Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir) viser til departementets forslag av 26.08.21 til ny opplæringslov og endringer i friskoleloven.
Direktoratet er positive til departementets forslag til ny opplæringslov, og støtter i det vesentlige forslaget. I vårt høringssvar vil vi hovedsakelig gi kommentarer på forslag vi har innspill til eller ikke støtter.
Dette er våre sentrale innspill:
Under følger HK-dirs innspill til forslagene i høringen. Teksten følger strukturen i høringsnotatet. Til sist i høringssvaret kommenterer vi direkte på ordlyden i foreslått lovtekst.
HK-dir vil bemerke at det har skjedd en inkurie i forbindelse med foreslått flytting av dagens § 1-2 til ny § 28-6. Vi stiller også spørsmål ved om den nye lovteksten innebærer en realitetsendring, og ikke bare en videreføring av dagens rettstilstand.
I NOU 2019: 23 Ny opplæringslov var dagens § 1-2 foreslått flyttet til ny § 22-3. I nåværende lovforslag er imidlertid dagens § 1-2 foreslått flyttet til ny § 28-6. På side 68 i høringsnotatet skriver derimot departementet at « regelen om godkjenning av videregående opplæring i utlandet videreføres i forslag til § 22-3 andre avsnitt ».
Når det gjelder det materielle innholdet i dagens § 1-2, skriver departementet at regelen videreføres i ny § 28-6. Vi stiller imidlertid spørsmål ved om den foreslåtte ordlydsendringen i praksis innebærer en realitetsendring.
I dagens § 1-2 (fjerde avsnitt) står det: « Etter søknad frå fylkeskommunen kan departementet gi løyve til at fylkeskommunen kan stå ansvarleg for vidaregåande opplæring i utlandet som har som formål at elevane skal få norsk vitnemål ved fullført og bestått opplæring .»
I foreslått § 28-6 (andre avsnitt) står det: «Departementet kan i særlege tilfelle godkjenne at ein fylkeskommune driv vidaregåande opplæring i utlandet, dersom målet med opplæringa er norsk studie- eller yrkeskompetanse. Denne lova gjeld for slik opplæring. Så langt det er forsvarleg og nødvendig, kan departementet likevel gjere unntak frå reglane i lova og forskrifter til lova».
Departementet foreslår altså å endre ordlyden fra at fylkeskommunen kan stå ansvarlig for videregående opplæring i utlandet (på et premiss om norsk vitnemål) til at fylkeskommunen kan drive videregående opplæring i utlandet (på et premiss om studie- eller yrkeskompetanse). Vi ser fordelen ved å presisere at både studie- og yrkeskompetanse er gyldige premisser for tillatelse til opplæring i utlandet. Samtidig etterlyser vi en begrunnelse for hvorfor departementet foreslår at fylkeskommunen skal kunne drifte slik utdanning i utlandet, i stedet for å ha ansvaret for utdanningen, som i dag.
Videre stiller vi spørsmål ved om endringen i lovens ordlyd medfører en endring i hvilke opplæringstilbud som omfattes av lovbestemmelsen. Vi opplever usikkerhet knyttet til om eksempelvis fylkeskommunale skoler som er koordinatorer for opplæringstilbud i utlandet [1] , omfattes av den foreslåtte lovbestemmelsen.
Vi anbefaler at departementet sikrer at dagens regel om godkjenning av videregående opplæring i utlandet er hensiktsmessig plassert i foreslått lov, og vurderer om endret ordlyd vil innebære en endring i dagens rettstilstand. Dersom ordlydsendringen medfører at fylkeskommunen får en mer aktiv rolle i ordinær drift av opplæringstilbud i utlandet enn i dag, er vi bekymret for at formuleringen kan få utilsiktede konsekvenser.
HK-dir stiller spørsmål ved om lovforslaget gjenspeiler formålet om internasjonalisering, internasjonalt samarbeid og veiledning om internasjonale utdannings- og yrkesmuligheter.
I foreslått formålsparagraf (§ 1-2 første og tredje ledd) står det at:
«Opplæringa skal, i samarbeid og forståing med heimen, opne dørar mot verda og framtida og gi elevane og dei som har læretid i bedrift, historisk og kulturell innsikt og forankring», og at “Opplæringa skal utvide kjennskapen til og forståinga av den nasjonale kulturarven og den felles internasjonale kulturarven vår». [2]
Vi mener det internasjonale perspektivet i formålsbeskrivelsen ikke nødvendigvis ivaretas gjennom resten av den foreslåtte lovteksten.
Styrket internasjonalisering i opplæringen er en nasjonal politisk føring. I Meld. St. 21 (2020–21) Fullføringsreformen- med åpne dører til verden og fremtiden slår regjeringen fast at elever og lærlinger skal få mulighet til å delta i internasjonalt samarbeid, inkludert mobilitetssamarbeid. Dette skal være et ledd i å gjøre elevene bedre forberedt til videre studier og arbeidsliv. I Meld. St. 7 (2020-2021) En verden av muligheter – Internasjonal studentmobilitet i høyere utdanning er det formulert et mål om at halvparten av dem som avlegger en grad i norsk høyere utdanning, skal ha hatt et studieopphold i utlandet. Det er viktig å se sammenhengen mellom tidlig erfaring med læringsmobilitet i grunnopplæringen og studentmobilitet i høyere utdanning. [3]
Vi savner en omtale av kompetanseheving for elever, lærlinger og ansatte gjennom internasjonalt samarbeid i høringsnotatet, og at dette er tydeligere i forslaget til ny opplæringslov. Dette kommer eksempelvis tydelig frem i universitets- og høyskoleloven, se § 1-3 første ledd bokstav g om universiteters og høyskolers oppgaver og § 5-4 om internasjonalt utdanningssamarbeid.
Direktoratet støtter forslaget om at karriereveiledning og rådgivning om sosiale og personlige forhold reguleres i hver sin bestemmelse i loven. Denne inndelingen kan bidra til økt kvalitet og spissing av kompetanse. HK-dir vil gi innspill på den delen av skolens rådgivning som innebærer karriereveiledning og knytter seg opp mot foreslått § 16-1.
Det er et mål at elevene får et helhetlig og likeverdig tilbud om karriereveiledning og karrierelæring [4] av god kvalitet gjennom hele skoleløpet. HK-dir legger følgende forståelse av karriereveiledning til grunn:
Målet med karriereveiledning er at mennesker blir bedre i stand til å håndtere overganger, og til å ta meningsfulle valg knyttet til utdanning, læring og arbeid gjennom livet. Karriereveiledning gir mulighet for utforsking av den enkeltes situasjon, ønsker og muligheter, og støtte til handling, valg og samfunnsdeltakelse. Karriereveiledning kan foregå individuelt og i gruppe, både fysisk og digitalt, og innenfor rammene av ulike sektorer og organisasjoner. Karriereveiledning tilbys av kompetente aktører og utføres med høy grad av etisk bevissthet .
Definisjonen er hentet fra Nasjonalt kvalitetsrammeverk for karriereveiledning [5] og peker på at karriereveiledning består av ulike elementer og er noe mer enn individuelle veiledningssamtaler. Videre har karriereveiledning et mer langsiktig formål enn kun å veilede veisøkeren om valget personen står overfor akkurat her og nå. Utvikling av karrierekompetanse gjennom karrierelæring er et like viktig formål. Definisjonen viser også til at det å gi karriereveiledning forutsetter kompetanse hos de som utfører jobben.
HK-dir støtter departementets forslag om at loven skal ha regler om rådgivning, og støtter å videreføre at elever i grunnskolen og i den videregående opplæringen skal få den karriereveiledningen de har behov for, slik det er foreslått i § 16-1. HK-dir støtter også at bestemmelsen utformes som en plikt for kommuner og fylkeskommuner til å sørge for at elevene får den karriereveiledningen de trenger. Når man endrer den overordnede bestemmelsen om at karriereveiledningen er en individuell rett, til å bli en plikt for kommune og fylkeskommune til å tilby, er det særlig viktig at selve lovbestemmelsen utvides, og at kommuners og fylkeskommuners plikter presiseres i forskrift.
Karriereveiledning gir elevene et godt grunnlag for å gjøre gode og velinformerte valg og er sentralt i prosessen elevene står i, både i overgangene i grunnopplæringsløpet og i overganger til videre utdanning og jobb. Karriereveiledning er også et viktig verktøy for å motvirke frafall i videregående opplæring, og for å nå mål i den overordnede delen av læreplanen. [6]
HK-dir er enig i at de mest sentrale elementene skal framgå av foreslått § 16-1, men er uenig i at det ikke er nødvendig med en forskriftsbestemmelse. Se vår vurdering av behovet for å regulere i forskrift i kapittel 39.5.8 .
HK-dir støtter forslaget om at dagens § 9-2 som gir elevene rett til «nødvendig rådgivning», endres i foreslått § 16-1 til at grunnskolen og den videregående skolen skal sørge for at elevene får den rådgivningen « de trenger» om utdannings- og yrkesvalg. Vi vil videre understreke viktigheten av høringsnotatets punkt om at kommuner og fylkeskommuner aktivt må vurdere behovet og ta initiativ til å gi elevene den veiledningen de har behov for.
Direktoratet støtter departementets vurdering av betydningen av karriereveiledningen i skolen og innretningen på tilbudet, herunder at karriereveiledningen skal bestå av ulike elementer som samlet sett skal dekke elevenes behov, og som kan bestå av både kollektiv og individuell veiledning. HK-dir mener imidlertid at disse vurderingene og føringene er så viktige at de sammen med andre presiseringer bør forskriftsfestets. Dette kommer vi tilbake til under 39.5.8 .
Direktoratet støtter departementets forslag om å videreføre at elever i grunnskole og videregående opplæring skal få karriereveiledning på skolen de går på.
HK-dir mener at det er viktig at karriereveiledningstilbudet blir gitt på den skolen elevene går på, slik at det kan ses i sammenheng med undervisningen og øvrige tilbud. Karriereveiledningstilbudet skal være et kollektivt ansvar, og en oppgave for hele skolen. Det er presisert i dagens forskrift til opplæringsloven § 22-3 at utdannings- og yrkesrådgiving «skal vere eit samarbeid mellom ulike personar og instansar på skolen». Det å se fag som utdanningsvalg på ungdomsskolen og de tverrfaglige temaene [7] i sammenheng med karriereveiledningstilbudet ved skolen, er også viktig for å nå målet i overordnet del av læreplanen [8] : «Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet». Karrierelæring bidrar til at elevene kan nå disse målene. Det er viktig at formuleringen om at elevene skal får karriereveiledning «på skolen de går på» ikke tolkes dithen at man ikke kan samarbeide med arbeidslivet om karrierelæring. Karrierelæringsaktiviteter i form av utforsking av yrker, arbeidsplasser og utdanningstilbud på høyere nivå er en naturlig og viktig del av karriereveiledningen for elever.
Vi støtter også at kommuner og fylkeskommuner, som foreslått i § 10-8, plikter å gi elever og foreldre den informasjonen de har brukt for. Som departementet skriver i høringsnotatet, vil informasjon om karriereveiledningstilbudet ved skolen være informasjon elever og foreldre har bruk for, og som skolen derfor skal opplyse om.
HK-dir støtter departementets vurdering av at plikten til karriereveiledning til elever i barneskolen, ikke begrenses til kun å gjelde veiledning om valg av fag på 8.–10. trinn, men at elever i hele grunnopplæringen (1.–13. trinn) får karriereveiledning i den brede forståelsen som legges til grunn i Nasjonalt kvalitetsrammeverk, se pkt. 39.1. Dette kan bidra til at de utvikler en grunnleggende kompetanse som kan bygges videre på høyere trinn, og som vil bidra til at de kan gjøre gode valg senere i livet.
HK-dir anbefaler videre at hva elevene skal få karriereveiledning om, følges opp i en forskrift til opplæringsloven, se kap. 39.5.8.
Direktoratet anbefaler at betegnelsene «utdannings- og yrkesrådgivning» og «utdannings- og yrkesrådgiver» endres til hhv. «karriereveiledning/karriererettleiing» og «karriereveileder/karriererettleiar». Vi anbefaler at disse begrepene benyttes både i foreslått § 16-1 Rådgiving om utdannings- og yrkesval og i § 19-12 Rådgiving om utdannings- og yrkessval for voksne . Begrepet er allerede i bruk i § 26-2 Karriererettleiing.
« Karriereveiledning» og «karriereveileder » har blitt de etablerte begrepene i norsk sammenheng for veiledning om utdannings- og yrkesvalg. Eksempler på bruk av begrepene:
Gjennom å bruke begrepene «karriererettleiing» og «karriererettleiar » i den nye opplæringsloven, vil lovgiver sikre en enhetlig begrepsbruk innen fagfeltet, i politiske dokumenter og på tvers av sektorer. I et helhetlig system for livslang karriereveiledning bør tjenestene ha samme betegnelse i alle sektorer og for alle målgrupper, også elever i skolen [9] .
En enhetlig begrepsbruk på tvers av lover kan bidra til at fylkeskommunene ser helhetlig på de lovpålagte pliktene de har innenfor karriereveiledning. Felles terminologi vil understøtte målet om sammenheng i tjenestetilbudet og gjøre det tydeligere at fylkeskommunen har et helhetlig ansvar.
HK-dir støtter ikke departementets vurdering av at betegnelsen utdannings- og yrkesrådgivning er beskrivende for dagens rådgivningstjeneste, «som i stor grad handler om valg av fag», se høringsnotatet pkt. 39.5.5.2. Karriereveiledning omhandler mer enn valg av fag, også i skolen. HK-dir støtter de høringsinstansene som påpeker at utdannings- og yrkesrådgivning er det samme som karriereveiledning, men at karriereveiledning er en videre, mer presis og mer dekkende betegnelse for den tjenesten som skal gis i skole og til lærlinger. Karriereveiledning er noe mer enn bare å gi rådgivning om de umiddelbare valgene knyttet til fag og utdanning. Karriereveiledning innebærer å legge til rette for karrierelæring, slik at den enkelte elev utvikler karrierekompetanse (jf. punkt 39.1). Karrierekompetanse er evne til å kjenne og forstå seg selv og sin kontekst, og omfatter det å kunne handle og ta valg knyttet til eget liv, læring, utdanning og fremtidig arbeid. Karrierekompetanse er også definert som kjerneelementet i læreplan for faget utdanningsvalg i ungdomsskolen. [10] En enhetlig og harmonisert begrepsbruk i lovbestemmelsene som er i tråd med begrepsbruken i resten av feltet, vil også kunne bidra til å at de som jobber med karriereveiledning i skolen i større grad opplever seg som en del av et profesjonsfellesskap. [11] Dette er viktig for den videre kvalitetsutviklingen av karriereveiledning i skolen.
Departementet er i sitt høringsnotat opptatt av at betegnelsen rådgiver, som brukes i loven, er tilpasset brukergruppa og innholdet i tjenesten, og at begrepet karriereveiledning kan virke fremmed i skolen. HK-dir mener myndighetene heller bør bidra til å ufarliggjøre og tydeliggjøre begrepet karriereveiledning, og gjøre det kjent og naturlig for elever også i barne- og ungdomsskolen. Dette er mulig å gjøre ved å innføre begrepet karriereveiledning i loven og utdype hva karriereveiledning er i en forskrift, sammenholdt med at skoleeier og skoleledelse aktivt begynner å bruke den nye betegnelsen.
