Høringssvar om forbud mot konverteringsterapi
Vi viser til høringsbrev vedrørende høringsnotat om regulering av konverteringsterapi fra Kulturdepartementet datert 02.07.21, der det bes om innspill til forslag til regulering av konverteringsterapi.
Den aktuelle bakgrunnen for høringen oppgis å være Morten Hegseths aktivistiske dokumentarfilm «Homoterapi». Den praksis som kritiseres i denne dokumentarfilmen må sies å være marginal og tilnærmet ikke-eksisterende i norsk kontekst, og nokså fjern fra det meste av kristen praksis. Sentrale elementer i det som stormet i norske medier i 2019 og som er en viktig del av bakgrunnen for arbeidet med endinger i straffelovgivningen, treffer derfor dårlig som grunnlag og bakgrunn for arbeidet med aktuell lovendring.
Sentralt i høringsnotatet og forarbeidene til forslag til lovendring, står videre en undersøkelse som er gjennomført av Bufdir. Høringsnotatet oppsummerer Bufdirs funn på bl.a. følgende måte:
«Bufdirs kartlegging antyder at konverteringsterapi i Norge i hovedsak foregår i en religiøs kontekst (trossamfunn, religiøse organisasjoner og andre religiøse aktører) og i nære relasjoner (foreldre/foresatte og annen familie). Et mindretall oppgir kjennskap til at helsearbeidere, sosionomer, familieterapeuter og lignende er utøvere. Mange av aktørene som deltok i kartleggingen oppgir at konverteringsterapien de kjenner til har skjedd gjennom en-til-en samtaler og gruppesamtaler. Det er også en god del som krysser av for leir/camp, sjelesorg og andre religiøse metoder (inkludert forbønn, ungdomsmøter i menighetene og resitering av religiøse tekster).» (Høringsnotat s. 12-13).
På denne bakgrunn levnes det liten tvil om at det som defineres som «konverteringsterapi», og som nærværende lovforslag skal regulere, først og fremst er noe som i norsk kontekst foregår i trossamfunn og religiøse organisasjoner, og da ofte i en-til-en samtaler/gruppesamtaler og i situasjoner med sjelesorg og forbønn ol.
Den lovregulering høringsnotatet fremmer kan derfor vanskelig tolkes som noe annet enn en sterk inngripen av religiøs praksis, og dermed i alvorlig grad true den frie tros- og religionsutøvelse, men også privatlivets rett.
Justisdepartementets Lovavdeling anerkjenner også at det er en krevende balansegang mellom gitte menneskerettigheter og den lov som nå fremmes (Høringsnotatet s. 38ff). Vi mener at denne balansegang ikke bare er krevende, men i praksis rent umulig.
Når en allikevel anser det nødvendig å regulere en slik praksis gjennom straffelovgivningen, som av svært mange kristne vil oppleves som en nærmest marginal og ikke-eksisterende praksis, er det aktuelt å stille spørsmålet: Hva er det egentlig som skal forbys?
Hva er det som skal forbys?
Det som nå skal lovreguleres gjennom straffelovgivningen er følgende:
«Departementet foreslår at det skal være straffbart å utføre konverteringsterapi overfor barn under 16 år. Overfor denne persongruppen foreslår departementet at forbudet skal være absolutt. Departementet mener som utgangspunkt at et slikt absolutt forbud også skal gjelde der konverteringsterapi utføres overfor barn mellom 16 og 18 år, men har falt ned på å holde dette spørsmålet åpent i høringen.» (Høringsnotatet s. 5).
«Konverteringsterapi» defineres som: «b ehandlingslignende handlinger som har som formål å få en annen til å endre eller fornekte [ev. undertrykke] sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. » (Ibid.)
Som nevnt i innledningen ovenfor er det vanskelig å forstå annet enn at den praksis som nå skal gjøres straffbar, i norsk kontekst først og fremst vil ramme tros- og religionssamfunn. Definisjonen må imidlertid sies å være meget upresis. Det vil være vanskelig med utgangspunkt i lovteksten å forstå hva som forbys. I så måte støtter vi den vurdering som er gjort i Til Helhets høringssvar s. 3:
«Det er fortsatt svært uklart hva som ligger i begrepet «konverteringsterapi» og det kan se ut som om lovavdelingen forutsetter at dette begrepet var et «arbeidsbegrep» og ikke skulle benyttes som rettslig standard uten nærmere definisjon. Utrykket «behandlingslignende» fremstår også som svært vagt og uhåndgripelig. De eksempler som trekkes frem i høringsnotatet virker ikke å være sakssvarende. Hva som er «utilbørlig» og ikke, er likeledes generelt vanskelig å fastslå, men når det i tillegg er koblet til et annet skjønnsmessig begrep («behandlingslignende») så blir det svært tilfeldig hva som i hvert enkelt tilfelle er «stang ut» og hva som er «stang inn».
