Samferdselsdepartementet
Deres referanse: 20/265
Høringssvar til Forskrift om endring i forskrift 20. januar 2012 nr. 85 om faste grenser for påvirkning av andre berusende eller bedøvende middel enn alkohol m.m.
Høringssvar fra Andreas Wahl Blomkvist, forfatter, leder av Foreningen Tryggere Ruspolitikk sin rådgivende fagkomite og konstituert overlege i rus- og avhengighetsmedisin ved Universitetssykehuset i Nord-Norge.
Det vises til høringsbrev 21. juni 2021 (20/265) med forslag til endring i forskrift om faste grenser for påvirkning av andre berusende eller bedøvende midler enn alkohol m.m. Undertegnede er lege i spesialisering i rus- og avhengighetsmedisin og konstituert overlege på rusavdelingen ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN). Rusavdelingen i UNN er organisert under Psykisk helse- og rusklinikken, og tilbyr tverrfaglig spesialisert behandling (TSB) for personer med rus- og avhengighetslidelser i hele Nord-Norge. Undertegnede foretar vurderinger av problemstillinger forbundet med helsekravet til førerkort, og har flere ganger hatt rollen som sakkyndig vitne i rettsaker om førerkort.
Støtte til oppdatering av faste grenser
Det er positivt og viktig at faste grenser oppdateres jevnlig i tråd med ny kunnskap. Faste grenseverdier kan gi pålitelige mål på inntak av stoffer som påvirker kjøreevnen, deres effekter på trafikkrisikoen og kan effektivisere saksgangen. Det er min vurdering at referansegruppen har gjort et grundig arbeid i deres rapport (N-0577). Hovedlinjene i rapporten støttes, herunder de foreslåtte endringene av grensene for buprenorfin, lysergsyredietylamid (LSD) og ketamin. Likedan støttes endringen av metode benyttet for tilbakeregning av gammahydroksybutyrat (GHB) og at ingen faste grenser settes for nye psykoaktive stoffer (NPS). Undertegnede ønsker imidlertid å problematisere en videreføring av faste grenser for THC, ettersom dette opprettholder en uheldig rettspraksis på dette området.
Faste grenseverdier for THC er problematisk
Formålet med forskriften er ifølge høringsnotatet «å gi økt trafikksikkerhet, fremme likebehandling av andre stoffer og alkohol samt effektivisere saksgangen». Med alkohol er et system med faste grenseverdier egnet, ettersom det er en klar sammenheng mellom utviklingen av målte blodverdier og endring i påvirkning. Det er også mulig – med akseptabel sikkerhetsmargin – å tilbakeregne tidspunkt for inntak og dermed perioden for påvirkning. Dette er ikke tilfellet med THC, hvilket skaper utfordringer for dagens system dersom man ønsker å fremme likebehandling med hensyn til trafikksikkerhet.
Nyere oversiktsartikler har vist, i tråd med etablert kunnskap, at trafikkrelevante ferdigheter er svekket 4-8 timer etter røyking av cannabis (1, 2). Dette gjelder både for tilvente og ikke-tilvente brukere av cannabis (3). Det prinsipielle rusgivende stoffet i cannabis er THC. Man har i rettspraksis brukt blodverdier av THC som et mål for inntak og påvirkningsgrad. Det er som kjent en viktig forskjell mellom påvirkning og blodverdi . THC har farmakologiske egenskaper som gjør det problematisk å bruke blodverdier som mål på påvirkning. Ved røyking stiger THC nivået i blodet til en toppverdi innen få minutter, før det så omfordeles i kroppen, spesielt i blodrike organer, og synker igjen (4). Etter denne absorpsjons- og distribusjonsfasen, som tar noen få timer, vil THC gradvis sive tilbake i blodet og elimineres (eliminasjonsfasen). THCs halveringstid i eliminasjonsfasen er lav og nokså forskjellig fra person til person (fra én til fire dager). Dette betyr at personer, spesielt jevnlige cannabisrøykere, vil være påvirket i 4-8 timer etter inntak, men ha en vedvarende blodverdi som ligger over den faste grensen – selv om personen ikke utgjør en risiko i trafikken (5). THCs farmakologi har altså to viktige implikasjoner for rettspraksis som det bør tas hensyn til.
