ClasCom er en nylig oppstartet organisasjon som samler forskere for å se på kombinasjonen av tverrfaglige tilnærminger for å studere politiserte forskningstema. Vi mener at store deler av den politiske debatten er både ensidig (hvor en ikke ser på sammenhengen mellom fagområder) og politisert (hvor en lar politiske standpunkter styre forskningen). I dette er et av de mest politiserte forskningstemaene identitets- og seksualpolitikk. Siden vi er nokså nystartet har vi ikke gjort betydelig arbeid på dette som organisasjon, men vil legge ut et design for hvordan en burde arbeide med dette temaet (som vi mener er nyttig for de som arbeider videre med regulering av konverteringsterapi da det viser åpenbare kunnskapshull i argumentasjonen som ligger til grunn for lovforslaget). Siden vi er en ukjent organisasjon og ikke en gang vet om noen leser dette, har vi ikke brukt tid på å finne frem referanser, men vi bruker samtidig som referanser kun det vi vil kalle godt kjent forskningslitteratur eller klassiske verker, for å bøte på det problematiske med dette (i tillegg til at vi et sted referer til høringssvar fra FN-rapporten). Hvis noen relevante fagmijø ønsker en diskusjon om dette kan dere kontakte oss for å få referanser og ytterligere informasjon om punkter som her blir behandlet nokså overfladisk.
Enighet som faktagrunnlag
Enighet oppnås i mange grupper ved at en bestemmer seg for at det er sånn, uavhengig av om hvorvidt det er et faktagrunnlag eller ikke. Ofte er denne bestemmelsen drevet av en politisk eller kulturell bevegelse. Mange av disse tror ikke en gang at det kan finnes fakta kommunisert med ord (tradisjonen etter Derrida med fler), men at det er makt som er det avgjørende. Det viktige er å bli mange, og undertrykke de med andre syn. De som mener noe annet blir møtt med argumenter som at de er syke eller onde, i beste fall gammeldagse, heller enn at en går inn i en dialog (Jonathan Haidt og andre påpeker dette). Denne type bevegelser hjelpes av hvordan menneskenaturen er anlagt. Det er en risiko å være uenig med gruppen og det er utviklet for mange et sterkt ubehag ved å si fra et stort flertall. Dette er vist i psykologien en rekke ganger. En har f.eks. tatt to pinner i åpenbart forskjellig lengde, og så hatt f.eks. 7-8 personer (at det er flere er viktig i eksperimentet) som har latet som at de er like lange. For den niende og tiende personen så sier en høy andel at de er like lange, selv om det åpenbart er galt. Når de senere blir intervjuet rapporterer de at det var ubehagelig å stå ut fra gruppen. En henger seg på det de andre mener. Den teoretiske forklaringen på at det er slik henger sammen med at gevinsten for å rette opp en feil i gruppen ikke står i stil til risikoen en påtar seg, særlig for de som er sårbare (i Norge for eksempel ansatt på et offentlig forskningsinstitutt). På et makronivå danner mange denne typen prosesser en tidsånd, som Hegel mente det var umulig å stå på utsiden av, og Nietzsche mente det var forbeholdt noen ytterst få å stå imot. Hvis en skal forstå høyt politiserte områder som homofilt samliv og konverteringsterapi; så er det til hjelp å forstå at mennesket ikke danner seg fakta som en datamaskin, men i høy grad som en politisk prosess.
Hjertet som ledestjerne
Når en ser på høringsprosessene til særlig FN-notatet den norske loven er inspirert av, så er utgangspunktet følgende: En begynner med en oppfatning om at alle skal få leve som de vil, uten å bli diskriminert, og en skal så fjerne hindringer for at dette kan gjennomføres. Dette er et ledd i vestlig liberal kultur, som har blitt så dominant at en nå går i retning av å lovregulere de som tenker annerledes. Nå er regulering av seksualliv blitt et politisert eksempel, så det er nyttig å gå til noe som er mindre politisert for å forklare at dette ikke nødvendigvis alltid er hensiktsmessig. Det er fortsatt bred enighet om at på områder som selvskading og selvmord, mange vil også være enig på felt som relasjonell trofasthet, så det er ikke slik at menneskelig følelsesliv nødvendigvis alltid vet best. Det en føler eller mener eller identifiserer som det beste, er ikke det som nødvendigvis fungerer best på lang sikt. Det har blitt en del av vestlig kultur at alle skal få gjøre som de vil, ihvertfall hvis det ikke skader andre, men det er åpenbart i endel tilfeller til skade både for de selv og for de rundt (som barn i tilfelle samlivsbrudd). I et slikt tilfelle er det naturlig at både grupper og individer danner oppfatninger om hvordan livet bør leves, også når det er i konflikt med hva “hjertet” ønsker å gjøre til enhver tid. Å forsøke å forby dette som gjøres her, er slik vi ser det svært problematisk.