En vag og uhåndgripelig definisjon er kanskje det største rettssikkerhetsproblemet med forslaget.
Definisjonsproblemet understreker hvorfor det ikke er riktig å bruke strafferettslige virkemidler. Man kan ikke bruke samfunnets strengeste virkemiddel mot alt man ikke til enhver tid er enig i. Ikke minst når man åpenbart sliter med å formulere hva det er man vil forby.
Kravet til forutberegnelighet tilsier at hvis man først skal forby noe på dette feltet så bør det skje kasuistisk og ikke i form av en rettslig standard hvor det blir nærmest tilfeldig hva som er helt lovlig og hva som er straffbart.»
Som en kristen friskole vil en bibelsk forankret forkynnelse, undervisning og veiledning av barn og unge være sentral. Vår skoles formidling er tuftet på en evangelisk-luthersk kristendomsforståelse med forpliktelse på Bibelen og de lutherske bekjennelsesskrifter. I så måte står vi i den samme åndelige formidlingstradisjon som Den norske kirke siden reformasjonen i ble innført i Norge i 1537. (Se merknad til dette nederst).
Helt sentralt i vår formidling står et bibelsk forankret menneskesyn. Dette menneskesyn består av fire hovedelementer:
1) Mennesket er skapt i Guds bilde til mann og kvinne (to-kjønnspolariteten mann og kvinne). Som sådan har mennesket en verdi som langt overgår alt det andre Gud skapte, og har en uendelig og ukrenkelig verdi uavhengig av alle kategorier vi mennesker måtte bruke på hverandre. Da Gud skapte mennesket sa han:
«Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse, og de skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over feet og over all jorden og over alt kryp som rører seg på jorden. Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det; til mann og kvinne skapte han dem.» (1 Mosebok 1:26-27).
Da skapelsen av mennesket var fullført sa han til dem:
«Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød.» (1 Mosebok 2:24).
Da skaperverket var fullført konstaterte Gud:
«Og Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt.» (1 Mosebok 1:31)
Sentralt i skapelsen av mennesket var at det ble skapt til mann og kvinne. Da mennesket var skapt, ble ekteskapet mellom én mann og én kvinne konstituert. Gud konstaterte at alt han hadde gjort og skapt var overmåte godt. Alt var preget av harmoni og sann kjærlighet og glede. Slik var det både i relasjonen mellom Gud og menneskene, og menneskene seg imellom. Tokjønnspolariteten mann-kvinne, og ekteskapet mellom disse er to fundamentale ordninger som Gud har lagt ned i skaperverket og samlivet mellom menneskene.
2) Gjennom syndefallet ble mennesket dratt inn i det sataniske opprør mot Gud og alt det gode han hadde gjort da han skapte mennesket i sitt bilde, til å leve i et fullkomment og harmonisk samfunn med Gud og fullkommen og harmonisk relasjon menneskene imellom. Fra å være preget av en indre godhet og rettferdighet, har mennesket fra syndefallet av blitt preget av en grunnleggende ond og egoistisk vilje som søker seg selv og sitt eget fremfor å tjene og elske sin neste. Videre har syndefallet banet veien for all sykdom, lidelse, sorg, død og all den elendighet som ellers preger menneskeheten.
Gjennom syndefallet ble også samlivet mellom menneskene ødelagt og preget av ondskap og egoisme. Mord, tyveri, løgn, misunnelse og onde begjær kom inn mellom menneskene. Syndefallet medførte også skader og ødeleggelse på menneskets seksualitet og naturlige omgang mellom kjønnene.
3) Til tross for at mennesket gjorde opprør mot Gud, forkastet ikke Gud mennesket, sin kjæreste skapning fremfor alle andre. Tvert imot opprettholder han det gjennom ved å la det bli gjenstand for sin godhet, omsorg og kjærlighet, som innebærer at han på mange måter reduserer det ondes frie utfoldelse og gjør det mulig for mennesket å realisere mye av det som var hans gode plan for mennesket. Dette skjer gjennom alt godt og byggende kulturarbeid og alt godt og byggende samfunn mellom menneskene. Når Gud opprettholder mennesket gjør han dette fordi han vil forløse mennesket og føre det ut av syndens, lidelsens, dødens og djevelens ødeleggende virksomhet på mennesket.
