Bergen kommunes høringsuttalelse:
Bergen kommune har ingen merknader til forslaget til harmonisering av reglene for klagenemndene, med unntak av at vi mener det har en verdi at et av medlemmene i helsepersonellnemnda tilhører den helsepersonellgruppen som saken gjelder selv om det kan oppnevnes sakkyndige i den enkelte sak. Kommunen mener der for at reduksjon av antall medlemmer i denne nemnda ikke er heldig.
Når det gjelder foreslått ny bestemmelse i pasientskadeloven § 10 a mener kommunen at lovutkastets ordlyd i vilkåret «når opplysningene er nødvendige» ikke gir mindre avgrensningsutfordringer enn å tolke rekkevidden av et samtykke.
Saksbehandlere og ledere i kommunale helse- og omsorgstjenester tjenester er i det vesentligste helsepersonell uten kompetanse på erstatningsrett og de medisinske spørsmål en pasientskadesak reiser. Erfaringsmessig er det da ikke uten videre gitt at de kan vurdere hva som er nødvendige – det er naturlig å tolke «nødvendige» som «relevante» - opplysninger for å avgjøre en erstatningssak.
Riktignok har personellet kompetanse på taushetspliktregler og personvern som strekker til for å overholde og vurdere pliktene de har i sine daglige arbeidsoppgaver, men denne kompetansen vil ofte være utilstrekkelig til å gjøre de avgrensningene som den foreslåtte bestemmelsen krever.
Alle saker om utlevering av opplysninger må behandles ved siden av avgiverorganets ordinære og løpende oppgaver. Personell som søker juridisk råd i saker om utlevering av opplysninger etterlyser ofte en hjemmel til å avslå alt, eller hjemmel til å gi ut alt fordi det blir for faglig krevende og for tidkrevende å gå igjennom hele journalen eller mappen. Vi opplever at begrenset tid til rådighet ved siden av løpende ordinære oppgaver, og begrenset kompetanse gir et insitament til å være restriktiv med hvilke opplysninger man gir ut. Er man i tvil holder man opplysningen tilbake, for man har ikke tid til å undersøke så grundig at man blir sikker, og man vil ikke bryte taushetsplikten. Det ivaretar riktignok pasientens personverninteresser, men kan være direkte i strid med pasientens interesse i å få alle relevante fakta vurdert i erstatningssaken. Vårt inntrykk er at et samtykke oppleves som lettere å tolke og tryggere å bygge på enn en lovbestemmelse som krever en vurdering som foreslått. Det er grunn til å tro at forslaget vil gi økt arbeidsbelastning på tjenestene og behov for mer juridisk kompetanse.
Bergen kommune mener at gjeldende rett der utlevering av opplysninger baseres på samtykke er en bedre løsning enn lovhjemmel med det innhold og ordlyd som foreslått.
Hvis man likevel gir en lovhjemmel, vil Bergen kommune påpeke at effektivitetshensyn og hensynet til sakens opplysning må bli bedre ivaretatt enn i forslaget. Det vil det bli ved en hjemmel som ikke overlater til avgiverorganet å vurdere hvor grensen for det nødvendige går, men gjør det lovlig å gi opplysninger når de blir innhentet av NPE.
Det vil da være viktig at hovedansvaret for å avgrense til det nødvendige legges til NPE som må gi tydelige spesifikasjoner som avgiverorganet kan bygge sin avgrensning på. Avgiverorganets ansvar bør være å ikke gi opplysninger utenfor spesifikasjonene, og å kreve tydeliggjøring ved usikkerhet og manglende spesifikasjoner og avgrensning. For eksempel vil «Vi ber om journalopplysningene til N.N.» ikke være en avgrensing til det nødvendige som avgiverorganet kan bygge på uten en god begrunnelse fra NPE.
Når det gjelder at det ikke kan utleveres opplysninger om andre enn skadelidte, den foreslåtte bestemmelsens tredje ledd, er det en særlig problemstilling når slike opplysninger finnes i skadelidtes egen pasientjournal, og samtidig er en relevant opplysning om skadelidte. Det kan dreie seg om opplysninger som kan endre hele bildet av saken. Et aktuelt eksempel er når skadelidte mener seg smittet av helsepersonell, men ifølge journalopplysninger har vært nærkontakt også med andre smittede i aktuelt tidsrom. I foreslått ordlyd i bestemmelsens tredje ledd faller slike opplysninger tilsynelatende utenfor. Hvis det først gis en lovhjemmel for innhenting av opplysninger, istedenfor å basere det på samtykke, bør lovhjemmelen sikre at slike opplysninger kan gis ut.
