen med utviklingskonsesjoner, kunne hver aktør bare tildeles en tillatelse, og det ligger ingen tilbud om konvertering til konvensjonelle tillatelser. Det bør derfor legges til rette for en varig drift av miljøteknologikonsesjoner ved påleggelse av tilfredsstillende dokumentasjon over oppfyllelse av krav, samt en oppfordring til utvidelse dersom lokalitetene tillater det og selskapet som drifter konsesjonen viser evne og vilje til kontinuerlig utbedring.
Det er verdt å merke seg at ved tildelingen av utviklingstillatelser, har flere kvalifiserte søkere opplyst at de var avhengige av et større volum enn det de ble innstilt med, for å kunne produsere og ta i bruk den omsøkte teknologien. Dette ser først og fremst ut til å adressere de økonomiske forutsetningene for prosjektene, mer enn behovet for volum for å kunne prøve ut teknologiens validitet. Foreløpig kan man konkludere med at et fåtall aktører av alle som søkte fikk tildelt tillatelser, og at noen svært få av disse igjen fikk en betydelig del av det tildelte volumet. Svært få konsepter er satt i drift, men mange søknader er ennå under behandling. For å lykkes med innovasjonene gjennom miljø- og teknologikonsesjoner må det legges til rette for kontinuitet og nok biomasse til at prosjektet som utføres gjennom konsesjonene blir lønnsomme.
Som motvekt kan man slå fast at flere av de ti utvalgte konseptene med grønne C-tillatelser som ble bygd, har blitt utprøvd over tid, og er kommersielt tilgjengelige i markedet med bare en tillatelse som utgangspunkt. Selv om det ennå er tidlig å felle en dom over utviklingstillatelsenes evne til å skape ny tilgjengelig teknologi, kan man innvende at det ser ut til at mengden volum som ble tildelt enkelte aktører, sammen med muligheten for konvertering til konvensjonell drift, ga motivasjon i retning av å sikre et tilleggsvolum for sterke aktører, fremfor å stimulere innovasjonsmiljøer.
Det kan synes fornuftig å sette krav til at man innenfor rimelig tid tar i bruk en vesentlig del av det tildelte volumet. Dette vil sikre fremdrift og engasjement i prosjektene som får tildelt tillatelser. Det kan likevel være slik at den forslåtte fristen er noe knapp, da dette trolig vil være konsepter som krever en viss produksjonstid for utstyr, samt saksbehandlingstid for lokalitetssøknader etc. Vi foreslår derfor at det settes en tidsfrist for oppstart etter tildeling, gjerne i samråd med søker selv, samt et krav om biomasseprogresjon fra oppstart til fullskalering. Dette gjør at søker aktivt planlegger oppstart og legger egne bånd på iverksetting som er realistiske med tanke på hva hvert selskap tenker å gjennomføre.
Det er et viktig element at man ønsker å korte ned på saksbehandlingstid i forhold til de foregående tildelingsrundene. I utviklingsprosjekter kan tiden være svært kostbar, og man er ofte bundet av en del tidkrevende prosesser allerede i utgangspunktet. Lang saksbehandlingstid og påfølgende ankebehandling kan ta dynamikken bort fra gode prosjekter. Etter vårt syn bør man i størst mulig grad standardisere søknadsprosessen gjennom en stram struktur for selve søknaden, med et ufravikelig krav om digital innlevering. Dette vil gi det mest effektive og håndterlige utgangspunktet for saksbehandlingen. Ved å legge opp til en pre-kvalifisering med konkrete krav, og der etter en avklaringsrunde for kvalifiserte søkere, kan man sikre grundig behandling, og samtidig redusere den totale arbeidsmengden.
Vi mener at en løsning der man konkurrerer på konsept er det beste, selv om fallgruvene opplagt er mange også i en slik mer skjønnsbasert tildeling. Man har lagt et godt utgangspunkt gjennom den poengskalaen som er foreslått. Den gir en retning for hvilke områder man ser på som spesielt viktige å gjøre fremskritt på. Samtidig kan man med fordel utvide dette til å gjelde et mer helhetlig sett av parametere som alle vil være viktig for næringens legitimitet og miljøpåvirkning.