4) Grunnlaget for denne forløsning ble lagt da Gud ble menneske i Jesus Kristus. Som sann Gud og sant menneske døde Jesus for menneskeslektens synd og ondskap på korset da han ga sitt eget liv. På denne måte tok han all den straff som vi mennesker rettmessig hadde fortjent for vår synd og opprør mot Gud. Bibelens og kristendommens helt genuine budskap, som ikke finner sin like i noen andre religioner, er budskapet om at Gud elsket verden slik «at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» («Den lille Bibel», Johannes evangelium kap. 3:16).
Sentrum i den kristne forkynnelse vil derfor være at mennesket må omvende seg fra sin synd, og tro på Jesus Kristus slik at det ved troen kan få del i det evige liv og på den måte komme inn i det fullkomne, harmoniske, kjærlige og gode samfunn som rådet mellom Gud og menneskene.
I respekt og kjærlighet vil vi holde dette frem som sannheten for og om alle mennesker. Dette budskap står sentralt i skolens verdigrunnlag, og dermed sentralt i skolens formidling i forkynnelse, undervisning og samtaler (evt. sjelesorg).
Den kristne kirke har dypest sett ingen andre virkemidler i sitt arbeid enn å holde frem Guds ord i Bibelen for menneskene. Vi søker å overbevise ved å forkynne, aldri ved tvang og ytre maktmidler. Ei heller ved indoktrinering der et skjult budskap føres inn under dekke av andre budskap, men ved enkelt å legge frem Bibelens budskap som sannhet.
Vi kan imidlertid ikke forhindre at noen vil føle seg krenket eller støtt av en slik forkynnelse og undervisning, da det ligger i sakens natur at den Bibelske forkynnelse vil kalle mennesket til omvendelse fra sin synd og sitt frafall fra Gud, og lede det til tro på Jesus Kristus og et liv i helliggjørelse, dvs. at Gud i sin nåde påbegynner en restituering av mennesket slik at det føres tilbake til den opprinnelige fullkomne og syndfrie stilling. Denne prosess blir ikke fullført før mennesket står opp fra de døde og mottar sin nye herliggjorte legemer og ikles udødelighet dvs. evig liv.
Vår uro i møte med forbud mot konverteringsterapi
Det som presiseres med henvisning til Lovavdelingens uttalelse lover i så måte bra med tanke på en fortsatt frihet for å forkynne og undervise ut fra sin religiøse overbevisning både privat i hjemmet og sjelesorgens rom og i det offentlige rom gjennom menighetsarbeid og skolevirksomhet (s. 40):
«Lovavdelingen viser til at det foreslåtte forbudet innebærer at det fremdeles vil være adgang til å gi uttrykk for og forsøke å overbevise andre om sin religiøse tro straffritt, herunder å gi uttrykk for sin tro eller forsøke å overbevise andre i spørsmål knyttet til seksuell orientering og kjønnsidentitet (se høringsnotatet kapittel 8.2.5). Lovavdelingen bemerker at ytringer som vil rammes av et eventuelt forbud, ikke vil ligge i kjernen av det ytringsfriheten skal beskytte, nemlig det frie ordskiftet, samtidig som ytringene vil kunne gripe sterkt inn i andres rett til privatliv. Forbudet vil derfor, etter Lovavdelingens vurdering, være basert på en rimelig balansering av ulike kryssende rettigheter og hensyn.
Lovavdelingen finner at det foreslåtte forbudet heller ikke vil utgjøre et uforholdsmessig inngrep i foreldres rett til å oppdra sine barn i tråd med sin egen overbevisning.»
Slik det offentlige klima nå har blitt omkring LHBT+-bevegelsens rettigheter slik den bl.a. kommer til uttrykk gjennom organisasjonen FRI og deres opplæringsprogram Rosa kompetanse, er det mange kristne som imidlertid spør seg om disse ordene er verdt så mye som papiret de står skrevet på. Vi er glade om det er sant. Men vi tviler.
På grunnlag av det som er nevnt ovenfor om det sentrale i den kristne formidlingen, vil vi sannheten tro i kjærlighet holde frem Guds bud og ordninger for menneskene som sanne, gode og gyldige for alle mennesker.
