Litt til om «Bakgrunn»
Fastlegeordningen (FLO) ble innført 2001 grunnet økende alvorlige utfordringer i tilgjengelighet, kapasitet og kvalitet i den daværende Kommunelegeordningen som i sin tid i hovedsak baserte seg på kommunal fastansatte kommuneleger, derav flest uten spesialisering i allmennmedisin e.a. klinisk spesialitet, etter at betydelige og kostbare anstrengelser (bl.a. medical placement project, særdeles kostbare vikarstafetter ….) ikke kunne avhjelpe en utfordrende legesituasjon i kommunene.
FLO var en radikal endring i måten å drive allmennlegetjenester på og gikk ut på at man erstattet flesteparten av allmennlegenes kommunale ansettelsesforhold med at legene gikk over i selvstendig næringsdrivende virksomhet. Legene overtok både fag-, personal- og økonomiansvar i sine kontor. Ordningens overordnete administrasjon ble ivaretatt gjennom et kontinuerlig trepartssamarbeid mellom legene (representert av DnLF, KS/Oslo Kommune og Staten som, innafor de rammer som ble bestemt gjennom lovgivning og statsbudsjettet, justerte gjensidige rettigheter og plikter gjennom en rammeavtale ASA 4310, en statsavtale ASA 4301 og en særavtale SFS 2305 samt årlig reforhandling av normaltariffen.
Frem til 2012 utviklet FLO seg til en av landets mest vellykkete helsereformer og leverte på samtlige måleindikatorer, deriblant økonomi, tilgjengelighet, pasienttilfredshet, men også legenes arbeidsmiljø og kontroll over egen virksomhet.
Uanfektet av store protester inngrep staten ensidig i dette likevekt i 2012 ved å overføre vitale deler av avtaleverket inn i fastlegeforskriften. Samtidig opphørte trepartssamarbeidet og fastlegeordningen begynte å skrante og allerede ved 15 års jubileet i 2016 var situasjonen blitt så alvorlig at Tom Willy Christiansen i jubileumstalen til FLO i Tromsø spådde dens undergang innen 5 år, om ikke drastiske tiltak ville tas i bruk.
Siden ingen av de faglig velbegrunnete argumenter fikk noen synlig konsekvens i myndigheters handtering av ordninga resulterte en kontinuerlig økende arbeidsbelastning til fastlegene gjennom uregulert oppgaveoverføring i kjølvann av samhandlingsreformen i kombinasjon med en i over 15 år akkumulert underfinansiering i 2019 i at selv myndigheter måtte erkjenne at landet hadde en fastlegekrise.
Krisen eskalerte og snudde ikke før de hardest rammete kommuner gikk så langt som å lytte på sine leger og innførte deres foreslåtte tiltak, hvoretter man kunne observere en kommunal og regional stabilisering av FLO.
Landsdekkende frafallet fra ordning stoppet derimot ikke før staten overtok de fleste av disse tiltakene landsdekkende, deriblant ALIS ordningen fra Masfjorden, Tromsø modellens knekkpunktordning og begynte å rette opp 15 års akkumulert underfinansiering ved kraftig økning av per capita beløpet og gjenopptakelse av trepartssamarbeidet.
FLO var en radikal endring i måten å drive allmennlegetjenester på og gikk ut på at man erstattet flesteparten av allmennlegenes kommunale ansettelsesforhold med at legene gikk over i selvstendig næringsdrivende virksomhet. Legene overtok både fag-, personal- og økonomiansvar i sine kontor. Ordningens overordnete administrasjon ble ivaretatt gjennom et kontinuerlig trepartssamarbeid mellom legene (representert av DnLF, KS/Oslo Kommune og Staten som, innafor de rammer som ble bestemt gjennom lovgivning og statsbudsjettet, justerte gjensidige rettigheter og plikter gjennom en rammeavtale ASA 4310, en statsavtale ASA 4301 og en særavtale SFS 2305 samt årlig reforhandling av normaltariffen.
Frem til 2012 utviklet FLO seg til en av landets mest vellykkete helsereformer og leverte på samtlige måleindikatorer, deriblant økonomi, tilgjengelighet, pasienttilfredshet, men også legenes arbeidsmiljø og kontroll over egen virksomhet.
Uanfektet av store protester inngrep staten ensidig i dette likevekt i 2012 ved å overføre vitale deler av avtaleverket inn i fastlegeforskriften. Samtidig opphørte trepartssamarbeidet og fastlegeordningen begynte å skrante og allerede ved 15 års jubileet i 2016 var situasjonen blitt så alvorlig at Tom Willy Christiansen i jubileumstalen til FLO i Tromsø spådde dens undergang innen 5 år, om ikke drastiske tiltak ville tas i bruk.