Når hjertet reguleres - sammenligninger
Hvis en går videre til hvordan hva en ønsker å lovregulere endringer i seksualitet og identitet, så ser vi et åpenbart misforhold mellom ulike områder. Det er en bevegelse mot at en skal kunne bytte kjønn hvis en føler for det, som krever et medisinsk inngrep og hormonell behandling, men en skal ikke ha samtaler om hvordan en kan styre seksualiteten sin i en annen retning enn det følelsene ens lederen mot (hvis en ønsker det).
Regulering og variasjon i seksualitet
Hvis en leser høringssvarene er det noe forskjellige fremgangsmåter, men enkelte trekker det så langt som at de mener at seksuell adferd er noe fast som ikke kan endres, som er grunnen til at det bør være ulovlig å arbeide med å regulere det. Et første steg til å forklare hvorfor dette er urimelig er å vise at andel homofile i ulike grupper har variert fra nesten 100% til nesten 0%.
I følge Suetonius sine keiserbiografier så levde 13 av 14 romerske keisere i tidvis ulike homofile forhold, noe som ikke er i konflikt med hva vi forøvrig vet om keisernes liv. Gitt at det er 5% sannsynlighet for at en lever i et homofil samliv så vil sannsynligheten for at 13 av 14 er med i denne kategorien på 5% være (NP(1-P)^(N-1)) lik 0.000 000 000 000 016 %. (Merk at vi tok 13 av 14 etter første gjennomlesning av Suetonius, og hadde ikke tid til å kontrollere, men vi mener at den eneste som ikke blir lansert som å ha tatt del i homofile samliv var Claudius, som mange mener var tilbakestående (så tilbakestående at han som eneste av de mest legitime arvingene ikke ble drept i feider da han ikke ble ansett som en aktuell keiser), og kanskje av den grunn ikke fulgte med i tiden. Tacitus (en annen av de mest kjente romerske historikerne) skriver også om Claudius som en hvor seksuallivet er normalt (til forskjell fra andre). En kunne laget lignende statistikk for andre subkulturer, som f.eks. amerikanske fengsler (hvor ofte flere er på cellene enn i Norge og en har en annen dynamikk generelt). Videre er det interessant at både hos Suetonius og andre, så er det forklaringer for hvordan miljøfaktorer gjør at flere går i den retningen. Hos Suetonius endres seksuell adferd seg ofte etter at en blir keiser. En får makt, ressurser, kan isolere seg, får muligheten til å bestemme over mange, og en begynner med mer eksperimentering mot stadig mer divergerende seksualliv (som også inkluderer andre former for seksuelle tabuer). En ser forresten noe lignende i dyreriket, med økning av homofile forhold ved fravær av kvinner hos pingviner eller med bruk av sex mellom menn for å kontrollere svakere aper.
For å finne et miljø hvor det var svært lav grad av homofile forhold, kan vi se på Norge før siste hundre år (tidlig 1900-tall og tidligere). I flere hundre år var det generelle sodomilover. I disse kjenner vi til en dom av seksuell handling mellom lesbiske (også etter våre foreløpige begrensede gjennomganger, men vi tror ikke det er mye galt), men mange med dyr. Da en for rundt hundre år siden gikk fra generelle sodomilover til å eksplisitt forby homofili, står det i de (offisielle) forarbeidene til loven at en ikke lovregulerte lesbiske fordi det ikke var en kjent sak. I dag trenger en ikke å gå hundrevis av år for å finne et lesbisk forhold, samtidig som det forhåpentligvis ikke er et like stort problem med seksuelle forhold med dyr. (Vi tror ikke at det ene dømte forholdet nødvendigvis er det eneste, men det er et syn på at det var strengt forbudt og nær ingen dommer på hundreår er et tegn på at det var lang mer sjeldent enn idag).
