Innledning: Høyskolen for Ledelse og Teologi (HLT) er en offentlig godkjent høyskole som tilbyr studier innenfor teologi, religion, samfunnsfag og ledelsesfag. Høyskolen for ledelse og teologi (HLT) eies av Det norske baptistsamfunn og Pinsebevegelsen ved Filadelfiakirken i Oslo.
En del av vårt samfunnsoppdrag handler nettopp om å trene fremtidige menighetsledere og pastorer for tjeneste i forsamlinger, innen skole og ideell sektor, samt organisasjonsliv i Norge eller utlandet. Som en del av dette oppdraget undervises det i etikk og teologi, trosfrihet og samfunnsengasjement. I tillegg til at ledelse, praksis og konflikthåndtering er viktige deler av utdanningen.
Sammendrag: Høyskolen for Ledelse og Teologi (HLT) vil avvise behovet for en egen lov mot konverteringsterapi, da vi mener at tilfeller av religiøs vold eller overgrep allerede i dag er rammet inn i eksisterende lovgivning og frykter at en egen lov mot konverteringsterapi i stor grad vil begrense ytrings- og trosfriheten og ramme både uriktig og utilsiktet.
Vi vil takke for muligheten for å delta i høringen og avgir med dette vårt høringssvar:
Kulturdepartementet synes å definere «Konverteringsterapi» som behandlingslignende handlinger som har som formål å få en annen til å endre eller fornekte (evt. undertrykke) sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet».
Lovteksten er vag i sin forklaring av hva dette betyr, eller innebærer, og man henter frem eksempler fra en VG-dokumentar med tilfeller som åpenbart er omfattet av andre lovhjemler. I høringen på Stortinget i 2019 konkluderte også juristene med at tilfellene det viste til i all hovedsak ville omfattes av andre lovbestemmelser, eksempelvis Straffelovens § 185 om hatefulle ytringer, straffeloven § 186 om nektelse av adgang til en offentlig sammenkomst, § 251 om tvang, § 254 om frihetsberøvelse, § 266 om hensynsløs atferd, § 271 om voldslovbrudd og § 282 om mishandling i nære relasjoner.
Når det allikevel foreslås en ny lov i tillegg for å regulere «konverteringsterapi», tyder dette på at man fremover ønsker å regulere praksis som faktisk er helt lovlig utøvelse av samtaleterapi, religionsutøvelse eller religiøs veiledning, eller skape en ny hjemmel for å regulere dette, basert på mottakers opplevelse av forholdet.
Sviktende dokumentasjon : Fra departementets nevnte eksempler på «konverteringsterapi» brukes forhold som i hovedsak dreier seg om vold og diskriminering med den hensikt å forby noe ganske annet; nemlig en-til-en veiledning, sjelesorg, terapi, (jf definisjonen «behandlingslignende handlinger»). Denne inkonsekvente behandlingen vil føre til en vilkårlig anvendelse og tolkning av loven som igjen kommer til å ramme utilsiktet og begrense religiøse praksiser som for eksempel sjelesorg og bønn.
Det klassiske synet på ekteskapet, som en pakt mellom mann og kvinne, står fremdeles sterkt i menigheter utenfor Den norske kirke, og et forbud mot å veilede/rettlede og undervise dette vil uten tvil betinge disse menighetenes trosfrihet, trospraksis og undervisning. Vi vil fremholde at undervisning som baserer seg på bibeltekster eller anerkjente religiøse tradisjoner aldri må bli tilstand for forbud i et land som har sluttet seg til menneskerettighetserklæringens § 18.
Slik jeg oppfatter høringsforslaget er også lovavdelingen innforstått med at det ville bryte med menneskerettighetene å innføre et generelt forbud mot såkalt konverteringsterapi for voksne. Her legger man imidlertid inn et krav om at mottaker/konfident har samtykket til å være en del av veiledning, sjelesorgsamtalen eller forbønnen.
