Forslag til ny opplæringslov
Lov om grunnskoleopplæringa og den videregåande opplæringa (opplæringslova)
fra Det Norske Akademi for Språk og Litteratur
Akademiet velger å uttale seg om de deler av lovutkastet som knytter seg til Akademiets formål og virksomhet. Vår uttalelse tar utgangspunkt i Høringsnotatet.
Ad 10.4. – 10.5. Akademiet gir sin sterke tilslutning til departementets forslag om at opplæringsspråket i norsk skole skal være norsk (eller samisk eller norsk tegnspråk). Akademiet er dermed enig i at det ikke skal lovfestes unntak fra dette. Det kan være gode grunner til å styrke norsk kompetanse både i engelsk og ikke minst i andre viktige fremmedspråk, men dette bør ikke skje på bekostning av hverken den direkte eller indirekte opplæring i morsmålet. Morsmålet er og blir det første og fremste forståelsesinstrument i det norske samfunn. Det er av grunnleggende betydning at undervisning i alle kunnskapsfag skjer på norsk i en tid da store deler av samfunnets kunnskapssektorer er truet av domenetap til engelsk.
Ad 11.2.1.5.; 11.6. Akademiet finner det naturlig at sidemålsopplæring, som nå, finner sted fra og med grunnskolens to siste år. Akademiet er sterkt kritisk til at undervisning i begge offisielle målformer ifølge læreplanene for norskfaget skal begynne allerede på 1. eller 2. trinn. Når man ser hvor svake elementærferdigheter enkelte elever har på langt senere skoletrinn, er det Akademiets mening at slike ferdigheter må først utvikles gjennom innlæring av ett system, uten forvirrende innblanding av et annet, nært beslektet språksystem.
Dessuten mener Akademiet at det er gode praktiske grunner til å vurdere – og revurdere – kompetansemålene i sidemålet, med tanke på en nedtoning av de praktiske ferdighetsmålene i dette. Det er en kjensgjerning at bruksforholdet mellom de to målformene bokmål og nynorsk er sterkt asymmetrisk. Elevene med nynorsk som hovedmål er omgitt av en skriftkultur som er sterkt dominert av bokmål, og nyter dermed godt av en betydelig grad av indirekte læring av bokmål. Denne læringsressursen understøttes dertil av en i det offentlige rom utbredt muntlig form for norsk som ligger nær eller er nærmest identisk med bokmålsnormen. Elever med bokmål som hovedmål har betydelig dårligere tilgang til en tilsvarende læringsressurs på nynorsksiden.
Så vidt Akademiet kjenner til, er det aldri blitt undersøkt hvor mange elever med nynorsk sidemål i videregående skole som går ut i samfunnet som nynorskbrukere. Men det er grunn til å tro at det er svært få, og at et stort flertall tar farvel med nynorsk etter eksamen. Om dette store flertall ikke tilfører nynorsk skriftkultur noe i sitt senere liv, bør iallfall ikke morsmålsundervisningen ha gitt dem en negativ holdning til målformen. Skolen bør ha inspirert dem til å bli sympatisk innstilte lesere av nynorsk.
Fra nynorskhold klages det med rette over at både bokmåls- og nynorskelever møter for lite nynorsk. På den annen side foretrekker dagens nynorskforkjempere (i motsetning til deres forgjengere for et par generasjoner siden) mangfoldig dialektbruk i disfavør av normert muntlig nynorsk. De fraskriver seg derved den mulighet for eksponering av et grammatisk og leksikalsk korrekt nynorsk som dagens mediesamfunn kunne ha gitt dem.
Avgjørelsen om å erstatte «målform» med «skriftspråk» desavuerer normrett talespråk. Den har liten eller ingen betydning for bokmålets vedkommende, men overlater nynorsken til ofte bokmålsoppblandede dialekters forvirrende tilfeldigheter. Akademiet har vanskelig for å forstå hvordan slik desavuering av normrett muntlig nynorsk lar seg forene med den innsikt som kommer til uttrykk gjennom at «[h]øringsinstansene viser til forskning om at språkskiftet [fra nynorsk til bokmål ved overgang fra barnetrinnet til ungdomstrinnet] skjer fordi elevene mener de ikke mestrer nynorsk godt nok».
En undervisning i nynorsk sidemål som la mindre vekt på praktisk innøving av detaljforskjeller mellom nynorsk og bokmål og mer vekt på nynorsken som betydningsfull norsk litteratur- og kulturtradisjon, ville etter Akademiets oppfatning styrke dens posisjon i det norske samfunn.