Et videre argument som styrker argumentet om miljømessig tilpasning er at mange til ulike tider er homofil eller lesbisk eller heterofil, og bytter over i de ulike kategoriene. En rekke kjendishistorier viser dette, hvor en står frem som homofil og tilbake som heterofil eller motsatt.
Poenget med dette er ikke å argumentere for at det ikke er en genetisk komponent, eller biologiske komponenter som stress med hormonell påvirkning under svangerskapet, men å vise at menneskelig seksualitet er langt mer plastisk og miljøbetinget enn det endel av underlagsdokumentene for dette lovforslaget forstår at er tilfelle, inkludert miljøer som en skulle tro hadde litt bedre overblikk over historisk variasjon og ulik faglitteratur.
Variasjon i synspunkter på seksualitet
Videre av interesse er variasjon i synspunkter på seksualitet, som har samvariert med variasjon i utbredelse på seksualitet. Hvis vi går til i gresk-romersk antikk så mente filosofer som Sokrates at homofile forhold var av høyere rang enn heterofile, som nok preget en kultur med høyere og utbredelse av homofili (selv om situasjonen for keiserne var ekstrem). Julius Caesar om langt strengere seksualmoral hos (de før-kristne) germanerne enn hos romerne, noe som kan minst delforklares av Tacitus beretninger om lovene til germanerne (hvor en kunne betale bot for drap, men måtte bøte med livet for en homofil handling). Selv samme kulturkrets og fagmiljø i løpet av få år ta helt ulike posisjoner. I Norge var inntil for få tiår siden homofili fortsatt forbudt, og FN opphevet det som medisinsk diagnose for et par tiår siden. Mainstream fagmiljø innen psykiatri og psykologi som på 90-tallet støttet opp om dette ved å skrive om problematiske sider ved å leve ut homofile følelser, er i ferd med å kunne straffeforfølges.
Variasjonen i synspunkter på seksualitet kan i høy grad forklares med at det argumentasjonen er politisk, med lite bruk av forskningslitteratur. Vi har som mål om å forklare dette mer systematisk, men det er litt for komplisert til at vi kan ta det på sparket slik vi gjør dette høringssvaret. Imidertid: De som argumenterer for et forbud mot konverteringsterapi bruker i høy grad “dette skal ikke problematiseres”-strategien, som vi mistenker gjøres fordi argumentasjon ikke tåler motstand. Et unntak er høringssvar til konverteringsterapiinitiativet i FN (linker til dette i FN-prosessen høringsnotatet til denne loven baserer seg på) så er det endel vitenskapelige fagfellevurderte publikasjoner som hevder at konverteringsterapi er effektivt, med få negative virkninger. Vi går ikke inn på dette nærmere nå, da vi ikke har analysert den grundig nok og ønsker helst å først publisere en systematisk vurdering av dette i fagfellevurderte tidsskrift (blant annet fordi det er så kontroversielt), men vil nevne det som en mulighet og at andre fagmiljø utenfor Norge arbeider med det. Det kan heller ikke uten videre være enkelt å argumentere mot dette hvis en ikke en gang er villig til å eksperimentere med konverteringsterapi (fordi det er stemplet som galt, ondt og forbudt vitenskap).
Ulike grunner til å ikke leve ut følelser
Det kan være mange grunner til at en ikke vil leve ut seksuelle følelser og drifter, eller arbeide for at de ikke skal styre livet sitt. Et eksempel er utroskap, som nok mange vil føle en lyst til, men som kan føre til problemer med et stabilt familieliv. For tilfellet homofile følelser så vil det tilsvarende føre til en rekke potensielle utfordringer, blant annet at en ikke får hatt et tradisjonelt familieliv (som for menn blant annet fører til langt lavere forventet levealder, også for heterofile, hvor en hypotese er at det blant annet skyldes dårligere sosiale nettverk). Levekårsundersøkelsen for homofile trekker også frem ensomhet og flyktige relasjoner som en hovedutfordring for homofile, i den siste levekårsundersøkelsen vi leste som større problemer enn mobbing og trakassering. I en situasjon hvor minst en andel av de som oppfatter at de har homofile følelser kan gå til begge retninger, tenker vi at det er uforsvarlig å stenge veien for at disse skal kunne snakke med noen om livsvalget sitt.