Fra de grønne C-konsesjonene har man erfaring med å gi en fastpris til denne typen strengt regulerte særtillatelser. Man kan i dag fastslå at prisen ikke var spesielt høy sammenlignet med hva som senere har blitt betalt for regulær volumvekst. Samtidig bør man kunne diskutere om det er formålstjenlig å legge et slikt gebyr på teknologiutvikling, der risikoen i utgangspunktet er forhøyet. Det er også en stor forskjell mellom C-konsesjonene og det forslaget som er på høring, ved at man her foreslår en tidsbegrensning. Tradisjonelt har ikke tidsbegrensede tillatelser blitt betalt som vekst.
Det overordnede målet må være å sikre motivasjonen for å drive teknologiutvikling hos de søkerne som får tildelt tillatelser. Da bør utfallet av utviklingsarbeidet være avgjørende. Planer for oppskalering og kommersialisering bør knyttes til søknaden som et element i tildelingskriteriene, og søkere som etterlever sine planer i søknaden bør stimuleres.
Tillatelsene vil med sine strenge driftsvilkår vanskelig la seg samordne med mer konvensjonell drift gjennom konsern-MTB eller andre typer felles biomassetak. Dermed må man regne med at selv med teknologisk og biologisk suksess, vil driften av disse tillatelsene bli dyrere inntil man kan ta ut flere stordriftsfordeler. En stimuli kan være at man ved vellykket produksjon i et bestemt antall år får retten til å kjøpe et tillatelsesvolum permanent, underlagt de samme driftskravene. Dette vil gi åpning for oppskalering og stimulere motivasjonen i prosjektene.
I all hovedsak har vi følgende kommentarer til forskriftsutkastet:
- Tildeling bør skje på grunnlag av miljø- og innovasjonskriterier. Økonomiske kriterier vil endre fokuset fra teknologiutvikling til volumvekst.
- Behandlingstiden bør reduseres betydelig fra tidligere tildelinger, elektronisk søknad må være et krav og ikke en oppfordring. En todelt saksgang med en pre-kvalifisering kan gi raskere behandlingstid.
- Ordningen bør rette seg konkret mot søkere som viser sterke intensjoner om å gjøre teknologien tilgjengelig for det åpne markedet, fremfor å gi enkeltbedrifter konkurransefortrinn.
- Miljøkriteriene bør ha et bredere spekter enn det som er foreslått.
- Vurderinger av slamhåndtering bør også omfatte utnyttelse av slammet, og ikke bare rensegrad og oppsamling.
For å sikre at de mest samfunnsnyttige og motiverte prosjektene når opp, må man legge vekt på dette i utformingen av forskriften. Betalingsevne må ikke fortrenge innovasjon, og miljømålene må ikke være for snevre til å kunne verdsette initiativer med en bred og helhetlig tilnærming til utfordringene som næringen trenger å løse. Tiden mellom søknadsfrist og ferdig tildeling bør være kort, for å sikre fremdrift i prosjektene.
Ved inngangen til denne nye ordningen for å tildele miljøteknologitillatelser, vil man ha stor nytte av å kunne spille på erfaringene med grønne tillatelser fra 2013 og tildelingen av utviklingstillatelser.
Vi vil i det følgende innspillet diskutere nyttige erfaringer med de nevnte ordningene, samt komme med tanker og forslag rundt utkastet som nå er på høring.
Vi har delt uttalelsen inn i følgende avsnitt:
- Hva bør man oppnå med miljøteknologitillateler?
- Viktige erfaringer fra tidligere ordninger
- Vederlag og tidsbegrensede tillatelser
Viking Aqua AS ble opprettet som selskap i 2017, med en ide og en ambisjon om å bygge verdens mest bærekraftige Resirculating Aquaculture System (RAS) oppdrettsanlegg for landbasert produksjon av laks. Anleggets lokalitet ligger i Skipavika Næringspark i Gulen kommune, og da konsesjon og driftstillatelse på 33 000 tonn biomasse ved landbasert drift kom på plass høsten 2020, derav 5 600 tonn smolt, startet vi etableringen av organisasjonen. I tillegg til Skipavika er det etablert kontor i Bergen. Vi har som mål å bli et verdensledende kompetansesenter for landbasert fiskeoppdrett og skape verdi gjennom kunnskap. Vi har fem hovedpilarer som omfavner teknologi, forskning, bærekraft, fiskevelferd og samarbeid. Disse ligger til grunn i alle våre prosjekter, og med selskapets teknologiske, fremtidsrettede holdning, ønsker vi å vise verden hva slags innovativ og bærekraftig næring vi befinner oss i.
