Kirkens Bymisjon

Kirkens Bymisjon er en åpen og inkluderende ideell organisasjon som arbeider i over 50 byer og steder i hele Norge, blant mennesker som strever med hverdagen på ulike måter. Vi er formelt organisert som 12 stiftelser rundt i Norge med totalt 1800 ansatte i hel- og deltidsstillinger, og har over 4500 frivillige tilknyttet våre virksomheter. Kirkens Bymisjons visjon er at alle mennesker erfarer respekt, rettferdighet og omsorg. Vi vil fremme holdninger og handlinger som omfavner mangfold i et raust og livssynsåpent samfunn.

Kirkens Bymisjon takker for at vi får gi våre synspunkter på departementets forslag til regulering av konverteringsterapi. Regjeringen har gjort et grundig arbeid med utredning og utforming av dette lovforslaget. Det er bra og viktig. Det er også bra at departementet i høringsnotatet uttrykker en åpen holdning til om departementet har truffet godt i alle vurderinger og avveininger. Kirkens Bymisjon er enig i mange av departementets vurderinger, herunder at det skal være straffbart å utføre konverteringsterapi overfor barn under 16 år. Vi mener imidlertid at forbudet mot å tilby konverteringsterapi bør være absolutt og gjelde alle.

Kirkens Bymisjons utgangspunkt er at homoseksualitet er en normal variasjon av seksuell orientering. Det er ikke en psykisk lidelse, det er ikke en tilstand som krever behandling, hverken av psykologer eller under dekke av sjelesorg. Usikkerhet om egen identitet er ikke en lidelse i psykiatrisk forstand. Det er også viktig å understreke at det ikke er samvariasjon mellom psykiske lidelser og homoseksualitet.

Konverteringsterapi er en praksis som går ut over liv og helse. I regjeringens eget høringsnotat omtales det som tortur. Manipulering av naturlig seksuell orientering kan resultere i identitets- og selvfølelsesproblematikk, psykiske helseproblemer og psykiske lidelser og selvmord. Konverteringsterapi krenker menneskeverdet og er skadelig, også der det skjer under dekke av sjelesorg. Derfor mener Kirkens Bymisjon at konverteringsterapi ikke bør gjennomføres, verken overfor barn eller voksne.

Flere vitenskapelige studier fra andre land, jf. Bufdirs kunnskapsoppsummering fra 2020, indikerer at handlinger som har som formål å endre eller undertrykke eller fornekte personers seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, kan ha direkte negativ effekt på den psykiske helsen til dem som utsettes for dette.

Kirkens Bymisjon vil understreke at konverteringsterapi er ydmykende, nedsettende og diskriminerende og i strid med det grunnleggende prinsippet om menneskeverd.

Forslaget: § 2 Definisjon av konverteringsterapi

Med konverteringsterapi menes i denne loven behandlingslignende handlinger som har som formål å få en annen til å endre eller fornekte [ev. undertrykke] sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. [I vurderingen av om en eller flere handlinger er behandlingslignende skal det særlig legges vekt på handlingenes karakter, om handlingene er systematiske og gjentakende, gjerningspersonens påvirkningskraft og om handlingene kan være skadelige for en mottakers psykiske helse.] Anerkjent helsefaglig behandling av kjønnsinkongruens anses ikke som konverteringsterapi etter loven her.

Kirkens Bymisjon mener at også det å undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet bør tas inn i lovteksten, i tillegg til det å endre og fornekte.

Kirkens Bymisjon mener at begrepet konverteringsterapi er et villedende ord. Terapi er et positivt ladet ord som tilsier behandling og leging av noe som må bli friskt eller rettes opp. Vi forstår at begrepet er innarbeidet i det norske språk og at det er vanskelig å finne gode alternativer. Dersom gode alternativer kommer fram i høringsrunden, bør det vurderes å bruke et annet begrep.

Kirkens Bymisjon anerkjenner at et forbud mot konverteringsterapi på mange ulike måter berører mange ulike menneskerettighetsspørsmål.