Den første er at jevnlige cannabisrøykere kan akkumulere THC i kroppen og ha i lengre tid et nivå av THC i blodet som kan ligge over de foreslåtte faste grensene uten at de har noe svekkelse av trafikkrelevante ferdigheter. Så lenge inntaket ikke er innenfor et tidsrom på ca. 8 timer, forutsatt inntak ved røyking, vil personen være klinisk edru og uten psykomotoriske svekkelser av relevans for trafikksikkerheten. Den andre implikasjonen er at det er vanskelig å beregne tidspunkt for inntak basert på blodverdier av THC, særlig de som er i størrelsesorden til de foreslåtte grensene. Denne utfordringen er velkjent, og dessuten årsaken til at referansegruppen og faglitteraturen ikke anbefaler å tilbakeregne fra en gitt THC verdi.
Ulykkesrisikoen til sjåfører med THC i blodet er lavere enn det som lå til grunn for dagens faste grenser
En rettspraksis som straffer personer basert på blodverdier av THC som i realiteten ikke kan bekrefte kjøring i påvirket tilstand blir desto mer problematisk dersom man tar høyde for at ny fagkunnskap har vist at ulykkesrisikoen for personer med THC i blodet er betydelig lavere enn det referansegruppen la til grunn da de satte dagens faste grenser. Referansegruppen har i tidligere arbeid vist til to systematiske oversikter som har anslått risikoøkningen for sjåfører med THC i blodet til å være 90% og 170% (6, 7). En grundigere analyse av de samme studiene, samt senere systematiske oversikter som tar høyde for nyere forskning, har vist at dette anslaget er for høyt og at den gjennomsnittlige risikoøkningen i realiteten er omkring 30% (8-10). Til sammenligning er risikoøkningen for personer med alkoholpromille over de faste grensene over 500% (11).
Det er av disse og andre årsaker at bruken av faste grenser THC er omstridt i det internasjonale fagmiljøet. Jevnlige cannabisbrukere vil oftest ha en blodverdi THC over de faste grensene utenfor vinduet av påvirkning, og det er ikke belegg i faglitteraturen for å hevde at disse lave blodverdiene gir en forhøyet ulykkesrisiko. Studier som har undersøkt jevnlige cannabisrøykere utenfor vinduet av påvirkning, viser ingen sammenheng mellom lave blodverdier THC og resultater på psykomotoriske tester (3). Omvendt vil sporadiske brukere kunne ha verdier under de faste grensene selv om de hadde svekkelser av psykomotoriske evner relevant for trafikksikkerheten da de satt i bilen. Forskriften er ment for å identifisere faste grenser for hva som kan sies å være påvirkning av berusende og bedøvende midler. Dessverre gir blodverdier av THC i liten grad informasjon om faktisk påvirkning eller nylig inntak (12, 13). Dette er presisert flere ganger i nyere vitenskapelige oversiktsartikler og rapporter. Fra referanse (5):
In summary, current evidence from the above studies suggests that efforts to establish per se limits for cannabis-impaired drivers based on blood THC values are still premature at this time. Considerably more evidence is needed before we can have an equivalent “BAC for THC.” The particular pharmacokinetics of cannabis and its variable impairing effects on driving ability currently seem to argue that defining a standardized per se limit for THC will be a very difficult goal to achieve.
Current research also indicates that biological THC concentrations are not strongly correlated with impairment, so per se laws that criminalize driving above specific thresholds do not appear to be justified as standalone policy.
Cannabinoids and their metabolites are lipid-soluble and are re-released into the bloodstream for days after cannabis use. One study of heavy cannabis users reported 24% of subjects tested positive for active levels of THC after seven days of abstinence (Karschner et al 2009). Thus a per se rule, even if carefully drafted and based on technology capable of distinguishing between active and inert metabolites, carries a substantial risk of criminally punishing someone for impaired driving who was not, in fact, impaired.
Undertegnede støtter majoriteten av forslagene til endringer i forskrift 20. januar 2012 nr. 85 om faste grenser for påvirkning av andre berusende eller bedøvende middel enn alkohol m.m. Det foreslås en videreføring av de faste grensene for THC i trafikken, som ble satt i 2010 og har vært uendret siden. Senere fagkunnskap har vist at ulykkesrisikoen for sjåfører med THC i blodet er betydelig lavere enn den forskningen referansegruppen la til grunn i sitt arbeid med å sette dagens grense. Det mangler støtte i faglitteraturen for å bruke fast grenser for THC som en rettslig pålitelig markør for påvirkning. Basert på nåværende fagkunnskap, anbefales det å finne alternative måter å identifisere påvirkning av cannabisinntak på eller som minimum øke faste grenser for THC til et betydelig høyere nivå for å redusere den andelen av personer som i dag blir urettmessig dømt for kjøring i påvirket tilstand.
