Høringsuttalelse vedrørende lov om konverteringsterapi
Som far til flere barn i skolen, har jeg, Einar Helgaas (yrke: Teamleder) over tid undersøkt konsekvensene av de radikale endringene knyttet til synet på kjønn, som nå er blitt pensum på skolen. Jeg er bekymret på vegne av mine og andres barn, og vil nå uttale meg om det er rett å kriminalisere personer som ikke umiddelbart «bekrefter» det nye kjønnet et barn evt måtte finne å identifisere seg med, siden dette aktualiseres av ny lov om konverteringsterapi. Jeg vil først forklare bakgrunnen.
Endringene i skolens pensum rundt kjønn er nært knyttet til en ny språkføring. Er det rett av den norske staten å akseptere begreper som «kjønnsmangfold» og «født i feil kropp»? Jeg tok kontakt med to av Norges mest anerkjente biologer: professor Dag Olav Hessen, og professor i evolusjonsbiologi og spesialist på genetikk og kjønn , professor Glenn Peter Sætre. De bekrefter at det finnes kun to kjønn, noe som stiller staten og kunnskapssamfunnet i et underlig lys. Skal ikke vi basere undervisningen på vitenskapelig, anerkjent kunnskap? Det er kjønnscellene som avgjør kjønn, og de finnes det fortsatt bare to typer av.
Når ideologi erstatter vitenskap
Å snakke om mer enn to kjønn, er basert på ideologi og ikke vitenskap. Likevel er vi nå kommet dit at staten vil straffe voksne som da ikke deler denne ideologien, og som vil gi barn og ungdom en veiledning i tråd med en forskningsbasert forståelse av kjønn. En ideologi uten vitenskapelig, biologisk forankring, skal altså være basis for sanksjoner. Dette skjer også uten at vi har undersøkt konsekvensene av å veilede i tråd med den nye ideologien skikkelig. Vet vi egentlig at helsen blir bedre av å endre kjønn? Når sannheten i skolen blir politisk korrekt istedenfor faglig korrekt, kan den sette ungdommene våre i fare. Den retningen det nå går i fremstår som et farlig eksperiment på ungdommers kropper, uten at vi vet de langsiktige konsekvensene, jfr det at svært mange særlig tenåringsjenter bare på få år har begynt å vurdere kjønnsskifte. Vi snakker om et nytt fenomen som vi vet for lite om til å iverksette drastiske tiltak.
Talsmennene for «radikal kjønnsteori» leiter i naturen etter modeller som kan bekrefte hypoteser, uten å se etter svakhetene ved disse. Biolog Glenn-Peter Sætre poengterer nemlig at ingen av de fenomenene som blir brukt, kan underbygge radikal kjønnsteori, om en nevner hermafroditter, intersex, sjøhesten, nakensnegler osv. Prosesser forseres nå i Norge, slik at ungdom kan få bytte kjønn, basert på egen, subjektiv oppfattelse. Selvdiagnostisering er blitt mer og mer vanlig i Vesten, mens for alle andre diagnoser skal legen sette denne. En selvdiagnostisering er sårbar for påvirkning fra strømninger i tiden, og opplevelsen av eget kjønn vil kunne endre seg ut ifra hvilke impulser man får. Kjønn går dermed fra noe definitivt og fast til å bli noe subjektivt og flyktig. Erfaringer internasjonalt viser en rekke negative konsekvenser av dette, dessverre med markert underrapportering av de som angrer kjønnsskifte.
Rapporter internasjonalt forteller at 1000vis av jenter angrer sitt kjønnsskifte (dessverre har vi ikke en bedre, «samlet kilde» enn: reddit/«detrans» med hele 22 700 medlemmer – den vokser med 100 personer ca hver 4de dag). Følger myndighetene med på dette? Vi snakker om en epidemi som enda ikke har slått ut i full blomst i Norge, men som det haster å forebygge før 100vis av tenåringsjenter f.eks. har gjort dobbel mastektomi, og utviklet maskuline trekk de kan angre på. Det er verdt å nevne at det er umulig å bytte kjønn. Man kan bare ligne et annet kjønn mer. Men stemmer det at dette er eneste løsning for de som kjenner på kjønnsdysfori? Har eksterne aktører fått slippe for fritt til for å definere innholdet i dette området?
Mens Finland har stoppet helt opp å tillate disse inngrepene før alder 25 år, har både Kanada, England og Sverige satt bremsene på. Uroer ikke det myndighetene her til lands? I England slipper ikke «Stonewall» (deres: «Foreningen FRI») lenger til med undervisning i skolen, og grunnene til dette bør interessere oss. Funn fra USA viser at de fleste jentene får det verre, ikke bedre av kjønnsoperasjoner. Mange dropper ut av skole, de blir mer deprimerte enn de var på forhånd, isolerer seg og utfører flere selvmord. Skal vi slippe dette fritt i Norge, uten sikrere, etterprøvbar kunnskap? Skal det ikke være lov å stille spørsmål til en ungdom som søker veiledning, når vi etter hvert får mer og mer viktig kunnskap fra land som ligger foran oss i løypa?
La oss si at «Siri» 17 år kjenner på usikkerhet knyttet til kjønnsidentitet, og vil vurdere kjønnsskifte. Hun har hatt en krevende oppvekst. Ungdomslederen «Hanne» er den voksne hun er tryggest på, etter å ha gått i denne klubben i 5 år. Hvis hun tar dette opp med Hanne, og hun mener Siri bør jobbe mer med å helbrede sår fra sin fortid, heller enn å starte med kjønnsskifte, vil den nye loven ettersom jeg forstår det kriminalisere Hanne. Dette eksempelet viser alvoret av det som nå skjer. Det er rent medisinsk, psykologisk vesentlig mer relevant å starte med å behandle sår fra fortiden, heller enn å gjøre irreversible, svært radikale inngrep i menneskers anatomi. Hvorfor sette psykologi og psykiatri på sidelinjen her? Vi gjør ikke det ellers.
Undergraver demokratiet
Religionsfrihet og ytringsfrihet blir med denne loven redusert, og truer dermed grunnleggende demokratiske rettigheter. Den nye loven støtter et i realiteten nedverdigende syn på kroppen, der den voksne som evt. blir kontaktet av en ungdom forventes å spille med på psykologien bak det å forlate sitt biologiske kjønn. Hvorfor er det ikke lov å sterilisere seg før man er 25 år, mens vi skal akseptere unge menneskers drastiske, irreversible handlinger flere år før? Voksenhetens jobb er å lære våre unge å falle til ro i sine egne kropper, med grunnleggende aksept, i stedet for å rømme fra dem inn i radikale endringer de ikke er modne nok til å se konsekvensene av. Dette handler dermed grunnleggende om tryggheten for våre barn. At norsk skole nå preges av en ideologi som leder barna våre inn i radikal kjønnsforvirring må nå tas ansvar for. Jeg har gjort rede for dette, for å underbygge at loven om konverteringsterapi rammer veiledning som våre helt naturlig, umodne barn og ungdommer trenger. Vi har i tillegg lover i landet som allerede rammer den som gjør overgrep ovenfor en annen persons autonomi innen veiledning.
Staten bør ikke støtte en uvitenskapelig eksperimentering på unge kropper gjennom at alle veiledere/ behandlere bare skal gi «kjønnsbekreftelse». Dette gjør at denne loven bør avvises, eller utformes slik at «Siri» kan snakke med «Hanne» uten at «Hanne» blir kriminalisert. Dette i forhold til ulike typer veiledning innen psykologi, sjelesorg, psykiatri osv. Hvis en person som selv ønsker veiledning, ikke skal få dette, eller kun blir presentert et ensidig svar, nemlig: «Ja du bør skifte kjønn», oppleves dette som om voksenheten har abdisert fra å være den solide veilederen som ungdom trenger. Jeg savner også oppdatert informasjon om hvorfor vi i dag trenger en ny lov, ettersom alle eksempler jeg har funnet viser seg å være av eldre dato. Jeg oppfordrer myndighetene til å sjekke opp i dette.