«Utsatt for»: Det samme gjelder bruken av begrepet «utsatt for». Undersøkelsene det vises til i høringsforslaget viser til at noen har hatt kjennskap til , eller vet om , tilfeller av «konverteringsterapi». Det dokumenteres ingen ting om hvorvidt handlingene det her er snakk om har vært frivillige samtaler, om sosial kontroll er benyttet, eller det er snakk om kriminelle forhold. Det dokumenteres heller ikke om påstandene er reelle, eller om det er tredjeperson som legger frem påstand om at konverteringsterapi har funnet sted. Disse eksemplene kan dermed ikke egne seg som grunnlagsmateriale for noen lov om forbud.
Å regulere uønskede seksuelle følelser : Ifølge forslaget om forbud mot konverteringsterapi skal det forbys å drive behandling eller behandlingslignende handlinger som har som formål å få en annen til å endre eller fornekte (evt. undertrykke) sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.
Hva kan vi da tilby mennesker som faktisk har behov for behandling for seksuell adferd og seksualiserte tanker som er uønskede, ved for eksempel pedofile orienteringer? Skal man kunne tilby lovlig (kognitiv) behandling for seksualiserte tanker om barn under 16 år, men ikke for seksualiserte tanker om barn på 17 år, dersom disse er av samme kjønn som personen som bærer dem?
I tillegg har en stor andel av befolkningen i perioder uønskede seksuelle tanker som de trenger hjelp med. Det kan dreie seg om tanker omkring utroskap, om seksuelle følelser overfor arbeidskollegaer, bonus-familiemedlemmer eller personer som allerede er relasjon av forpliktelse. Gjennom dette lovforslaget får man inntrykk av at slike tanker kun kan behandles eller korrigeres/veiledes dersom de dreier seg om relasjoner av heterofil art, og ikke homofil art.
Kristen sjelesorg og bønn : Som pastorer og ledere i frikirkelige menigheter er det vanskelig å forstille seg at det å veilede/rettlede i tråd med bibelens lære om samliv skal kriminaliseres. Å straffe religiøs veiledning vil i så fall til de grader gå på bekostning av ytringsfriheten og enkeltpersonenes religionsfrihet. For alle som setter trosfriheten høyt, inkludert lovavdelingen i kulturdepartementet, er et slikt forbud uakseptabelt.
Slik vi forstår bønn, er dette en tjeneste tilgjengelig for alle troende, og ikke bare for teologer, prester eller pastorer. Videre vil vi fremholde at innholdet i bønnen primært retter seg mot Gud, og ikke til det mennesket som blir bedt for. Bønn skal være for våre medmennesker, ikke imot dem og skal utføres med godhet, omtanke og kjærlighet. Slik vi forstår bønn, og slik vi forventer at høringsforslaget må tolke dette, skal forbønn og bønn ses på som trosutøvelse og ikke som en behandlingslignende handling.
Seksualitet i endring : Ønsket om et forbud mot behandlingslignende handlinger med det formål å endre eller fornekte (evt. undertrykke) seksuelle orientering eller kjønnsidentitet synes også å begrunnes i en overbevisning om at seksualitet ikke kan endres. I høringsforslaget står det flere steder at « slik behandling ikke virker ». Dokumentasjon av denne påstanden er fraværende og påstanden lite etterprøvbar. Så når organisasjoner som FRI og Sex og samfunn selv skriver artikler om at seksualitet og seksuelle preferanser endrer seg over tid og i løpet av et liv, så gir det lite mening å forby behandling for dem som evt. ønsker endringer i sin seksualitet. (se blant annet https://forskning.no/kjonn-og-samfunn-sex/slik-kan-vare-seksuelle-preferanser-endre-seg-nar-vi-er-voksne/1338467 )
Hva med andre former for konverteringsterapi: Dersom et forbud mot konverteringsterapi skal gi mening, bør vi også se på hvordan samfunnet forholder seg til andre (og til dels motstridende) rettigheter nedfelt menneskerettighetserklæringen:
Hva med barna som ønsker å beholde en kristen tro, men som opplever utilbørlig press mot denne?Under punkt 4.2 oppgis følgende handlinger som eksempler på konverteringsterapi ; sosialt press, hatefulle, krenkende eller ydmykende ytringer eller handlinger. Vil det si at dersom barn som ønsker å beholde en kristen tro møter de samme handlingene som reaksjoner på sin tro, altså ; sosialt press, hatefulle, krenkende eller ydmykende ytringer eller handlinger, så trenger vi et lovverk mot konverteringspraksiser rettet mot tros- og livssynsminoriteter?