Vi beklager at vi svarte nokså raskt og overfladisk på dette, men har en plan om å komme tilbake med bedre begrunnelser hvor vi bygger opp argumentasjonen med medisinsk kompetanse heller enn klassisk litteratur og veldig brede linjer. Vår antagelse er bevegelsen i tiden mot at hver enkelt sitt hjerte blir en slags rettesnor for samfunnet, hvor lovverket skal passe på at andre ikke kritiserer hvert enkelt hjertes valg, vil føre til fremtidige prosesser hvor vi kan stille bedre forberedt. Håper likevel at noen av perspektivene over er til nytte. Kort oppsummert vil vi argumentere for følgende:
· Forståelsen av homofil praksis og hvordan den endres må ihensynta store svingninger grunnet miljøfaktorer, noe som i store trekk er oversett i dette lovforslaget.
· Fordi det både er biologiske og miljømessige faktorer som påvirker, tyder alt på at en vil ha minst en stor gruppe som kan gå til begge veier (medisinsk litteratur har også begrunnet dette godt, selv om vi ikke har gått inn på medisinske argumenter i denne omgang). Det er uforsvarlig at en skal forby frivillig veiledning til denne gruppen.
· Det er mange gode grunner til å ikke leve ut deler av det en føler på, inkludert homofile følelser, og i et liberalt samfunn må en tillate at personer og grupper arbeider for å kontrollere lyster og følelser.
· Arbeidet med dette feltet er høyt politisert, hvor høringssvar fra selv fagmiljøer hopper helt eller stort sett over de faglige argumentene. Vi ser denne utviklingen mot at alt er “makt og enighet” for å være en fare som i seg selv (som mange andre også gjør, med Jonathan Haidt som kanskje fremste eksempel).
· Hvis en har mål om et minimum av proporsjonalitet i lovverket: Å tilrettelegge for fysisk og hormonelt kjønnsskifte gir åpenbart ingen mening hvis en ikke skal tilrettelegge for frivilling konverteringsterapi.
Igjen vil vi beklage manglende noteverk, og be interesserte om å ta kontakt med hovedforfatteren hvis det er videre spørsmål eller kommentarer til dette. Vi kan da blant annet finne frem referanser hvis det er tvil om noen av påstandene våre over. Helst da spesifikke spørsmål da å lete opp referanser flerdobler tiden med å utarbeide en slik tekst for oss, som vi som sagt ikke en gang vet om blir lest.
Enighet som faktagrunnlag
Enighet oppnås i mange grupper ved at en bestemmer seg for at det er sånn, uavhengig av om hvorvidt det er et faktagrunnlag eller ikke. Ofte er denne bestemmelsen drevet av en politisk eller kulturell bevegelse. Mange av disse tror ikke en gang at det kan finnes fakta kommunisert med ord (tradisjonen etter Derrida med fler), men at det er makt som er det avgjørende. Det viktige er å bli mange, og undertrykke de med andre syn. De som mener noe annet blir møtt med argumenter som at de er syke eller onde, i beste fall gammeldagse, heller enn at en går inn i en dialog (Jonathan Haidt og andre påpeker dette). Denne type bevegelser hjelpes av hvordan menneskenaturen er anlagt. Det er en risiko å være uenig med gruppen og det er utviklet for mange et sterkt ubehag ved å si fra et stort flertall. Dette er vist i psykologien en rekke ganger. En har f.eks. tatt to pinner i åpenbart forskjellig lengde, og så hatt f.eks. 7-8 personer (at det er flere er viktig i eksperimentet) som har latet som at de er like lange. For den niende og tiende personen så sier en høy andel at de er like lange, selv om det åpenbart er galt. Når de senere blir intervjuet rapporterer de at det var ubehagelig å stå ut fra gruppen. En henger seg på det de andre mener. Den teoretiske forklaringen på at det er slik henger sammen med at gevinsten for å rette opp en feil i gruppen ikke står i stil til risikoen en påtar seg, særlig for de som er sårbare (i Norge for eksempel ansatt på et offentlig forskningsinstitutt). På et makronivå danner mange denne typen prosesser en tidsånd, som Hegel mente det var umulig å stå på utsiden av, og Nietzsche mente det var forbeholdt noen ytterst få å stå imot. Hvis en skal forstå høyt politiserte områder som homofilt samliv og konverteringsterapi; så er det til hjelp å forstå at mennesket ikke danner seg fakta som en datamaskin, men i høy grad som en politisk prosess.
