Det norske Bibelselskap leverer inn høring med innspill på paragraf 14. Vårt hovedanliggende er en problematisering av bruken av et udefinert forkynnelsesbegrep og de potensielt utilsiktede konsekvenser av dette.
Ad paragraf 14 Innledende merknader
Bibelselskapet støtter at fritak fra aktiviteter (§ 14-6) og opplæringen om livssyn (§ 14-7) skal behandles i to ulike bestemmelser og ikke samles i én bestemmelse. Det tydeliggjør at fritak gjelder hele skolens opplæring, og ikke bare opplæringen i KRLE..
Begrepet livssyn brukes i §§ 14-6 og 14-7 på til dels motsigende måter. I overskriften til kapittel 14 og i overskriften til § 14-6 benyttes «livssyn» som overordnet kategori som favner både religiøse og ikke-religiøse livssyn. I § 14-7, i både overskrift og resten av paragrafen, skilles det mellom kristendom, andre religioner og livssyn. Bibelselskapet anbefaler at begrepene brukes konsekvent i loven for å minimere risikoen for uklarheter. Bibelselskapet foreslår å bruke begrepene religion og livssyn som parallelle og utfyllende begreper også i overskriften til kapittel 14: «Organiseringa av opplæringa og reglar for religions- og livssynsopplæringa» og i § 14-6: «Fritak frå aktivitetar i opplæringa på grunn av livssyn og religion».
Ad paragraf 14-5 Forbod mot forkynning
Høringen foreslår å knytte forbudet mot forkynning til all opplæring og ikke kun til faget KRLE. Bibelselskapet etterlyser en definisjon av begrepet «forkynning» og beskrivelsen av dette forbudet i forhold til læreplanverkets øvrige grunnbegreper og pedagogisk forståelse av undervisning i skolen. Slik forslaget foreligger er Bibelselskapet imot denne endringen.
Ordet «forkynning» har ulike betydninger på norsk. Ordet er et bredt kommunikasjonsbegrep som favner formidling innenfor en stor skala. Ordet brukes som et verdinøytralt bekreftelses/offentliggjøringsbegrep – f.eks brukes begrepet i rettsvesenet om «å forkynne en dom» . Også i folkelig bruk av begrepet ligger betydningsnyanser som «å kunngjøre» , ulike former for formidling etc.
Ordet brukes også med en stor betydningsportefølge i forhold til politikk, religion, verdiformidling og livssyn. Også her kan ordet knyttes opp mot en objektiv formidling av verdier. Samtidig brukes begrepet som en verdiformidling som søker å være overbevisende eller igangsette egenrefleksjon og vurdering hos tilhører. Det er aspekter ved denne siste betydningen at det er relevant å forby forkynnelse i KRLE faget eller i skolen forøvrig. Dersom begrepet skal brukes som et av grunnbegrepene i norsk skolelovgivning (dvs som et av de eneste elementer det er et lovbestemt forbud mot) må det avklares hva dette forbudet innebærer. Som grunnbegrep for skolelovgivningen kan dette forstås som at skolen skal være svært tilbakeholdende med kunnskaps- og verdiformidling som engasjerer eleven til aktiv stillingstagen i sentrale verdi og livsspørsmål. Et forbud som ikke er definert mer enn det utredningen legger opp til kan synes å stå i en grunnleggende konflikt med de øvrige målsettinger for skolens formidling og beskrivelsen av en rekke av de pedagogiske grunnideer som ligger både i generell del og i det enkelte fag. Bibelselskapet ønsker en skole som evner å engasjere elever og som bidrar til at elever settes i stand til å gjøre viktige verdivalg på grunnlag av en bred kunnskapsformidling.
Selv når forbud mot forkynning knyttes spesifikt til KRLE faget er det nødvendig med en presisering av begrep og intensjon. Hvordan vil departementet beskrive dette forbudet i undervisningen knyttet til sentrale verdispørsmål som klima, menneskerettigheter, FN’s bærekraftsmål og de ulike livssyn?
Viktige elementer i et allment «forkynningsbegrep» er langt innenfor dagens planverk – samtidig som det er viktige elementer i det samme begrep som det med god grunn settes forbud mot i skolen.