Direktoratet er positive til departementets forslag til ny opplæringslov, og støtter i det vesentlige forslaget. I vårt høringssvar vil vi hovedsakelig gi kommentarer på forslag vi har innspill til eller ikke støtter.
Dette er våre sentrale innspill:
Under følger HK-dirs innspill til forslagene i høringen. Teksten følger strukturen i høringsnotatet. Til sist i høringssvaret kommenterer vi direkte på ordlyden i foreslått lovtekst.
HK-dir vil bemerke at det har skjedd en inkurie i forbindelse med foreslått flytting av dagens § 1-2 til ny § 28-6. Vi stiller også spørsmål ved om den nye lovteksten innebærer en realitetsendring, og ikke bare en videreføring av dagens rettstilstand.
I NOU 2019: 23 Ny opplæringslov var dagens § 1-2 foreslått flyttet til ny § 22-3. I nåværende lovforslag er imidlertid dagens § 1-2 foreslått flyttet til ny § 28-6. På side 68 i høringsnotatet skriver derimot departementet at « regelen om godkjenning av videregående opplæring i utlandet videreføres i forslag til § 22-3 andre avsnitt ».
Når det gjelder det materielle innholdet i dagens § 1-2, skriver departementet at regelen videreføres i ny § 28-6. Vi stiller imidlertid spørsmål ved om den foreslåtte ordlydsendringen i praksis innebærer en realitetsendring.
I dagens § 1-2 (fjerde avsnitt) står det: « Etter søknad frå fylkeskommunen kan departementet gi løyve til at fylkeskommunen kan stå ansvarleg for vidaregåande opplæring i utlandet som har som formål at elevane skal få norsk vitnemål ved fullført og bestått opplæring .»
I foreslått § 28-6 (andre avsnitt) står det: «Departementet kan i særlege tilfelle godkjenne at ein fylkeskommune driv vidaregåande opplæring i utlandet, dersom målet med opplæringa er norsk studie- eller yrkeskompetanse. Denne lova gjeld for slik opplæring. Så langt det er forsvarleg og nødvendig, kan departementet likevel gjere unntak frå reglane i lova og forskrifter til lova».
Departementet foreslår altså å endre ordlyden fra at fylkeskommunen kan stå ansvarlig for videregående opplæring i utlandet (på et premiss om norsk vitnemål) til at fylkeskommunen kan drive videregående opplæring i utlandet (på et premiss om studie- eller yrkeskompetanse). Vi ser fordelen ved å presisere at både studie- og yrkeskompetanse er gyldige premisser for tillatelse til opplæring i utlandet. Samtidig etterlyser vi en begrunnelse for hvorfor departementet foreslår at fylkeskommunen skal kunne drifte slik utdanning i utlandet, i stedet for å ha ansvaret for utdanningen, som i dag.
Videre stiller vi spørsmål ved om endringen i lovens ordlyd medfører en endring i hvilke opplæringstilbud som omfattes av lovbestemmelsen. Vi opplever usikkerhet knyttet til om eksempelvis fylkeskommunale skoler som er koordinatorer for opplæringstilbud i utlandet [1] , omfattes av den foreslåtte lovbestemmelsen.
Vi anbefaler at departementet sikrer at dagens regel om godkjenning av videregående opplæring i utlandet er hensiktsmessig plassert i foreslått lov, og vurderer om endret ordlyd vil innebære en endring i dagens rettstilstand. Dersom ordlydsendringen medfører at fylkeskommunen får en mer aktiv rolle i ordinær drift av opplæringstilbud i utlandet enn i dag, er vi bekymret for at formuleringen kan få utilsiktede konsekvenser.
HK-dir stiller spørsmål ved om lovforslaget gjenspeiler formålet om internasjonalisering, internasjonalt samarbeid og veiledning om internasjonale utdannings- og yrkesmuligheter.
I foreslått formålsparagraf (§ 1-2 første og tredje ledd) står det at:
«Opplæringa skal, i samarbeid og forståing med heimen, opne dørar mot verda og framtida og gi elevane og dei som har læretid i bedrift, historisk og kulturell innsikt og forankring», og at “Opplæringa skal utvide kjennskapen til og forståinga av den nasjonale kulturarven og den felles internasjonale kulturarven vår». [2]
Vi mener det internasjonale perspektivet i formålsbeskrivelsen ikke nødvendigvis ivaretas gjennom resten av den foreslåtte lovteksten.
Styrket internasjonalisering i opplæringen er en nasjonal politisk føring. I Meld. St. 21 (2020–21) Fullføringsreformen- med åpne dører til verden og fremtiden slår regjeringen fast at elever og lærlinger skal få mulighet til å delta i internasjonalt samarbeid, inkludert mobilitetssamarbeid. Dette skal være et ledd i å gjøre elevene bedre forberedt til videre studier og arbeidsliv. I Meld. St. 7 (2020-2021) En verden av muligheter – Internasjonal studentmobilitet i høyere utdanning er det formulert et mål om at halvparten av dem som avlegger en grad i norsk høyere utdanning, skal ha hatt et studieopphold i utlandet. Det er viktig å se sammenhengen mellom tidlig erfaring med læringsmobilitet i grunnopplæringen og studentmobilitet i høyere utdanning. [3]
Vi savner en omtale av kompetanseheving for elever, lærlinger og ansatte gjennom internasjonalt samarbeid i høringsnotatet, og at dette er tydeligere i forslaget til ny opplæringslov. Dette kommer eksempelvis tydelig frem i universitets- og høyskoleloven, se § 1-3 første ledd bokstav g om universiteters og høyskolers oppgaver og § 5-4 om internasjonalt utdanningssamarbeid.
Direktoratet støtter forslaget om at karriereveiledning og rådgivning om sosiale og personlige forhold reguleres i hver sin bestemmelse i loven. Denne inndelingen kan bidra til økt kvalitet og spissing av kompetanse. HK-dir vil gi innspill på den delen av skolens rådgivning som innebærer karriereveiledning og knytter seg opp mot foreslått § 16-1.
Det er et mål at elevene får et helhetlig og likeverdig tilbud om karriereveiledning og karrierelæring [4] av god kvalitet gjennom hele skoleløpet. HK-dir legger følgende forståelse av karriereveiledning til grunn:
Målet med karriereveiledning er at mennesker blir bedre i stand til å håndtere overganger, og til å ta meningsfulle valg knyttet til utdanning, læring og arbeid gjennom livet. Karriereveiledning gir mulighet for utforsking av den enkeltes situasjon, ønsker og muligheter, og støtte til handling, valg og samfunnsdeltakelse. Karriereveiledning kan foregå individuelt og i gruppe, både fysisk og digitalt, og innenfor rammene av ulike sektorer og organisasjoner. Karriereveiledning tilbys av kompetente aktører og utføres med høy grad av etisk bevissthet .
Definisjonen er hentet fra Nasjonalt kvalitetsrammeverk for karriereveiledning [5] og peker på at karriereveiledning består av ulike elementer og er noe mer enn individuelle veiledningssamtaler. Videre har karriereveiledning et mer langsiktig formål enn kun å veilede veisøkeren om valget personen står overfor akkurat her og nå. Utvikling av karrierekompetanse gjennom karrierelæring er et like viktig formål. Definisjonen viser også til at det å gi karriereveiledning forutsetter kompetanse hos de som utfører jobben.
HK-dir støtter departementets forslag om at loven skal ha regler om rådgivning, og støtter å videreføre at elever i grunnskolen og i den videregående opplæringen skal få den karriereveiledningen de har behov for, slik det er foreslått i § 16-1. HK-dir støtter også at bestemmelsen utformes som en plikt for kommuner og fylkeskommuner til å sørge for at elevene får den karriereveiledningen de trenger. Når man endrer den overordnede bestemmelsen om at karriereveiledningen er en individuell rett, til å bli en plikt for kommune og fylkeskommune til å tilby, er det særlig viktig at selve lovbestemmelsen utvides, og at kommuners og fylkeskommuners plikter presiseres i forskrift.
Karriereveiledning gir elevene et godt grunnlag for å gjøre gode og velinformerte valg og er sentralt i prosessen elevene står i, både i overgangene i grunnopplæringsløpet og i overganger til videre utdanning og jobb. Karriereveiledning er også et viktig verktøy for å motvirke frafall i videregående opplæring, og for å nå mål i den overordnede delen av læreplanen. [6]
HK-dir er enig i at de mest sentrale elementene skal framgå av foreslått § 16-1, men er uenig i at det ikke er nødvendig med en forskriftsbestemmelse. Se vår vurdering av behovet for å regulere i forskrift i kapittel 39.5.8 .
HK-dir støtter forslaget om at dagens § 9-2 som gir elevene rett til «nødvendig rådgivning», endres i foreslått § 16-1 til at grunnskolen og den videregående skolen skal sørge for at elevene får den rådgivningen « de trenger» om utdannings- og yrkesvalg. Vi vil videre understreke viktigheten av høringsnotatets punkt om at kommuner og fylkeskommuner aktivt må vurdere behovet og ta initiativ til å gi elevene den veiledningen de har behov for.
Direktoratet støtter departementets vurdering av betydningen av karriereveiledningen i skolen og innretningen på tilbudet, herunder at karriereveiledningen skal bestå av ulike elementer som samlet sett skal dekke elevenes behov, og som kan bestå av både kollektiv og individuell veiledning. HK-dir mener imidlertid at disse vurderingene og føringene er så viktige at de sammen med andre presiseringer bør forskriftsfestets. Dette kommer vi tilbake til under 39.5.8 .
Direktoratet støtter departementets forslag om å videreføre at elever i grunnskole og videregående opplæring skal få karriereveiledning på skolen de går på.
HK-dir mener at det er viktig at karriereveiledningstilbudet blir gitt på den skolen elevene går på, slik at det kan ses i sammenheng med undervisningen og øvrige tilbud. Karriereveiledningstilbudet skal være et kollektivt ansvar, og en oppgave for hele skolen. Det er presisert i dagens forskrift til opplæringsloven § 22-3 at utdannings- og yrkesrådgiving «skal vere eit samarbeid mellom ulike personar og instansar på skolen». Det å se fag som utdanningsvalg på ungdomsskolen og de tverrfaglige temaene [7] i sammenheng med karriereveiledningstilbudet ved skolen, er også viktig for å nå målet i overordnet del av læreplanen [8] : «Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet». Karrierelæring bidrar til at elevene kan nå disse målene. Det er viktig at formuleringen om at elevene skal får karriereveiledning «på skolen de går på» ikke tolkes dithen at man ikke kan samarbeide med arbeidslivet om karrierelæring. Karrierelæringsaktiviteter i form av utforsking av yrker, arbeidsplasser og utdanningstilbud på høyere nivå er en naturlig og viktig del av karriereveiledningen for elever.
Vi støtter også at kommuner og fylkeskommuner, som foreslått i § 10-8, plikter å gi elever og foreldre den informasjonen de har brukt for. Som departementet skriver i høringsnotatet, vil informasjon om karriereveiledningstilbudet ved skolen være informasjon elever og foreldre har bruk for, og som skolen derfor skal opplyse om.
HK-dir støtter departementets vurdering av at plikten til karriereveiledning til elever i barneskolen, ikke begrenses til kun å gjelde veiledning om valg av fag på 8.–10. trinn, men at elever i hele grunnopplæringen (1.–13. trinn) får karriereveiledning i den brede forståelsen som legges til grunn i Nasjonalt kvalitetsrammeverk, se pkt. 39.1. Dette kan bidra til at de utvikler en grunnleggende kompetanse som kan bygges videre på høyere trinn, og som vil bidra til at de kan gjøre gode valg senere i livet.
HK-dir anbefaler videre at hva elevene skal få karriereveiledning om, følges opp i en forskrift til opplæringsloven, se kap. 39.5.8.
Direktoratet anbefaler at betegnelsene «utdannings- og yrkesrådgivning» og «utdannings- og yrkesrådgiver» endres til hhv. «karriereveiledning/karriererettleiing» og «karriereveileder/karriererettleiar». Vi anbefaler at disse begrepene benyttes både i foreslått § 16-1 Rådgiving om utdannings- og yrkesval og i § 19-12 Rådgiving om utdannings- og yrkessval for voksne . Begrepet er allerede i bruk i § 26-2 Karriererettleiing.
« Karriereveiledning» og «karriereveileder » har blitt de etablerte begrepene i norsk sammenheng for veiledning om utdannings- og yrkesvalg. Eksempler på bruk av begrepene:
Gjennom å bruke begrepene «karriererettleiing» og «karriererettleiar » i den nye opplæringsloven, vil lovgiver sikre en enhetlig begrepsbruk innen fagfeltet, i politiske dokumenter og på tvers av sektorer. I et helhetlig system for livslang karriereveiledning bør tjenestene ha samme betegnelse i alle sektorer og for alle målgrupper, også elever i skolen [9] .
En enhetlig begrepsbruk på tvers av lover kan bidra til at fylkeskommunene ser helhetlig på de lovpålagte pliktene de har innenfor karriereveiledning. Felles terminologi vil understøtte målet om sammenheng i tjenestetilbudet og gjøre det tydeligere at fylkeskommunen har et helhetlig ansvar.
HK-dir støtter ikke departementets vurdering av at betegnelsen utdannings- og yrkesrådgivning er beskrivende for dagens rådgivningstjeneste, «som i stor grad handler om valg av fag», se høringsnotatet pkt. 39.5.5.2. Karriereveiledning omhandler mer enn valg av fag, også i skolen. HK-dir støtter de høringsinstansene som påpeker at utdannings- og yrkesrådgivning er det samme som karriereveiledning, men at karriereveiledning er en videre, mer presis og mer dekkende betegnelse for den tjenesten som skal gis i skole og til lærlinger. Karriereveiledning er noe mer enn bare å gi rådgivning om de umiddelbare valgene knyttet til fag og utdanning. Karriereveiledning innebærer å legge til rette for karrierelæring, slik at den enkelte elev utvikler karrierekompetanse (jf. punkt 39.1). Karrierekompetanse er evne til å kjenne og forstå seg selv og sin kontekst, og omfatter det å kunne handle og ta valg knyttet til eget liv, læring, utdanning og fremtidig arbeid. Karrierekompetanse er også definert som kjerneelementet i læreplan for faget utdanningsvalg i ungdomsskolen. [10] En enhetlig og harmonisert begrepsbruk i lovbestemmelsene som er i tråd med begrepsbruken i resten av feltet, vil også kunne bidra til å at de som jobber med karriereveiledning i skolen i større grad opplever seg som en del av et profesjonsfellesskap. [11] Dette er viktig for den videre kvalitetsutviklingen av karriereveiledning i skolen.
Departementet er i sitt høringsnotat opptatt av at betegnelsen rådgiver, som brukes i loven, er tilpasset brukergruppa og innholdet i tjenesten, og at begrepet karriereveiledning kan virke fremmed i skolen. HK-dir mener myndighetene heller bør bidra til å ufarliggjøre og tydeliggjøre begrepet karriereveiledning, og gjøre det kjent og naturlig for elever også i barne- og ungdomsskolen. Dette er mulig å gjøre ved å innføre begrepet karriereveiledning i loven og utdype hva karriereveiledning er i en forskrift, sammenholdt med at skoleeier og skoleledelse aktivt begynner å bruke den nye betegnelsen.
