Konverteringsterapi har betydning for folkehelsen. Studier viser at negativ innvirkning på psykisk helse er den mest utbredte konsekvensen av konverteringsterapi. Flere studier tyder på at utsatthet er assosiert med misbruk av alkohol og illegale rusmidler. En rapport finner også at respondentene som hadde blitt utsatt for konverteringsterapi hadde lavere inntekt og utdanningsnivå enn de som ikke hadde opplevd det. Det er uklart om lavere inntekts- og utdanningsnivåer er en konsekvens av å ha blitt utsatt, eller om det (også) henger sammen med andre faktorer og levekårsvariabler. Konverteringsterapi har også konsekvenser for barns rett til identitet, god helse og oppvekstsvilkår som er definert i FNs barnekonvensjon.
Tatt disse konsekvensene i betraktning vurderer Bærum kommune det som fornuftig å regulere konverteringsterapi.
Bærum kommune mener konverteringsterapi skal forbys også for voksne med begrunnelse i de skadevirkningene slik behandling har.
Når det gjelder punktet om legaldefinisjonen av konverteringsterapi, herunder definisjonens rekkevidde når det gjelder bønn, sjelesorg og religiøs veiledning mener Bærum kommune at Justis og beredskapsdepartementets lovavdeling har gjort en grundig vurdering og har ingen øvrige betraktninger.
Under punktet om det bør være et absolutt forbud mot å utføre konverteringsterapi overfor barn mellom 16 og 18 år mener Bærum kommune at aldersgrensen bør være 18 år. FNs barnekonvensjon definerer at barn er barn frem til fylte 18 år. Barn er en sammensatt gruppe, men overordnet viser forskning at barn har ikke de samme forutsetninger for å treffe overveide beslutninger som voksne, da forskning viser at barns grunnleggende kognitive funksjoner som er grunnlag for komplekse tankeprosesser på høyt nivå vanligvis når et voksennivå i ungdomstiden, nærmere bestemt ved ca. 16-årsalder. Før dette vil barnet altså ikke ha utviklet evnen til å tenke logisk på samme måte som en voksen. Et barn vil ikke på samme måte som en voksen ha forutsetninger til å forstå og reflektere over informasjon som gis, stå imot press eller sette seg inn i hvilke konsekvenser konverteringsterapi kan ha. Barn har med andre ord begrenset kompetanse til å samtykke selv på grunn av alder, og det er derfor nødvendig å gi barn et særskilt vern mot å bli utsatt for konverteringsterapi. Dette er også lagt til grunn for aldersgrensen definert i lov om rituell omskjæring av gutter. Et annet moment er at aldersgrensen bør settes til myndighetsalder fordi man på det tidspunktet vil ha større forutsetninger for å bo for seg selv. I en situasjon der et barn presses av foreldrene til å oppsøke konverteringsterapi vil det være veldig uheldig om dette sammenfaller med tiden der ungdommen finner seg selv og er på sitt mest sårbare. Om forbud settes til 18 år vil myndige voksne i større grad enn en ungdom på 16 år kunne flytte hjemmefra og ta egne valg uavhengig av foreldrene.
I spørsmålet om et forbud mot å medvirke til at et barn mottar konverteringsterapi i utlandet bør være betinget av at det foreligger forledelse eller utilbørlig press eller om et slikt forbud bør være mer vidtrekkende, er Bærum kommune enig i departementets forslag. Departementets forlag er at forbudet mot det å ved utilbørlig press eller forledelse få en annen til å gjennomgå konverteringsterapi også bør gjelde der konverteringsterapien gjennomføres i utlandet. Departementet foreslår at skyldkravet også i dette straffebudet skal være forsett. Gjerningspersonens forsett må dekke det at en person gjennomgår konverteringsterapi enten i Norge eller i utlandet. Uttrykket "utilbørlig press" skal forstås på samme måte som i straffeloven § 253 om tvangsekteskap, og er dermed ment å dekke situasjoner der det foreligger et element av tvang.
