Svar på høring –Storberget rapport
16. juni 2021 presenterte Knut Storberget, statsforvalter i Innlandet, rapporten fra Storberget-utvalget som skulle legge frem forslag til ny finansieringsmodell for barnehagesektoren. En rapport som vekker stor bekymring for oss i private barnehager dersom lokal samhandlingsmodellen vinner igjennom.
Selve rapporten tar utgangspunkt i regnskapstall fra årene 2015 til 2019, noe jeg mener ikke kan gi et mindre realistisk bilde fra dagens økonomiske situasjon siden bemannings- og pedagognorm ble en realitet fra august 2019. Dermed ikke en synlig konsekvens på hverken bemannings- eller regnskapstall på den måten vi ser i dag.
Dersom flertallets forslag, lokal samhandlingsmodellen, vinner igjennom er jeg bekymret for konsekvensene for oss som driver private barnehager. Vi vil bli satt i en posisjon der all fremtidig planlegging vil være tilnærmet umulig, både i forhold til barnehagens økonomiske ramme, ansattes arbeidsforhold, foreldres barnehagevalg, barns rett på likebehandling, og ikke minst kompetanseheving for å sikre god kvalitet på vårt pedagogiske arbeid i henhold til ulike styringsdokumenter.
Lokal samhandlingsmodell vil skape denne usikkerheten. Man vil være helt avhengige av en kommune med politikkere som ser verdien av private barnehager og som ønsker å sikre likebehandling for alle kommunens barn.
Vi som jobber i barnehage vet at kutt i kommunens budsjetter hentes fra tjenester i kommunen og rammer ofte helse og utdanningssektoren, deriblant barnehager. Med flertallets forlag vil det være enkelt for kommunen å kutte i tilskudd til de private barnehagene de ser mest hensiktsmessig å bli kvitt, og som skaper størst konkurranse for deres egne kommunale barnehager. De kan med denne modellen gi ulike tilskudd til ulike private barnehager, kutte antall barnehageplasser fra godkjenningen, avkorte en godkjenning. Det skal ikke være noen nasjonale føringer for hverken driftstilskudd eller kapitaltilskudd. Da er det ikke rart flertallets samhandlingsmodell møter motstand. For hvor er likebehandling for alle barn i dette? Hvordan skal man kunne sikre kompetanseheving og skape tilbud av kvalitet for barna når man ikke aner hvordan neste barnehageår vil bli? Hvordan skal private barnehager kunne få dyktige ansatte dersom et ansettelsesforhold stadig står i fare for å forsvinne? Jeg blir skikkelig redd for mine ansatte og meg selv. Vi jobber alle sammen utrolig hardt for at barna som er i vår barnehage skal ha et kjempegodt tilbud hver eneste dag, og at alle barn får akkurat den støtten og veiledningen de trenger i sitt utviklingsløp.
En kvalitets- og mangfoldsmodell vil i mye større grad ivareta en økonomisk sikkerhet slik at vi kan oppfylle de nasjonale og lokale krav om kvalitet. Jeg syns det er veldig bra at man kan få økt tilskudd for å vise til kvalitetsfokus og hvilket arbeid som legges til grunn for å sikre et best mulig tilbud for barna. Det er dette som kan skape og samtidig bevare et mangfold. Jeg syns også det er veldig bra at det kreves god tariffavtale for alle ansatte i alle typer barnehage. De ansatte fortjener gode rammevilkår, slik at dette også kommer barna til gode. Vi trenger dyktige og kompetente mennesker som ønsker å jobbe i barnehager.
Barna vil i større grad bli likebehandlet i kvalitets og mangfold modellen. Foreldre vil beholde sin rett til å velge hvor de opplever det tryggest å sende sine egne barn og hvilken barnehage som kan dekke ulike behov og ønsker gjennom tilbudet. Kommunene får bedre mulighet til å kreve at alle barnehager jobber for å øke kvaliteten og gi ansatte gode tariffavtaler. Barnehagens økonomi vil ha en høyere forutsigbarhet og man kan fortsette å utvikle langsiktige planer for personalutvikling og oppnå den kvaliteten som nasjonale krav tilsier siden det vil være et nasjonalt grunnbeløp i bunnen. Det vil ikke være opp til hver enkelt kommune.