Bibelen gjør det klart at mennesket er skapt i to kjønn, verken færre eller flere. Bibelen gjør det klart at den eneste rene og rette seksualutøvelse er den som skjer innenfor rammen av ekteskapet mellom én mann og én kvinne. Vi vil sannheten tro i kjærlighet gjøre det klart at et menneske som lever ut en annen seksualitet enn den som Bibelens bud holder frem, lever i synd og vil gå fortapt om det ikke omvender seg. Vi vil sannheten tro i kjærlighet søke å hjelpe alle som ber om vår hjelp til å leve rett og sant etter Guds ord, gjennom sjelesorg, samtale og forbønn. Sannheten tro i kjærlighet vil vi ikke bruke noen andre midler til overbevisning enn ved å holde frem Guds ord.
Vi er overbevist om at dette er sannheten for hvert menneske! Vi er overbevist om at vi selv vil bli stående skyldige på dommens dag dersom vi har unndratt oss å forkynne denne sannheten! – For vi skal alle en dag stilles frem for Guds domstol, han som i kjærlighet har skapt oss, holdt oss oppe og forløst oss ved å gi sitt eget liv for oss, og gjøre regnskap for våre liv. Vi er overbevist om at vi forkynner den ultimate sannhet for alle mennesker, og at denne sannhet er menneskenes eneste håp for frelse og redning! Vi er overbevist om at Bibelens budskap også på det området som er aktuelt i denne forbindelse, er en del av formidlingen av Guds kjærlighet til menneskene!
Det vi her søker å sette ord på, er helt sentralt i dynamikken i en kristen formidling og selvforståelse.
Vi henstiller derfor til at det gjøres tydelige og nødvendige presiseringer med så presise definisjoner og begreper som mulig, slik at en klassisk kristen forkynnelse, undervisning og sjelesorg ikke rammes, heller ikke for barn og unge under 16/18 år. Slik lovforslaget nå fremstår med sine vage og åpne formuleringer, fremstår de lite egnet som grunnlag for en strafferettslig praksis. Vi frykter at klassisk kristen forkynnelse, undervisning og sjelesorg fort vil bli rammet.
Dersom en slik formidling i nær eller fjern fremtid ikke vil tåles iblant oss, på prekestol eller kateter, har samtidig den frie religionsutøvelse i vårt land opphørt og vi har fått det totalitære samfunn, med en statlig regulering av tros- og religionsutøvelse samt oppdragelse i den private sfære, som i dag er kjent i totalitære regimer og diktaturstater som vi som en fri rettsstat ikke vil eller kan assosieres med.
Vi vil med glede for Gud og våre medmennesker bøye oss for alt våre myndigheter pålegger oss! Men dersom våre myndigheter på noe tidspunkt befaler oss å gjøre eller å unnlate å gjøre noe som strider mot vår overbevisning, kan vi ikke lyde eller følge den.
Den Hellige Skrift sier: «En skal lyde Gud mer enn mennesker!» (Apg. gj. 5:29).
Reformatoren Martin Luther uttalte følgende verdensberømte ord under riksdagen i Worms i 1521, ord som ble helt sentrale for all senere religionsutøvelse i vårt kjære fedreland: «Jeg verken kan eller vil tilbakekalle noe, for det verken er sikkert eller frelsebringende å gjøre noe mot ens samvittighet. Gud hjelpe meg, Amen.» Disse ord er også aktuelle i nærværende sammenheng.
Rektor Kongshaugen kristne grunnskole
Rektor Jærtun Lutherske friskule
Da en rekke sentrale organer innen Den norske kirke (Dnk) har sendt inn sine høringsuttalelser til dette lovutkast, kan det være aktuelt med en oppklarende orientering. Den norske kirke har gjennom de siste 70-100 år gjennomgått en radikal etisk og læremessig liberalisering som har gjort at den ikke bare har beveget seg langt bort fra en lang rekke av de største lutherske kirkesamfunn på verdensbasis, men i en rekke etiske spørsmål og problemstillinger også langt bort fra den verdensvide kirke som sådan. En stor majoritet av den evangelisk-lutherske kristenhet i Norge, slik den kommer til uttrykk gjennom ulike frikirkesamfunn og frie organisasjoner vil derfor i liten grad identifisere seg med den etiske tenkning som på en rekke områder gjør seg gjeldende gjennom de sentrale organer, råd og embeter i Dnk. Dette gjelder også de etiske synspunkter og holdninger som gjelder synet på kjønn og seksualitet og som kommer til uttrykk i aktuelle høringsuttalelser fra organer i Dnk. Mange av oss kjenner oss fremmedgjort i forhold til disse holdninger, og føler oss i liten grad representert.