Bærum kommune er enig i Departementets forslag om at straffebudene bør plasseres i straffeloven og ikke i en ny spesial lov.
Bærum kommune ser utfordringene knyttet til et forbud mot å markedsføre konverteringsterapi som diskutert fra Departementets side i høringsdokumentets kapittel 10 og har dermed ingen innspill til hvordan et slikt forbud eventuelt bør utformes og hvem som eventuelt bør håndheve et slikt forbud.
Tatt disse konsekvensene i betraktning vurderer Bærum kommune det som fornuftig å regulere konverteringsterapi.
Bærum kommune mener konverteringsterapi skal forbys også for voksne med begrunnelse i de skadevirkningene slik behandling har.
Når det gjelder punktet om legaldefinisjonen av konverteringsterapi, herunder definisjonens rekkevidde når det gjelder bønn, sjelesorg og religiøs veiledning mener Bærum kommune at Justis og beredskapsdepartementets lovavdeling har gjort en grundig vurdering og har ingen øvrige betraktninger.
Under punktet om det bør være et absolutt forbud mot å utføre konverteringsterapi overfor barn mellom 16 og 18 år mener Bærum kommune at aldersgrensen bør være 18 år. FNs barnekonvensjon definerer at barn er barn frem til fylte 18 år. Barn er en sammensatt gruppe, men overordnet viser forskning at barn har ikke de samme forutsetninger for å treffe overveide beslutninger som voksne, da forskning viser at barns grunnleggende kognitive funksjoner som er grunnlag for komplekse tankeprosesser på høyt nivå vanligvis når et voksennivå i ungdomstiden, nærmere bestemt ved ca. 16-årsalder. Før dette vil barnet altså ikke ha utviklet evnen til å tenke logisk på samme måte som en voksen. Et barn vil ikke på samme måte som en voksen ha forutsetninger til å forstå og reflektere over informasjon som gis, stå imot press eller sette seg inn i hvilke konsekvenser konverteringsterapi kan ha. Barn har med andre ord begrenset kompetanse til å samtykke selv på grunn av alder, og det er derfor nødvendig å gi barn et særskilt vern mot å bli utsatt for konverteringsterapi. Dette er også lagt til grunn for aldersgrensen definert i lov om rituell omskjæring av gutter. Et annet moment er at aldersgrensen bør settes til myndighetsalder fordi man på det tidspunktet vil ha større forutsetninger for å bo for seg selv. I en situasjon der et barn presses av foreldrene til å oppsøke konverteringsterapi vil det være veldig uheldig om dette sammenfaller med tiden der ungdommen finner seg selv og er på sitt mest sårbare. Om forbud settes til 18 år vil myndige voksne i større grad enn en ungdom på 16 år kunne flytte hjemmefra og ta egne valg uavhengig av foreldrene.
I spørsmålet om et forbud mot å medvirke til at et barn mottar konverteringsterapi i utlandet bør være betinget av at det foreligger forledelse eller utilbørlig press eller om et slikt forbud bør være mer vidtrekkende, er Bærum kommune enig i departementets forslag. Departementets forlag er at forbudet mot det å ved utilbørlig press eller forledelse få en annen til å gjennomgå konverteringsterapi også bør gjelde der konverteringsterapien gjennomføres i utlandet. Departementet foreslår at skyldkravet også i dette straffebudet skal være forsett. Gjerningspersonens forsett må dekke det at en person gjennomgår konverteringsterapi enten i Norge eller i utlandet. Uttrykket "utilbørlig press" skal forstås på samme måte som i straffeloven § 253 om tvangsekteskap, og er dermed ment å dekke situasjoner der det foreligger et element av tvang.
Bærum kommune er enig i Departementets forslag om at straffebudene bør plasseres i straffeloven og ikke i en ny spesial lov.
Bærum kommune ser utfordringene knyttet til et forbud mot å markedsføre konverteringsterapi som diskutert fra Departementets side i høringsdokumentets kapittel 10 og har dermed ingen innspill til hvordan et slikt forbud eventuelt bør utformes og hvem som eventuelt bør håndheve et slikt forbud.