Asymmetrien mellom bokmål og nynorsk når det gjelder synlighet og hørbarhet i språksamfunnet tilsier at det er riktig å opprettholde retten til å velge et annet hovedmål enn det kommunen har fastsatt («opplæring i særskilte grupper»), og til å ta med seg et valgt hovedmål fra en skole til en annen. Akademiet mener imidlertid også at skolebarnas foreldre må innrømmes avgjørende innflytelse på de praktiske forhold som gjør seg gjeldende i forbindelse med slik undervisning.
Akademiet støtter departementets forslag om videreføring av rådgivende folkeavstemninger. I en tid med demografiske forskyvninger er det naturlig å supplere det lokale representative demokrati med folkeavstemninger som bokstavelig talt lar språkbrukerne komme til orde. Et grunnleggende hensyn til språkbrukernes språklige frihet tilsier videreføring av elevenes frie språkvalg fra og med grunnskolens 8. trinn og foreldrenes rett til valg av språkform i læremidler fra 1. til og med 7. trinn.
Akademiet mener at det ville være helt urimelig å redusere mulighetene for fritak fra sidemål i forhold til dagens praksis.
Ad 12.2.1.3. Akademiet registrerer kravet om at ordbøker brukt i undervisningsøyemed skal være godkjent av Språkrådet. Som eier av Det Norske Akademis ordbok (NAOB) vil vi påpeke at denne ordboken er en dokumenterende ordbok som ikke tar sikte på å gi veiledning i normativt forpliktende hensikt og således etter vår mening ikke faller inn under kravet om språkrådsgodkjenning. For tiden arbeider vi imidlertid med å finne en teknisk løsning som gjør at vi også kan dokumentere på samme nivå både gjeldende bokmålsnorm og riksmålsnormen som aktuelt gitte normer for norsk skriftspråk. Arbeidet er krevende og vil nødvendigvis ta noe tid. Vi antar at NAOB med sine godt og vel 300 000 sitater fra norsk skjønnlitteratur og sakprosa gjennom 200 år vil kunne brukes i undervisning som den skattkiste den er til anskueliggjøring og forståelse av moderne norsk skriftspråk og dets historiske utvikling.
På vegne av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur
Lov om grunnskoleopplæringa og den videregåande opplæringa (opplæringslova)
fra Det Norske Akademi for Språk og Litteratur
Akademiet velger å uttale seg om de deler av lovutkastet som knytter seg til Akademiets formål og virksomhet. Vår uttalelse tar utgangspunkt i Høringsnotatet.
Ad 10.4. – 10.5. Akademiet gir sin sterke tilslutning til departementets forslag om at opplæringsspråket i norsk skole skal være norsk (eller samisk eller norsk tegnspråk). Akademiet er dermed enig i at det ikke skal lovfestes unntak fra dette. Det kan være gode grunner til å styrke norsk kompetanse både i engelsk og ikke minst i andre viktige fremmedspråk, men dette bør ikke skje på bekostning av hverken den direkte eller indirekte opplæring i morsmålet. Morsmålet er og blir det første og fremste forståelsesinstrument i det norske samfunn. Det er av grunnleggende betydning at undervisning i alle kunnskapsfag skjer på norsk i en tid da store deler av samfunnets kunnskapssektorer er truet av domenetap til engelsk.
Ad 11.2.1.5.; 11.6. Akademiet finner det naturlig at sidemålsopplæring, som nå, finner sted fra og med grunnskolens to siste år. Akademiet er sterkt kritisk til at undervisning i begge offisielle målformer ifølge læreplanene for norskfaget skal begynne allerede på 1. eller 2. trinn. Når man ser hvor svake elementærferdigheter enkelte elever har på langt senere skoletrinn, er det Akademiets mening at slike ferdigheter må først utvikles gjennom innlæring av ett system, uten forvirrende innblanding av et annet, nært beslektet språksystem.
Dessuten mener Akademiet at det er gode praktiske grunner til å vurdere – og revurdere – kompetansemålene i sidemålet, med tanke på en nedtoning av de praktiske ferdighetsmålene i dette. Det er en kjensgjerning at bruksforholdet mellom de to målformene bokmål og nynorsk er sterkt asymmetrisk. Elevene med nynorsk som hovedmål er omgitt av en skriftkultur som er sterkt dominert av bokmål, og nyter dermed godt av en betydelig grad av indirekte læring av bokmål. Denne læringsressursen understøttes dertil av en i det offentlige rom utbredt muntlig form for norsk som ligger nær eller er nærmest identisk med bokmålsnormen. Elever med bokmål som hovedmål har betydelig dårligere tilgang til en tilsvarende læringsressurs på nynorsksiden.