Jeg er daglig leder i en FUS barnehage, som jeg har drevet mange år. Den er et eget aksjeselskap, men en del av en barnehagekjede. Vi har ordnede lønnsrammer, og stort fokus på at alle ansatte skal få kompetanseheving for å sikre kunnskap innen fag, relasjonsarbeid og utviklingsarbeid. Alt dette er for å sikre barns utvikling og bidra i det langsiktige utviklingsløpet. Kvalitet står høyt i fokus i vår kjede, noe jeg opplever som utrolig bra på vegne av våre barn. Vi følge bemannings og pedagognorm, og har vært tidlig ute med å økt pedagogtetthet nettopp for å sikre en faglig kvalitet. Vi har gode åpningstider som fører til at foreldre med ulike arbeidstider, klarer å kombinerer jobb og familie, og på den måten bidra samfunnsøkonomisk. Byggene er tilpasset barnehagedrift og vedlikeholdes godt. Vi har en FUS administrasjon som sørger for at alle daglige ledere hele tiden vet hvilke krav og regler som gjelder, og har utviklet ulike verktøy for å ivareta dette. Vi har også mulighet til å lære av andre gjennom nettverk og samarbeid, og da øke kompetansen på den måten. Barna trenger også sånne som oss. Ikke kun kommunale eller små ideelle private barnehager. Men et mangfold.
På 2000 tallet var det mangel på barnehageplasser, og private aktører ble bedt om å komme på banen og bidra. Det gjorde vi og gjennom barnehageforliket ble vi sikret likebehandling. Men i dag ser vi en endring i barnehagebehovet, da mange kommuner har for mange ledige barnehageplasser. Som takk for hjelpen skal vi private barnehager nå nedprioriteres og kunne miste arbeidsplasser og gode barnehageplasser for barna og deres foreldre. Flertallsmodellen skaper denne usikkerheten. Hvorfor skal den enkelte kommunen avgjøre selv størrelsen på tilskudd pr barn, hva som skal inkluderes i den utregningen, og hvem som skal få hvor mye uavhengig av antall barn og for hvor lenge når kravene til barnehagedrift er nasjonale? Det optimale ville kanskje vært øremerkede tilskudd fra staten igjen? Jeg ønsker at barnas beste og kunnskap vi har om verdien av tidlig innsats, er med og setter standarden for økonomiske størrelser på tilskuddene.
Jeg håper derfor at høringen fører til økt forståelse for at kvalitets- og mangfoldsmodellen er den riktige veien å gå.
16. juni 2021 presenterte Knut Storberget, statsforvalter i Innlandet, rapporten fra Storberget-utvalget som skulle legge frem forslag til ny finansieringsmodell for barnehagesektoren. En rapport som vekker stor bekymring for oss i private barnehager dersom lokal samhandlingsmodellen vinner igjennom.
Selve rapporten tar utgangspunkt i regnskapstall fra årene 2015 til 2019, noe jeg mener ikke kan gi et mindre realistisk bilde fra dagens økonomiske situasjon siden bemannings- og pedagognorm ble en realitet fra august 2019. Dermed ikke en synlig konsekvens på hverken bemannings- eller regnskapstall på den måten vi ser i dag.
Dersom flertallets forslag, lokal samhandlingsmodellen, vinner igjennom er jeg bekymret for konsekvensene for oss som driver private barnehager. Vi vil bli satt i en posisjon der all fremtidig planlegging vil være tilnærmet umulig, både i forhold til barnehagens økonomiske ramme, ansattes arbeidsforhold, foreldres barnehagevalg, barns rett på likebehandling, og ikke minst kompetanseheving for å sikre god kvalitet på vårt pedagogiske arbeid i henhold til ulike styringsdokumenter.
Lokal samhandlingsmodell vil skape denne usikkerheten. Man vil være helt avhengige av en kommune med politikkere som ser verdien av private barnehager og som ønsker å sikre likebehandling for alle kommunens barn.
Vi som jobber i barnehage vet at kutt i kommunens budsjetter hentes fra tjenester i kommunen og rammer ofte helse og utdanningssektoren, deriblant barnehager. Med flertallets forlag vil det være enkelt for kommunen å kutte i tilskudd til de private barnehagene de ser mest hensiktsmessig å bli kvitt, og som skaper størst konkurranse for deres egne kommunale barnehager. De kan med denne modellen gi ulike tilskudd til ulike private barnehager, kutte antall barnehageplasser fra godkjenningen, avkorte en godkjenning. Det skal ikke være noen nasjonale føringer for hverken driftstilskudd eller kapitaltilskudd. Da er det ikke rart flertallets samhandlingsmodell møter motstand. For hvor er likebehandling for alle barn i dette? Hvordan skal man kunne sikre kompetanseheving og skape tilbud av kvalitet for barna når man ikke aner hvordan neste barnehageår vil bli? Hvordan skal private barnehager kunne få dyktige ansatte dersom et ansettelsesforhold stadig står i fare for å forsvinne? Jeg blir skikkelig redd for mine ansatte og meg selv. Vi jobber alle sammen utrolig hardt for at barna som er i vår barnehage skal ha et kjempegodt tilbud hver eneste dag, og at alle barn får akkurat den støtten og veiledningen de trenger i sitt utviklingsløp.