Vi erfarer at veldig mange barn og tenåringer med en kristen tro ikke våger å stå frem med sin trosidentitet på grunn av hets og hatefulle ytringer, sosialt press eller krenkelser. Det kan være svært belastende å stå frem med en konservativ kristentro. At seksuelle minoriteter får et helt annet vern vil for dem virke urettferdig og faktisk rettferdiggjøre den diskrimineringen de selv opplever.
Her vender vi tilbake til spørsmålet om seksuell orientering og kjønnsidentitet skal ha et helt annet vern enn religiøs tilhørighet, tro og praksis.
Hva med de unge som trenger veiledning til å elske seg selv og sin kropp?Tusenvis av barn i Norge har dessverre et usunt forhold til sin egen kropp. Mange sliter med forakt for kroppen etter «me too»-relaterte opplevelser, seksuell trakassering, nakenbilde-deling eller overgrep. Det påpekes både av skolehelsetjenesten og lærere at dette er en stor utfordring for dagens unge.
Med forslaget om totalforbud mot såkalt konverteringsterapi rettet mot unge under 16 (alternativt 18) år, kan helsesykepleiere og skolepsykologer ikke lenger gi tilfredsstillende hjelp til barn og unge som sliter med dette. For dersom eleven selv ser endring av kjønnsuttrykk som en slags utvei, så blir behandling av det reelle problemet kriminalisert. Det vil si at den eneste lovlige måten å behandle den unge på blir å henvise ungdommen til utredning for kjønnsskifte.
Det gir altså ikke mening at behandling av kjønnsdysfori skal ha en annen aldersgrense enn veiledning i retning biologisk kjønn av kjønnsuttrykk.
Undesøkelser fra Amsterdam og fra Canada viser at 80-90 % av ungdommer med slike følelser finner tilbake til sin biologiske kjønnsidentitet senere i tenårene (eller starten av 20-årene). Resultatet blir da at disse ungdommene vil få et feilaktig og mangelfullt tilbud dersom de ikke kan veiledes eller behandles med det formål å korrigere ungdommenes midlertidige kjønnsidentitet.
Denne bristen i prinsipiell behandling av ungdommene kommer virkelig til uttrykk når barn ned i 12-årsalderen kan starte behandling for kjønnsdysfori med pubertetsblokkere og irreversibel hormonbehandling mens andre ungdommer ikke kan oppsøke veiledning for uønskede seksuelle tanker før de er 16, eller18 år.
Om privatlivets fred: I drøftingen av hva som er innblanding i den private sfære og samhandlingen mellom barn og foreldre ønsker vi å fremholde foreldrenes rett til å veilede barna i tråd med egne verdier. Noen annet ville gripe inn i privatlivets sfære og skape et autoritært ideologisk samfunn hvor annerledes tenkende ville straffes.
Trosfriheten og ytringsfriheten er rettigheter som mange kjemper for og som vi ikke kan ta for gitt. Det er derfor uakseptabelt at kulturdepartementet foreslår en lovgivning som går i retning av at alle former for ideologiske avvik skal forfølges strafferettslig.
Det samme gjelder foreldres ansvar for å veilede eller rettlede barna som er hjemlet i Barnekonvensjonen. Her inngår også retten til å gi barna en oppvekst innen trostilhørighet og praksis.