39.5.5.3 Hvem som skal gi elevene rådgivning om utdannings- og yrkesvalg
Vi er uenige i forslaget om ikke å innføre kompetansekrav for de som skal gi elevene karriereveiledning. Vi anbefaler kompetansekrav til karriereveiledere i skolen, i tillegg til opprettelse av en tilhørende stillingskategori.
På samme måte som det ikke er opp til skoleleder å vurdere hvilken kompetanse lærere som underviser i ulike fag skal ha, mener HK-dir at det ikke bør overlates til skoleleder å vurdere hvilken kompetanse som er nødvendig for en karriereveileder. Karriereveiledning er et fag som krever spesiell kompetanse, og denne kompetansen er definert gjennom kompetansestandardene i Nasjonalt kvalitetsrammeverk for karriereveiledning. Standardene har blitt til gjennom tett involvering av fagfeltet både innen universitets- og høgskolesektoren, grunnopplæringen, NAV, fylkesvise karrieresentre og med innspill fra internasjonale fagmiljøer innenfor karriereveiledning.
I NOU 2016:7 Norge i omstilling – karriereveiledning for individ og samfunn presiserer utvalget at det er nødvendig å profesjonalisere den rollen som i dag ivaretas av rådgiverfunksjonen i skolen, og at dette vil styrke både tilgang til og kvalitet på karriereveiledningen i grunnopplæringen. For å sikre kvalitet i tilbudet må de som jobber med karriereveiledning i skolen, ha tilstrekkelig og relevant kompetanse. I tillegg må fagområdet prioriteres når skolene skal beslutte hvilke ansatte som skal få tilbud om videreutdanning. I Meld. St. 21 (2020–2021) Fullføringsreformen – med åpne dører til verden og fremtiden varsler regjeringen at det skal utvikles egne kompetansestandarder for karriereveiledningen i skolen, basert på det nasjonale kvalitetsrammeverket for karriereveiledning.
HK-dir anbefaler at det innføres kompetansekrav til de som jobber med karriereveiledning i skolen, se vår vurdering i kapittel 48.5.1 og forslag til å ta inn en ny lovbestemmelse i paragraf 17-x for å sikre rett kompetanse hos karriereveiledere i skolen. Dersom det ikke innføres kompetansekrav, mener direktorat at det i forskrift må presiseres at de som jobber med karriereveiledning i skolen, må ha karriereveiledningsfaglig kompetanse.
På samme måte som det ikke er opp til skoleleder å vurdere hvilken kompetanse lærere som underviser i ulike fag skal ha, mener HK-dir at det ikke bør overlates til skoleleder å vurdere hvilken kompetanse som er nødvendig for en karriereveileder. Karriereveiledning er et fag som krever spesiell kompetanse, og denne kompetansen er definert gjennom kompetansestandardene i Nasjonalt kvalitetsrammeverk for karriereveiledning. Standardene har blitt til gjennom tett involvering av fagfeltet både innen universitets- og høgskolesektoren, grunnopplæringen, NAV, fylkesvise karrieresentre og med innspill fra internasjonale fagmiljøer innenfor karriereveiledning.
I NOU 2016:7 Norge i omstilling – karriereveiledning for individ og samfunn presiserer utvalget at det er nødvendig å profesjonalisere den rollen som i dag ivaretas av rådgiverfunksjonen i skolen, og at dette vil styrke både tilgang til og kvalitet på karriereveiledningen i grunnopplæringen. For å sikre kvalitet i tilbudet må de som jobber med karriereveiledning i skolen, ha tilstrekkelig og relevant kompetanse. I tillegg må fagområdet prioriteres når skolene skal beslutte hvilke ansatte som skal få tilbud om videreutdanning. I Meld. St. 21 (2020–2021) Fullføringsreformen – med åpne dører til verden og fremtiden varsler regjeringen at det skal utvikles egne kompetansestandarder for karriereveiledningen i skolen, basert på det nasjonale kvalitetsrammeverket for karriereveiledning.
HK-dir anbefaler at det innføres kompetansekrav til de som jobber med karriereveiledning i skolen, se vår vurdering i kapittel 48.5.1 og forslag til å ta inn en ny lovbestemmelse i paragraf 17-x for å sikre rett kompetanse hos karriereveiledere i skolen. Dersom det ikke innføres kompetansekrav, mener direktorat at det i forskrift må presiseres at de som jobber med karriereveiledning i skolen, må ha karriereveiledningsfaglig kompetanse.
39.5.7.1 Om de som har læretid i bedrift, også skal ha tilgang på rådgivning
Direktorat for høyere utdanning og kompetanse støtter departementets vurdering av at de som har læretid i bedrift skal ha tilgang til karriereveiledning, og at det skal være en plikt for fylkeskommunen å tilby dette. Karriereveiledning kan bidra til bedre gjennomføring og mindre frafall for lærlinger og lærekandidater. HK-dir støtter departementets vurdering av at oppgaven må følges av økte ressurser til fylkeskommunene, slik det er beregnet i kapittel 63 Økonomiske og administrative konsekvenser. Flere undersøkelser [12] viser at skolene allerede i dagens situasjon har for lite ressurser til karriereveiledningstilbudet.
39.5.7.2 Hva plikten til rådgivning skal innebære
Departementet skriver i høringsnotatet at karriereveiledningen for de som har læretid i bedrift, skiller seg fra den karriereveiledningen som gis til elever i skolen, ved at det ikke stilles krav om at den skal være aktiv og oppsøkende. Departementet presiserer at de som har læretid i bedrift, må få tilstrekkelig informasjon om karriereveiledningstilbudet til at de kan benytte seg av det. HK-dir mener at dette bør presiseres i selve lovformuleringen og/eller i forskrift, slik at fylkeskommunen også gis en plikt til å informere og synliggjøre tilbudet. Se vårt innspill til lovformulering mot slutten av høringssvaret under § 16-1 tredje ledd.
HK-dir er uenig i departementets forslag om ikke å videreføre en egen hjemmel til å gi forskrift om rådgivning.
Vi anbefaler at en forskrift regulerer plikten kommuner og fylkeskommuner har til å sørge for karriereveiledning i mer detaljert grad enn det loven gjør. Sentrale elementer i karriereveiledningsplikten bør stå i loven, mens forskriftsbestemmelser bør tydeliggjøre hva skolens karriereveiledning skal inneholde og gi av utbytte, gjennom å konkretisere skoleeiers ansvar. For eksempel er det i et internasjonaliseringsperspektiv viktig at elevene fortsatt sikres oppdatert informasjon om utdanningsveier i Norge og andre land, og at de får hjelp til å finne oppdatert informasjon om det internasjonale arbeidsmarkedet. Dette står i dagens forskrift. Om lovgiver ikke regulerer i lov eller forskrift at det skal veiledes om internasjonale muligheter, kan det bli vanskeligere å oppnå politiske ambisjoner på området, se vår kommentar under 7.4.
I dagens forskrift til opplæringsloven er retten til nødvendig rådgivning regulert i kap. 22. Kapittelet beskriver blant annet innholdet i elevenes rett til rådgivning. Erfaringen har vist at disse forskriftsbestemmelsene har vært viktige og retningsgivende for skoleeiere, de fylkesvise koordinatorene for karriereveiledning i grunnopplæringen, rektorer og karriereveiledere. Vi mener at den nye loven bør utfylles av forskriftsbestemmelser for å sikre god karriereveiledning som en integrert del av skolen.
I flere rapporter [13] pekes det på at karriereveiledningstilbudet i skolen ikke er godt nok per i dag. Det er allerede store variasjoner i hvordan de ulike skolene ivaretar elevenes rett, og kvaliteten på tilbudet er ikke alltid god nok. Det å videreføre en forskrift, samt at karriereveiledning er regulert i en egen lovbestemmelse der sentrale elementer framgår, vil være et tydelig signal fra myndighetene om hvilken rolle og betydning karriereveiledningen har i skolen. Uten en videreføring av forskriftsbestemmelser om karriereveiledning i skolen, er det fare for at kvaliteten i tilbudet over tid kan svekkes, og at kun de skolene og skoleeierne som har en godt etablert praksis på området, vil tilby karriereveiledning av tilstrekkelig kvalitet og med den intenderte bredden i innholdet. Dette utfordrer målet om et likeverdig tilbud på tvers av geografi, målgrupper og utdanningsnivåer.
Direktoratet støtter departementets forslag om å utvide retten til videregående opplæring for ungdom og voksne, slik at den gjelder til den enkelte har oppnådd studie- eller yrkeskompetanse, jf. foreslått §§ 5-1 og 18-3. Dette kan bidra til å øke fullføringsmulighetene for de som trenger mer tilrettelagt og tilpasset opplæring.
HK-dir støtter departementets forslag om å gi personer mellom 19 og 25 år større fleksibilitet til å velge mellom videregående opplæring for ungdom eller voksne.
På generelt grunnlag ønsker vi også å påpeke viktigheten av god informasjon og veiledning om forskjellen på ungdoms- og voksenrett og hvilke konsekvenser de ulike valgene innebærer. Dette punktet må ses i lys av innspillene våre om karriereveiledning under kapittel 39.
For deltakere i introduksjonsprogrammet mellom 19 og 25 år vil modulstrukturert opplæring for voksne kunne være viktig for å realisere målene i integreringsloven. Dette gjelder særlig for de deltakerne som ikke vil ha tid til å fullføre hele opplæringen i løpet av introduksjonsprogrammet. Disse vil dra fordel av fleksibiliteten modulstrukturert opplæring gir, ved at de eksempelvis kan dokumentere delkompetanse på veien mot fullført opplæring. Det vil også gjøre det lettere å kombinere arbeid med opplæring, eller av andre grunner ha avbrudd i opplæringsløpet. Nyankomne innvandrere i denne aldersgruppen vil også kunne ha særlig nytte av å gjennomføre opplæring på grunnskolens nivå og videregående opplærings nivå samtidig. [14] En ulempe for disse deltakerne kan imidlertid være at de ved å få opplæring som voksne mister retten til tospråklig opplæring i fag, slik de ville hatt mulighet til gjennom opplæring som ungdom.
Valg av inntak etter ungdomsrett eller voksenrett har også betydning for muligheten til å oppnå generell studiekompetanse etter 23/5-regelen [15] . Voksne som ved avsluttet opplæring ikke kan dokumentere at de har fem års utdanning og/eller arbeidserfaring, vil ikke oppnå generell studiekompetanse ved å ta de seks fagene som utgjør det ordinære tilbudet for voksne over 25 år. Dette gjelder også voksne som oppfyller kravet om fem år utdanning og/eller arbeidserfaring, men som ikke har fylt 23 år ved avsluttet opplæring. Personer i disse gruppene trenger flere fag for å oppnå generell studiekompetanse og vil derfor måtte tas inn i det ordinære tilbudet. Problemstillingen understreker behovet for god kartlegging og veiledning ved valg av tilbud.
En annen problemstilling er muligheten for fordypning i fag for å oppnå spesiell studiekompetanse. HK-dir mener at voksne som får studieforberedende opplæring etter dagens voksenrett, også må sikres en rett til fordypning i de fagene de trenger for å oppnå ønsket sluttkompetanse. En slik rett bør reguleres i forskrift.
HK-dir er enig i departementets vurdering om at det er nødvendig å utrede både kostnader og nyttevirkninger av en ordning med full valgfrihet og støtter derfor departementets forslag om å opprettholde dagens ordning med en øvre aldersgrense. Direktoratet mener at konsekvensene av å endre eller oppheve dagens aldersgrense ikke er godt nok utredet.
Direktoratet støtter departementets forslag om å innføre yrkesfaglig rekvalifiseringsrett for de som har studie- eller yrkeskompetanse.
Retten til yrkesfaglig rekvalifisering vil være et viktig bidrag for å tilrettelegge for at alle kan lære hele livet, og at ingen opplever at deres kompetanse går ut på dato på grunn av endret arbeids- eller livssituasjon. For å sikre best mulig gjennomføring av opplæringen i fylkene er det av stor betydning for voksne at opplæring også kan gis etter kapittel 5 i forslaget til ny opplæringslov, dersom det ikke finnes et tilbud for voksne. Det vil gi større valgfrihet i bredden av tilbud som gis i det aktuelle fylket.
HK-dir er uenig i departementets forslag om ikke å videreføre en egen hjemmel til å gi forskrift om rådgivning.
Vi anbefaler at en forskrift regulerer plikten kommuner og fylkeskommuner har til å sørge for karriereveiledning i mer detaljert grad enn det loven gjør. Sentrale elementer i karriereveiledningsplikten bør stå i loven, mens forskriftsbestemmelser bør tydeliggjøre hva skolens karriereveiledning skal inneholde og gi av utbytte, gjennom å konkretisere skoleeiers ansvar. For eksempel er det i et internasjonaliseringsperspektiv viktig at elevene fortsatt sikres oppdatert informasjon om utdanningsveier i Norge og andre land, og at de får hjelp til å finne oppdatert informasjon om det internasjonale arbeidsmarkedet. Dette står i dagens forskrift. Om lovgiver ikke regulerer i lov eller forskrift at det skal veiledes om internasjonale muligheter, kan det bli vanskeligere å oppnå politiske ambisjoner på området, se vår kommentar under 7.4.
I dagens forskrift til opplæringsloven er retten til nødvendig rådgivning regulert i kap. 22. Kapittelet beskriver blant annet innholdet i elevenes rett til rådgivning. Erfaringen har vist at disse forskriftsbestemmelsene har vært viktige og retningsgivende for skoleeiere, de fylkesvise koordinatorene for karriereveiledning i grunnopplæringen, rektorer og karriereveiledere. Vi mener at den nye loven bør utfylles av forskriftsbestemmelser for å sikre god karriereveiledning som en integrert del av skolen.
I flere rapporter [13] pekes det på at karriereveiledningstilbudet i skolen ikke er godt nok per i dag. Det er allerede store variasjoner i hvordan de ulike skolene ivaretar elevenes rett, og kvaliteten på tilbudet er ikke alltid god nok. Det å videreføre en forskrift, samt at karriereveiledning er regulert i en egen lovbestemmelse der sentrale elementer framgår, vil være et tydelig signal fra myndighetene om hvilken rolle og betydning karriereveiledningen har i skolen. Uten en videreføring av forskriftsbestemmelser om karriereveiledning i skolen, er det fare for at kvaliteten i tilbudet over tid kan svekkes, og at kun de skolene og skoleeierne som har en godt etablert praksis på området, vil tilby karriereveiledning av tilstrekkelig kvalitet og med den intenderte bredden i innholdet. Dette utfordrer målet om et likeverdig tilbud på tvers av geografi, målgrupper og utdanningsnivåer.
Direktoratet støtter departementets forslag om å utvide retten til videregående opplæring for ungdom og voksne, slik at den gjelder til den enkelte har oppnådd studie- eller yrkeskompetanse, jf. foreslått §§ 5-1 og 18-3. Dette kan bidra til å øke fullføringsmulighetene for de som trenger mer tilrettelagt og tilpasset opplæring.
HK-dir støtter departementets forslag om å gi personer mellom 19 og 25 år større fleksibilitet til å velge mellom videregående opplæring for ungdom eller voksne.