Vi viser til høringsbrev vedrørende høringsnotat om regulering av konverteringsterapi fra Kulturdepartementet datert 02.07.21, der det bes om innspill til forslag til regulering av konverteringsterapi.
Den aktuelle bakgrunnen for høringen oppgis å være Morten Hegseths aktivistiske dokumentarfilm «Homoterapi». Den praksis som kritiseres i denne dokumentarfilmen må sies å være marginal og tilnærmet ikke-eksisterende i norsk kontekst, og nokså fjern fra det meste av kristen praksis. Sentrale elementer i det som stormet i norske medier i 2019 og som er en viktig del av bakgrunnen for arbeidet med endinger i straffelovgivningen, treffer derfor dårlig som grunnlag og bakgrunn for arbeidet med aktuell lovendring.
Sentralt i høringsnotatet og forarbeidene til forslag til lovendring, står videre en undersøkelse som er gjennomført av Bufdir. Høringsnotatet oppsummerer Bufdirs funn på bl.a. følgende måte:
«Bufdirs kartlegging antyder at konverteringsterapi i Norge i hovedsak foregår i en religiøs kontekst (trossamfunn, religiøse organisasjoner og andre religiøse aktører) og i nære relasjoner (foreldre/foresatte og annen familie). Et mindretall oppgir kjennskap til at helsearbeidere, sosionomer, familieterapeuter og lignende er utøvere. Mange av aktørene som deltok i kartleggingen oppgir at konverteringsterapien de kjenner til har skjedd gjennom en-til-en samtaler og gruppesamtaler. Det er også en god del som krysser av for leir/camp, sjelesorg og andre religiøse metoder (inkludert forbønn, ungdomsmøter i menighetene og resitering av religiøse tekster).» (Høringsnotat s. 12-13).
På denne bakgrunn levnes det liten tvil om at det som defineres som «konverteringsterapi», og som nærværende lovforslag skal regulere, først og fremst er noe som i norsk kontekst foregår i trossamfunn og religiøse organisasjoner, og da ofte i en-til-en samtaler/gruppesamtaler og i situasjoner med sjelesorg og forbønn ol.
Den lovregulering høringsnotatet fremmer kan derfor vanskelig tolkes som noe annet enn en sterk inngripen av religiøs praksis, og dermed i alvorlig grad true den frie tros- og religionsutøvelse, men også privatlivets rett.
Justisdepartementets Lovavdeling anerkjenner også at det er en krevende balansegang mellom gitte menneskerettigheter og den lov som nå fremmes (Høringsnotatet s. 38ff). Vi mener at denne balansegang ikke bare er krevende, men i praksis rent umulig.
Når en allikevel anser det nødvendig å regulere en slik praksis gjennom straffelovgivningen, som av svært mange kristne vil oppleves som en nærmest marginal og ikke-eksisterende praksis, er det aktuelt å stille spørsmålet: Hva er det egentlig som skal forbys?
Hva er det som skal forbys?
Det som nå skal lovreguleres gjennom straffelovgivningen er følgende:
«Departementet foreslår at det skal være straffbart å utføre konverteringsterapi overfor barn under 16 år. Overfor denne persongruppen foreslår departementet at forbudet skal være absolutt. Departementet mener som utgangspunkt at et slikt absolutt forbud også skal gjelde der konverteringsterapi utføres overfor barn mellom 16 og 18 år, men har falt ned på å holde dette spørsmålet åpent i høringen.» (Høringsnotatet s. 5).
«Konverteringsterapi» defineres som: «b ehandlingslignende handlinger som har som formål å få en annen til å endre eller fornekte [ev. undertrykke] sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. » (Ibid.)
Som nevnt i innledningen ovenfor er det vanskelig å forstå annet enn at den praksis som nå skal gjøres straffbar, i norsk kontekst først og fremst vil ramme tros- og religionssamfunn. Definisjonen må imidlertid sies å være meget upresis. Det vil være vanskelig med utgangspunkt i lovteksten å forstå hva som forbys. I så måte støtter vi den vurdering som er gjort i Til Helhets høringssvar s. 3:
«Det er fortsatt svært uklart hva som ligger i begrepet «konverteringsterapi» og det kan se ut som om lovavdelingen forutsetter at dette begrepet var et «arbeidsbegrep» og ikke skulle benyttes som rettslig standard uten nærmere definisjon. Utrykket «behandlingslignende» fremstår også som svært vagt og uhåndgripelig. De eksempler som trekkes frem i høringsnotatet virker ikke å være sakssvarende. Hva som er «utilbørlig» og ikke, er likeledes generelt vanskelig å fastslå, men når det i tillegg er koblet til et annet skjønnsmessig begrep («behandlingslignende») så blir det svært tilfeldig hva som i hvert enkelt tilfelle er «stang ut» og hva som er «stang inn».