Det er stor enighet om behovet for teknologiutvikling og innovasjon i oppdrettsnæringen. Tradisjonell drift med åpne merder i sjø medfører parasitt- og sykdomsproblematikk, smitte mellom anlegg og fiskevelferdsutfordringer ved behandlinger, enten det er mot sykdom eller parasitter. I flere produksjonsområder har negativ påvirkning av lus på villaksen medført nedtrekk i tillatt produksjonsvolum. Mange produsenter har et stort behov for behandling av fisk i brønnbåt som gir biologiske problemer og økte kostnader. I tillegg er det en utfordring med utslipp fra merd, som det kan være vanskelig å registrere det nøyaktige omfanget av og å fange opp. En ny type konsesjon bør omfavne økt fiskevelferd og god fiskehelse, og ikke spisses ned til kun å omfavne luseproblematikken.
Vi mener at en må tenke mest mulig helhetlig rundt miljøpåvirkningen fra næringen når man deler ut tillatelser som skal fremme miljøteknologi. Det foreslåtte rammeverket tar opp utfordringene med spredning av lakselus og andre utslipp fra produksjonen til omgivelsene, samt valg av energikilde for driften av anleggene. Men vi mener også at problemstillinger rundt fiskevelferd, energieffektivitet og ressursbruk med hensyn til klimautslipp og biologisk mangfold bør tas inn som vektlagte parametere når man skiller mellom søkerne for de nye tillatelsene. Like mye som at man har en nøytralitet med tilnærming til teknologi, bør man søke å favne bredt rundt de miljøhensyn som en slik ordning kan bidra med å løse. Næringen behøver å ruste seg for både lokale, nasjonale og globale problemstillinger.
I forslaget til forskrift fremheves rensing i form av slam som et viktig mål. Her mener vi at man bør vurdere hele håndteringen frem til utnyttelse av slammet som en ressurs, og ikke bare graden av oppsamling som man klarer å oppnå. Der er mange tilnærminger til hvordan man kan skape verdier ut av dette overskuddsmaterialet, og det vil være svært definerende for næringens miljøpåvirkning, verdiskaping og sirkulærøkonomiske status at man klarer å omdefinere dette fra avfall og utslipp til ressurs. Andre utslipp, som eksempelvis co2, bør også inkluderes, og om søkeren evner å se en ressurs og en brukerverdi i utslippene, bør dette belønnes.
Med den foreslåtte ordningen for miljøteknologitillatelser, oppfatter vi at man legger vekt på å fjerne utilsiktede hindre mot at alle i næringen skal kunne dra nytte av nye konsepter som utvikles gjennom disse konsesjonene. Det har liten nytte for næringen dersom ett selskap utvikler en solid løsning som andre kan og bør dra nytte av, om selskapet ikke vil dele og heller velger å patentere løsningen. Dette bør spesifiseres direkte i forskriften. Ved siden av å sikre forutsetninger for utprøving av ny teknologi, bør man også allerede i tildelingsforskriften tenke oppskalering og utbredelse av den samme teknologien. Dette forutsetter at aktørene viser vilje og evne til å dele erfaringer, så vel som at selve utstyret blir gjort tilgjengelig i det åpne markedet. Om innovasjonen viser seg å være godt egnet for å gjøre næringen mer produktiv og miljøtilpasset, bør man stimulere til at den blir tatt i bruk av mange.
Særtillatelser for lakseoppdrett er viktige for å avlaste aktørenes risiko ved utprøving av ny teknologi, og gi muligheter for at aktører uten tillatelser fra før kan være med og prøve ut sine konsepter. Vi vil spesielt fremheve det siste elementet, fordi det reelt sett bare er gjennom tilgang på særtillatelser at aktører utenfra kan prøve ut nyvinninger uten å få tilgang på produksjonsvolum fra den etablerte næringen. Det er ikke fornuftig at alt ansvar og all makt rundt utprøving av ny teknologi i sjø skal ligge på de eksisterende aktørene.
Det er helt innlysende at prisen på å få tilgang til denne typen tillatelser ikke bør bli så høy at ordningen får et preg av eksklusivitet. Gitt den generelt høye etterspørselen og betalingsviljen for nytt tilgjengelig produksjonsvolum, godt dokumentert gjennom samtlige tildelingsrunder etter 2009, vil det være nærliggende å frykte at tillatelsene lett kan ende opp som et kommersielt tilleggsvolum for sterke aktører, fremfor et tilgjengelig volum for innovativt motiverte søkere, dersom tildelingen skal skje gjennom auksjon.
