Helsedirektoratet

Helsedirektoratet viser til høringsbrev av 2. juli 2021, vedlagt høringsnotat om regulering av konverteringsterapi med frist 15. oktober 2021.

Høringsnotatet gir inntrykk av å være godt gjennomarbeidet med grundige og veloverveide drøftinger av et tema som reiser mange aspekter utover det medisinsk faglige.

Helsedirektoratet mener at departementet har funnet en god balanse mellom ytringsfriheten på den ene siden og beskyttelse mot konverteringsterapi på den andre siden.

Helsedirektoratet er opptatt av at ulike seksuelle orienteringer er en del av mangfoldet i samfunnet, ikke er sykdom og ikke skal behandles. Som det påpekes i høringsnotatet er det viktig å sikre et vern mot konverteringsterapi som retter seg mot noens seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. Det bør være straffbart/ulovlig å utsette personer for behandling som kan være skadelig.

Kunnskapen om LHBT-personers psykiske helse er godt beskrevet i høringsnotatet og passer med vår kunnskap om dette:

Kunnskapen vi har om lhbt-personers psykiske helse gjennom levekårs- og livskvalitetsundersøkelser i Norge tilsier en spesiell årvåkenhet overfor denne gruppen.

Det finnes ikke vitenskapelige bevis på at konverteringsterapi har effekt. Snarere viser flere utenlandske vitenskapelige undersøkelser at handlinger som har som formål å endre eller undertrykke/fornekte personers seksuelle orientering eller kjønnsidentitet kan ha store skadevirkninger for de som utsettes for dette. Forskningen viser at de vanligste negative konsekvensene er knyttet til psykisk helse. Lhbt-personer som har gjennomgått konverteringsterapi har større risiko for angst, depresjon, selvmordstanker og -forsøk.

Mange oppgir negative følelser som skam og selvforakt og konflikter eller brutt kontakt med familie og menighet. Fagmiljøer innenfor psykiatri og psykologi både nasjonalt og internasjonalt har fordømt denne typen praksiser. Selv om det er lite kunnskap om omfanget av og skadevirkningene av konverteringsterapi i norsk sammenheng, er det på bakgrunn av blant annet tilbakemeldinger fra sivilt samfunn god grunn til å gå ut fra at slike praksiser også foregår i Norge.

Norsk lovgivning inneholder ikke et eksplisitt forbud mot konverteringsterapi. Likestillings- og diskrimineringsloven § 6 forbyr direkte og indirekte forskjellsbehandling på grunn av blant annet seksuell orientering og kjønnsidentitet. Det kommer frem i høringsnotatet at i likhet med seksuell orientering, beskyttes kjønnsidentitet i en rekke lover i dag, men dagens lovgivning er ikke egnet til å gi tilstrekkelig beskyttelse mot denne typen handlinger som er skadelig for mange menneske eller har en preventiv effekt. Derfor mener også Helsedirektoratet at det er viktig med en lovregulering av konverteringsterapi. En lovregulering vil gi et tydelig signal om at slik praksis ikke er akseptabel, ha en holdningsskapende effekt og vil i tillegg kunne ha pedagogiske og preventive virkninger gjennom å øke kunnskapen og bevisstheten om hva slags handlinger som er ulovlige.

Departementet vurderer at konverteringsterapi i loven bør defineres som behandlingslignende handlinger som har til formål å få en annen til å endre eller fornekte (ev. undertrykke) sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. Departementet vil ikke foreslå en definisjon som gir løsninger på konkrete beskrevne typetilfeller, da det er vanskelig å utforme en definisjon som klart avgrenser hvilke handlinger som omfattes. Dette har direktoratet forståelse for.

Helsedirektoratet er enig i at et absolutt forbud mot konverteringsterapi overfor barn ikke er et uforholdsmessig inngrep i barns rett til respekt for sitt privatliv, rett til religionsfrihet og rett til ytringsfrihet. Vi mener at departementet har utarbeidet et forbud med rimelig balanse mellom foreldrenes rett til å oppdra sine barn og hensynet til barnets beste. Det er viktig at barn får mulighet til å utvikle sin egen identitet og ikke utsettes for handlinger som kan skade den psykiske utviklingen. Vi støtter derfor kriminalisering av konverteringsterapi overfor barn også der barnet har samtykket til handlingen.

Lovforslaget oppfattes også å ha en rimelig balanse mellom ytringsfriheten og hensynet til den enkelte voksne. Konverteringsterapi til voksne som har gitt reelt samtykke bør ikke være straffbart.