Det er Bibelselskapets erfaring at KRLE faget oppleves som både et viktig og et vanskelig fag. Når faget (eventuelt skolen) skal omfattes av et udefinert forbud vil usikkerhet rundt undervisningen øke og en slik usikkerhet formidlet fra lovgivers side vil svekke undervisningen generelt og i KRLE faget spesielt.
Vanskelighetene med dette forbudet er forsterket av de endringene som skjedde i faget i ny læreplan. Svekkelsen av de historiske elementene og de store religionenes skriftgrunnlag – kombinert med en forsterket vekt på både den enkelte skole og elevenes fordypninger bidrar til subjektivering av et vanskelig fag og for mange en markert økt usikkerhet. Endringene i KRLE faget i siste revisjon har derved svekket undervisningen av religionenes objektive kunnskapselementer og økt vekten på andre sider i faget – dette er en svekkelse av religionenes karakter. Med et så fremhevet og udefinert forbud på et bredt kommunikasjonsbegrep bidrar skolemyndighetene til en ikke ønsket uro og svekkelse av undervisningen i faget.
Bibelselskapet mener likevel at det kan være sakssvarende å beholde forbudet mot forkynnelse i tilknytning til KRLE-faget, på bakgrunn av KRLE-fagets historie med dommen i Strasbourg i 2007. Eksisterende lovparagraf § 2-4 der kravet om ikke-forkynnelse eksplisitt holdes sammen med KRLE-undervisning, framstår som et bedre alternativ enn forslaget som er på høring, fordi det i nåværende sammenheng i større grad kan leses som en fortolkning av objektiv, kritisk og pluralistisk religionsundervisning. Vårt anliggende er at det er helt nødvendig å definere og avgrense av begrepet «forkynning» som forbud innen feltene kristendom, religion og livssyn.
Nødvendigheten av dette gir seg også ut fra formålsparagrafen der det heter: «Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som òg kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane.» og «Opplæringa skal gi innsikt i kulturelt mangfald og vise respekt for den einskilde si overtyding. Ho skal fremje demokrati, likestilling og vitskapleg tenkjemåte.», så kommer det tydelig fram at skolen ikke skal påvirke i retning av et bestemt (religiøst) livssyn. I disse formuleringene finnes altså en ganske tydelig redegjørelse for både hvordan skolen skal og ikke skal påvirke elevene. Bibelselskapet mener dette framstår tydeligere enn et generelt krav om at opplæringen ikke skal være forkynnende. Formålsparagrafen er tydeligere på skolens påvirkningsmandat og dets grenser enn den foreslåtte bestemmelsen i § 14-5. Bibelselskapet påpeker at samsvaret mellom formålsparagrafens stadfesting av verdigrunnlag og denne bestemmelsen ikke er klar nok.
Bibelselskapet vil derfor be om at § 14-5 strykes fordi den er en unødvendig dobbeltregulering og skaper nye uklarheter og usikkerhet. Bestemmelsen bør heller settes inn under § 14-7 som en presisering av at det ikke skal være forkynnelse i KRLE-faget, jf. nåværende opplæringslov samt at det er påkrevet med en avgrensning av begrepet «forkynning» i forhold til skolens øvrige pedagogiske og verdibaserte grunnlagstenkning.
Ad § 14-7 Opplæring om kristendom, religion, livssyn og etikk
KRLE-faget er fortsatt et omdiskutert fag, og det er derfor nødvendig at skolens opplæring i dette faget fortsatt omtales i opplæringsloven. Begrepene «objektiv, kritisk og pluralistisk» er begreper som sikrer at faget er i samsvar med menneskerettighetene. Bibelselskapet mener det er klokt å videreføre disse begrepene, men vil understreke at begrepene ettersom de er juridiske (hentet fra dommen mot KRLE-faget i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i 2007) og ikke pedagogiske begreper, gjør dem lite egnet til å angi kriterier for opplæring. De bør derfor «oversettes» i loven, også av hensyn til at loven er ment å ha en bred lesergruppe, hvorav noen ikke vil være kjent med begrepenes historie. Bibelselskapet støtter derfor departementets vurdering i å ta inn igjen avsnittet «Opplæringa i emna kristendom, religion, livssyn og etikk skal medverke til auka forståing, respekt og evne til dialog mellom menneske med ulikt syn på trudoms- og livssynsspørsmål.» i loven.