1. McCartney D et al. 2021. Determining the Magnitude and Duration of Acute Δ9-Tetrahydrocannabinol (Δ9-THC)-Induced Driving and Cognitive Impairment: A Systematic and Meta-Analytic Review . Neuroscience & Biobehavioral Reviews 126: 175–93.
2. Eadie L et al. 2021. Duration of Neurocognitive Impairment With Medical Cannabis Use: A Scoping Review . Frontiers in Psychiatry 12: 286.
3. Ramaekers JG et al. 2016. Cannabis and Tolerance: Acute Drug Impairment as a Function of Cannabis Use History . Scientific Reports 6: 26843
4. Huestis MA. 2005. Pharmacokinetics and Metabolism of the Plant Cannabinoids, Δ 9-Tetrahydrocannibinol, Cannabidiol and Cannabinol . In Cannabinoids, edited by Pertwee RG, 657–90. Handbook of Experimental Pharmacology 168. Springer Berlin Heidelberg.
5. Pearlson GD et al. 2021. Cannabis and Driving . Frontiers in Psychiatry.
6. Asbridge M. 2012. Acute Cannabis Consumption and Motor Vehicle Collision Risk: Systematic Review of Observational Studies and Meta-Analysis . BMJ 344: e536.
7. Li MC et al. 2012. Marijuana Use and Motor Vehicle Crashes. Epidemiologic Reviews 34 (1): 65–72.
8. Rogeberg O. 2019. A Meta-Analysis of the Crash Risk of Cannabis-Positive Drivers in Culpability Studies—Avoiding Interpretational Bias . Accident Analysis & Prevention 123: 69–78.
9. Rogeberg Ole et al. 2016. The Effects of Cannabis Intoxication on Motor Vehicle Collision Revisited and Revised. Addiction 111 (8): 1348–59.
10. Rogeberg, Ole et al. 2018. Correction to: ‘The Effects of Cannabis Intoxication on Motor Vehicle Collision Revisited and Revised’ (2016) . Addiction 113 (5): 967–69.
11. Levitt SD et al. 2001. How Dangerous Are Drinking Drivers? Journal of Political Economy 109 (6): 1198–1237.
12. Arkell TR et al. 2020. Effect of Cannabidiol and Δ9-Tetrahydrocannabinol on Driving Performance: A Randomized Clinical Trial . JAMA. 324 (21): 2177–86.
13. Ginsburg BC. 2019. Strengths and Limitations of Two Cannabis-Impaired Driving Detection Methods: A Review of the Literature . The American Journal of Drug and Alcohol Abuse 45 (6): 610–22.
14. Sevigny EL. 2021. Cannabis and Driving Ability. Current Opinion in Psychology, Cannabis, 38: 75–79.
15. Kleiman MAR et al. 2018. Driving While Stoned: Issues and Policy Options . Journal of Drug Policy Analysis 11 (2).
Deres referanse: 20/265
Høringssvar til Forskrift om endring i forskrift 20. januar 2012 nr. 85 om faste grenser for påvirkning av andre berusende eller bedøvende middel enn alkohol m.m.
Høringssvar fra Andreas Wahl Blomkvist, forfatter, leder av Foreningen Tryggere Ruspolitikk sin rådgivende fagkomite og konstituert overlege i rus- og avhengighetsmedisin ved Universitetssykehuset i Nord-Norge.
Det vises til høringsbrev 21. juni 2021 (20/265) med forslag til endring i forskrift om faste grenser for påvirkning av andre berusende eller bedøvende midler enn alkohol m.m. Undertegnede er lege i spesialisering i rus- og avhengighetsmedisin og konstituert overlege på rusavdelingen ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN). Rusavdelingen i UNN er organisert under Psykisk helse- og rusklinikken, og tilbyr tverrfaglig spesialisert behandling (TSB) for personer med rus- og avhengighetslidelser i hele Nord-Norge. Undertegnede foretar vurderinger av problemstillinger forbundet med helsekravet til førerkort, og har flere ganger hatt rollen som sakkyndig vitne i rettsaker om førerkort.