Å tillate ungdommer, som altså er «naturlig umodne», å gjøre irreversible inngrep, der foreldrene som kjenner dem best blir satt på sidelinjen, framstår som en svært uheldig løsning. Ikke minst for ungdommer som kan komme til å angre på dette i etterkant, da uten mulighet til å reversere inngrep. Derfor bør foreldrene får være på banen lengst mulig, med andre ord at den nedre aldersgrensen bør være 16 år. Det at majoriteten vokser av seg kjønnsinkongruens naturlig i slutten av tenårene, er med å understøtte dette argumentet. Bl.a. en undersøkelse fra Nederland viser dette.
Påstander om økt selvmordsrate
Foreningen FRI skriver i sitt innlegg om ø kt forekomst av selvmordstanker og selvmord m.mer. Dette må departementet faktasjekke. Lignende påstander har vært framsatt i Sverige, men det ble tilbakevist i programmet «Uppdrag Granskning»: «Transtoget». I USA viser undersøkelser at de som har kjønnsdysfori har like høy selvmordsrate som andre med psykologisk-psykiatriske diagnoser (kilde: Abigail Shrier i boka «Irreversible Damage») . 70-90% av de som ønsker kjønnsskifte, har en eller flere utfordringer knyttet til alt fra depresjoner til autisme . Viser ikke dette mer behovet for god veiledning, heller enn effektiv «kjønnsbekreftelse»?
Med denne bakgrunnen trenger vi ingen streng lov om konverteringsterapi, som rammer detaljert og bredt. Dette, mest av alt for å verne våre barn og ungdommer mot å gjøre radikale inngrep, til og med før de har utviklet en nødvendig modenhet for å ta et slikt valg. Vi bør gå for en vitenskapsbasert, omsorgsfull veiledning uten å måtte være unødig redd sanksjoner.
Som far til flere barn i skolen, har jeg, Einar Helgaas (yrke: Teamleder) over tid undersøkt konsekvensene av de radikale endringene knyttet til synet på kjønn, som nå er blitt pensum på skolen. Jeg er bekymret på vegne av mine og andres barn, og vil nå uttale meg om det er rett å kriminalisere personer som ikke umiddelbart «bekrefter» det nye kjønnet et barn evt måtte finne å identifisere seg med, siden dette aktualiseres av ny lov om konverteringsterapi. Jeg vil først forklare bakgrunnen.
Endringene i skolens pensum rundt kjønn er nært knyttet til en ny språkføring. Er det rett av den norske staten å akseptere begreper som «kjønnsmangfold» og «født i feil kropp»? Jeg tok kontakt med to av Norges mest anerkjente biologer: professor Dag Olav Hessen, og professor i evolusjonsbiologi og spesialist på genetikk og kjønn , professor Glenn Peter Sætre. De bekrefter at det finnes kun to kjønn, noe som stiller staten og kunnskapssamfunnet i et underlig lys. Skal ikke vi basere undervisningen på vitenskapelig, anerkjent kunnskap? Det er kjønnscellene som avgjør kjønn, og de finnes det fortsatt bare to typer av.
Når ideologi erstatter vitenskap
Å snakke om mer enn to kjønn, er basert på ideologi og ikke vitenskap. Likevel er vi nå kommet dit at staten vil straffe voksne som da ikke deler denne ideologien, og som vil gi barn og ungdom en veiledning i tråd med en forskningsbasert forståelse av kjønn. En ideologi uten vitenskapelig, biologisk forankring, skal altså være basis for sanksjoner. Dette skjer også uten at vi har undersøkt konsekvensene av å veilede i tråd med den nye ideologien skikkelig. Vet vi egentlig at helsen blir bedre av å endre kjønn? Når sannheten i skolen blir politisk korrekt istedenfor faglig korrekt, kan den sette ungdommene våre i fare. Den retningen det nå går i fremstår som et farlig eksperiment på ungdommers kropper, uten at vi vet de langsiktige konsekvensene, jfr det at svært mange særlig tenåringsjenter bare på få år har begynt å vurdere kjønnsskifte. Vi snakker om et nytt fenomen som vi vet for lite om til å iverksette drastiske tiltak.