Ad paragraf 14 Innledende merknader
Bibelselskapet støtter at fritak fra aktiviteter (§ 14-6) og opplæringen om livssyn (§ 14-7) skal behandles i to ulike bestemmelser og ikke samles i én bestemmelse. Det tydeliggjør at fritak gjelder hele skolens opplæring, og ikke bare opplæringen i KRLE..
Begrepet livssyn brukes i §§ 14-6 og 14-7 på til dels motsigende måter. I overskriften til kapittel 14 og i overskriften til § 14-6 benyttes «livssyn» som overordnet kategori som favner både religiøse og ikke-religiøse livssyn. I § 14-7, i både overskrift og resten av paragrafen, skilles det mellom kristendom, andre religioner og livssyn. Bibelselskapet anbefaler at begrepene brukes konsekvent i loven for å minimere risikoen for uklarheter. Bibelselskapet foreslår å bruke begrepene religion og livssyn som parallelle og utfyllende begreper også i overskriften til kapittel 14: «Organiseringa av opplæringa og reglar for religions- og livssynsopplæringa» og i § 14-6: «Fritak frå aktivitetar i opplæringa på grunn av livssyn og religion».
Ad paragraf 14-5 Forbod mot forkynning
Høringen foreslår å knytte forbudet mot forkynning til all opplæring og ikke kun til faget KRLE. Bibelselskapet etterlyser en definisjon av begrepet «forkynning» og beskrivelsen av dette forbudet i forhold til læreplanverkets øvrige grunnbegreper og pedagogisk forståelse av undervisning i skolen. Slik forslaget foreligger er Bibelselskapet imot denne endringen.
Ordet «forkynning» har ulike betydninger på norsk. Ordet er et bredt kommunikasjonsbegrep som favner formidling innenfor en stor skala. Ordet brukes som et verdinøytralt bekreftelses/offentliggjøringsbegrep – f.eks brukes begrepet i rettsvesenet om «å forkynne en dom» . Også i folkelig bruk av begrepet ligger betydningsnyanser som «å kunngjøre» , ulike former for formidling etc.
Ordet brukes også med en stor betydningsportefølge i forhold til politikk, religion, verdiformidling og livssyn. Også her kan ordet knyttes opp mot en objektiv formidling av verdier. Samtidig brukes begrepet som en verdiformidling som søker å være overbevisende eller igangsette egenrefleksjon og vurdering hos tilhører. Det er aspekter ved denne siste betydningen at det er relevant å forby forkynnelse i KRLE faget eller i skolen forøvrig. Dersom begrepet skal brukes som et av grunnbegrepene i norsk skolelovgivning (dvs som et av de eneste elementer det er et lovbestemt forbud mot) må det avklares hva dette forbudet innebærer. Som grunnbegrep for skolelovgivningen kan dette forstås som at skolen skal være svært tilbakeholdende med kunnskaps- og verdiformidling som engasjerer eleven til aktiv stillingstagen i sentrale verdi og livsspørsmål. Et forbud som ikke er definert mer enn det utredningen legger opp til kan synes å stå i en grunnleggende konflikt med de øvrige målsettinger for skolens formidling og beskrivelsen av en rekke av de pedagogiske grunnideer som ligger både i generell del og i det enkelte fag. Bibelselskapet ønsker en skole som evner å engasjere elever og som bidrar til at elever settes i stand til å gjøre viktige verdivalg på grunnlag av en bred kunnskapsformidling.
Selv når forbud mot forkynning knyttes spesifikt til KRLE faget er det nødvendig med en presisering av begrep og intensjon. Hvordan vil departementet beskrive dette forbudet i undervisningen knyttet til sentrale verdispørsmål som klima, menneskerettigheter, FN’s bærekraftsmål og de ulike livssyn?
Viktige elementer i et allment «forkynningsbegrep» er langt innenfor dagens planverk – samtidig som det er viktige elementer i det samme begrep som det med god grunn settes forbud mot i skolen.