Negativ sosial kontroll og utilbørlig press: I høringsforslaget antas det at såkalt konverteringsterapi i dag praktiseres av religiøse aktører, og ikke av profesjonelle aktører (helsearbeidere, psykologer, etc.). Høringsforslaget synes det å fremme et synspunkt om at det forekommer sterkere negativ sosial kontroll innen trossamfunnene enn innen sekulærsamfunnet.
I temaet om negativ sosial kontroll vil vi vise til drøftingen i høringsuttalelsen fra organisasjonen Til Helhet , som påpeker hvordan det sekulære samfunnet i sterk grad utsetter borgerne for sosial kontroll og et utilbørlig press om å tenke likt som den ideologien som i vår tid er dominerende. At LHBTQ-bevegelsen nå vil ensrette samfunnet etter sin ideologi og standard er på ingen måte mer akseptabelt enn det man kjenner til fra andre autoritære regimer og systemer hvor toleransen er fraværende. Her konkluderer vi, sammen med organisasjonen Til Helhet med at staten ikke kan tillate at en gitt moral-ideologi får definere hva som er ugunstig sosial kontroll, og dermed straffbart, i et liberalt demokrati.
Aldersgrense : Vi vil fastholde at et forbud mot disse vage behandlingslignende handlingene ikke kan være en annen enn aldersgrense for behandling av kjønnsdysfori, jf. tidligere resonnementer i høringsuttalelsen vedrørende ungdom med forakt for egen kropp.
I tillegg fastholder vi at den samme friheten til å undervise, veilede og rettlede i kristen etikk som gjelder for menighetsledere og pastorer, omtalt overfor, også må gjelde for ungdomsledere, ungdomspastorer og ungdomsarbeidere innen de samme menighetene, forsamlinger i innen de ulike kirkesamfunnene.
Dersom kulturdepartementet ikke velger å forkaste lovforslaget vil vi subsidiært fastholdet et prinsipielt behov for å sammenstille den religiøse lavalder (aldersgrense for barn til å melde seg ut og inn i et trossamfunn) med et eventuelt lovverk som regulerer konverteringsterapi, altså 16 år. Begrunnelsen er at en ungdom på 16 år selv skal kunne oppsøke menigheter og trossamfunn, inkludert sjelesorg, veiledning og en-til-en-samtaler, som tilbys til medlemmene.
En del av vårt samfunnsoppdrag handler nettopp om å trene fremtidige menighetsledere og pastorer for tjeneste i forsamlinger, innen skole og ideell sektor, samt organisasjonsliv i Norge eller utlandet. Som en del av dette oppdraget undervises det i etikk og teologi, trosfrihet og samfunnsengasjement. I tillegg til at ledelse, praksis og konflikthåndtering er viktige deler av utdanningen.
Sammendrag: Høyskolen for Ledelse og Teologi (HLT) vil avvise behovet for en egen lov mot konverteringsterapi, da vi mener at tilfeller av religiøs vold eller overgrep allerede i dag er rammet inn i eksisterende lovgivning og frykter at en egen lov mot konverteringsterapi i stor grad vil begrense ytrings- og trosfriheten og ramme både uriktig og utilsiktet.
Vi vil takke for muligheten for å delta i høringen og avgir med dette vårt høringssvar:
Kulturdepartementet synes å definere «Konverteringsterapi» som behandlingslignende handlinger som har som formål å få en annen til å endre eller fornekte (evt. undertrykke) sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet».
Lovteksten er vag i sin forklaring av hva dette betyr, eller innebærer, og man henter frem eksempler fra en VG-dokumentar med tilfeller som åpenbart er omfattet av andre lovhjemler. I høringen på Stortinget i 2019 konkluderte også juristene med at tilfellene det viste til i all hovedsak ville omfattes av andre lovbestemmelser, eksempelvis Straffelovens § 185 om hatefulle ytringer, straffeloven § 186 om nektelse av adgang til en offentlig sammenkomst, § 251 om tvang, § 254 om frihetsberøvelse, § 266 om hensynsløs atferd, § 271 om voldslovbrudd og § 282 om mishandling i nære relasjoner.