En vag og uhåndgripelig definisjon er kanskje det største rettssikkerhetsproblemet med forslaget.
Definisjonsproblemet understreker hvorfor det ikke er riktig å bruke strafferettslige virkemidler. Man kan ikke bruke samfunnets strengeste virkemiddel mot alt man ikke til enhver tid er enig i. Ikke minst når man åpenbart sliter med å formulere hva det er man vil forby.
Kravet til forutberegnelighet tilsier at hvis man først skal forby noe på dette feltet så bør det skje kasuistisk og ikke i form av en rettslig standard hvor det blir nærmest tilfeldig hva som er helt lovlig og hva som er straffbart.»
Som en kristen friskole vil en bibelsk forankret forkynnelse, undervisning og veiledning av barn og unge være sentral. Vår skoles formidling er tuftet på en evangelisk-luthersk kristendomsforståelse med forpliktelse på Bibelen og de lutherske bekjennelsesskrifter. I så måte står vi i den samme åndelige formidlingstradisjon som Den norske kirke siden reformasjonen i ble innført i Norge i 1537. (Se merknad til dette nederst).
Helt sentralt i vår formidling står et bibelsk forankret menneskesyn. Dette menneskesyn består av fire hovedelementer:
1) Mennesket er skapt i Guds bilde til mann og kvinne (to-kjønnspolariteten mann og kvinne). Som sådan har mennesket en verdi som langt overgår alt det andre Gud skapte, og har en uendelig og ukrenkelig verdi uavhengig av alle kategorier vi mennesker måtte bruke på hverandre. Da Gud skapte mennesket sa han:
«Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse, og de skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over feet og over all jorden og over alt kryp som rører seg på jorden. Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det; til mann og kvinne skapte han dem.» (1 Mosebok 1:26-27).
Da skapelsen av mennesket var fullført sa han til dem:
«Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød.» (1 Mosebok 2:24).
Da skaperverket var fullført konstaterte Gud:
«Og Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt.» (1 Mosebok 1:31)
Sentralt i skapelsen av mennesket var at det ble skapt til mann og kvinne. Da mennesket var skapt, ble ekteskapet mellom én mann og én kvinne konstituert. Gud konstaterte at alt han hadde gjort og skapt var overmåte godt. Alt var preget av harmoni og sann kjærlighet og glede. Slik var det både i relasjonen mellom Gud og menneskene, og menneskene seg imellom. Tokjønnspolariteten mann-kvinne, og ekteskapet mellom disse er to fundamentale ordninger som Gud har lagt ned i skaperverket og samlivet mellom menneskene.
2) Gjennom syndefallet ble mennesket dratt inn i det sataniske opprør mot Gud og alt det gode han hadde gjort da han skapte mennesket i sitt bilde, til å leve i et fullkomment og harmonisk samfunn med Gud og fullkommen og harmonisk relasjon menneskene imellom. Fra å være preget av en indre godhet og rettferdighet, har mennesket fra syndefallet av blitt preget av en grunnleggende ond og egoistisk vilje som søker seg selv og sitt eget fremfor å tjene og elske sin neste. Videre har syndefallet banet veien for all sykdom, lidelse, sorg, død og all den elendighet som ellers preger menneskeheten.
Gjennom syndefallet ble også samlivet mellom menneskene ødelagt og preget av ondskap og egoisme. Mord, tyveri, løgn, misunnelse og onde begjær kom inn mellom menneskene. Syndefallet medførte også skader og ødeleggelse på menneskets seksualitet og naturlige omgang mellom kjønnene.
3) Til tross for at mennesket gjorde opprør mot Gud, forkastet ikke Gud mennesket, sin kjæreste skapning fremfor alle andre. Tvert imot opprettholder han det gjennom ved å la det bli gjenstand for sin godhet, omsorg og kjærlighet, som innebærer at han på mange måter reduserer det ondes frie utfoldelse og gjør det mulig for mennesket å realisere mye av det som var hans gode plan for mennesket. Dette skjer gjennom alt godt og byggende kulturarbeid og alt godt og byggende samfunn mellom menneskene. Når Gud opprettholder mennesket gjør han dette fordi han vil forløse mennesket og føre det ut av syndens, lidelsens, dødens og djevelens ødeleggende virksomhet på mennesket.