Det er svært viktig å presisere i loven at anerkjent helsefaglig behandling av kjønnsinkongruens, ikke anses som konverteringsterapi. Helsehjelp for kjønnsinkongruens må ikke forveksles med konverteringsterapi. Helsedirektoratet støtter lovforslaget til departementet.

Under 8.2.4.2 står følgende:

Departementet heller mot at "fornekte" er et bedre uttrykk enn "undertrykke" og" utslette", men ber om høringsinstansenes syn på dette. Etter departementets syn signaliserer "fornekte" bedre at kjernen i forbudet skal være å beskytte den enkelte mot praksis som har som formål å få personen til å påvirke en annens "indre liv". Etter departementets syn vil det muligens være en risiko for at uttrykket "undertrykke" kan skape en uriktig forventning om forbudets rekkevidde, særlig i situasjoner der omgivelsene rundt personen forsøker å legge begrensninger på dennes valg av partner eller hindre en person i å ha seksuelt samkvem. Departementet viser til at også heterofile og personer som har en kjønnsidentitet som samsvarer med kjønnet de ble registrert med ved fødsel kan leve under slike begrensninger. For eksempel er det flere trosretninger som innfortolker et krav om seksuell avholdenhet før ekteskap. Departementet vil likevel presisere at et forbud ikke skal avgrense mot behandlingslignende handlinger som har som formål å få en person til å skjule, underkommunisere eller på annen måte avstå fra å vedkjenne seg sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. Slike handlinger kan etter omstendighetene omfattes, såfremt handlingene er behandlingslignende, se kapittel 8.2.5.

Helsedirektoratet er enige i at ordet fornekte er best egnet i denne sammenheng. Fornekte er litt sterkere enn undertrykke, og kan i psykoanalytisk sammenheng beskrive fortrenging eller dissosiasjon som er en vanlig beskyttelsesstrategi for å holde angst eller andre følelser/opplevelser på avstand.

Helsedirektoratet er enig i at handlingen må være "behandlingslignende" for å kunne gi straff, og at et forbud mot å utføre konverteringsterapi ikke skal gi et generelt vern mot sosialt press og sosiale sanksjoner knyttet til seksuell orientering og kjønnsidentitet.

Hva som betegnes som behandlingslignende handlinger vil bero på en helhetsvurdering, men departementet antar at følgende momenter vil være særlig relevante i vurderingen av om en handling er behandlingslignende: handlingens karakter, om handlingen er systematisk og gjentakende, hvilken påvirkningskraft den som utfører handlingen har og om handlingen kan være skadelig for en mottakers psykiske helse. Helsedirektoratet er enig med departementet i at hensynet til forutberegnelighet taler for at disse momentene bør fremgå av lovteksten. Det er også viktig at det presiseres i lovteksten at momentene ikke er uttømmende. Hva som nærmere ligger i de enkelte momentene, bør utdypes i forarbeidene.

Helsedirektoratet støtter at barn/ungdom må beskyttes mot konverteringsterapi og det bør gjelde opp til 18. år Barn/ungdom har ikke de samme forutsetninger for å treffe overveide beslutninger som voksne, og har dermed begrenset kompetanse til selv å samtykke. Det er derfor nødvendig å gi dem et særskilt vern mot å bli utsatt for konverteringsterapi.

Lovavdelingen drøfter i sin utredning parallellen til den helserettslige myndighetsalder. Vi er enige i at dette er en aldersgrense som det kan være naturlig å se hen til. Den helserettslige myndighetsalder er 16 år, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3. Dette innebærer at barn og unge mellom 16 og 18 år som hovedregel har rett til å samtykke til å motta helsehjelp eller nekte å motta helsehjelp. Dersom tiltakets art taler for det eller en annen grense følger av lov kan det imidlertid gjøres unntak fra 16 års grensen, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 første ledd bokstav b. I forarbeidene til loven er det blant annet vist til eksempler på avgjørelser som ikke bør kunne tas før myndighetsalder, for eks. deltakelse i forskingsprosjekter, eksperimentell behandling og smertefull eller risikofull behandling. I høringsnotatet vises det til lov om rituell omskjæring av gutter, der selvbestemmelsesrett er satt til 18 år, på grunn av blant annet skadepotensialet ved inngrepet.

Departementet trekker frem at også konverteringsterapi kan ha et stort skadepotensialt, blant annet at konverteringsterapi kan gi varige psykiske belastninger. Vi er enige i dette. Ungdom er i utvikling både fysisk og psykisk og mange kan være usikker på egen kjønnsidentitet. En rapport fra Sintef viser at de unge fremdeles er redd for å være skeive.