Når det allikevel foreslås en ny lov i tillegg for å regulere «konverteringsterapi», tyder dette på at man fremover ønsker å regulere praksis som faktisk er helt lovlig utøvelse av samtaleterapi, religionsutøvelse eller religiøs veiledning, eller skape en ny hjemmel for å regulere dette, basert på mottakers opplevelse av forholdet.
Sviktende dokumentasjon : Fra departementets nevnte eksempler på «konverteringsterapi» brukes forhold som i hovedsak dreier seg om vold og diskriminering med den hensikt å forby noe ganske annet; nemlig en-til-en veiledning, sjelesorg, terapi, (jf definisjonen «behandlingslignende handlinger»). Denne inkonsekvente behandlingen vil føre til en vilkårlig anvendelse og tolkning av loven som igjen kommer til å ramme utilsiktet og begrense religiøse praksiser som for eksempel sjelesorg og bønn.
Det klassiske synet på ekteskapet, som en pakt mellom mann og kvinne, står fremdeles sterkt i menigheter utenfor Den norske kirke, og et forbud mot å veilede/rettlede og undervise dette vil uten tvil betinge disse menighetenes trosfrihet, trospraksis og undervisning. Vi vil fremholde at undervisning som baserer seg på bibeltekster eller anerkjente religiøse tradisjoner aldri må bli tilstand for forbud i et land som har sluttet seg til menneskerettighetserklæringens § 18.
Slik jeg oppfatter høringsforslaget er også lovavdelingen innforstått med at det ville bryte med menneskerettighetene å innføre et generelt forbud mot såkalt konverteringsterapi for voksne. Her legger man imidlertid inn et krav om at mottaker/konfident har samtykket til å være en del av veiledning, sjelesorgsamtalen eller forbønnen.
«Utsatt for»: Det samme gjelder bruken av begrepet «utsatt for». Undersøkelsene det vises til i høringsforslaget viser til at noen har hatt kjennskap til , eller vet om , tilfeller av «konverteringsterapi». Det dokumenteres ingen ting om hvorvidt handlingene det her er snakk om har vært frivillige samtaler, om sosial kontroll er benyttet, eller det er snakk om kriminelle forhold. Det dokumenteres heller ikke om påstandene er reelle, eller om det er tredjeperson som legger frem påstand om at konverteringsterapi har funnet sted. Disse eksemplene kan dermed ikke egne seg som grunnlagsmateriale for noen lov om forbud.
Å regulere uønskede seksuelle følelser : Ifølge forslaget om forbud mot konverteringsterapi skal det forbys å drive behandling eller behandlingslignende handlinger som har som formål å få en annen til å endre eller fornekte (evt. undertrykke) sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.
Hva kan vi da tilby mennesker som faktisk har behov for behandling for seksuell adferd og seksualiserte tanker som er uønskede, ved for eksempel pedofile orienteringer? Skal man kunne tilby lovlig (kognitiv) behandling for seksualiserte tanker om barn under 16 år, men ikke for seksualiserte tanker om barn på 17 år, dersom disse er av samme kjønn som personen som bærer dem?
I tillegg har en stor andel av befolkningen i perioder uønskede seksuelle tanker som de trenger hjelp med. Det kan dreie seg om tanker omkring utroskap, om seksuelle følelser overfor arbeidskollegaer, bonus-familiemedlemmer eller personer som allerede er relasjon av forpliktelse. Gjennom dette lovforslaget får man inntrykk av at slike tanker kun kan behandles eller korrigeres/veiledes dersom de dreier seg om relasjoner av heterofil art, og ikke homofil art.
Kristen sjelesorg og bønn : Som pastorer og ledere i frikirkelige menigheter er det vanskelig å forstille seg at det å veilede/rettlede i tråd med bibelens lære om samliv skal kriminaliseres. Å straffe religiøs veiledning vil i så fall til de grader gå på bekostning av ytringsfriheten og enkeltpersonenes religionsfrihet. For alle som setter trosfriheten høyt, inkludert lovavdelingen i kulturdepartementet, er et slikt forbud uakseptabelt.