For å oppnå de svært viktige målene man har med denne tildelingen, er det avgjørende å verdsette de mest dedikerte og velfunderte søknadene, fremfor å la ordningen ende opp som et alibi for volumvekst, og med liten innvirkning på næringens tilgang på ny teknologi i årene fremover. Det vil derfor være viktig å vektlegge kapasitet til teknologiutvikling og kommersialisering av teknologiske løsninger sterkere enn erfaring med konvensjonell lakseproduksjon eller økonomisk betalingsevne. Vi mener at de beste innovasjonene ikke alltid kommer fra eksisterende aktører, men også kan komme fra nyetablerere. Ordningen bør legges til rette for at nye aktører kan komme inn på banen og at forskriften ikke fungerer som en favorisering av eksisterende og sterke aktører.
De grønne tillatelsene fra 2013 var en tredelt ordning (A-, B- og C-konsesjoner) med ulike driftskrav, krav til teknologisk nyvinning, geografiske og strukturelle tilnærminger og hver sine ordninger for vederlag. Felles for alle tre kategorier var at forebygging av lus og rømming var problemstillingene som lå til grunn. Uten å rekapitulere hele ordningen, vil vi anslå at C-tillatelsene er de som ligner mest på forutsetningene i forslaget til ny ordning. Denne ordningen hadde de strengeste kravene til drift og teknologisk risiko. Som en konsekvens av dette hadde tillatelsene en fast pris, og ble tildelt ut fra en faggruppes vurderinger.
Målt i interesse fra søkere, kan man fastslå at ordningen ble oppfattet som attraktiv den gangen den ble lansert. Man kan likevel diskutere om den var sterk nok til å stimulere til at konseptene ble utviklet og tatt i bruk i stor skala. I motsetning til den senere ordningen med utviklingskonsesjoner, kunne hver aktør bare tildeles en tillatelse, og det ligger ingen tilbud om konvertering til konvensjonelle tillatelser. Det bør derfor legges til rette for en varig drift av miljøteknologikonsesjoner ved påleggelse av tilfredsstillende dokumentasjon over oppfyllelse av krav, samt en oppfordring til utvidelse dersom lokalitetene tillater det og selskapet som drifter konsesjonen viser evne og vilje til kontinuerlig utbedring.
Det er verdt å merke seg at ved tildelingen av utviklingstillatelser, har flere kvalifiserte søkere opplyst at de var avhengige av et større volum enn det de ble innstilt med, for å kunne produsere og ta i bruk den omsøkte teknologien. Dette ser først og fremst ut til å adressere de økonomiske forutsetningene for prosjektene, mer enn behovet for volum for å kunne prøve ut teknologiens validitet. Foreløpig kan man konkludere med at et fåtall aktører av alle som søkte fikk tildelt tillatelser, og at noen svært få av disse igjen fikk en betydelig del av det tildelte volumet. Svært få konsepter er satt i drift, men mange søknader er ennå under behandling. For å lykkes med innovasjonene gjennom miljø- og teknologikonsesjoner må det legges til rette for kontinuitet og nok biomasse til at prosjektet som utføres gjennom konsesjonene blir lønnsomme.
Som motvekt kan man slå fast at flere av de ti utvalgte konseptene med grønne C-tillatelser som ble bygd, har blitt utprøvd over tid, og er kommersielt tilgjengelige i markedet med bare en tillatelse som utgangspunkt. Selv om det ennå er tidlig å felle en dom over utviklingstillatelsenes evne til å skape ny tilgjengelig teknologi, kan man innvende at det ser ut til at mengden volum som ble tildelt enkelte aktører, sammen med muligheten for konvertering til konvensjonell drift, ga motivasjon i retning av å sikre et tilleggsvolum for sterke aktører, fremfor å stimulere innovasjonsmiljøer.