Det er Bibelselskapets erfaring at KRLE faget oppleves som både et viktig og et vanskelig fag. Når faget (eventuelt skolen) skal omfattes av et udefinert forbud vil usikkerhet rundt undervisningen øke og en slik usikkerhet formidlet fra lovgivers side vil svekke undervisningen generelt og i KRLE faget spesielt.
Vanskelighetene med dette forbudet er forsterket av de endringene som skjedde i faget i ny læreplan. Svekkelsen av de historiske elementene og de store religionenes skriftgrunnlag – kombinert med en forsterket vekt på både den enkelte skole og elevenes fordypninger bidrar til subjektivering av et vanskelig fag og for mange en markert økt usikkerhet. Endringene i KRLE faget i siste revisjon har derved svekket undervisningen av religionenes objektive kunnskapselementer og økt vekten på andre sider i faget – dette er en svekkelse av religionenes karakter. Med et så fremhevet og udefinert forbud på et bredt kommunikasjonsbegrep bidrar skolemyndighetene til en ikke ønsket uro og svekkelse av undervisningen i faget.
Bibelselskapet mener likevel at det kan være sakssvarende å beholde forbudet mot forkynnelse i tilknytning til KRLE-faget, på bakgrunn av KRLE-fagets historie med dommen i Strasbourg i 2007. Eksisterende lovparagraf § 2-4 der kravet om ikke-forkynnelse eksplisitt holdes sammen med KRLE-undervisning, framstår som et bedre alternativ enn forslaget som er på høring, fordi det i nåværende sammenheng i større grad kan leses som en fortolkning av objektiv, kritisk og pluralistisk religionsundervisning. Vårt anliggende er at det er helt nødvendig å definere og avgrense av begrepet «forkynning» som forbud innen feltene kristendom, religion og livssyn.
Nødvendigheten av dette gir seg også ut fra formålsparagrafen der det heter: «Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som òg kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane.» og «Opplæringa skal gi innsikt i kulturelt mangfald og vise respekt for den einskilde si overtyding. Ho skal fremje demokrati, likestilling og vitskapleg tenkjemåte.», så kommer det tydelig fram at skolen ikke skal påvirke i retning av et bestemt (religiøst) livssyn. I disse formuleringene finnes altså en ganske tydelig redegjørelse for både hvordan skolen skal og ikke skal påvirke elevene. Bibelselskapet mener dette framstår tydeligere enn et generelt krav om at opplæringen ikke skal være forkynnende. Formålsparagrafen er tydeligere på skolens påvirkningsmandat og dets grenser enn den foreslåtte bestemmelsen i § 14-5. Bibelselskapet påpeker at samsvaret mellom formålsparagrafens stadfesting av verdigrunnlag og denne bestemmelsen ikke er klar nok.
Bibelselskapet vil derfor be om at § 14-5 strykes fordi den er en unødvendig dobbeltregulering og skaper nye uklarheter og usikkerhet. Bestemmelsen bør heller settes inn under § 14-7 som en presisering av at det ikke skal være forkynnelse i KRLE-faget, jf. nåværende opplæringslov samt at det er påkrevet med en avgrensning av begrepet «forkynning» i forhold til skolens øvrige pedagogiske og verdibaserte grunnlagstenkning.
Ad § 14-7 Opplæring om kristendom, religion, livssyn og etikk
KRLE-faget er fortsatt et omdiskutert fag, og det er derfor nødvendig at skolens opplæring i dette faget fortsatt omtales i opplæringsloven. Begrepene «objektiv, kritisk og pluralistisk» er begreper som sikrer at faget er i samsvar med menneskerettighetene. Bibelselskapet mener det er klokt å videreføre disse begrepene, men vil understreke at begrepene ettersom de er juridiske (hentet fra dommen mot KRLE-faget i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i 2007) og ikke pedagogiske begreper, gjør dem lite egnet til å angi kriterier for opplæring. De bør derfor «oversettes» i loven, også av hensyn til at loven er ment å ha en bred lesergruppe, hvorav noen ikke vil være kjent med begrepenes historie. Bibelselskapet støtter derfor departementets vurdering i å ta inn igjen avsnittet «Opplæringa i emna kristendom, religion, livssyn og etikk skal medverke til auka forståing, respekt og evne til dialog mellom menneske med ulikt syn på trudoms- og livssynsspørsmål.» i loven.