På generelt grunnlag ønsker vi også å påpeke viktigheten av god informasjon og veiledning om forskjellen på ungdoms- og voksenrett og hvilke konsekvenser de ulike valgene innebærer. Dette punktet må ses i lys av innspillene våre om karriereveiledning under kapittel 39.
For deltakere i introduksjonsprogrammet mellom 19 og 25 år vil modulstrukturert opplæring for voksne kunne være viktig for å realisere målene i integreringsloven. Dette gjelder særlig for de deltakerne som ikke vil ha tid til å fullføre hele opplæringen i løpet av introduksjonsprogrammet. Disse vil dra fordel av fleksibiliteten modulstrukturert opplæring gir, ved at de eksempelvis kan dokumentere delkompetanse på veien mot fullført opplæring. Det vil også gjøre det lettere å kombinere arbeid med opplæring, eller av andre grunner ha avbrudd i opplæringsløpet. Nyankomne innvandrere i denne aldersgruppen vil også kunne ha særlig nytte av å gjennomføre opplæring på grunnskolens nivå og videregående opplærings nivå samtidig. [14] En ulempe for disse deltakerne kan imidlertid være at de ved å få opplæring som voksne mister retten til tospråklig opplæring i fag, slik de ville hatt mulighet til gjennom opplæring som ungdom.
Valg av inntak etter ungdomsrett eller voksenrett har også betydning for muligheten til å oppnå generell studiekompetanse etter 23/5-regelen [15] . Voksne som ved avsluttet opplæring ikke kan dokumentere at de har fem års utdanning og/eller arbeidserfaring, vil ikke oppnå generell studiekompetanse ved å ta de seks fagene som utgjør det ordinære tilbudet for voksne over 25 år. Dette gjelder også voksne som oppfyller kravet om fem år utdanning og/eller arbeidserfaring, men som ikke har fylt 23 år ved avsluttet opplæring. Personer i disse gruppene trenger flere fag for å oppnå generell studiekompetanse og vil derfor måtte tas inn i det ordinære tilbudet. Problemstillingen understreker behovet for god kartlegging og veiledning ved valg av tilbud.
En annen problemstilling er muligheten for fordypning i fag for å oppnå spesiell studiekompetanse. HK-dir mener at voksne som får studieforberedende opplæring etter dagens voksenrett, også må sikres en rett til fordypning i de fagene de trenger for å oppnå ønsket sluttkompetanse. En slik rett bør reguleres i forskrift.
HK-dir er enig i departementets vurdering om at det er nødvendig å utrede både kostnader og nyttevirkninger av en ordning med full valgfrihet og støtter derfor departementets forslag om å opprettholde dagens ordning med en øvre aldersgrense. Direktoratet mener at konsekvensene av å endre eller oppheve dagens aldersgrense ikke er godt nok utredet.
Direktoratet støtter departementets forslag om å innføre yrkesfaglig rekvalifiseringsrett for de som har studie- eller yrkeskompetanse.
Retten til yrkesfaglig rekvalifisering vil være et viktig bidrag for å tilrettelegge for at alle kan lære hele livet, og at ingen opplever at deres kompetanse går ut på dato på grunn av endret arbeids- eller livssituasjon. For å sikre best mulig gjennomføring av opplæringen i fylkene er det av stor betydning for voksne at opplæring også kan gis etter kapittel 5 i forslaget til ny opplæringslov, dersom det ikke finnes et tilbud for voksne. Det vil gi større valgfrihet i bredden av tilbud som gis i det aktuelle fylket.
43.6.1 Regulering av opplæring for voksne i opplæringsloven
Departementet ser både ulemper og fordeler ved å flytte reglene om grunnskoleopplæring og videregående opplæring for voksne ut av opplæringsloven. Det vises særlig til en risiko for dobbeltregulering, da grunnopplæring for barn og voksne har flere felles regler.
HK-dir leverer derfor et høringssvar med utgangspunkt i en felles lov. Vi vil imidlertid anmode departementet om å vurdere muligheten for en egen lov for grunnskole og videregående opplæring for voksne på et senere tidspunkt, jf. daværende Kompetanse Norge sitt høringssvar [16] på NOU 2019: 23 Ny opplæringslov. Vår oppfatning er at en egen lov vil være hensiktsmessig, og vi vil trekke frem to hovedårsaker. For det første vil en egen lov kunne bidra til klarere ansvars- og oppgavedeling mot Utdanningsdirektoratet. Dette kan føre til en bedre og mer effektiv forvaltning, som igjen kommer befolkningen til gode. For det andre bør en egen lov ses i lys av forslaget om å samle ansvaret for grunnopplæring på ett forvaltningsnivå. I Meld. St. 21 (2020–2021) Fullføringsreformen – med åpne dører til verden og fremtiden står det blant annet «[…] ett forvaltningsnivå vil gjøre det enklere å samordne tilbudene og planlegge både for den enkelte deltageren og for tilbyderne av opplæringen. Det vil også kunne styrke fagmiljøene og bedre kvaliteten på tilbudet.» Det står også at regjeringen vil vurdere behovet for å samle all opplæring for voksne hos fylkeskommunene etter at forsøket med modulstrukturert opplæring er evaluert. I tillegg vil vi understreke at regjeringen har «varslet at den vil utrede behovet for en kompetanselov som blant annet kan lovfeste de nye oppgavene og beskrive hva fylkeskommunenes kompetansepolitiske ansvar består i» [17] .
Per i dag er det ingen bestemmelser om fag- og timefordeling for grunnskoleopplæringen for voksne. Det er den voksnes opplæringsbehov som skal være førende for omfanget av opplæringen. Økonomiske hensyn i kommunen kan være styrende for hvilke tilbud voksne får. For å bidra til å redusere mulige ulikheter i opplæringstilbudene for voksne, mener HK-dir det kan være hensiktsmessig å vurdere om rammene for opplæringen bør omtales i en egen overordnet del som gjelder opplæring for voksne fremfor i et veiledende rammeverk, slik departementet foreslår.
For at voksne skal få et mest mulig effektivt opplæringstilbud og bli raskest mulig kvalifisert for arbeidslivet, mener departementet at det må legges til rette for at deltakere kan motta opplæringen på grunnskolenivå og videregående nivå samtidig. HK-dir støtter denne vurderingen. HK-dir mener at det er viktig at framtidig regelverk legger til rette for at voksne skal kunne delta i opplæring på ulike utdanningsnivåer parallelt. Regelverket bør derfor utformes slik at grunnopplæringen for voksne blir et helhetlig, fleksibelt og sømløst opplæringsløp som gjør det mulig for voksne å få den opplæringen de har behov for, uavhengig av nivå.
Som tidligere omtalt, har regjeringen varslet en vurdering av behovet for å overføre ansvaret for all opplæring for voksne på ett forvaltningsnivå. HK-dir er positive til dette, men vil understreke at det er den voksnes planlagte sluttkompetanse som må være førende for tilbudet, ikke hvilket forvaltningsnivå som har ansvaret for opplæringen. Videre mener direktoratet at vurderingen som skal gjøres i etterkant av evalueringen av forsøket med modulstrukturert opplæring, også bør omfatte en gjennomgang av bestemmelser som gjelder krav om gjennomført grunnskoleopplæring for inntak til videregående opplæring.
Departementet understreker at fylkeskommunene ikke kan utstede dokumentasjon på studie- eller yrkeskompetanse før også grunnskoleopplæringen er fullført. Direktoratet viser til at departementet mener at det skal legges til rette for at deltakere kan ta opplæring på grunnskolenivå og videregående nivå samtidig. Direktoratet anbefaler derfor at fullført opplæring i fag på videregående nivå, gjør det unødvendig å dokumentere fullført opplæring på nivået under, og at dette kommer til uttrykk i forskrift.
HK-dir vil påpeke at tilbudet til voksne kan være noe begrenset i enkelte fylker, og at fylkeskommunene ikke vil kunne etablere opplæringstilbud for alle sluttkompetanser i videregående opplæring for voksne. Dette kommer til uttrykk NIBR-rapporten Fag- og yrkesopplæring for voksne minoritetsspråklige. [18] HK-dir mener derfor at voksne også bør ha mulighet til å velge videregående opplæring etter lovforslagets kapittel 5, dersom det ikke finnes et tilbud for voksne .
HK-dir mener at det bør legges til rette for at fylkeskommunen har forutsigbare og fleksible rammer for både inntak til og tilbud om videregående opplæring for voksne. Et fleksibelt og forutsigbart inntak for voksne vil være i tråd med målet om å tilrettelegge for et mest mulig effektivt opplæringstilbud og for at voksne kan bli raskest mulig kvalifisert for arbeidslivet. For voksne deltakere i modulsturkurert fag- og yrkesopplæring bør inntak være mulig når som helst i løpet av året fordi opplæringen foregår i bedrift. Flere opplæringssteder som deltar i forsøkene med forberedende voksenopplæring, melder at deltakere som fullfører opplæringen i desember, ikke får tilbud om videregående opplæring før i august året etter. Manglende tilbud fører til unødvendige opphold i kvalifiseringen som sannsynligvis påvirker deltakerens motivasjon. Et fleksibelt system for inntak flere ganger i året vil være en mulig løsning på denne utfordringen.
I Prop. 89 L (2019-2020) Lov om integrering gjennom opplæring, utdanning og arbeid (integreringsloven), punkt 10.1.41 omtaler departementet unge i aldersgruppen 16–17 år som tidligere var omfattet av introduksjonsloven. Der oppfordrer departementet kommuner og fylkeskommuner til å sikre at denne gruppa så raskt som mulig får starte opp i et opplæringstilbud etter opplæringsloven. Videre vil departementet vurdere om fylkeskommunen kan gis plikt til å ta inn elever i videregående opplæring mellom søknadsfristen og frem til oppstart. HK-dir mener at behovene til denne deltakergruppa må ivaretas og ber derfor departementet vurdere å gi utvidede rettigheter til inntak og oppstart i grunnopplæringen for 16- og 17-åringene.
Et fleksibelt og forutsigbart inntak er særlig viktig for å realisere integreringslovens formål om at flere skal få formelle kvalifikasjoner gjennom introduksjonsprogrammet. Ifølge integreringsloven § 13 Sluttmål og varighet av introduksjonsprogrammet skal veiledende sluttmål for deltakere under 25 år som ikke har minimum utdanning på videregående nivå fra før, som hovedregel være fullført videregående opplæring. Øvrige deltakere kan ha sluttmål om å fullføre hele eller deler av grunnskole eller videregående opplæring. Disse deltakerne kan ha rett på mellom tre måneder og tre år i introduksjonsprogrammet. For enkelte deltakere kan programtiden utvides med inntil ett år. Kommunen skal treffe vedtak om og sørge for oppstart i introduksjonsprogrammet senest tre måneder etter bosetting eller krav om program fremsettes, jf. integreringsloven § 12. Mange av disse deltakerne vil ha knapt med tid til å fullføre opplæringen i tråd med integreringslovens formål. Mulighet for regelmessig inntak til videregående opplæring er derfor viktig for en mest mulig effektiv bruk av tiden i introduksjonsprogrammet.
HK-dir støtter forslaget om at søkere skal komme inn på et opplæringstilbud som fører frem til én av tre sluttkompetanser personen har søkt på. Samtidig ønsker vi å understreke at dette medfører et større handlingsrom for fylkeskommunen. Etter dagens ordning, søker personen om én sluttkompetanse og får i den anledning rett opplæringstilbud. Med det nye forslaget, vil fylkeskommunen i større grad kunne tilby et opplæringstilbud som fylkeskommunen har i sin tilbudsstruktur, heller enn å møte den voksnes førstevalg om sluttkompetanse. Forslaget innebærer at karriereveiledningen den voksne mottar blir enda viktigere enn i dag. Vi mener det er avgjørende at den voksne får god veiledning innen egne utdanningsønsker. Hen må bli informert om utdannings- og opplæringsmulighetene fylkeskommunen kan tilby og mulighetene til å få arbeid innen det aktuelle fagområdet.
Hvis foreslått § 18-3 blir vedtatt, anbefaler vi at departementet vurderer nødvendigheten av tiltak for å sikre likebehandling på tvers av fylkeskommunene. Denne likebehandlingen knytter seg til vurderingen av «betydelig realkompetanse», samt om det er behov for at fylkeskommunene får veiledning når det gjelder vurderingen av hvilket opplæringstilbud søkeren skal få
HK-dir støtter departementets forslag om at reglene for opplæring i bedrift for ungdommer også skal gjelde for voksne som får opplæring i bedrift. Det vil i langt større grad enn i dag sikre at voksne når sin sluttkompetanse og gi større forutsigbarhet i opplæringsløpet. For mange vil dette også gi økt motivasjon for å gå i gang med et lengre opplæringsløp med mål om å kvalifisere seg for et yrke. HK-dir mener videre at det må presiseres i loven at opplæring i bedrift skal være primæralternativet for voksne.
HK-dir mener formålet i § 18-1 bør være at voksne gjennom et effektivt opplæringsløp tilpasset den enkeltes behov og kompetanse oppnår en varig tilknytning til arbeidslivet, eller går inn i utdanning som kan gi varig tilknytning til arbeidslivet.
HK-dir opplever at det er politisk enighet om at varig tilknytning til arbeidslivet er et mål for alle deler av befolkningen, på tvers av sektorer og regelverk.
Videre mener HK-dir at formuleringen « Opplæringa skal byggje på den kompetanse de vaksne deltakarane allereie har » er for snever til å ivareta de voksens læringsbehov. Vi anbefaler at opplæringen skal bygge på den kompetansen, men også de forutsetningene, deltakeren har.
HK-dir støtter departementets forslag om at det utarbeides egne læreplaner for voksne for nivået under videregående opplæring. HK-dir støtter forslaget om at departementet kan gi forskrift om læreplaner for fag, og at opplæringen skal tilpasses den voksne.
Samtidig vil vi framheve at voksne har et annet utgangspunkt, andre behov og andre forutsetninger for læring enn barn og unge, og at voksnes læringsarenaer er annerledes og mer varierte enn barns. Dette kan ses i lys av at departementet selv påpeker behovet for å skille mellom opplæringen for voksne og opplæringen for barn i formålsparagrafene.
For ytterligere å tydeliggjøre at opplæringen for voksne skiller seg fra opplæringen for barn og unge, mener direktoratet at læreplanene for grunnopplæringen for voksne bør ha en egen overordnet del som reguleres i forskrift.
HK-dir støtter departementets vurderinger i forbindelse med videreføring av retten til individuell tilrettelegging for å utvikle og opprettholde grunnleggende ferdigheter, herunder viktigheten av at rettighetene til målgruppen ikke svekkes. Direktoratet mener en slik utredning som departementet foreslår, i tillegg bør inneholde en kartlegging av dagens tilbud og deltakernes utbytte, og om det er andre tilbud som kan være bedre egnet for målgruppa.
Departementet foreslår å innføre rett til særskilt språkopplæring for voksne i grunnskoleopplæringen og rett til forsterket opplæring i norsk for voksne i videregående opplæring.