Så vidt Akademiet kjenner til, er det aldri blitt undersøkt hvor mange elever med nynorsk sidemål i videregående skole som går ut i samfunnet som nynorskbrukere. Men det er grunn til å tro at det er svært få, og at et stort flertall tar farvel med nynorsk etter eksamen. Om dette store flertall ikke tilfører nynorsk skriftkultur noe i sitt senere liv, bør iallfall ikke morsmålsundervisningen ha gitt dem en negativ holdning til målformen. Skolen bør ha inspirert dem til å bli sympatisk innstilte lesere av nynorsk.
Fra nynorskhold klages det med rette over at både bokmåls- og nynorskelever møter for lite nynorsk. På den annen side foretrekker dagens nynorskforkjempere (i motsetning til deres forgjengere for et par generasjoner siden) mangfoldig dialektbruk i disfavør av normert muntlig nynorsk. De fraskriver seg derved den mulighet for eksponering av et grammatisk og leksikalsk korrekt nynorsk som dagens mediesamfunn kunne ha gitt dem.
Avgjørelsen om å erstatte «målform» med «skriftspråk» desavuerer normrett talespråk. Den har liten eller ingen betydning for bokmålets vedkommende, men overlater nynorsken til ofte bokmålsoppblandede dialekters forvirrende tilfeldigheter. Akademiet har vanskelig for å forstå hvordan slik desavuering av normrett muntlig nynorsk lar seg forene med den innsikt som kommer til uttrykk gjennom at «[h]øringsinstansene viser til forskning om at språkskiftet [fra nynorsk til bokmål ved overgang fra barnetrinnet til ungdomstrinnet] skjer fordi elevene mener de ikke mestrer nynorsk godt nok».
En undervisning i nynorsk sidemål som la mindre vekt på praktisk innøving av detaljforskjeller mellom nynorsk og bokmål og mer vekt på nynorsken som betydningsfull norsk litteratur- og kulturtradisjon, ville etter Akademiets oppfatning styrke dens posisjon i det norske samfunn.
Asymmetrien mellom bokmål og nynorsk når det gjelder synlighet og hørbarhet i språksamfunnet tilsier at det er riktig å opprettholde retten til å velge et annet hovedmål enn det kommunen har fastsatt («opplæring i særskilte grupper»), og til å ta med seg et valgt hovedmål fra en skole til en annen. Akademiet mener imidlertid også at skolebarnas foreldre må innrømmes avgjørende innflytelse på de praktiske forhold som gjør seg gjeldende i forbindelse med slik undervisning.
Akademiet støtter departementets forslag om videreføring av rådgivende folkeavstemninger. I en tid med demografiske forskyvninger er det naturlig å supplere det lokale representative demokrati med folkeavstemninger som bokstavelig talt lar språkbrukerne komme til orde. Et grunnleggende hensyn til språkbrukernes språklige frihet tilsier videreføring av elevenes frie språkvalg fra og med grunnskolens 8. trinn og foreldrenes rett til valg av språkform i læremidler fra 1. til og med 7. trinn.
Akademiet mener at det ville være helt urimelig å redusere mulighetene for fritak fra sidemål i forhold til dagens praksis.
Ad 12.2.1.3. Akademiet registrerer kravet om at ordbøker brukt i undervisningsøyemed skal være godkjent av Språkrådet. Som eier av Det Norske Akademis ordbok (NAOB) vil vi påpeke at denne ordboken er en dokumenterende ordbok som ikke tar sikte på å gi veiledning i normativt forpliktende hensikt og således etter vår mening ikke faller inn under kravet om språkrådsgodkjenning. For tiden arbeider vi imidlertid med å finne en teknisk løsning som gjør at vi også kan dokumentere på samme nivå både gjeldende bokmålsnorm og riksmålsnormen som aktuelt gitte normer for norsk skriftspråk. Arbeidet er krevende og vil nødvendigvis ta noe tid. Vi antar at NAOB med sine godt og vel 300 000 sitater fra norsk skjønnlitteratur og sakprosa gjennom 200 år vil kunne brukes i undervisning som den skattkiste den er til anskueliggjøring og forståelse av moderne norsk skriftspråk og dets historiske utvikling.
På vegne av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur