Høringssvar angående forslaget til Lov om regulering av konverteringssterapi .
I dette lovforslaget omtales terapi og terapiliknende tiltak overfor to svært ulike forhold: ‘seksuell legning’ og ‘kjønnsidentitet’ .
Jeg vil fokusere min uttalelse på spørsmålet om behandling av avvikende kjønnsidentitet. Høringsnotatet definerer kjønnsidentitet på følgende måte: Kjønnsidentitet er «hva slags kjønn en person føler og opplever seg selv som. Denne følelsen kan være i samsvar med eller bryte med kjønnet personen ble registrert med ved fødselen.»
Sterke krefter ønsker at ganske unge barn skal få lettere tilgang til såkalt kjønnsskifte, eventuelt uten foreldres samtykke, og at tilbudet desentraliseres for at tilgangen skal bli enklere.
‘Kjønnsskifte’ er en svært inngripende behandling. Det innebærer omfattende kirurgiske inngrep som ikke kan reverseres, samt sterilitet. I tillegg kommer behandling med såkalte pubertetsblokkere og med ‘motsatte’ kjønnshormoner (østrogener til genetiske gutter, androgener til genetiske jenter). Behandling med ‘motsatte’ kjønnshormoner innebærer økt risiko for hjerte-karsykdom og etter all sannsynlighet forkortet livslengde - i tillegg til diverse plager, som forandret hårvekstmønster og kviser eksempelvis.
Det synes helt urimelig å anta at svært unge personer skal kunne foreta rasjonelle valg som tar hensyn til de alvorlige konsekvensene en så inngripende behandling får for hele livsløpet. I tillegg tyder studier på at et flertall av de som opplever ‘kjønnsinkongruens’ i barndommen, ikke lenger opplever det slik etter puberteten. Det er også vist at mange av de som opplever at de har ‘feil kjønn’, samtidig har psykiske forstyrrelser av annen art. Hvis ‘kjønnsskifte’ skal vurderes, er det viktig at dette skjer ved høyt kvalifisert helsepersonell, og at det også blir gjort psykiatrisk vurdering. Slik behandling må være sentralisert.
Barn som opplever usikkerhet om sin kjønnsidentitet, vil trenge trygg veiledning. Det naturlige og riktige vil i langt de fleste tilfeller være å prøve å hjelpe dem til å føle seg tilfreds med det genetiske kjønnet de er født med. Det må ikke bli slik at foreldre, omsorgspersoner eller helsepersonell ikke våger å gi slik hjelp av frykt for at det skal bli straffet som ‘konverteringsterapi’.
Helge Kapelrud, pensjonert overlege, spesialist i indremedisin og endokrinologi.
I dette lovforslaget omtales terapi og terapiliknende tiltak overfor to svært ulike forhold: ‘seksuell legning’ og ‘kjønnsidentitet’ .
Jeg vil fokusere min uttalelse på spørsmålet om behandling av avvikende kjønnsidentitet. Høringsnotatet definerer kjønnsidentitet på følgende måte: Kjønnsidentitet er «hva slags kjønn en person føler og opplever seg selv som. Denne følelsen kan være i samsvar med eller bryte med kjønnet personen ble registrert med ved fødselen.»
Sterke krefter ønsker at ganske unge barn skal få lettere tilgang til såkalt kjønnsskifte, eventuelt uten foreldres samtykke, og at tilbudet desentraliseres for at tilgangen skal bli enklere.
‘Kjønnsskifte’ er en svært inngripende behandling. Det innebærer omfattende kirurgiske inngrep som ikke kan reverseres, samt sterilitet. I tillegg kommer behandling med såkalte pubertetsblokkere og med ‘motsatte’ kjønnshormoner (østrogener til genetiske gutter, androgener til genetiske jenter). Behandling med ‘motsatte’ kjønnshormoner innebærer økt risiko for hjerte-karsykdom og etter all sannsynlighet forkortet livslengde - i tillegg til diverse plager, som forandret hårvekstmønster og kviser eksempelvis.
Det synes helt urimelig å anta at svært unge personer skal kunne foreta rasjonelle valg som tar hensyn til de alvorlige konsekvensene en så inngripende behandling får for hele livsløpet. I tillegg tyder studier på at et flertall av de som opplever ‘kjønnsinkongruens’ i barndommen, ikke lenger opplever det slik etter puberteten. Det er også vist at mange av de som opplever at de har ‘feil kjønn’, samtidig har psykiske forstyrrelser av annen art. Hvis ‘kjønnsskifte’ skal vurderes, er det viktig at dette skjer ved høyt kvalifisert helsepersonell, og at det også blir gjort psykiatrisk vurdering. Slik behandling må være sentralisert.
Barn som opplever usikkerhet om sin kjønnsidentitet, vil trenge trygg veiledning. Det naturlige og riktige vil i langt de fleste tilfeller være å prøve å hjelpe dem til å føle seg tilfreds med det genetiske kjønnet de er født med. Det må ikke bli slik at foreldre, omsorgspersoner eller helsepersonell ikke våger å gi slik hjelp av frykt for at det skal bli straffet som ‘konverteringsterapi’.
Helge Kapelrud, pensjonert overlege, spesialist i indremedisin og endokrinologi.