Talsmennene for «radikal kjønnsteori» leiter i naturen etter modeller som kan bekrefte hypoteser, uten å se etter svakhetene ved disse. Biolog Glenn-Peter Sætre poengterer nemlig at ingen av de fenomenene som blir brukt, kan underbygge radikal kjønnsteori, om en nevner hermafroditter, intersex, sjøhesten, nakensnegler osv. Prosesser forseres nå i Norge, slik at ungdom kan få bytte kjønn, basert på egen, subjektiv oppfattelse. Selvdiagnostisering er blitt mer og mer vanlig i Vesten, mens for alle andre diagnoser skal legen sette denne. En selvdiagnostisering er sårbar for påvirkning fra strømninger i tiden, og opplevelsen av eget kjønn vil kunne endre seg ut ifra hvilke impulser man får. Kjønn går dermed fra noe definitivt og fast til å bli noe subjektivt og flyktig. Erfaringer internasjonalt viser en rekke negative konsekvenser av dette, dessverre med markert underrapportering av de som angrer kjønnsskifte.
Rapporter internasjonalt forteller at 1000vis av jenter angrer sitt kjønnsskifte (dessverre har vi ikke en bedre, «samlet kilde» enn: reddit/«detrans» med hele 22 700 medlemmer – den vokser med 100 personer ca hver 4de dag). Følger myndighetene med på dette? Vi snakker om en epidemi som enda ikke har slått ut i full blomst i Norge, men som det haster å forebygge før 100vis av tenåringsjenter f.eks. har gjort dobbel mastektomi, og utviklet maskuline trekk de kan angre på. Det er verdt å nevne at det er umulig å bytte kjønn. Man kan bare ligne et annet kjønn mer. Men stemmer det at dette er eneste løsning for de som kjenner på kjønnsdysfori? Har eksterne aktører fått slippe for fritt til for å definere innholdet i dette området?
Mens Finland har stoppet helt opp å tillate disse inngrepene før alder 25 år, har både Kanada, England og Sverige satt bremsene på. Uroer ikke det myndighetene her til lands? I England slipper ikke «Stonewall» (deres: «Foreningen FRI») lenger til med undervisning i skolen, og grunnene til dette bør interessere oss. Funn fra USA viser at de fleste jentene får det verre, ikke bedre av kjønnsoperasjoner. Mange dropper ut av skole, de blir mer deprimerte enn de var på forhånd, isolerer seg og utfører flere selvmord. Skal vi slippe dette fritt i Norge, uten sikrere, etterprøvbar kunnskap? Skal det ikke være lov å stille spørsmål til en ungdom som søker veiledning, når vi etter hvert får mer og mer viktig kunnskap fra land som ligger foran oss i løypa?
La oss si at «Siri» 17 år kjenner på usikkerhet knyttet til kjønnsidentitet, og vil vurdere kjønnsskifte. Hun har hatt en krevende oppvekst. Ungdomslederen «Hanne» er den voksne hun er tryggest på, etter å ha gått i denne klubben i 5 år. Hvis hun tar dette opp med Hanne, og hun mener Siri bør jobbe mer med å helbrede sår fra sin fortid, heller enn å starte med kjønnsskifte, vil den nye loven ettersom jeg forstår det kriminalisere Hanne. Dette eksempelet viser alvoret av det som nå skjer. Det er rent medisinsk, psykologisk vesentlig mer relevant å starte med å behandle sår fra fortiden, heller enn å gjøre irreversible, svært radikale inngrep i menneskers anatomi. Hvorfor sette psykologi og psykiatri på sidelinjen her? Vi gjør ikke det ellers.