Slik vi forstår bønn, er dette en tjeneste tilgjengelig for alle troende, og ikke bare for teologer, prester eller pastorer. Videre vil vi fremholde at innholdet i bønnen primært retter seg mot Gud, og ikke til det mennesket som blir bedt for. Bønn skal være for våre medmennesker, ikke imot dem og skal utføres med godhet, omtanke og kjærlighet. Slik vi forstår bønn, og slik vi forventer at høringsforslaget må tolke dette, skal forbønn og bønn ses på som trosutøvelse og ikke som en behandlingslignende handling.
Seksualitet i endring : Ønsket om et forbud mot behandlingslignende handlinger med det formål å endre eller fornekte (evt. undertrykke) seksuelle orientering eller kjønnsidentitet synes også å begrunnes i en overbevisning om at seksualitet ikke kan endres. I høringsforslaget står det flere steder at « slik behandling ikke virker ». Dokumentasjon av denne påstanden er fraværende og påstanden lite etterprøvbar. Så når organisasjoner som FRI og Sex og samfunn selv skriver artikler om at seksualitet og seksuelle preferanser endrer seg over tid og i løpet av et liv, så gir det lite mening å forby behandling for dem som evt. ønsker endringer i sin seksualitet. (se blant annet https://forskning.no/kjonn-og-samfunn-sex/slik-kan-vare-seksuelle-preferanser-endre-seg-nar-vi-er-voksne/1338467 )
Hva med andre former for konverteringsterapi: Dersom et forbud mot konverteringsterapi skal gi mening, bør vi også se på hvordan samfunnet forholder seg til andre (og til dels motstridende) rettigheter nedfelt menneskerettighetserklæringen:
Hva med barna som ønsker å beholde en kristen tro, men som opplever utilbørlig press mot denne?Under punkt 4.2 oppgis følgende handlinger som eksempler på konverteringsterapi ; sosialt press, hatefulle, krenkende eller ydmykende ytringer eller handlinger. Vil det si at dersom barn som ønsker å beholde en kristen tro møter de samme handlingene som reaksjoner på sin tro, altså ; sosialt press, hatefulle, krenkende eller ydmykende ytringer eller handlinger, så trenger vi et lovverk mot konverteringspraksiser rettet mot tros- og livssynsminoriteter?
Vi erfarer at veldig mange barn og tenåringer med en kristen tro ikke våger å stå frem med sin trosidentitet på grunn av hets og hatefulle ytringer, sosialt press eller krenkelser. Det kan være svært belastende å stå frem med en konservativ kristentro. At seksuelle minoriteter får et helt annet vern vil for dem virke urettferdig og faktisk rettferdiggjøre den diskrimineringen de selv opplever.
Her vender vi tilbake til spørsmålet om seksuell orientering og kjønnsidentitet skal ha et helt annet vern enn religiøs tilhørighet, tro og praksis.
Hva med de unge som trenger veiledning til å elske seg selv og sin kropp?Tusenvis av barn i Norge har dessverre et usunt forhold til sin egen kropp. Mange sliter med forakt for kroppen etter «me too»-relaterte opplevelser, seksuell trakassering, nakenbilde-deling eller overgrep. Det påpekes både av skolehelsetjenesten og lærere at dette er en stor utfordring for dagens unge.
Med forslaget om totalforbud mot såkalt konverteringsterapi rettet mot unge under 16 (alternativt 18) år, kan helsesykepleiere og skolepsykologer ikke lenger gi tilfredsstillende hjelp til barn og unge som sliter med dette. For dersom eleven selv ser endring av kjønnsuttrykk som en slags utvei, så blir behandling av det reelle problemet kriminalisert. Det vil si at den eneste lovlige måten å behandle den unge på blir å henvise ungdommen til utredning for kjønnsskifte.
Det gir altså ikke mening at behandling av kjønnsdysfori skal ha en annen aldersgrense enn veiledning i retning biologisk kjønn av kjønnsuttrykk.