Hjertet som ledestjerne
Når en ser på høringsprosessene til særlig FN-notatet den norske loven er inspirert av, så er utgangspunktet følgende: En begynner med en oppfatning om at alle skal få leve som de vil, uten å bli diskriminert, og en skal så fjerne hindringer for at dette kan gjennomføres. Dette er et ledd i vestlig liberal kultur, som har blitt så dominant at en nå går i retning av å lovregulere de som tenker annerledes. Nå er regulering av seksualliv blitt et politisert eksempel, så det er nyttig å gå til noe som er mindre politisert for å forklare at dette ikke nødvendigvis alltid er hensiktsmessig. Det er fortsatt bred enighet om at på områder som selvskading og selvmord, mange vil også være enig på felt som relasjonell trofasthet, så det er ikke slik at menneskelig følelsesliv nødvendigvis alltid vet best. Det en føler eller mener eller identifiserer som det beste, er ikke det som nødvendigvis fungerer best på lang sikt. Det har blitt en del av vestlig kultur at alle skal få gjøre som de vil, ihvertfall hvis det ikke skader andre, men det er åpenbart i endel tilfeller til skade både for de selv og for de rundt (som barn i tilfelle samlivsbrudd). I et slikt tilfelle er det naturlig at både grupper og individer danner oppfatninger om hvordan livet bør leves, også når det er i konflikt med hva “hjertet” ønsker å gjøre til enhver tid. Å forsøke å forby dette som gjøres her, er slik vi ser det svært problematisk.
Når hjertet reguleres - sammenligninger
Hvis en går videre til hvordan hva en ønsker å lovregulere endringer i seksualitet og identitet, så ser vi et åpenbart misforhold mellom ulike områder. Det er en bevegelse mot at en skal kunne bytte kjønn hvis en føler for det, som krever et medisinsk inngrep og hormonell behandling, men en skal ikke ha samtaler om hvordan en kan styre seksualiteten sin i en annen retning enn det følelsene ens lederen mot (hvis en ønsker det).
Regulering og variasjon i seksualitet
Hvis en leser høringssvarene er det noe forskjellige fremgangsmåter, men enkelte trekker det så langt som at de mener at seksuell adferd er noe fast som ikke kan endres, som er grunnen til at det bør være ulovlig å arbeide med å regulere det. Et første steg til å forklare hvorfor dette er urimelig er å vise at andel homofile i ulike grupper har variert fra nesten 100% til nesten 0%.
I følge Suetonius sine keiserbiografier så levde 13 av 14 romerske keisere i tidvis ulike homofile forhold, noe som ikke er i konflikt med hva vi forøvrig vet om keisernes liv. Gitt at det er 5% sannsynlighet for at en lever i et homofil samliv så vil sannsynligheten for at 13 av 14 er med i denne kategorien på 5% være (NP(1-P)^(N-1)) lik 0.000 000 000 000 016 %. (Merk at vi tok 13 av 14 etter første gjennomlesning av Suetonius, og hadde ikke tid til å kontrollere, men vi mener at den eneste som ikke blir lansert som å ha tatt del i homofile samliv var Claudius, som mange mener var tilbakestående (så tilbakestående at han som eneste av de mest legitime arvingene ikke ble drept i feider da han ikke ble ansett som en aktuell keiser), og kanskje av den grunn ikke fulgte med i tiden. Tacitus (en annen av de mest kjente romerske historikerne) skriver også om Claudius som en hvor seksuallivet er normalt (til forskjell fra andre). En kunne laget lignende statistikk for andre subkulturer, som f.eks. amerikanske fengsler (hvor ofte flere er på cellene enn i Norge og en har en annen dynamikk generelt). Videre er det interessant at både hos Suetonius og andre, så er det forklaringer for hvordan miljøfaktorer gjør at flere går i den retningen. Hos Suetonius endres seksuell adferd seg ofte etter at en blir keiser. En får makt, ressurser, kan isolere seg, får muligheten til å bestemme over mange, og en begynner med mer eksperimentering mot stadig mer divergerende seksualliv (som også inkluderer andre former for seksuelle tabuer). En ser forresten noe lignende i dyreriket, med økning av homofile forhold ved fravær av kvinner hos pingviner eller med bruk av sex mellom menn for å kontrollere svakere aper.