Vi vil sterkt understreke statens plikt til å ta aktive skritt for å beskytte egne borgere mot integritetskrenkelser, retten til liv, våre rettigheter til ikke å utsettes for tvang og invadering, og til å beskyttes fra vold og overgrep.

Samtidig ser vi at innføring av et straffesanksjonert forbud mot konverteringsterapi overfor voksne personer som har gitt et reelt samtykke, griper inn i disse personenes frihet til å råde over seg selv, deres religionsfrihet og rett til privatliv. Det er viktig å beskytte ethvert menneskes ytringsfrihet og selvråderett, også friheten til å ta valg som myndighetene/medborgerne er uenige i og mener er ukloke. Imidlertid går det en grense når handlingens skade på individet er av en slik karakter at den ikke kan forsvares, ei heller begrunnet i religionsfrihet. Kirkens Bymisjon mener på generelt grunnlag at bønn og forbønn ikke kan reguleres av staten, det ville gitt et svært illiberalt samfunn. Men «behandlingslignende handlinger som har som formål å få en annen til å endre eller fornekte [ev. undertrykke] sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet» bør forbys også om det skjer under dekke av forbønn. At en person søker «behandling» for å endre sin seksualitet kan forstås ut fra en kontekst og personens egen religiøse overbevisning. Å søke slik behandling eller underkaste seg den, bør ikke kunne sanksjoneres med straff. Den som tilbyr og gjennomfører konverteringsterapi kan ikke på samme måte påberope seg religionsfrihet. Religionsfrihet kan etter Kirkens Bymisjons syn aldri brukes som argument for å påføre andre beviselig skadelige handlinger, heller ikke om den som går inn i dem gir sitt samtykke. Vi vil altså understreke at det er den som utfører konverteringsterapi som bør reguleres, ikke den som ber om konverteringsterapi. Trosfrihet må aldri brukes til å bryte ned mennesker, heller ikke i det sjelesørgeriske rom.

Regjeringen mener at utilbørlighetsbegrensningen medfører at forbudet ikke vil ramme tilfeller der det foreligger et klart samtykke. Som nevnt over, mener vi at det å tilby denne type «behandling» bør forbys, også overfor personer som samtykker.

Vi er dessuten i tvil om hva som kan regnes som et klart samtykke i denne sammenhengen. Et slikt samtykke gis i en sosial kontekst der «behandler» både besitter «behandlingskompetansen» og sanksjonsmuligheter dersom vedkommende ikke samtykker. Dette forsterker skjevheten i maktbalansen mellom partene. Møter med religiøse ledere og sjelesørgeriske rom kan innebære asymmetriske maktrelasjoner. I Kirkens Bymisjons arbeid møter vi mennesker som har opplevd misbruk av makt i religiøse sammenhenger. Dette er også en del av bildet når samtykke eller «samtykke» gis. Det er et vanskelig spørsmål hva som er reell fri vilje i denne sammenhengen. Det er også svært vanskelig å se for seg hvordan utilbørlighetskravet kan håndheves i praksis.

Det er et særlig spørsmål i høringsnotatet om aldersgrensen for å kunne samtykke til konverteringsterapi skal gå ved 18 eller 16 år. Kirkens Bymisjon støtter primært et absolutt forbud. Et forbud bør uansett ikke begrenses til barn 0-16 år, jf. FNs barnekonvensjon artikkel 1 som definerer barn som «ethvert menneske under 18 år».

Det følger av vår grunnholdning at vi mener markedsføring av konverteringsterapi bør være forbudt.

Kirkens Bymisjon utfordrer politikere i regjering og i Stortinget til å ta en politisk beslutning, basert på juridiske råd, men også med politiske, samfunnsmessige, psykologfaglige vurderinger som favner enda bredere enn rene juridiske vurderinger.

Vi ber regjeringen gjøre endringer i lovforslaget før proposisjon fremmes for Stortinget, som ivaretar homofiles levekår og rettigheter på en bedre måte enn det dette forslaget til regulering, gjør.