Undesøkelser fra Amsterdam og fra Canada viser at 80-90 % av ungdommer med slike følelser finner tilbake til sin biologiske kjønnsidentitet senere i tenårene (eller starten av 20-årene). Resultatet blir da at disse ungdommene vil få et feilaktig og mangelfullt tilbud dersom de ikke kan veiledes eller behandles med det formål å korrigere ungdommenes midlertidige kjønnsidentitet.
Denne bristen i prinsipiell behandling av ungdommene kommer virkelig til uttrykk når barn ned i 12-årsalderen kan starte behandling for kjønnsdysfori med pubertetsblokkere og irreversibel hormonbehandling mens andre ungdommer ikke kan oppsøke veiledning for uønskede seksuelle tanker før de er 16, eller18 år.
Om privatlivets fred: I drøftingen av hva som er innblanding i den private sfære og samhandlingen mellom barn og foreldre ønsker vi å fremholde foreldrenes rett til å veilede barna i tråd med egne verdier. Noen annet ville gripe inn i privatlivets sfære og skape et autoritært ideologisk samfunn hvor annerledes tenkende ville straffes.
Trosfriheten og ytringsfriheten er rettigheter som mange kjemper for og som vi ikke kan ta for gitt. Det er derfor uakseptabelt at kulturdepartementet foreslår en lovgivning som går i retning av at alle former for ideologiske avvik skal forfølges strafferettslig.
Det samme gjelder foreldres ansvar for å veilede eller rettlede barna som er hjemlet i Barnekonvensjonen. Her inngår også retten til å gi barna en oppvekst innen trostilhørighet og praksis.
Negativ sosial kontroll og utilbørlig press: I høringsforslaget antas det at såkalt konverteringsterapi i dag praktiseres av religiøse aktører, og ikke av profesjonelle aktører (helsearbeidere, psykologer, etc.). Høringsforslaget synes det å fremme et synspunkt om at det forekommer sterkere negativ sosial kontroll innen trossamfunnene enn innen sekulærsamfunnet.
I temaet om negativ sosial kontroll vil vi vise til drøftingen i høringsuttalelsen fra organisasjonen Til Helhet , som påpeker hvordan det sekulære samfunnet i sterk grad utsetter borgerne for sosial kontroll og et utilbørlig press om å tenke likt som den ideologien som i vår tid er dominerende. At LHBTQ-bevegelsen nå vil ensrette samfunnet etter sin ideologi og standard er på ingen måte mer akseptabelt enn det man kjenner til fra andre autoritære regimer og systemer hvor toleransen er fraværende. Her konkluderer vi, sammen med organisasjonen Til Helhet med at staten ikke kan tillate at en gitt moral-ideologi får definere hva som er ugunstig sosial kontroll, og dermed straffbart, i et liberalt demokrati.
Aldersgrense : Vi vil fastholde at et forbud mot disse vage behandlingslignende handlingene ikke kan være en annen enn aldersgrense for behandling av kjønnsdysfori, jf. tidligere resonnementer i høringsuttalelsen vedrørende ungdom med forakt for egen kropp.
I tillegg fastholder vi at den samme friheten til å undervise, veilede og rettlede i kristen etikk som gjelder for menighetsledere og pastorer, omtalt overfor, også må gjelde for ungdomsledere, ungdomspastorer og ungdomsarbeidere innen de samme menighetene, forsamlinger i innen de ulike kirkesamfunnene.
Dersom kulturdepartementet ikke velger å forkaste lovforslaget vil vi subsidiært fastholdet et prinsipielt behov for å sammenstille den religiøse lavalder (aldersgrense for barn til å melde seg ut og inn i et trossamfunn) med et eventuelt lovverk som regulerer konverteringsterapi, altså 16 år. Begrunnelsen er at en ungdom på 16 år selv skal kunne oppsøke menigheter og trossamfunn, inkludert sjelesorg, veiledning og en-til-en-samtaler, som tilbys til medlemmene.