For å finne et miljø hvor det var svært lav grad av homofile forhold, kan vi se på Norge før siste hundre år (tidlig 1900-tall og tidligere). I flere hundre år var det generelle sodomilover. I disse kjenner vi til en dom av seksuell handling mellom lesbiske (også etter våre foreløpige begrensede gjennomganger, men vi tror ikke det er mye galt), men mange med dyr. Da en for rundt hundre år siden gikk fra generelle sodomilover til å eksplisitt forby homofili, står det i de (offisielle) forarbeidene til loven at en ikke lovregulerte lesbiske fordi det ikke var en kjent sak. I dag trenger en ikke å gå hundrevis av år for å finne et lesbisk forhold, samtidig som det forhåpentligvis ikke er et like stort problem med seksuelle forhold med dyr. (Vi tror ikke at det ene dømte forholdet nødvendigvis er det eneste, men det er et syn på at det var strengt forbudt og nær ingen dommer på hundreår er et tegn på at det var lang mer sjeldent enn idag).
Et videre argument som styrker argumentet om miljømessig tilpasning er at mange til ulike tider er homofil eller lesbisk eller heterofil, og bytter over i de ulike kategoriene. En rekke kjendishistorier viser dette, hvor en står frem som homofil og tilbake som heterofil eller motsatt.
Poenget med dette er ikke å argumentere for at det ikke er en genetisk komponent, eller biologiske komponenter som stress med hormonell påvirkning under svangerskapet, men å vise at menneskelig seksualitet er langt mer plastisk og miljøbetinget enn det endel av underlagsdokumentene for dette lovforslaget forstår at er tilfelle, inkludert miljøer som en skulle tro hadde litt bedre overblikk over historisk variasjon og ulik faglitteratur.
Variasjon i synspunkter på seksualitet
Videre av interesse er variasjon i synspunkter på seksualitet, som har samvariert med variasjon i utbredelse på seksualitet. Hvis vi går til i gresk-romersk antikk så mente filosofer som Sokrates at homofile forhold var av høyere rang enn heterofile, som nok preget en kultur med høyere og utbredelse av homofili (selv om situasjonen for keiserne var ekstrem). Julius Caesar om langt strengere seksualmoral hos (de før-kristne) germanerne enn hos romerne, noe som kan minst delforklares av Tacitus beretninger om lovene til germanerne (hvor en kunne betale bot for drap, men måtte bøte med livet for en homofil handling). Selv samme kulturkrets og fagmiljø i løpet av få år ta helt ulike posisjoner. I Norge var inntil for få tiår siden homofili fortsatt forbudt, og FN opphevet det som medisinsk diagnose for et par tiår siden. Mainstream fagmiljø innen psykiatri og psykologi som på 90-tallet støttet opp om dette ved å skrive om problematiske sider ved å leve ut homofile følelser, er i ferd med å kunne straffeforfølges.