Bergen kommune har ingen merknader til at Helseklage, ved behandling av klager over Helfos vedtak etter folketrygdloven kapittel 5, får tilsvarende hjemmel som Helfo allerede har til å innhente opplysninger underlagt taushetsplikt.
Når det gjelder foreslått ny bestemmelse i pasientskadeloven § 10 a mener kommunen at lovutkastets ordlyd i vilkåret «når opplysningene er nødvendige» ikke gir mindre avgrensningsutfordringer enn å tolke rekkevidden av et samtykke.
Saksbehandlere og ledere i kommunale helse- og omsorgstjenester tjenester er i det vesentligste helsepersonell uten kompetanse på erstatningsrett og de medisinske spørsmål en pasientskadesak reiser. Erfaringsmessig er det da ikke uten videre gitt at de kan vurdere hva som er nødvendige – det er naturlig å tolke «nødvendige» som «relevante» - opplysninger for å avgjøre en erstatningssak.
Riktignok har personellet kompetanse på taushetspliktregler og personvern som strekker til for å overholde og vurdere pliktene de har i sine daglige arbeidsoppgaver, men denne kompetansen vil ofte være utilstrekkelig til å gjøre de avgrensningene som den foreslåtte bestemmelsen krever.
Alle saker om utlevering av opplysninger må behandles ved siden av avgiverorganets ordinære og løpende oppgaver. Personell som søker juridisk råd i saker om utlevering av opplysninger etterlyser ofte en hjemmel til å avslå alt, eller hjemmel til å gi ut alt fordi det blir for faglig krevende og for tidkrevende å gå igjennom hele journalen eller mappen. Vi opplever at begrenset tid til rådighet ved siden av løpende ordinære oppgaver, og begrenset kompetanse gir et insitament til å være restriktiv med hvilke opplysninger man gir ut. Er man i tvil holder man opplysningen tilbake, for man har ikke tid til å undersøke så grundig at man blir sikker, og man vil ikke bryte taushetsplikten. Det ivaretar riktignok pasientens personverninteresser, men kan være direkte i strid med pasientens interesse i å få alle relevante fakta vurdert i erstatningssaken. Vårt inntrykk er at et samtykke oppleves som lettere å tolke og tryggere å bygge på enn en lovbestemmelse som krever en vurdering som foreslått. Det er grunn til å tro at forslaget vil gi økt arbeidsbelastning på tjenestene og behov for mer juridisk kompetanse.
Bergen kommune mener at gjeldende rett der utlevering av opplysninger baseres på samtykke er en bedre løsning enn lovhjemmel med det innhold og ordlyd som foreslått.
Hvis man likevel gir en lovhjemmel, vil Bergen kommune påpeke at effektivitetshensyn og hensynet til sakens opplysning må bli bedre ivaretatt enn i forslaget. Det vil det bli ved en hjemmel som ikke overlater til avgiverorganet å vurdere hvor grensen for det nødvendige går, men gjør det lovlig å gi opplysninger når de blir innhentet av NPE.
Det vil da være viktig at hovedansvaret for å avgrense til det nødvendige legges til NPE som må gi tydelige spesifikasjoner som avgiverorganet kan bygge sin avgrensning på. Avgiverorganets ansvar bør være å ikke gi opplysninger utenfor spesifikasjonene, og å kreve tydeliggjøring ved usikkerhet og manglende spesifikasjoner og avgrensning. For eksempel vil «Vi ber om journalopplysningene til N.N.» ikke være en avgrensing til det nødvendige som avgiverorganet kan bygge på uten en god begrunnelse fra NPE.
Når det gjelder at det ikke kan utleveres opplysninger om andre enn skadelidte, den foreslåtte bestemmelsens tredje ledd, er det en særlig problemstilling når slike opplysninger finnes i skadelidtes egen pasientjournal, og samtidig er en relevant opplysning om skadelidte. Det kan dreie seg om opplysninger som kan endre hele bildet av saken. Et aktuelt eksempel er når skadelidte mener seg smittet av helsepersonell, men ifølge journalopplysninger har vært nærkontakt også med andre smittede i aktuelt tidsrom. I foreslått ordlyd i bestemmelsens tredje ledd faller slike opplysninger tilsynelatende utenfor. Hvis det først gis en lovhjemmel for innhenting av opplysninger, istedenfor å basere det på samtykke, bør lovhjemmelen sikre at slike opplysninger kan gis ut.
Bergen kommune har ingen merknader til at Helseklage, ved behandling av klager over Helfos vedtak etter folketrygdloven kapittel 5, får tilsvarende hjemmel som Helfo allerede har til å innhente opplysninger underlagt taushetsplikt.