4) Grunnlaget for denne forløsning ble lagt da Gud ble menneske i Jesus Kristus. Som sann Gud og sant menneske døde Jesus for menneskeslektens synd og ondskap på korset da han ga sitt eget liv. På denne måte tok han all den straff som vi mennesker rettmessig hadde fortjent for vår synd og opprør mot Gud. Bibelens og kristendommens helt genuine budskap, som ikke finner sin like i noen andre religioner, er budskapet om at Gud elsket verden slik «at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» («Den lille Bibel», Johannes evangelium kap. 3:16).
Sentrum i den kristne forkynnelse vil derfor være at mennesket må omvende seg fra sin synd, og tro på Jesus Kristus slik at det ved troen kan få del i det evige liv og på den måte komme inn i det fullkomne, harmoniske, kjærlige og gode samfunn som rådet mellom Gud og menneskene.
I respekt og kjærlighet vil vi holde dette frem som sannheten for og om alle mennesker. Dette budskap står sentralt i skolens verdigrunnlag, og dermed sentralt i skolens formidling i forkynnelse, undervisning og samtaler (evt. sjelesorg).
Den kristne kirke har dypest sett ingen andre virkemidler i sitt arbeid enn å holde frem Guds ord i Bibelen for menneskene. Vi søker å overbevise ved å forkynne, aldri ved tvang og ytre maktmidler. Ei heller ved indoktrinering der et skjult budskap føres inn under dekke av andre budskap, men ved enkelt å legge frem Bibelens budskap som sannhet.
Vi kan imidlertid ikke forhindre at noen vil føle seg krenket eller støtt av en slik forkynnelse og undervisning, da det ligger i sakens natur at den Bibelske forkynnelse vil kalle mennesket til omvendelse fra sin synd og sitt frafall fra Gud, og lede det til tro på Jesus Kristus og et liv i helliggjørelse, dvs. at Gud i sin nåde påbegynner en restituering av mennesket slik at det føres tilbake til den opprinnelige fullkomne og syndfrie stilling. Denne prosess blir ikke fullført før mennesket står opp fra de døde og mottar sin nye herliggjorte legemer og ikles udødelighet dvs. evig liv.
Vår uro i møte med forbud mot konverteringsterapi
Det som presiseres med henvisning til Lovavdelingens uttalelse lover i så måte bra med tanke på en fortsatt frihet for å forkynne og undervise ut fra sin religiøse overbevisning både privat i hjemmet og sjelesorgens rom og i det offentlige rom gjennom menighetsarbeid og skolevirksomhet (s. 40):
«Lovavdelingen viser til at det foreslåtte forbudet innebærer at det fremdeles vil være adgang til å gi uttrykk for og forsøke å overbevise andre om sin religiøse tro straffritt, herunder å gi uttrykk for sin tro eller forsøke å overbevise andre i spørsmål knyttet til seksuell orientering og kjønnsidentitet (se høringsnotatet kapittel 8.2.5). Lovavdelingen bemerker at ytringer som vil rammes av et eventuelt forbud, ikke vil ligge i kjernen av det ytringsfriheten skal beskytte, nemlig det frie ordskiftet, samtidig som ytringene vil kunne gripe sterkt inn i andres rett til privatliv. Forbudet vil derfor, etter Lovavdelingens vurdering, være basert på en rimelig balansering av ulike kryssende rettigheter og hensyn.
Lovavdelingen finner at det foreslåtte forbudet heller ikke vil utgjøre et uforholdsmessig inngrep i foreldres rett til å oppdra sine barn i tråd med sin egen overbevisning.»
Slik det offentlige klima nå har blitt omkring LHBT+-bevegelsens rettigheter slik den bl.a. kommer til uttrykk gjennom organisasjonen FRI og deres opplæringsprogram Rosa kompetanse, er det mange kristne som imidlertid spør seg om disse ordene er verdt så mye som papiret de står skrevet på. Vi er glade om det er sant. Men vi tviler.
På grunnlag av det som er nevnt ovenfor om det sentrale i den kristne formidlingen, vil vi sannheten tro i kjærlighet holde frem Guds bud og ordninger for menneskene som sanne, gode og gyldige for alle mennesker.