Variasjonen i synspunkter på seksualitet kan i høy grad forklares med at det argumentasjonen er politisk, med lite bruk av forskningslitteratur. Vi har som mål om å forklare dette mer systematisk, men det er litt for komplisert til at vi kan ta det på sparket slik vi gjør dette høringssvaret. Imidertid: De som argumenterer for et forbud mot konverteringsterapi bruker i høy grad “dette skal ikke problematiseres”-strategien, som vi mistenker gjøres fordi argumentasjon ikke tåler motstand. Et unntak er høringssvar til konverteringsterapiinitiativet i FN (linker til dette i FN-prosessen høringsnotatet til denne loven baserer seg på) så er det endel vitenskapelige fagfellevurderte publikasjoner som hevder at konverteringsterapi er effektivt, med få negative virkninger. Vi går ikke inn på dette nærmere nå, da vi ikke har analysert den grundig nok og ønsker helst å først publisere en systematisk vurdering av dette i fagfellevurderte tidsskrift (blant annet fordi det er så kontroversielt), men vil nevne det som en mulighet og at andre fagmiljø utenfor Norge arbeider med det. Det kan heller ikke uten videre være enkelt å argumentere mot dette hvis en ikke en gang er villig til å eksperimentere med konverteringsterapi (fordi det er stemplet som galt, ondt og forbudt vitenskap).
Ulike grunner til å ikke leve ut følelser
Det kan være mange grunner til at en ikke vil leve ut seksuelle følelser og drifter, eller arbeide for at de ikke skal styre livet sitt. Et eksempel er utroskap, som nok mange vil føle en lyst til, men som kan føre til problemer med et stabilt familieliv. For tilfellet homofile følelser så vil det tilsvarende føre til en rekke potensielle utfordringer, blant annet at en ikke får hatt et tradisjonelt familieliv (som for menn blant annet fører til langt lavere forventet levealder, også for heterofile, hvor en hypotese er at det blant annet skyldes dårligere sosiale nettverk). Levekårsundersøkelsen for homofile trekker også frem ensomhet og flyktige relasjoner som en hovedutfordring for homofile, i den siste levekårsundersøkelsen vi leste som større problemer enn mobbing og trakassering. I en situasjon hvor minst en andel av de som oppfatter at de har homofile følelser kan gå til begge retninger, tenker vi at det er uforsvarlig å stenge veien for at disse skal kunne snakke med noen om livsvalget sitt.
Vi beklager at vi svarte nokså raskt og overfladisk på dette, men har en plan om å komme tilbake med bedre begrunnelser hvor vi bygger opp argumentasjonen med medisinsk kompetanse heller enn klassisk litteratur og veldig brede linjer. Vår antagelse er bevegelsen i tiden mot at hver enkelt sitt hjerte blir en slags rettesnor for samfunnet, hvor lovverket skal passe på at andre ikke kritiserer hvert enkelt hjertes valg, vil føre til fremtidige prosesser hvor vi kan stille bedre forberedt. Håper likevel at noen av perspektivene over er til nytte. Kort oppsummert vil vi argumentere for følgende:
· Forståelsen av homofil praksis og hvordan den endres må ihensynta store svingninger grunnet miljøfaktorer, noe som i store trekk er oversett i dette lovforslaget.
· Fordi det både er biologiske og miljømessige faktorer som påvirker, tyder alt på at en vil ha minst en stor gruppe som kan gå til begge veier (medisinsk litteratur har også begrunnet dette godt, selv om vi ikke har gått inn på medisinske argumenter i denne omgang). Det er uforsvarlig at en skal forby frivillig veiledning til denne gruppen.
· Det er mange gode grunner til å ikke leve ut deler av det en føler på, inkludert homofile følelser, og i et liberalt samfunn må en tillate at personer og grupper arbeider for å kontrollere lyster og følelser.
· Arbeidet med dette feltet er høyt politisert, hvor høringssvar fra selv fagmiljøer hopper helt eller stort sett over de faglige argumentene. Vi ser denne utviklingen mot at alt er “makt og enighet” for å være en fare som i seg selv (som mange andre også gjør, med Jonathan Haidt som kanskje fremste eksempel).
· Hvis en har mål om et minimum av proporsjonalitet i lovverket: Å tilrettelegge for fysisk og hormonelt kjønnsskifte gir åpenbart ingen mening hvis en ikke skal tilrettelegge for frivilling konverteringsterapi.
Igjen vil vi beklage manglende noteverk, og be interesserte om å ta kontakt med hovedforfatteren hvis det er videre spørsmål eller kommentarer til dette. Vi kan da blant annet finne frem referanser hvis det er tvil om noen av påstandene våre over. Helst da spesifikke spørsmål da å lete opp referanser flerdobler tiden med å utarbeide en slik tekst for oss, som vi som sagt ikke en gang vet om blir lest.