HK-dir ønsker å gjøre departementet oppmerksom på uklar bruk av begrepene «særskilt språkopplæring», «særskilt norskopplæring» og «forsterket norskopplæring» i høringsnotatet og i lovforslaget. Den valgte reguleringsteknikken i § 19-8 andre ledd, jf. § 6-5 første avsnitt første setning er uklar og kan misforstås som at voksne også gis rett til tospråklig opplæring i fag i videregående opplæring. I § 19-8 andre ledd foreslås det at deltakere i videregående opplæring for voksne skal ha rett til forsterket opplæring i norsk etter § 6-5 første avsnitt første setning. Henvisningen til § 6-5 første avsnitt første setning er, slik HK-dir ser det, uklar fordi den gjelder retten til «særskilt språkopplæring». I § 6-5 første avsnitt andre setning defineres det at « Særskilt språkopplæring kan omfatte forsterka opplæring i norsk og, om det trengst, morsmålsopplæring, tospråkleg opplæring i fag eller begge delar» (vår kursivering). Slik vi leser punkt 43.6.14, er det ikke departementets intensjon å gi rett til tospråklig opplæring i fag for voksne i videregående opplæring. Den uklare begrepsbruken kan føre til feil tolkning og bruk av regelverket. Det er også uklart hvilken opplæring «særskild norskopplæring» viser til i § 19-13 i omtale av kompetansekrav til lærere, ettersom det i paragrafene som regulerer opplæringen er brukt begreper som «særskilt språkopplæring» og «forsterka opplæring i norsk». Se våre innspill til endringer i foreslått lovtekst senere i dette dokumentet.
HK-dir støtter forslaget om å lovfeste en rett til særskilt språkopplæring for voksne i grunnskoleopplæringen, i tråd med forslagene til § 19-18 første ledd og § 3-6, siden så godt som alle deltakere i grunnskoleopplæring for voksne har innvandrerbakgrunn og ulik skolebakgrunn. HK-dir støtter også forslaget om at voksne i videregående opplæring skal få rett til særskilt norskopplæring / forsterket norskopplæring. Direktoratet mener det er den voksnes faktiske behov for norskopplæring som må ivaretas i tilbudet som gis, uavhengig av oppholdsgrunnlag, hvilket nivå opplæringen foregår på, eller hvor lenge deltakeren har bodd i landet. Dette innebærer at den voksne bør få førstegangsopplæring i norsk etter en læreplan som ivaretar innlæring av et andrespråk, og foreslår at dette ivaretas i forskrift.
HK-dir leverer derfor et høringssvar med utgangspunkt i en felles lov. Vi vil imidlertid anmode departementet om å vurdere muligheten for en egen lov for grunnskole og videregående opplæring for voksne på et senere tidspunkt, jf. daværende Kompetanse Norge sitt høringssvar [16] på NOU 2019: 23 Ny opplæringslov. Vår oppfatning er at en egen lov vil være hensiktsmessig, og vi vil trekke frem to hovedårsaker. For det første vil en egen lov kunne bidra til klarere ansvars- og oppgavedeling mot Utdanningsdirektoratet. Dette kan føre til en bedre og mer effektiv forvaltning, som igjen kommer befolkningen til gode. For det andre bør en egen lov ses i lys av forslaget om å samle ansvaret for grunnopplæring på ett forvaltningsnivå. I Meld. St. 21 (2020–2021) Fullføringsreformen – med åpne dører til verden og fremtiden står det blant annet «[…] ett forvaltningsnivå vil gjøre det enklere å samordne tilbudene og planlegge både for den enkelte deltageren og for tilbyderne av opplæringen. Det vil også kunne styrke fagmiljøene og bedre kvaliteten på tilbudet.» Det står også at regjeringen vil vurdere behovet for å samle all opplæring for voksne hos fylkeskommunene etter at forsøket med modulstrukturert opplæring er evaluert. I tillegg vil vi understreke at regjeringen har «varslet at den vil utrede behovet for en kompetanselov som blant annet kan lovfeste de nye oppgavene og beskrive hva fylkeskommunenes kompetansepolitiske ansvar består i» [17] .
Per i dag er det ingen bestemmelser om fag- og timefordeling for grunnskoleopplæringen for voksne. Det er den voksnes opplæringsbehov som skal være førende for omfanget av opplæringen. Økonomiske hensyn i kommunen kan være styrende for hvilke tilbud voksne får. For å bidra til å redusere mulige ulikheter i opplæringstilbudene for voksne, mener HK-dir det kan være hensiktsmessig å vurdere om rammene for opplæringen bør omtales i en egen overordnet del som gjelder opplæring for voksne fremfor i et veiledende rammeverk, slik departementet foreslår.
For at voksne skal få et mest mulig effektivt opplæringstilbud og bli raskest mulig kvalifisert for arbeidslivet, mener departementet at det må legges til rette for at deltakere kan motta opplæringen på grunnskolenivå og videregående nivå samtidig. HK-dir støtter denne vurderingen. HK-dir mener at det er viktig at framtidig regelverk legger til rette for at voksne skal kunne delta i opplæring på ulike utdanningsnivåer parallelt. Regelverket bør derfor utformes slik at grunnopplæringen for voksne blir et helhetlig, fleksibelt og sømløst opplæringsløp som gjør det mulig for voksne å få den opplæringen de har behov for, uavhengig av nivå.
Som tidligere omtalt, har regjeringen varslet en vurdering av behovet for å overføre ansvaret for all opplæring for voksne på ett forvaltningsnivå. HK-dir er positive til dette, men vil understreke at det er den voksnes planlagte sluttkompetanse som må være førende for tilbudet, ikke hvilket forvaltningsnivå som har ansvaret for opplæringen. Videre mener direktoratet at vurderingen som skal gjøres i etterkant av evalueringen av forsøket med modulstrukturert opplæring, også bør omfatte en gjennomgang av bestemmelser som gjelder krav om gjennomført grunnskoleopplæring for inntak til videregående opplæring.
Departementet understreker at fylkeskommunene ikke kan utstede dokumentasjon på studie- eller yrkeskompetanse før også grunnskoleopplæringen er fullført. Direktoratet viser til at departementet mener at det skal legges til rette for at deltakere kan ta opplæring på grunnskolenivå og videregående nivå samtidig. Direktoratet anbefaler derfor at fullført opplæring i fag på videregående nivå, gjør det unødvendig å dokumentere fullført opplæring på nivået under, og at dette kommer til uttrykk i forskrift.
HK-dir vil påpeke at tilbudet til voksne kan være noe begrenset i enkelte fylker, og at fylkeskommunene ikke vil kunne etablere opplæringstilbud for alle sluttkompetanser i videregående opplæring for voksne. Dette kommer til uttrykk NIBR-rapporten Fag- og yrkesopplæring for voksne minoritetsspråklige. [18] HK-dir mener derfor at voksne også bør ha mulighet til å velge videregående opplæring etter lovforslagets kapittel 5, dersom det ikke finnes et tilbud for voksne .
HK-dir mener at det bør legges til rette for at fylkeskommunen har forutsigbare og fleksible rammer for både inntak til og tilbud om videregående opplæring for voksne. Et fleksibelt og forutsigbart inntak for voksne vil være i tråd med målet om å tilrettelegge for et mest mulig effektivt opplæringstilbud og for at voksne kan bli raskest mulig kvalifisert for arbeidslivet. For voksne deltakere i modulsturkurert fag- og yrkesopplæring bør inntak være mulig når som helst i løpet av året fordi opplæringen foregår i bedrift. Flere opplæringssteder som deltar i forsøkene med forberedende voksenopplæring, melder at deltakere som fullfører opplæringen i desember, ikke får tilbud om videregående opplæring før i august året etter. Manglende tilbud fører til unødvendige opphold i kvalifiseringen som sannsynligvis påvirker deltakerens motivasjon. Et fleksibelt system for inntak flere ganger i året vil være en mulig løsning på denne utfordringen.
I Prop. 89 L (2019-2020) Lov om integrering gjennom opplæring, utdanning og arbeid (integreringsloven), punkt 10.1.41 omtaler departementet unge i aldersgruppen 16–17 år som tidligere var omfattet av introduksjonsloven. Der oppfordrer departementet kommuner og fylkeskommuner til å sikre at denne gruppa så raskt som mulig får starte opp i et opplæringstilbud etter opplæringsloven. Videre vil departementet vurdere om fylkeskommunen kan gis plikt til å ta inn elever i videregående opplæring mellom søknadsfristen og frem til oppstart. HK-dir mener at behovene til denne deltakergruppa må ivaretas og ber derfor departementet vurdere å gi utvidede rettigheter til inntak og oppstart i grunnopplæringen for 16- og 17-åringene.
Et fleksibelt og forutsigbart inntak er særlig viktig for å realisere integreringslovens formål om at flere skal få formelle kvalifikasjoner gjennom introduksjonsprogrammet. Ifølge integreringsloven § 13 Sluttmål og varighet av introduksjonsprogrammet skal veiledende sluttmål for deltakere under 25 år som ikke har minimum utdanning på videregående nivå fra før, som hovedregel være fullført videregående opplæring. Øvrige deltakere kan ha sluttmål om å fullføre hele eller deler av grunnskole eller videregående opplæring. Disse deltakerne kan ha rett på mellom tre måneder og tre år i introduksjonsprogrammet. For enkelte deltakere kan programtiden utvides med inntil ett år. Kommunen skal treffe vedtak om og sørge for oppstart i introduksjonsprogrammet senest tre måneder etter bosetting eller krav om program fremsettes, jf. integreringsloven § 12. Mange av disse deltakerne vil ha knapt med tid til å fullføre opplæringen i tråd med integreringslovens formål. Mulighet for regelmessig inntak til videregående opplæring er derfor viktig for en mest mulig effektiv bruk av tiden i introduksjonsprogrammet.
HK-dir støtter forslaget om at søkere skal komme inn på et opplæringstilbud som fører frem til én av tre sluttkompetanser personen har søkt på. Samtidig ønsker vi å understreke at dette medfører et større handlingsrom for fylkeskommunen. Etter dagens ordning, søker personen om én sluttkompetanse og får i den anledning rett opplæringstilbud. Med det nye forslaget, vil fylkeskommunen i større grad kunne tilby et opplæringstilbud som fylkeskommunen har i sin tilbudsstruktur, heller enn å møte den voksnes førstevalg om sluttkompetanse. Forslaget innebærer at karriereveiledningen den voksne mottar blir enda viktigere enn i dag. Vi mener det er avgjørende at den voksne får god veiledning innen egne utdanningsønsker. Hen må bli informert om utdannings- og opplæringsmulighetene fylkeskommunen kan tilby og mulighetene til å få arbeid innen det aktuelle fagområdet.
Hvis foreslått § 18-3 blir vedtatt, anbefaler vi at departementet vurderer nødvendigheten av tiltak for å sikre likebehandling på tvers av fylkeskommunene. Denne likebehandlingen knytter seg til vurderingen av «betydelig realkompetanse», samt om det er behov for at fylkeskommunene får veiledning når det gjelder vurderingen av hvilket opplæringstilbud søkeren skal få
HK-dir støtter departementets forslag om at reglene for opplæring i bedrift for ungdommer også skal gjelde for voksne som får opplæring i bedrift. Det vil i langt større grad enn i dag sikre at voksne når sin sluttkompetanse og gi større forutsigbarhet i opplæringsløpet. For mange vil dette også gi økt motivasjon for å gå i gang med et lengre opplæringsløp med mål om å kvalifisere seg for et yrke. HK-dir mener videre at det må presiseres i loven at opplæring i bedrift skal være primæralternativet for voksne.
HK-dir mener formålet i § 18-1 bør være at voksne gjennom et effektivt opplæringsløp tilpasset den enkeltes behov og kompetanse oppnår en varig tilknytning til arbeidslivet, eller går inn i utdanning som kan gi varig tilknytning til arbeidslivet.
HK-dir opplever at det er politisk enighet om at varig tilknytning til arbeidslivet er et mål for alle deler av befolkningen, på tvers av sektorer og regelverk.
Videre mener HK-dir at formuleringen « Opplæringa skal byggje på den kompetanse de vaksne deltakarane allereie har » er for snever til å ivareta de voksens læringsbehov. Vi anbefaler at opplæringen skal bygge på den kompetansen, men også de forutsetningene, deltakeren har.
HK-dir støtter departementets forslag om at det utarbeides egne læreplaner for voksne for nivået under videregående opplæring. HK-dir støtter forslaget om at departementet kan gi forskrift om læreplaner for fag, og at opplæringen skal tilpasses den voksne.
Samtidig vil vi framheve at voksne har et annet utgangspunkt, andre behov og andre forutsetninger for læring enn barn og unge, og at voksnes læringsarenaer er annerledes og mer varierte enn barns. Dette kan ses i lys av at departementet selv påpeker behovet for å skille mellom opplæringen for voksne og opplæringen for barn i formålsparagrafene.
For ytterligere å tydeliggjøre at opplæringen for voksne skiller seg fra opplæringen for barn og unge, mener direktoratet at læreplanene for grunnopplæringen for voksne bør ha en egen overordnet del som reguleres i forskrift.
HK-dir støtter departementets vurderinger i forbindelse med videreføring av retten til individuell tilrettelegging for å utvikle og opprettholde grunnleggende ferdigheter, herunder viktigheten av at rettighetene til målgruppen ikke svekkes. Direktoratet mener en slik utredning som departementet foreslår, i tillegg bør inneholde en kartlegging av dagens tilbud og deltakernes utbytte, og om det er andre tilbud som kan være bedre egnet for målgruppa.
Departementet foreslår å innføre rett til særskilt språkopplæring for voksne i grunnskoleopplæringen og rett til forsterket opplæring i norsk for voksne i videregående opplæring.
HK-dir ønsker å gjøre departementet oppmerksom på uklar bruk av begrepene «særskilt språkopplæring», «særskilt norskopplæring» og «forsterket norskopplæring» i høringsnotatet og i lovforslaget. Den valgte reguleringsteknikken i § 19-8 andre ledd, jf. § 6-5 første avsnitt første setning er uklar og kan misforstås som at voksne også gis rett til tospråklig opplæring i fag i videregående opplæring. I § 19-8 andre ledd foreslås det at deltakere i videregående opplæring for voksne skal ha rett til forsterket opplæring i norsk etter § 6-5 første avsnitt første setning. Henvisningen til § 6-5 første avsnitt første setning er, slik HK-dir ser det, uklar fordi den gjelder retten til «særskilt språkopplæring». I § 6-5 første avsnitt andre setning defineres det at « Særskilt språkopplæring kan omfatte forsterka opplæring i norsk og, om det trengst, morsmålsopplæring, tospråkleg opplæring i fag eller begge delar» (vår kursivering). Slik vi leser punkt 43.6.14, er det ikke departementets intensjon å gi rett til tospråklig opplæring i fag for voksne i videregående opplæring. Den uklare begrepsbruken kan føre til feil tolkning og bruk av regelverket. Det er også uklart hvilken opplæring «særskild norskopplæring» viser til i § 19-13 i omtale av kompetansekrav til lærere, ettersom det i paragrafene som regulerer opplæringen er brukt begreper som «særskilt språkopplæring» og «forsterka opplæring i norsk». Se våre innspill til endringer i foreslått lovtekst senere i dette dokumentet.