Det kan synes fornuftig å sette krav til at man innenfor rimelig tid tar i bruk en vesentlig del av det tildelte volumet. Dette vil sikre fremdrift og engasjement i prosjektene som får tildelt tillatelser. Det kan likevel være slik at den forslåtte fristen er noe knapp, da dette trolig vil være konsepter som krever en viss produksjonstid for utstyr, samt saksbehandlingstid for lokalitetssøknader etc. Vi foreslår derfor at det settes en tidsfrist for oppstart etter tildeling, gjerne i samråd med søker selv, samt et krav om biomasseprogresjon fra oppstart til fullskalering. Dette gjør at søker aktivt planlegger oppstart og legger egne bånd på iverksetting som er realistiske med tanke på hva hvert selskap tenker å gjennomføre.
Det er et viktig element at man ønsker å korte ned på saksbehandlingstid i forhold til de foregående tildelingsrundene. I utviklingsprosjekter kan tiden være svært kostbar, og man er ofte bundet av en del tidkrevende prosesser allerede i utgangspunktet. Lang saksbehandlingstid og påfølgende ankebehandling kan ta dynamikken bort fra gode prosjekter. Etter vårt syn bør man i størst mulig grad standardisere søknadsprosessen gjennom en stram struktur for selve søknaden, med et ufravikelig krav om digital innlevering. Dette vil gi det mest effektive og håndterlige utgangspunktet for saksbehandlingen. Ved å legge opp til en pre-kvalifisering med konkrete krav, og der etter en avklaringsrunde for kvalifiserte søkere, kan man sikre grundig behandling, og samtidig redusere den totale arbeidsmengden.
Vi mener at en løsning der man konkurrerer på konsept er det beste, selv om fallgruvene opplagt er mange også i en slik mer skjønnsbasert tildeling. Man har lagt et godt utgangspunkt gjennom den poengskalaen som er foreslått. Den gir en retning for hvilke områder man ser på som spesielt viktige å gjøre fremskritt på. Samtidig kan man med fordel utvide dette til å gjelde et mer helhetlig sett av parametere som alle vil være viktig for næringens legitimitet og miljøpåvirkning.
Fra de grønne C-konsesjonene har man erfaring med å gi en fastpris til denne typen strengt regulerte særtillatelser. Man kan i dag fastslå at prisen ikke var spesielt høy sammenlignet med hva som senere har blitt betalt for regulær volumvekst. Samtidig bør man kunne diskutere om det er formålstjenlig å legge et slikt gebyr på teknologiutvikling, der risikoen i utgangspunktet er forhøyet. Det er også en stor forskjell mellom C-konsesjonene og det forslaget som er på høring, ved at man her foreslår en tidsbegrensning. Tradisjonelt har ikke tidsbegrensede tillatelser blitt betalt som vekst.
Det overordnede målet må være å sikre motivasjonen for å drive teknologiutvikling hos de søkerne som får tildelt tillatelser. Da bør utfallet av utviklingsarbeidet være avgjørende. Planer for oppskalering og kommersialisering bør knyttes til søknaden som et element i tildelingskriteriene, og søkere som etterlever sine planer i søknaden bør stimuleres.
Tillatelsene vil med sine strenge driftsvilkår vanskelig la seg samordne med mer konvensjonell drift gjennom konsern-MTB eller andre typer felles biomassetak. Dermed må man regne med at selv med teknologisk og biologisk suksess, vil driften av disse tillatelsene bli dyrere inntil man kan ta ut flere stordriftsfordeler. En stimuli kan være at man ved vellykket produksjon i et bestemt antall år får retten til å kjøpe et tillatelsesvolum permanent, underlagt de samme driftskravene. Dette vil gi åpning for oppskalering og stimulere motivasjonen i prosjektene.
I all hovedsak har vi følgende kommentarer til forskriftsutkastet:
- Tildeling bør skje på grunnlag av miljø- og innovasjonskriterier. Økonomiske kriterier vil endre fokuset fra teknologiutvikling til volumvekst.
- Behandlingstiden bør reduseres betydelig fra tidligere tildelinger, elektronisk søknad må være et krav og ikke en oppfordring. En todelt saksgang med en pre-kvalifisering kan gi raskere behandlingstid.
- Ordningen bør rette seg konkret mot søkere som viser sterke intensjoner om å gjøre teknologien tilgjengelig for det åpne markedet, fremfor å gi enkeltbedrifter konkurransefortrinn.
- Miljøkriteriene bør ha et bredere spekter enn det som er foreslått.
- Vurderinger av slamhåndtering bør også omfatte utnyttelse av slammet, og ikke bare rensegrad og oppsamling.