Undergraver demokratiet
Religionsfrihet og ytringsfrihet blir med denne loven redusert, og truer dermed grunnleggende demokratiske rettigheter. Den nye loven støtter et i realiteten nedverdigende syn på kroppen, der den voksne som evt. blir kontaktet av en ungdom forventes å spille med på psykologien bak det å forlate sitt biologiske kjønn. Hvorfor er det ikke lov å sterilisere seg før man er 25 år, mens vi skal akseptere unge menneskers drastiske, irreversible handlinger flere år før? Voksenhetens jobb er å lære våre unge å falle til ro i sine egne kropper, med grunnleggende aksept, i stedet for å rømme fra dem inn i radikale endringer de ikke er modne nok til å se konsekvensene av. Dette handler dermed grunnleggende om tryggheten for våre barn. At norsk skole nå preges av en ideologi som leder barna våre inn i radikal kjønnsforvirring må nå tas ansvar for. Jeg har gjort rede for dette, for å underbygge at loven om konverteringsterapi rammer veiledning som våre helt naturlig, umodne barn og ungdommer trenger. Vi har i tillegg lover i landet som allerede rammer den som gjør overgrep ovenfor en annen persons autonomi innen veiledning.
Staten bør ikke støtte en uvitenskapelig eksperimentering på unge kropper gjennom at alle veiledere/ behandlere bare skal gi «kjønnsbekreftelse». Dette gjør at denne loven bør avvises, eller utformes slik at «Siri» kan snakke med «Hanne» uten at «Hanne» blir kriminalisert. Dette i forhold til ulike typer veiledning innen psykologi, sjelesorg, psykiatri osv. Hvis en person som selv ønsker veiledning, ikke skal få dette, eller kun blir presentert et ensidig svar, nemlig: «Ja du bør skifte kjønn», oppleves dette som om voksenheten har abdisert fra å være den solide veilederen som ungdom trenger. Jeg savner også oppdatert informasjon om hvorfor vi i dag trenger en ny lov, ettersom alle eksempler jeg har funnet viser seg å være av eldre dato. Jeg oppfordrer myndighetene til å sjekke opp i dette.
Å tillate ungdommer, som altså er «naturlig umodne», å gjøre irreversible inngrep, der foreldrene som kjenner dem best blir satt på sidelinjen, framstår som en svært uheldig løsning. Ikke minst for ungdommer som kan komme til å angre på dette i etterkant, da uten mulighet til å reversere inngrep. Derfor bør foreldrene får være på banen lengst mulig, med andre ord at den nedre aldersgrensen bør være 16 år. Det at majoriteten vokser av seg kjønnsinkongruens naturlig i slutten av tenårene, er med å understøtte dette argumentet. Bl.a. en undersøkelse fra Nederland viser dette.
Påstander om økt selvmordsrate
Foreningen FRI skriver i sitt innlegg om ø kt forekomst av selvmordstanker og selvmord m.mer. Dette må departementet faktasjekke. Lignende påstander har vært framsatt i Sverige, men det ble tilbakevist i programmet «Uppdrag Granskning»: «Transtoget». I USA viser undersøkelser at de som har kjønnsdysfori har like høy selvmordsrate som andre med psykologisk-psykiatriske diagnoser (kilde: Abigail Shrier i boka «Irreversible Damage») . 70-90% av de som ønsker kjønnsskifte, har en eller flere utfordringer knyttet til alt fra depresjoner til autisme . Viser ikke dette mer behovet for god veiledning, heller enn effektiv «kjønnsbekreftelse»?
Med denne bakgrunnen trenger vi ingen streng lov om konverteringsterapi, som rammer detaljert og bredt. Dette, mest av alt for å verne våre barn og ungdommer mot å gjøre radikale inngrep, til og med før de har utviklet en nødvendig modenhet for å ta et slikt valg. Vi bør gå for en vitenskapsbasert, omsorgsfull veiledning uten å måtte være unødig redd sanksjoner.