En kvalitets- og mangfoldsmodell vil i mye større grad ivareta en økonomisk sikkerhet slik at vi kan oppfylle de nasjonale og lokale krav om kvalitet. Jeg syns det er veldig bra at man kan få økt tilskudd for å vise til kvalitetsfokus og hvilket arbeid som legges til grunn for å sikre et best mulig tilbud for barna. Det er dette som kan skape og samtidig bevare et mangfold. Jeg syns også det er veldig bra at det kreves god tariffavtale for alle ansatte i alle typer barnehage. De ansatte fortjener gode rammevilkår, slik at dette også kommer barna til gode. Vi trenger dyktige og kompetente mennesker som ønsker å jobbe i barnehager.
Barna vil i større grad bli likebehandlet i kvalitets og mangfold modellen. Foreldre vil beholde sin rett til å velge hvor de opplever det tryggest å sende sine egne barn og hvilken barnehage som kan dekke ulike behov og ønsker gjennom tilbudet. Kommunene får bedre mulighet til å kreve at alle barnehager jobber for å øke kvaliteten og gi ansatte gode tariffavtaler. Barnehagens økonomi vil ha en høyere forutsigbarhet og man kan fortsette å utvikle langsiktige planer for personalutvikling og oppnå den kvaliteten som nasjonale krav tilsier siden det vil være et nasjonalt grunnbeløp i bunnen. Det vil ikke være opp til hver enkelt kommune.
Jeg er daglig leder i en FUS barnehage, som jeg har drevet mange år. Den er et eget aksjeselskap, men en del av en barnehagekjede. Vi har ordnede lønnsrammer, og stort fokus på at alle ansatte skal få kompetanseheving for å sikre kunnskap innen fag, relasjonsarbeid og utviklingsarbeid. Alt dette er for å sikre barns utvikling og bidra i det langsiktige utviklingsløpet. Kvalitet står høyt i fokus i vår kjede, noe jeg opplever som utrolig bra på vegne av våre barn. Vi følge bemannings og pedagognorm, og har vært tidlig ute med å økt pedagogtetthet nettopp for å sikre en faglig kvalitet. Vi har gode åpningstider som fører til at foreldre med ulike arbeidstider, klarer å kombinerer jobb og familie, og på den måten bidra samfunnsøkonomisk. Byggene er tilpasset barnehagedrift og vedlikeholdes godt. Vi har en FUS administrasjon som sørger for at alle daglige ledere hele tiden vet hvilke krav og regler som gjelder, og har utviklet ulike verktøy for å ivareta dette. Vi har også mulighet til å lære av andre gjennom nettverk og samarbeid, og da øke kompetansen på den måten. Barna trenger også sånne som oss. Ikke kun kommunale eller små ideelle private barnehager. Men et mangfold.
På 2000 tallet var det mangel på barnehageplasser, og private aktører ble bedt om å komme på banen og bidra. Det gjorde vi og gjennom barnehageforliket ble vi sikret likebehandling. Men i dag ser vi en endring i barnehagebehovet, da mange kommuner har for mange ledige barnehageplasser. Som takk for hjelpen skal vi private barnehager nå nedprioriteres og kunne miste arbeidsplasser og gode barnehageplasser for barna og deres foreldre. Flertallsmodellen skaper denne usikkerheten. Hvorfor skal den enkelte kommunen avgjøre selv størrelsen på tilskudd pr barn, hva som skal inkluderes i den utregningen, og hvem som skal få hvor mye uavhengig av antall barn og for hvor lenge når kravene til barnehagedrift er nasjonale? Det optimale ville kanskje vært øremerkede tilskudd fra staten igjen? Jeg ønsker at barnas beste og kunnskap vi har om verdien av tidlig innsats, er med og setter standarden for økonomiske størrelser på tilskuddene.
Jeg håper derfor at høringen fører til økt forståelse for at kvalitets- og mangfoldsmodellen er den riktige veien å gå.