Siden ingen av de faglig velbegrunnete argumenter fikk noen synlig konsekvens i myndigheters handtering av ordninga resulterte en kontinuerlig økende arbeidsbelastning til fastlegene gjennom uregulert oppgaveoverføring i kjølvann av samhandlingsreformen i kombinasjon med en i over 15 år akkumulert underfinansiering i 2019 i at selv myndigheter måtte erkjenne at landet hadde en fastlegekrise.
Krisen eskalerte og snudde ikke før de hardest rammete kommuner gikk så langt som å lytte på sine leger og innførte deres foreslåtte tiltak, hvoretter man kunne observere en kommunal og regional stabilisering av FLO.
Landsdekkende frafallet fra ordning stoppet derimot ikke før staten overtok de fleste av disse tiltakene landsdekkende, deriblant ALIS ordningen fra Masfjorden, Tromsø modellens knekkpunktordning og begynte å rette opp 15 års akkumulert underfinansiering ved kraftig økning av per capita beløpet og gjenopptakelse av trepartssamarbeidet.
Kommentar til fremlagt høring
Overgangen fra kommunal fastansettelse til selvstendig næringsdrivende virksomhet ble ivrig diskutert blant allmennleger mellom 1999 og innføring av FLO i 2001 og grundige pilotprosjekt (bl.a. i Trondheim Kommune) ble utført og evaluert.
Særdeles bekymringsvekkende er Departementets redegjørelse om alvorligheten i at noen kommuner de facto måtte betale for å overta en innarbeidet praksis og at spørsmålet i retten ble avgjort i legens favør. Høringsforslaget om overføring av modaliteter om praksisoverdragelse fra avtale til forskrift medfører i begge versjoner endring av gjeldende rettsgrunnlag til at enhver kommune kan avhende en fastlegepraksis uten kostnad med en enkel prosedyre.
Da faller den andre av 3 søyler i fastlegenes forespeilte pensjonsordning.
Særdeles bekymringsvekkende er Departementets redegjørelse om alvorligheten i at noen kommuner de facto måtte betale for å overta en innarbeidet praksis og at spørsmålet i retten ble avgjort i legens favør. Høringsforslaget om overføring av modaliteter om praksisoverdragelse fra avtale til forskrift medfører i begge versjoner endring av gjeldende rettsgrunnlag til at enhver kommune kan avhende en fastlegepraksis uten kostnad med en enkel prosedyre.
Da faller den andre av 3 søyler i fastlegenes forespeilte pensjonsordning.
Konklusjon:
Staten er part i avtaleverket om fastlegeordningen. Ved fremlagt forslag inngriper staten ensidig i gjeldende avtaleverk i gyldighetsperioden og bryter dermed med elementære prinsipper i norsk arbeidsliv.
Videre endres samarbeidsforholdene mellom fastlegene og kommuner på en måte at man må reise spørsmål, om dagens selvstendig næringsdrivende leger fremdeles kan anses som næringsrivende etter kriterier i Arbeidsmiljøloven, eller som arbeidstakere, siden foreslåtte endringer sammen med endringer av regelverket i 2012 resulterer i at staten bestemmer ikke lenger bare mange, men med de foreslåtte endringer samtlige økonomiske aspekter i fastlegevirksomheten, som da muligens innebære en sørge for plikt til kommuner for å ivareta legene iht. AML kriterier.
Forslag tilrådes drøftet i trepartssamarbeid mellom partene for å komme til enighet. Heretter kan man gjerne endre en forskrift som samsvarer med og ikke bryter inngåtte avtaler.
Videre endres samarbeidsforholdene mellom fastlegene og kommuner på en måte at man må reise spørsmål, om dagens selvstendig næringsdrivende leger fremdeles kan anses som næringsrivende etter kriterier i Arbeidsmiljøloven, eller som arbeidstakere, siden foreslåtte endringer sammen med endringer av regelverket i 2012 resulterer i at staten bestemmer ikke lenger bare mange, men med de foreslåtte endringer samtlige økonomiske aspekter i fastlegevirksomheten, som da muligens innebære en sørge for plikt til kommuner for å ivareta legene iht. AML kriterier.
Forslag tilrådes drøftet i trepartssamarbeid mellom partene for å komme til enighet. Heretter kan man gjerne endre en forskrift som samsvarer med og ikke bryter inngåtte avtaler.