Bibelen gjør det klart at mennesket er skapt i to kjønn, verken færre eller flere. Bibelen gjør det klart at den eneste rene og rette seksualutøvelse er den som skjer innenfor rammen av ekteskapet mellom én mann og én kvinne. Vi vil sannheten tro i kjærlighet gjøre det klart at et menneske som lever ut en annen seksualitet enn den som Bibelens bud holder frem, lever i synd og vil gå fortapt om det ikke omvender seg. Vi vil sannheten tro i kjærlighet søke å hjelpe alle som ber om vår hjelp til å leve rett og sant etter Guds ord, gjennom sjelesorg, samtale og forbønn. Sannheten tro i kjærlighet vil vi ikke bruke noen andre midler til overbevisning enn ved å holde frem Guds ord.
Vi er overbevist om at dette er sannheten for hvert menneske! Vi er overbevist om at vi selv vil bli stående skyldige på dommens dag dersom vi har unndratt oss å forkynne denne sannheten! – For vi skal alle en dag stilles frem for Guds domstol, han som i kjærlighet har skapt oss, holdt oss oppe og forløst oss ved å gi sitt eget liv for oss, og gjøre regnskap for våre liv. Vi er overbevist om at vi forkynner den ultimate sannhet for alle mennesker, og at denne sannhet er menneskenes eneste håp for frelse og redning! Vi er overbevist om at Bibelens budskap også på det området som er aktuelt i denne forbindelse, er en del av formidlingen av Guds kjærlighet til menneskene!
Det vi her søker å sette ord på, er helt sentralt i dynamikken i en kristen formidling og selvforståelse.
Vi henstiller derfor til at det gjøres tydelige og nødvendige presiseringer med så presise definisjoner og begreper som mulig, slik at en klassisk kristen forkynnelse, undervisning og sjelesorg ikke rammes, heller ikke for barn og unge under 16/18 år. Slik lovforslaget nå fremstår med sine vage og åpne formuleringer, fremstår de lite egnet som grunnlag for en strafferettslig praksis. Vi frykter at klassisk kristen forkynnelse, undervisning og sjelesorg fort vil bli rammet.
Dersom en slik formidling i nær eller fjern fremtid ikke vil tåles iblant oss, på prekestol eller kateter, har samtidig den frie religionsutøvelse i vårt land opphørt og vi har fått det totalitære samfunn, med en statlig regulering av tros- og religionsutøvelse samt oppdragelse i den private sfære, som i dag er kjent i totalitære regimer og diktaturstater som vi som en fri rettsstat ikke vil eller kan assosieres med.
Vi vil med glede for Gud og våre medmennesker bøye oss for alt våre myndigheter pålegger oss! Men dersom våre myndigheter på noe tidspunkt befaler oss å gjøre eller å unnlate å gjøre noe som strider mot vår overbevisning, kan vi ikke lyde eller følge den.
Den Hellige Skrift sier: «En skal lyde Gud mer enn mennesker!» (Apg. gj. 5:29).
Reformatoren Martin Luther uttalte følgende verdensberømte ord under riksdagen i Worms i 1521, ord som ble helt sentrale for all senere religionsutøvelse i vårt kjære fedreland: «Jeg verken kan eller vil tilbakekalle noe, for det verken er sikkert eller frelsebringende å gjøre noe mot ens samvittighet. Gud hjelpe meg, Amen.» Disse ord er også aktuelle i nærværende sammenheng.
Rektor Kongshaugen kristne grunnskole
Rektor Jærtun Lutherske friskule
Da en rekke sentrale organer innen Den norske kirke (Dnk) har sendt inn sine høringsuttalelser til dette lovutkast, kan det være aktuelt med en oppklarende orientering. Den norske kirke har gjennom de siste 70-100 år gjennomgått en radikal etisk og læremessig liberalisering som har gjort at den ikke bare har beveget seg langt bort fra en lang rekke av de største lutherske kirkesamfunn på verdensbasis, men i en rekke etiske spørsmål og problemstillinger også langt bort fra den verdensvide kirke som sådan. En stor majoritet av den evangelisk-lutherske kristenhet i Norge, slik den kommer til uttrykk gjennom ulike frikirkesamfunn og frie organisasjoner vil derfor i liten grad identifisere seg med den etiske tenkning som på en rekke områder gjør seg gjeldende gjennom de sentrale organer, råd og embeter i Dnk. Dette gjelder også de etiske synspunkter og holdninger som gjelder synet på kjønn og seksualitet og som kommer til uttrykk i aktuelle høringsuttalelser fra organer i Dnk. Mange av oss kjenner oss fremmedgjort i forhold til disse holdninger, og føler oss i liten grad representert.