Som departementet, er Helsedirektoratet også enige i lovavdelingens betraktninger når det gjelder parallellen til den helserettslige myndighetsalder. Spørsmålet om de eldste ungdommene bør kunne samtykke til konverteringsterapi, er ikke sammenlignbart med samtykke til helsehjelp. Grunnlaget for å ta et valg vil normalt være et annet ved helsehjelp, enn ved konverteringsterapi. Når det skal tas avgjørelser om helsehjelp vil barnet/ungdommen normalt få informasjon og råd fra helsetjenesten om konsekvenser ved å velge å motta, event. å ikke motta helsehjelpen. Dette vil ikke være på samme måte ved konverteringsterapi, som ikke bygger på et medisinskfaglig eller psykologfaglig grunnlag.

Vi støtter at forbudet mot konverteringsterapi på barn opp til 18 år bør være absolutt, og ikke avgrenses til konverteringsterapi som begås uten samtykke eller under andre omstendigheter som gjør handlingen utilbørlig, som foreslått for voksne.

Direktoratet er enig med departementet i at det ikke bør være et absolutt forbud mot konverteringsterapi overfor voksne, men at et forbud avgrenses til å gjelde i situasjoner der det foreligger kvalifiserende omstendigheter rundt handlingen.

Vi støtter at dette kommer til uttrykk i loven ved at forbudet gjelder der handlingen er utført uten samtykke eller det foreligger andre omstendigheter som gjør handlingen utilbørlig.

Vi er enige med departementet i at det ikke bør knyttes formkrav til samtykke. Dette betyr at samtykke kan skje i ord eller gjennom konkludent atferd og må foreligge i gjerningsøyeblikket.

Departementet utrykker i høringsnotatet at det å utføre konverteringsterapi overfor en person som ikke har samtykket alltid vil være utilbørlig. Som departementet mener også vi, at pedagogiske hensyn taler for at dette bør sies i klartekst i lovforslaget.

Helsedirektoratet støtter det skal gjelde en foreldelsesfrist på to år ved overtredelse av det foreslåtte straffebudet, samt at foreldelsesfristen ved overtredelse av et forbud mot å utføre konverteringsterapi skal regnes fra den dagen den fornærmede fyller 18 år.

Departementene foreslår at et forbud skal rette seg mot enhver som utfører konverteringsterapi. Det skilles altså ikke mellom handlinger som er begrunnet i religiøs overbevisning eller er begrunnet på annen måte. Departementet foreslår videre at den som ved utilbørlig press tvinger en annen til å gjennomgå konverteringsterapi, eller som forleder en annen til å motta konverteringsterapi bør kunne straffes på samme måte som den som utfører konverteringsterapi. Helsedirektoratet er enig i dette.

Et forbud mot å utføre konverteringsterapi overfor barn, vil kun få anvendelse for handlinger som uføres i Norge. Departementet utrykker at det vil være større fare for at konverteringsterapi mot barn uføres i utlandet. For å forebygge dette mener departementet at det kan være behov for et mer vidtrekkende forbud mot å medvirke til at et barn reiser til utlandet for å motta konverteringsterapi.

Når det gjelder forbud mot å medvirke til at barn mottar konverteringsterapi i utlandet trekkes det frem flere dilemmaer i høringsnotatet som kan forstås som formildende omstendigheter. Men det trekkes også frem at andre land ikke har/vil ha like streng lovgiving på dette området som Norge og at det er en reel risiko for at barn og unge vil bli tatt med til utlandet for konverteringsterapi. Gitt denne risikoen og det som fremkommer av mulig varige psykiske belastninger etter konverteringsterapi bifalles det at et slikt forbud bør være vidtrekkende for også ha en preventiv effekt.

Helsedirektoratet mener at det er hensyn som taler for at markedsføring av konverteringsforbud bør reguleres, blant annet fordi slik markedsføring kun til en viss grad vil omfattes av markedsføringsloven.

Vi ser imidlertid at en regulering reiser mange problemstillinger, som må utredes nærmere. Vi støtter derfor departementet i at det ikke bør foreslås et forbud mot markedsføring av konverteringsterapi på det nåværende tidspunkt.

Departementet ønsker synspunkter på om de foreslåtte straffebud bør plasseres i straffeloven eller i en egen spesiallov.

Helsedirektoratet mener regulering i en spesiallov vil være mest hensiktsmessig. Vi er enig i argumentene som fremheves av departementet, herunder at reguleringen vil kunne få en mer pedagogisk utforming. Vi mener videre at en spesiallov vil gjøre bestemmelsen lettere tilgjengelig og mer kjent for folk flest, enn hva som vil være tilfelle dersom bestemmelsen plasseres i straffeloven.