HK-dir støtter forslaget om å lovfeste en rett til særskilt språkopplæring for voksne i grunnskoleopplæringen, i tråd med forslagene til § 19-18 første ledd og § 3-6, siden så godt som alle deltakere i grunnskoleopplæring for voksne har innvandrerbakgrunn og ulik skolebakgrunn. HK-dir støtter også forslaget om at voksne i videregående opplæring skal få rett til særskilt norskopplæring / forsterket norskopplæring. Direktoratet mener det er den voksnes faktiske behov for norskopplæring som må ivaretas i tilbudet som gis, uavhengig av oppholdsgrunnlag, hvilket nivå opplæringen foregår på, eller hvor lenge deltakeren har bodd i landet. Dette innebærer at den voksne bør få førstegangsopplæring i norsk etter en læreplan som ivaretar innlæring av et andrespråk, og foreslår at dette ivaretas i forskrift.
Tospråklig opplæring i fag for voksne i videregående opplæring
HK-dir mener at voksne i videregående opplæring også bør få en rett til tospråklig opplæring i fag. Departementet skriver i høringsnotatet at de støtter opplæringslovutvalgets vurdering av at fylkeskommunen bør stå fritt til å organisere opplæringen slik de ønsker, ved for eksempel å gi opplæring i norsk før opplæring i fag – og gir med dette fylkeskommunen ansvar for å vurdere om tospråklig fagopplæring er aktuelt.
HK-dir støtter ikke denne vurderingen. Lied-utvalget viser til at svake norskferdigheter gjør at innvandrere ofte ikke får godt nok utbytte av opplæringen, og at de dermed har store vanskeligheter med å fullføre videregående opplæring. Språkproblemer og manglende faglige forutsetninger for å mestre fagene trekkes fram som de viktigste årsakene til at voksne ikke gjennomfører videregående opplæring. [19] Også Brochmann II-utvalget påpeker at noen av årsakene til at ikke flere voksne innvandrere tar videregående opplæring, kan være mangelfulle norskferdigheter, og det at voksne over 25 år ikke har rett til særskilt norskopplæring. [20] HK-dir mener derfor at det bør innføres en rett til tospråklig opplæring i fag for voksne i videregående.
Arbeidet med å lære norsk bør være en integrert del av arbeidet med de øvrige fagene. Dette er en forutsetning for å nå målet om et mest mulig effektivt opplæringstilbud som tilrettelegger for at voksne kan få en sluttkompetanse og kvalifiserer seg for en varig tilknytning til arbeidsmarkedet. I forsøket med modulisert fag- og yrkesopplæring har pedagogisk utviklingsarbeid knyttet til tospråklig opplæring i fag vært viktig. Samtidig vil tospråklig opplæring i fag kunne bidra til å nå målene i integreringsloven. Tospråklig opplæring i fag legger til rette for at opplæringen i norsk og i fag i større grad kan foregår parallelt og bidrar til å motvirke sekvensielle og lite effektive opplæringsløp. Når språkinnlæringen skjer i meningsfylte og faglige sammenhenger, vil også motivasjonen for å lære norsk og progresjonen i opplæringen øke. Slik HK-dir vurderer det, vil en rett til tospråklig opplæring i fag være i tråd med målet om effektive opplæringsløp tilpasset den enkeltes behov. Særlig er dette viktig for nyankomne innvandrere i introduksjonsprogrammet som har som mål å fullføre hele eller deler av videregående opplæring innenfor rammen av programmet, uavhengig av alder.
HK-dir støtter forslaget om å innføre en plikt til å ha et tilbud om rådgivning om utdannings- og yrkesvalg i grunnskoleopplæring og videregående opplæring for voksne, jf. foreslått § 19-12. Vi støtter også forslaget om forskriftshjemmel. HK-dir støtter departementets vurdering av at den nye plikten vil medføre økte kostnader for fylkeskommunen. Vi vil påpeke at man i en fremtidig kostnadsberegning, må se hen til tidligere erfaringer. I forbindelse med at fylkeskommunene fikk en plikt til å tilby karriereveiledning til bosatte i fylket, jf. § 13-3 f, var det ikke samsvar mellom hva plikten innebærer, kjennskap vi har til behovet i befolkningen og beløpet som ble gitt via rammefinansiering. Det har derfor oppstått et misforhold mellom voksnes karriereveiledningsbehov hos fylkeskommunene og midlene som er lagt inn i rammen til dette. Fylkeskommunene må derfor få en reell økning i rammen som sikrer et likeverdig tilbud på tvers av fylkeskommuner.
Direktoratet mener at begrepet «rådgivning om utdannings- og yrkesval» i loven § 19-12 må erstattes med begrepet «karriererettleiing». Se vår argumentasjon under kapittel 39.5.5.2.
HK-dir støtter forslaget om å oppheve hjemmelen til å gjøre unntak fra kompetansekravet for dem som skal tilsettes i undervisningsstilling i grunnopplæringen for voksne. HK-dir støtter også departementets forslag om at krav om relevant kompetanse i undervisningsfag også skal gjelde i opplæring spesielt organisert for voksne. Et slikt kompetansekrav vil sikre at de samme kompetansekravene stilles til lærere som skal gi begynneropplæring i norsk, uavhengig av om det er for deltakere i videregående opplæring, i grunnskolen eller i norskopplæringen etter integreringsloven. På samme måte vil det sikre at deltakere i introduksjonsprogrammet får opplæring gitt av lærere med likeverdig kompetanse, uavhengig av om det er fylkeskommunen eller kommunen som har ansvaret for opplæringen, jf. integreringsloven § 30. Likelydende kompetansekrav er viktig for å sikre at deltakerne får et mest mulig likeverdig opplæringstilbud når det gjelder kvalitet. Et slikt grep vil også bidra til å samordne bestemmelsene om kompetansekrav i integreringsloven og opplæringsloven.
HK-dir støtter forslaget om å videreføre fylkeskommunens plikt til å ha en oppfølgingstjeneste for ungdom som er utenfor arbeid og opplæring, om å videreføre hjemmelen til å gi forskrift om oppgavene, å utvide målgruppen og fastsette i loven hva som er hovedinnholdet i oppfølgingstjenestens oppgaver.
HK-dir mener at karriereveiledning bør være en sentral oppgave for oppfølgingstjenesten og at det bør reguleres i forskrift. Oppfølgingstjenestens målgruppe er sårbare unge, og årsakene til frafall er mange og ofte sammensatte. Nettopp fordi mange av ungdommene har ulike livsvansker, har de også behov for en profesjonell karriereveiledning som gir dem mulighet til å reflektere rundt interesser, muligheter, verdier og mål. For å hjelpe ungdommene tilbake til opplæring eller arbeid, er det vesentlig at de får karriereveiledning av god kvalitet. Det vil kreve at de ansatte i oppfølgingstjenesten har tilstrekkelig og relevant kompetanse i karriereveiledning. HK-dir anbefaler at dersom oppfølgingstjenesten ikke kan tilby profesjonell karriereveiledning selv, bør de samarbeide tett med andre karriereveiledningstjenester, som f.eks. karrieresentrene, som kan tilby dette til ungdommene.
HK-dir er bekymret for 16- og 17-åringer som kommer til landet etter søknadsfrist og som dermed ikke har hatt mulighet til å søke seg inn i videregående opplæring. Disse har heller ikke rett til norskopplæring etter integreringsloven, og kan dermed risikere å bli stående uten opplæringstilbud fram til neste høst. HK-dir anmoder departementet om å vurdere hvorvidt kommunen bør ha plikt til å orientere oppfølgingstjenesten om ungdommer som havner i denne situasjonen. Videre ber direktoratet departementet vurdere om det bør forskriftsfestes at oppfølgingstjenesten også skal ha ansvar for oppfølging av denne gruppen. Vi viser også til omtale av denne målgruppa i punkt 43.6.4.3 der vi anmoder departementet om å gi målgruppa utvidede rettigheter til inntak og oppstart i et opplæringstilbud.
HK-dir støtter ikke denne vurderingen. Lied-utvalget viser til at svake norskferdigheter gjør at innvandrere ofte ikke får godt nok utbytte av opplæringen, og at de dermed har store vanskeligheter med å fullføre videregående opplæring. Språkproblemer og manglende faglige forutsetninger for å mestre fagene trekkes fram som de viktigste årsakene til at voksne ikke gjennomfører videregående opplæring. [19] Også Brochmann II-utvalget påpeker at noen av årsakene til at ikke flere voksne innvandrere tar videregående opplæring, kan være mangelfulle norskferdigheter, og det at voksne over 25 år ikke har rett til særskilt norskopplæring. [20] HK-dir mener derfor at det bør innføres en rett til tospråklig opplæring i fag for voksne i videregående.
Arbeidet med å lære norsk bør være en integrert del av arbeidet med de øvrige fagene. Dette er en forutsetning for å nå målet om et mest mulig effektivt opplæringstilbud som tilrettelegger for at voksne kan få en sluttkompetanse og kvalifiserer seg for en varig tilknytning til arbeidsmarkedet. I forsøket med modulisert fag- og yrkesopplæring har pedagogisk utviklingsarbeid knyttet til tospråklig opplæring i fag vært viktig. Samtidig vil tospråklig opplæring i fag kunne bidra til å nå målene i integreringsloven. Tospråklig opplæring i fag legger til rette for at opplæringen i norsk og i fag i større grad kan foregår parallelt og bidrar til å motvirke sekvensielle og lite effektive opplæringsløp. Når språkinnlæringen skjer i meningsfylte og faglige sammenhenger, vil også motivasjonen for å lære norsk og progresjonen i opplæringen øke. Slik HK-dir vurderer det, vil en rett til tospråklig opplæring i fag være i tråd med målet om effektive opplæringsløp tilpasset den enkeltes behov. Særlig er dette viktig for nyankomne innvandrere i introduksjonsprogrammet som har som mål å fullføre hele eller deler av videregående opplæring innenfor rammen av programmet, uavhengig av alder.
HK-dir støtter forslaget om å innføre en plikt til å ha et tilbud om rådgivning om utdannings- og yrkesvalg i grunnskoleopplæring og videregående opplæring for voksne, jf. foreslått § 19-12. Vi støtter også forslaget om forskriftshjemmel. HK-dir støtter departementets vurdering av at den nye plikten vil medføre økte kostnader for fylkeskommunen. Vi vil påpeke at man i en fremtidig kostnadsberegning, må se hen til tidligere erfaringer. I forbindelse med at fylkeskommunene fikk en plikt til å tilby karriereveiledning til bosatte i fylket, jf. § 13-3 f, var det ikke samsvar mellom hva plikten innebærer, kjennskap vi har til behovet i befolkningen og beløpet som ble gitt via rammefinansiering. Det har derfor oppstått et misforhold mellom voksnes karriereveiledningsbehov hos fylkeskommunene og midlene som er lagt inn i rammen til dette. Fylkeskommunene må derfor få en reell økning i rammen som sikrer et likeverdig tilbud på tvers av fylkeskommuner.
Direktoratet mener at begrepet «rådgivning om utdannings- og yrkesval» i loven § 19-12 må erstattes med begrepet «karriererettleiing». Se vår argumentasjon under kapittel 39.5.5.2.
HK-dir støtter forslaget om å oppheve hjemmelen til å gjøre unntak fra kompetansekravet for dem som skal tilsettes i undervisningsstilling i grunnopplæringen for voksne. HK-dir støtter også departementets forslag om at krav om relevant kompetanse i undervisningsfag også skal gjelde i opplæring spesielt organisert for voksne. Et slikt kompetansekrav vil sikre at de samme kompetansekravene stilles til lærere som skal gi begynneropplæring i norsk, uavhengig av om det er for deltakere i videregående opplæring, i grunnskolen eller i norskopplæringen etter integreringsloven. På samme måte vil det sikre at deltakere i introduksjonsprogrammet får opplæring gitt av lærere med likeverdig kompetanse, uavhengig av om det er fylkeskommunen eller kommunen som har ansvaret for opplæringen, jf. integreringsloven § 30. Likelydende kompetansekrav er viktig for å sikre at deltakerne får et mest mulig likeverdig opplæringstilbud når det gjelder kvalitet. Et slikt grep vil også bidra til å samordne bestemmelsene om kompetansekrav i integreringsloven og opplæringsloven.
HK-dir støtter forslaget om å videreføre fylkeskommunens plikt til å ha en oppfølgingstjeneste for ungdom som er utenfor arbeid og opplæring, om å videreføre hjemmelen til å gi forskrift om oppgavene, å utvide målgruppen og fastsette i loven hva som er hovedinnholdet i oppfølgingstjenestens oppgaver.
HK-dir mener at karriereveiledning bør være en sentral oppgave for oppfølgingstjenesten og at det bør reguleres i forskrift. Oppfølgingstjenestens målgruppe er sårbare unge, og årsakene til frafall er mange og ofte sammensatte. Nettopp fordi mange av ungdommene har ulike livsvansker, har de også behov for en profesjonell karriereveiledning som gir dem mulighet til å reflektere rundt interesser, muligheter, verdier og mål. For å hjelpe ungdommene tilbake til opplæring eller arbeid, er det vesentlig at de får karriereveiledning av god kvalitet. Det vil kreve at de ansatte i oppfølgingstjenesten har tilstrekkelig og relevant kompetanse i karriereveiledning. HK-dir anbefaler at dersom oppfølgingstjenesten ikke kan tilby profesjonell karriereveiledning selv, bør de samarbeide tett med andre karriereveiledningstjenester, som f.eks. karrieresentrene, som kan tilby dette til ungdommene.
HK-dir er bekymret for 16- og 17-åringer som kommer til landet etter søknadsfrist og som dermed ikke har hatt mulighet til å søke seg inn i videregående opplæring. Disse har heller ikke rett til norskopplæring etter integreringsloven, og kan dermed risikere å bli stående uten opplæringstilbud fram til neste høst. HK-dir anmoder departementet om å vurdere hvorvidt kommunen bør ha plikt til å orientere oppfølgingstjenesten om ungdommer som havner i denne situasjonen. Videre ber direktoratet departementet vurdere om det bør forskriftsfestes at oppfølgingstjenesten også skal ha ansvar for oppfølging av denne gruppen. Vi viser også til omtale av denne målgruppa i punkt 43.6.4.3 der vi anmoder departementet om å gi målgruppa utvidede rettigheter til inntak og oppstart i et opplæringstilbud.
48.5.1 Videreføre generelle krav til kompetanse og kompetanseutvikling
Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse støtter kravet om at kommuner og fylkeskommuner skal ha riktig og nødvendig kompetanse i skolen. Departementet presiserer at det er avgjørende for elevenes læringsutbytte at ledelsen, undervisningspersonalet og annet personale i skolen har den rette kompetansen til å utføre de oppgavene de er pålagt.
HK-dir mener derfor at det i lovforslaget kapittel 17. Personalet i skolen bør tas inn en bestemmelse med krav om relevant karrierefaglig kompetanse for å bli ansatt som karriereveileder i skolen. HK-dir mener at det bør opprettes en egen stillingskategori for karriereveiledere med egne kompetansekrav til stillingen, jf. argumentasjonen i kapittel 39.5.5.3 .
HK-dir mener derfor at det i lovforslaget kapittel 17. Personalet i skolen bør tas inn en bestemmelse med krav om relevant karrierefaglig kompetanse for å bli ansatt som karriereveileder i skolen. HK-dir mener at det bør opprettes en egen stillingskategori for karriereveiledere med egne kompetansekrav til stillingen, jf. argumentasjonen i kapittel 39.5.5.3 .
Ny paragraf under kapittel 17
HK-dir anbefaler at det i kapittel 17 tas inn en egen lovbestemmelse for å sikre rett kompetanse hos karriereveiledere i skolen. Vårt forslag:
«Kommunen og fylkeskommunen skal sørgje for at karriererettleiarar har relevant karrierefagleg kompetanse. Dette gjeld ikkje mellombels tilsette.
Kommunen og fylkeskommunen kan fråvike krava i første avsnitt dersom det er nødvendig fordi skolen ikkje har nok karriererettleiarar med relevant kompetanse i faget. Ei slik avgjerd må vurderast på nytt kvart skoleår.
Departementet kan gi forskrift om kva som er relevant kompetanse for karriererettleiing.»
« Formålet med opplæringa i § 1-2 og dei overordna måla og prinsippa for opplæringa med heimel i § 1-3 gjeld så langt det høver. Opplæringa skal byggje på den kompetansen dei vaksne deltakarane allereie har, og skal gjennomførast slik at deltakarane kan komme seg ut i arbeid eller utdanne seg vidare så raskt som mogleg .»
I lovforslaget er formålet at deltakeren skal komme raskest mulig ut i arbeid eller utdanning. HK-dir mener at formålet bør være at deltakerne raskt får en varig tilknytning til arbeidslivet eller går over i videre utdanning, som igjen gir varig tilknytning til arbeidslivet.
Videre anbefaler vi at opplæringen skal bygge på den kompetansen, men også de forutsetningene, de voksne deltakerne allerede har.
Vårt forslag til lovtekst:
« Formålet med opplæringa i § 1-2 og dei overordna måla og prinsippa for opplæringa med heimel i § 1-3 gjeld så langt det høver. Opplæringa skal byggje på den kompetansen og forutsetningar dei vaksne deltakarane allereie har, og skal gjennomførast slik at deltakarane så raskt som mogleg får varig tilknyting til arbeidslivet gjennom arbeid eller utdanning. »
« Opplæringa skal tilpassast kompetansen til den vaksne deltakaren .»
HK-dir mener det ikke er tilstrekkelig at opplæringen tilpasses deltakerens kompetanse. Voksne deltakere har tilpasningsbehov utover den kompetansen de har. De kan også ha behov for tilpasning til livssituasjon, og de lærer på en annen måte enn ungdommer. Vi anbefaler at ordlyden i større grad ivaretar alle behovene for tilpasning en voksen deltaker har og foreslår følgende ordlyd:
« Opplæringa skal tilpassast den vaksne deltakaren .»
Tittelen : Vi anbefaler at tittelen endres til «særskild og forsterka språkopplæring for vaksne deltakarer».
«Deltakarar i vidaregåande opplæring for vaksne har rett til forsterka opplæring i norsk etter § 6-5 første avsnitt første setning.»
Som omtalt under punkt 43.6.14 , mener HK-dir at § 19-8 andre ledd er uklar, og kan oppfattes som at deltakere i videregående opplæring for voksne også har rett til tospråklig opplæring i fag. Vi oppfatter imidlertid at dette ikke er lovgivers intensjon. HK-dir har under punkt 43.6.14 argumentert for hvorfor tospråklig opplæring i fag også bør være en rettighet for voksne i videregående opplæring. Dersom departementet likevel opprettholder sitt forslag om at voksne i videregående opplæring ikke skal ha rett til tospråklig opplæring i fag, foreslår HK-dir en klargjørende omskriving i § 19-8 andre ledd:
«Deltakarar i vidaregåande opplæring for vaksne har rett til forsterka opplæring i norsk etter § 6-5. Retten til morsmålsopplæring eller tospråkleg opplæring i fag gjeld ikkje for deltakarar i vidaregåande opplæring for vaksne.»
Vi ønsker også å påpeke at andre ledd omtaler forsterket opplæring i norsk og viser til § 6-5, som på sin side omhandler særskilt språkopplæring. Den ulike begrepsbruken kan være forvirrende for brukere av loven.
«Kommunen og fylkeskommunen skal sørgje for at deltakarar i førebuande opplæring og i vidaregåande opplæring for vaksne får rådgiving om utdannings- og yrkesval.»
HK-dir anbefaler at «rådgiving om utdannings- og yrkesval» byttes ut med «karriererettleiing». Vårt forslag til første ledd:
«Kommunen og fylkeskommunen skal sørgje for at deltakarar i førebuande opplæring og i vidaregåande opplæring for vaksne får karriererettleiing.»
« Kompetansekrava og kvalifikasjonsprinsippet i §§ 17-2, 17-3 og 17-4 gjeld òg i den førebuande opplæringa og den vidaregåande opplæringa for vaksne.
Kommuner og fylkeskommuner som lykkes med å løfte kvaliteten på opplæringen, har satt skolebasert kvalitetsutvikling i system med et godt faglig samarbeid mellom skoleeier, skoleledelse og lærerne. Det forutsetter kompetanse i alle ledd og at både skoleeiere, skoleledere og lærere har den kompetansen som skal til for å sikre god kvalitet i opplæringen for voksne. HK-dir mener derfor at det er viktig å inkludere voksenopplæringen i alle bestemmelsene som omhandler kompetanse og kvalitet. HK-dir foreslår derfor følgende ordlyd i § 19-13 første ledd:
«Kompetansekrava og kvalifikasjonsprinsippet i §§ 17-1, 17-2, 17-3, 17-4 og 17-11 gjeld òg i den førebuande opplæringa og den vidaregåande opplæringa for vaksne.
«Kommunen og fylkeskommunen skal sørgje for at karriererettleiarar har relevant karrierefagleg kompetanse. Dette gjeld ikkje mellombels tilsette.
Kommunen og fylkeskommunen kan fråvike krava i første avsnitt dersom det er nødvendig fordi skolen ikkje har nok karriererettleiarar med relevant kompetanse i faget. Ei slik avgjerd må vurderast på nytt kvart skoleår.
Departementet kan gi forskrift om kva som er relevant kompetanse for karriererettleiing.»
« Formålet med opplæringa i § 1-2 og dei overordna måla og prinsippa for opplæringa med heimel i § 1-3 gjeld så langt det høver. Opplæringa skal byggje på den kompetansen dei vaksne deltakarane allereie har, og skal gjennomførast slik at deltakarane kan komme seg ut i arbeid eller utdanne seg vidare så raskt som mogleg .»
I lovforslaget er formålet at deltakeren skal komme raskest mulig ut i arbeid eller utdanning. HK-dir mener at formålet bør være at deltakerne raskt får en varig tilknytning til arbeidslivet eller går over i videre utdanning, som igjen gir varig tilknytning til arbeidslivet.
Videre anbefaler vi at opplæringen skal bygge på den kompetansen, men også de forutsetningene, de voksne deltakerne allerede har.
Vårt forslag til lovtekst:
« Formålet med opplæringa i § 1-2 og dei overordna måla og prinsippa for opplæringa med heimel i § 1-3 gjeld så langt det høver. Opplæringa skal byggje på den kompetansen og forutsetningar dei vaksne deltakarane allereie har, og skal gjennomførast slik at deltakarane så raskt som mogleg får varig tilknyting til arbeidslivet gjennom arbeid eller utdanning. »
« Opplæringa skal tilpassast kompetansen til den vaksne deltakaren .»
HK-dir mener det ikke er tilstrekkelig at opplæringen tilpasses deltakerens kompetanse. Voksne deltakere har tilpasningsbehov utover den kompetansen de har. De kan også ha behov for tilpasning til livssituasjon, og de lærer på en annen måte enn ungdommer. Vi anbefaler at ordlyden i større grad ivaretar alle behovene for tilpasning en voksen deltaker har og foreslår følgende ordlyd:
« Opplæringa skal tilpassast den vaksne deltakaren .»
Tittelen : Vi anbefaler at tittelen endres til «særskild og forsterka språkopplæring for vaksne deltakarer».
«Deltakarar i vidaregåande opplæring for vaksne har rett til forsterka opplæring i norsk etter § 6-5 første avsnitt første setning.»
Som omtalt under punkt 43.6.14 , mener HK-dir at § 19-8 andre ledd er uklar, og kan oppfattes som at deltakere i videregående opplæring for voksne også har rett til tospråklig opplæring i fag. Vi oppfatter imidlertid at dette ikke er lovgivers intensjon. HK-dir har under punkt 43.6.14 argumentert for hvorfor tospråklig opplæring i fag også bør være en rettighet for voksne i videregående opplæring. Dersom departementet likevel opprettholder sitt forslag om at voksne i videregående opplæring ikke skal ha rett til tospråklig opplæring i fag, foreslår HK-dir en klargjørende omskriving i § 19-8 andre ledd:
«Deltakarar i vidaregåande opplæring for vaksne har rett til forsterka opplæring i norsk etter § 6-5. Retten til morsmålsopplæring eller tospråkleg opplæring i fag gjeld ikkje for deltakarar i vidaregåande opplæring for vaksne.»
Vi ønsker også å påpeke at andre ledd omtaler forsterket opplæring i norsk og viser til § 6-5, som på sin side omhandler særskilt språkopplæring. Den ulike begrepsbruken kan være forvirrende for brukere av loven.
«Kommunen og fylkeskommunen skal sørgje for at deltakarar i førebuande opplæring og i vidaregåande opplæring for vaksne får rådgiving om utdannings- og yrkesval.»
HK-dir anbefaler at «rådgiving om utdannings- og yrkesval» byttes ut med «karriererettleiing». Vårt forslag til første ledd:
«Kommunen og fylkeskommunen skal sørgje for at deltakarar i førebuande opplæring og i vidaregåande opplæring for vaksne får karriererettleiing.»
« Kompetansekrava og kvalifikasjonsprinsippet i §§ 17-2, 17-3 og 17-4 gjeld òg i den førebuande opplæringa og den vidaregåande opplæringa for vaksne.
Kommuner og fylkeskommuner som lykkes med å løfte kvaliteten på opplæringen, har satt skolebasert kvalitetsutvikling i system med et godt faglig samarbeid mellom skoleeier, skoleledelse og lærerne. Det forutsetter kompetanse i alle ledd og at både skoleeiere, skoleledere og lærere har den kompetansen som skal til for å sikre god kvalitet i opplæringen for voksne. HK-dir mener derfor at det er viktig å inkludere voksenopplæringen i alle bestemmelsene som omhandler kompetanse og kvalitet. HK-dir foreslår derfor følgende ordlyd i § 19-13 første ledd:
«Kompetansekrava og kvalifikasjonsprinsippet i §§ 17-1, 17-2, 17-3, 17-4 og 17-11 gjeld òg i den førebuande opplæringa og den vidaregåande opplæringa for vaksne.
Andre ledd:
Departementet kan gi forskrift om kompetansekrav for dei som skal undervise deltakarar i særskild norskopplæring.»
Som omtalt under punkt 43.6.14, mener HK-dir at begrepsbruken i forslaget til § 19-13 andre ledd er noe uklar. Begrepet «særskild norskopplæring» brukes ikke i paragrafene som omtaler særskilt språkopplæring. HK-dir foreslår en omskriving av § 19-13 andre ledd til det følgende:
« Departementet kan gi forskrift om kompetansekrav for dei som skal undervise deltakarar i særskild språkopplæring etter § 19-8. »
«Kommunar, fylkeskommunar og lærebedrifter kan behandle personopplysningar, inkludert personopplysningar som nemnde i personvernforordninga artikkel 9 og 10, når det er nødvendig for å utføre oppgåver etter lova.
Ved skolebyte kan skolar hente inn personopplysningar frå andre skolar, inkludert personopplysningar som nemnde i personvernforordninga artikkel 9 og 10, som er nødvendige for å oppfylle retten til grunnopplæring og retten til dokumentasjon av opplæringa.
Fylkeskommunar kan hente inn personopplysningar frå grunnskolar, inkludert personopplysningar som nemnde i personvernforordninga artikkel 9 og 10, som er nødvendige for å oppfylle retten til vidaregåande opplæring, gjennomføre inntak til vidaregåande opplæring, førebyggje fråvær frå opplæringa og følgje opp dei som er i målgruppa til oppfølgingstenesta.
Ved skolebyte etter andre avsnitt og ved overgang til vidaregåande opplæring etter tredje avsnitt kan skolane òg dele personopplysningar, inkludert personopplysningar som nemnde i personvernforordninga artikkel 9 og 10, for å leggje til rette opplæringa til ein elev dersom eleven eller foreldra tillèt det.
Utlevering av personopplysningar etter andre, tredje og fjerde ledd kan gjerast utan hinder av teieplikt. Departementet kan gi forskrift om behandlinga av personopplysningar, mellom anna om formålet med behandlinga, behandlingsansvar, kva opplysningar som kan behandlast og om kven, bruk av automatiserte avgjerder, og tilgang til, vidarebehandling av og utlevering av personopplysningar.»
Hk-dir foreslår at § 25-1 også bør omfatte andre offentlige organer eller private som utfører oppgaver på vegne av det offentlige. Videre foreslår HK-dir at det inntas et eget ledd i § 25-1 som regulerer adgangen til å gi forskrift med nærmere regler om behandling av personopplysninger på opplæringslovens område, herunder etter artikkel 9 og 10.
Etter HK-dirs syn bør ikke § 25-1 være for detaljert, og vi foreslår derfor at bestemmelsen forenkles. Forslag til ny ordlyd:
«Kommunar, fylkeskommunar og andre offentlege organar kan behandle personopplysningar, inkludert personopplysningar som nemnde i personvernforordninga artikkel 9 og 10, når det er nødvendig for å utføre oppgåver etter lova. Det same gjeld for private einingar som utfører oppgåver etter lova på vegner av offentlege organ.
Offentlege organ og einingar som nemnt i § 25-1 første ledd kan innhenta personopplysningar frå offentlege register og organ, når det er nødvendig for å utføre oppgåver etter lova [25] . Offentlege organ og einingar som nemnt kan òg utveksla desse personopplysningane seg imellom.
Departementet kan gi forskrift om behandlinga av personopplysningar, mellom anna om formålet med behandlinga av personopplysningar, kva opplysningar som kan behandlast og om kven, inkludert personopplysningar som nemnde i personvernforordninga artikkel 9 og 10, bruk av automatiserte avgjerder, og tilgang til, vidarebehandling av og utlevering av personopplysningar.»
Med ovennevnte ordlyd kan bestemmelsen gi hjemmel for den nødvendige behandling av personopplysninger for alle aktuelle offentlige organer og private enheter.
Etter HK-dirs vurdering kan foreslått kapittel 25 om behandling av personopplysninger avgrenses til en enkelt generell bestemmelse som nevnt over. Øvrige foreslåtte bestemmelser kan etter HK-dirs vurdering håndteres i forskrifts form.
[1] Eksempelvis: https://www.hordaland.no/nn-NO/utdanning/vgs/skuletilbod-i-utlandet/
[2] Våre understrekninger
[3] Diku, 2019. Utfordrende og utbytterikt - Norske elever på utenlandsopphold i Vg2 (Diku-rapport 12/2019) . ss.96-101.
[4] Karrierekompetanse er kompetanse som setter mennesker i stand til å håndtere sin karriere gjennom endring og overganger. Se Meld. St. 21 (2020 –2021) Fullføringsreformen – med åpne dører til verden og fremtiden , s. 131.
[5] https://www.kompetansenorge.no/kvalitet-i-karriere/fagrapport-nasjonalt-kvalitetsrammeverk-for-karriereveiledning/
[6] Fra overordnet del av læreplanen: «Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet», se https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/?lang=nob
[7] https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/prinsipper-for-laring-utvikling-og-danning/tverrfaglige-temaer/?lang=nob
[8] https://www.udir.no/lk20/overordnet-del-samlet/
[9] Denne begrepsbruken anbefales brukt i skolen i NOU 2016: 7 Norge i omstilling – karriereveiledning for individ og samfunn .
[10] I det tverrfaglige temaet Folkehelse og livsmestring er det å ta ansvarlige livsvalg ett av områdene. Se https://www.udir.no/lk20/utv01-03/om-faget/kjerneelementer.
[11] Nerland, M. (2011). Karriereveiledning – et felt under profesjonalisering. I: Gravås og Gaarder (red.) Karriereveiledning. Oslo: Universitetsforlaget
[12] Ref. Buland, T., Mordal, S. og Mathiesen, I.H. (2020). Utdannings- og yrkesrådgiving og sosialpedagogisk rådgiving i norsk skole anno 2020. En kartlegging av ressurser og arbeidsoppgaver til rådgiving i skolen i Norge . https://www.utdanningsforbundet.no/globalassets/var-politikk/publikasjoner/eksterne-rapporter/radgiving-i-norsk-skole-anno-2020_sintef_norce.pdf
[13] Buland, T. og Mathisen I. H. (2008): Gode råd? En kunnskapsoversikt over feltet yrkes- og utdanningsrådgivning, sosialpedagogisk rådgivning og oppfølgingstjeneste i norsk skole . Trondheim: SINTEF; Buland, T., I. H. Mathiesen, B. E. Aaslid, H. Haugsbakken, B. Bungum og S. Mordal (2011): På vei mot framtida – men i ulik fart? Sluttrapport fra evaluering av skolens rådgiving . Trondheim: SINTEF; Buland, T., I. H. Mathiesen og S. Mordal (2014): Æ skjønne itj, æ våkne opp kvar dag og vil bli nå nytt æ». Skolens rådgivning i Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag. Trondheim, NTNU. Program for livslang læring; Mordal, S., Buland T. og Mathiesen, I. H. (2015): Rådgiverrollen – mellom tidstyv og grunnleggende ferdighet . NTNU, IRIS og SINTEF, Buland, T., Mordal, S. og Mathiesen, I.H. (2020): Utdannings- og yrkesrådgiving og sosialpedagogisk rådgiving i norsk skole anno 2020 . NTNU og NORCE.
[14] Vi har merket oss at departementet ikke foreslår å gi voksne rett til å ta videregående opplæring i kombinasjon med grunnskoleopplæring nå, men at vurderingen av en slik rett vil ta utgangspunkt i evalueringen av det pågående Modulforsøket, jf. høringsnotatet punkt 43.6.4. Se også våre innspill til punkt 43.6.4.2.
[15] https://www.samordnaopptak.no/info/opptak/opptak-uhg/generell-studiekompetanse/23-5-regelen/
[16] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2019-23/id2687171/?uid=ad3142ea-928e-4539-928a-19566bfdad4f
[17] Meld. St. 14 (2019–2020) Med rett til å mestre, pkt. 6.1
[18] Leirvik, M. S. og A. B. Staver (2019) Fag- og yrkesopplæring for voksne minoritetsspråklige. Hvordan inkludere flere flyktninger fra introduksjonsprogrammet . NIBR-rapport 2019:2. OsloMet. Hentet 3.11.2021 fra https://oda.oslomet.no/oda-xmlui/bitstream/handle/20.500.12199/1300/2019-2.pdf?sequence=1&isAllowed=y
[19] NOU 2018: 15 Kvalifisert, forberedt og motivert — Et kunnskapsgrunnlag om struktur og innhold i videregående opplæring (s. 215–216)
[20] NOU 2017: 2 Integrasjon og tillit. Langsiktige konsekvenser av høy innvandring
[21] Høringsnotat – Forslag til endringer i barnehageloven, opplæringsloven og friskoleloven med forskrifter, side 5.
[22] Høringsnotat – Forslag til endringer i barnehageloven, opplæringsloven og friskoleloven med forskrifter, punkt 4.8.3.
[23] Sluttrapport fra Ekspertgruppe for skolebidrag (2021). https://files.nettsteder.regjeringen.no/wpuploads01/blogs.dir/415/files/2021/05/En-skole-for-v%C3%A5r-tid.pdf
[24] Hossein Moafi (2018). Voksne i grunnskoleopplæring. En kartlegging av eksisterende registreringer og
vurdering av alternative individrapporteringer. SSB- notat 2018/47. https://www.ssb.no/utdanning/artikler-og-publikasjoner/_attachment/371749?_ts=1679d003218
[25] Vi ser at det i § 25-1 kan være hensiktsmessig å liste opp de ulike formål som skal omfattes, fremfor å skrive «oppgåver etter lova». En slik opplisting bør inkludere eller avgrense behandlingen fra aktuelle grenseområder, eksempelvis behandling av personopplysninger i forbindelse med barnevernet og behandlinger på utlendingsmyndighetenes område. Etter HK-dirs syn kan det sees hen til løsningen med opplisting av ulike formål i integreringsloven § 41 dersom departementet vurderer at det er behov for nærmere presiseringer i lov.
Som omtalt under punkt 43.6.14, mener HK-dir at begrepsbruken i forslaget til § 19-13 andre ledd er noe uklar. Begrepet «særskild norskopplæring» brukes ikke i paragrafene som omtaler særskilt språkopplæring. HK-dir foreslår en omskriving av § 19-13 andre ledd til det følgende:
« Departementet kan gi forskrift om kompetansekrav for dei som skal undervise deltakarar i særskild språkopplæring etter § 19-8. »
«Kommunar, fylkeskommunar og lærebedrifter kan behandle personopplysningar, inkludert personopplysningar som nemnde i personvernforordninga artikkel 9 og 10, når det er nødvendig for å utføre oppgåver etter lova.
Ved skolebyte kan skolar hente inn personopplysningar frå andre skolar, inkludert personopplysningar som nemnde i personvernforordninga artikkel 9 og 10, som er nødvendige for å oppfylle retten til grunnopplæring og retten til dokumentasjon av opplæringa.
Fylkeskommunar kan hente inn personopplysningar frå grunnskolar, inkludert personopplysningar som nemnde i personvernforordninga artikkel 9 og 10, som er nødvendige for å oppfylle retten til vidaregåande opplæring, gjennomføre inntak til vidaregåande opplæring, førebyggje fråvær frå opplæringa og følgje opp dei som er i målgruppa til oppfølgingstenesta.
Ved skolebyte etter andre avsnitt og ved overgang til vidaregåande opplæring etter tredje avsnitt kan skolane òg dele personopplysningar, inkludert personopplysningar som nemnde i personvernforordninga artikkel 9 og 10, for å leggje til rette opplæringa til ein elev dersom eleven eller foreldra tillèt det.
Utlevering av personopplysningar etter andre, tredje og fjerde ledd kan gjerast utan hinder av teieplikt. Departementet kan gi forskrift om behandlinga av personopplysningar, mellom anna om formålet med behandlinga, behandlingsansvar, kva opplysningar som kan behandlast og om kven, bruk av automatiserte avgjerder, og tilgang til, vidarebehandling av og utlevering av personopplysningar.»
Hk-dir foreslår at § 25-1 også bør omfatte andre offentlige organer eller private som utfører oppgaver på vegne av det offentlige. Videre foreslår HK-dir at det inntas et eget ledd i § 25-1 som regulerer adgangen til å gi forskrift med nærmere regler om behandling av personopplysninger på opplæringslovens område, herunder etter artikkel 9 og 10.
Etter HK-dirs syn bør ikke § 25-1 være for detaljert, og vi foreslår derfor at bestemmelsen forenkles. Forslag til ny ordlyd:
«Kommunar, fylkeskommunar og andre offentlege organar kan behandle personopplysningar, inkludert personopplysningar som nemnde i personvernforordninga artikkel 9 og 10, når det er nødvendig for å utføre oppgåver etter lova. Det same gjeld for private einingar som utfører oppgåver etter lova på vegner av offentlege organ.
Offentlege organ og einingar som nemnt i § 25-1 første ledd kan innhenta personopplysningar frå offentlege register og organ, når det er nødvendig for å utføre oppgåver etter lova [25] . Offentlege organ og einingar som nemnt kan òg utveksla desse personopplysningane seg imellom.
Departementet kan gi forskrift om behandlinga av personopplysningar, mellom anna om formålet med behandlinga av personopplysningar, kva opplysningar som kan behandlast og om kven, inkludert personopplysningar som nemnde i personvernforordninga artikkel 9 og 10, bruk av automatiserte avgjerder, og tilgang til, vidarebehandling av og utlevering av personopplysningar.»
Med ovennevnte ordlyd kan bestemmelsen gi hjemmel for den nødvendige behandling av personopplysninger for alle aktuelle offentlige organer og private enheter.
Etter HK-dirs vurdering kan foreslått kapittel 25 om behandling av personopplysninger avgrenses til en enkelt generell bestemmelse som nevnt over. Øvrige foreslåtte bestemmelser kan etter HK-dirs vurdering håndteres i forskrifts form.
[1] Eksempelvis: https://www.hordaland.no/nn-NO/utdanning/vgs/skuletilbod-i-utlandet/
[2] Våre understrekninger
[3] Diku, 2019. Utfordrende og utbytterikt - Norske elever på utenlandsopphold i Vg2 (Diku-rapport 12/2019) . ss.96-101.
[4] Karrierekompetanse er kompetanse som setter mennesker i stand til å håndtere sin karriere gjennom endring og overganger. Se Meld. St. 21 (2020 –2021) Fullføringsreformen – med åpne dører til verden og fremtiden , s. 131.
[5] https://www.kompetansenorge.no/kvalitet-i-karriere/fagrapport-nasjonalt-kvalitetsrammeverk-for-karriereveiledning/
[6] Fra overordnet del av læreplanen: «Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet», se https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/?lang=nob
[7] https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/prinsipper-for-laring-utvikling-og-danning/tverrfaglige-temaer/?lang=nob
[8] https://www.udir.no/lk20/overordnet-del-samlet/
[9] Denne begrepsbruken anbefales brukt i skolen i NOU 2016: 7 Norge i omstilling – karriereveiledning for individ og samfunn .
[10] I det tverrfaglige temaet Folkehelse og livsmestring er det å ta ansvarlige livsvalg ett av områdene. Se https://www.udir.no/lk20/utv01-03/om-faget/kjerneelementer.
[11] Nerland, M. (2011). Karriereveiledning – et felt under profesjonalisering. I: Gravås og Gaarder (red.) Karriereveiledning. Oslo: Universitetsforlaget
[12] Ref. Buland, T., Mordal, S. og Mathiesen, I.H. (2020). Utdannings- og yrkesrådgiving og sosialpedagogisk rådgiving i norsk skole anno 2020. En kartlegging av ressurser og arbeidsoppgaver til rådgiving i skolen i Norge . https://www.utdanningsforbundet.no/globalassets/var-politikk/publikasjoner/eksterne-rapporter/radgiving-i-norsk-skole-anno-2020_sintef_norce.pdf
[13] Buland, T. og Mathisen I. H. (2008): Gode råd? En kunnskapsoversikt over feltet yrkes- og utdanningsrådgivning, sosialpedagogisk rådgivning og oppfølgingstjeneste i norsk skole . Trondheim: SINTEF; Buland, T., I. H. Mathiesen, B. E. Aaslid, H. Haugsbakken, B. Bungum og S. Mordal (2011): På vei mot framtida – men i ulik fart? Sluttrapport fra evaluering av skolens rådgiving . Trondheim: SINTEF; Buland, T., I. H. Mathiesen og S. Mordal (2014): Æ skjønne itj, æ våkne opp kvar dag og vil bli nå nytt æ». Skolens rådgivning i Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag. Trondheim, NTNU. Program for livslang læring; Mordal, S., Buland T. og Mathiesen, I. H. (2015): Rådgiverrollen – mellom tidstyv og grunnleggende ferdighet . NTNU, IRIS og SINTEF, Buland, T., Mordal, S. og Mathiesen, I.H. (2020): Utdannings- og yrkesrådgiving og sosialpedagogisk rådgiving i norsk skole anno 2020 . NTNU og NORCE.
[14] Vi har merket oss at departementet ikke foreslår å gi voksne rett til å ta videregående opplæring i kombinasjon med grunnskoleopplæring nå, men at vurderingen av en slik rett vil ta utgangspunkt i evalueringen av det pågående Modulforsøket, jf. høringsnotatet punkt 43.6.4. Se også våre innspill til punkt 43.6.4.2.
[15] https://www.samordnaopptak.no/info/opptak/opptak-uhg/generell-studiekompetanse/23-5-regelen/
[16] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2019-23/id2687171/?uid=ad3142ea-928e-4539-928a-19566bfdad4f
[17] Meld. St. 14 (2019–2020) Med rett til å mestre, pkt. 6.1
[18] Leirvik, M. S. og A. B. Staver (2019) Fag- og yrkesopplæring for voksne minoritetsspråklige. Hvordan inkludere flere flyktninger fra introduksjonsprogrammet . NIBR-rapport 2019:2. OsloMet. Hentet 3.11.2021 fra https://oda.oslomet.no/oda-xmlui/bitstream/handle/20.500.12199/1300/2019-2.pdf?sequence=1&isAllowed=y
[19] NOU 2018: 15 Kvalifisert, forberedt og motivert — Et kunnskapsgrunnlag om struktur og innhold i videregående opplæring (s. 215–216)
[20] NOU 2017: 2 Integrasjon og tillit. Langsiktige konsekvenser av høy innvandring
[21] Høringsnotat – Forslag til endringer i barnehageloven, opplæringsloven og friskoleloven med forskrifter, side 5.
[22] Høringsnotat – Forslag til endringer i barnehageloven, opplæringsloven og friskoleloven med forskrifter, punkt 4.8.3.
[23] Sluttrapport fra Ekspertgruppe for skolebidrag (2021). https://files.nettsteder.regjeringen.no/wpuploads01/blogs.dir/415/files/2021/05/En-skole-for-v%C3%A5r-tid.pdf
[24] Hossein Moafi (2018). Voksne i grunnskoleopplæring. En kartlegging av eksisterende registreringer og
vurdering av alternative individrapporteringer. SSB- notat 2018/47. https://www.ssb.no/utdanning/artikler-og-publikasjoner/_attachment/371749?_ts=1679d003218
[25] Vi ser at det i § 25-1 kan være hensiktsmessig å liste opp de ulike formål som skal omfattes, fremfor å skrive «oppgåver etter lova». En slik opplisting bør inkludere eller avgrense behandlingen fra aktuelle grenseområder, eksempelvis behandling av personopplysninger i forbindelse med barnevernet og behandlinger på utlendingsmyndighetenes område. Etter HK-dirs syn kan det sees hen til løsningen med opplisting av ulike formål i integreringsloven § 41 dersom departementet vurderer at det er behov for nærmere presiseringer i lov.