Støtte til oppdatering av faste grenser
Det er positivt og viktig at faste grenser oppdateres jevnlig i tråd med ny kunnskap. Faste grenseverdier kan gi pålitelige mål på inntak av stoffer som påvirker kjøreevnen, deres effekter på trafikkrisikoen og kan effektivisere saksgangen. Det er min vurdering at referansegruppen har gjort et grundig arbeid i deres rapport (N-0577). Hovedlinjene i rapporten støttes, herunder de foreslåtte endringene av grensene for buprenorfin, lysergsyredietylamid (LSD) og ketamin. Likedan støttes endringen av metode benyttet for tilbakeregning av gammahydroksybutyrat (GHB) og at ingen faste grenser settes for nye psykoaktive stoffer (NPS). Undertegnede ønsker imidlertid å problematisere en videreføring av faste grenser for THC, ettersom dette opprettholder en uheldig rettspraksis på dette området.
Faste grenseverdier for THC er problematisk
Formålet med forskriften er ifølge høringsnotatet «å gi økt trafikksikkerhet, fremme likebehandling av andre stoffer og alkohol samt effektivisere saksgangen». Med alkohol er et system med faste grenseverdier egnet, ettersom det er en klar sammenheng mellom utviklingen av målte blodverdier og endring i påvirkning. Det er også mulig – med akseptabel sikkerhetsmargin – å tilbakeregne tidspunkt for inntak og dermed perioden for påvirkning. Dette er ikke tilfellet med THC, hvilket skaper utfordringer for dagens system dersom man ønsker å fremme likebehandling med hensyn til trafikksikkerhet.
Nyere oversiktsartikler har vist, i tråd med etablert kunnskap, at trafikkrelevante ferdigheter er svekket 4-8 timer etter røyking av cannabis (1, 2). Dette gjelder både for tilvente og ikke-tilvente brukere av cannabis (3). Det prinsipielle rusgivende stoffet i cannabis er THC. Man har i rettspraksis brukt blodverdier av THC som et mål for inntak og påvirkningsgrad. Det er som kjent en viktig forskjell mellom påvirkning og blodverdi . THC har farmakologiske egenskaper som gjør det problematisk å bruke blodverdier som mål på påvirkning. Ved røyking stiger THC nivået i blodet til en toppverdi innen få minutter, før det så omfordeles i kroppen, spesielt i blodrike organer, og synker igjen (4). Etter denne absorpsjons- og distribusjonsfasen, som tar noen få timer, vil THC gradvis sive tilbake i blodet og elimineres (eliminasjonsfasen). THCs halveringstid i eliminasjonsfasen er lav og nokså forskjellig fra person til person (fra én til fire dager). Dette betyr at personer, spesielt jevnlige cannabisrøykere, vil være påvirket i 4-8 timer etter inntak, men ha en vedvarende blodverdi som ligger over den faste grensen – selv om personen ikke utgjør en risiko i trafikken (5). THCs farmakologi har altså to viktige implikasjoner for rettspraksis som det bør tas hensyn til.
Den første er at jevnlige cannabisrøykere kan akkumulere THC i kroppen og ha i lengre tid et nivå av THC i blodet som kan ligge over de foreslåtte faste grensene uten at de har noe svekkelse av trafikkrelevante ferdigheter. Så lenge inntaket ikke er innenfor et tidsrom på ca. 8 timer, forutsatt inntak ved røyking, vil personen være klinisk edru og uten psykomotoriske svekkelser av relevans for trafikksikkerheten. Den andre implikasjonen er at det er vanskelig å beregne tidspunkt for inntak basert på blodverdier av THC, særlig de som er i størrelsesorden til de foreslåtte grensene. Denne utfordringen er velkjent, og dessuten årsaken til at referansegruppen og faglitteraturen ikke anbefaler å tilbakeregne fra en gitt THC verdi.
Ulykkesrisikoen til sjåfører med THC i blodet er lavere enn det som lå til grunn for dagens faste grenser
En rettspraksis som straffer personer basert på blodverdier av THC som i realiteten ikke kan bekrefte kjøring i påvirket tilstand blir desto mer problematisk dersom man tar høyde for at ny fagkunnskap har vist at ulykkesrisikoen for personer med THC i blodet er betydelig lavere enn det referansegruppen la til grunn da de satte dagens faste grenser. Referansegruppen har i tidligere arbeid vist til to systematiske oversikter som har anslått risikoøkningen for sjåfører med THC i blodet til å være 90% og 170% (6, 7). En grundigere analyse av de samme studiene, samt senere systematiske oversikter som tar høyde for nyere forskning, har vist at dette anslaget er for høyt og at den gjennomsnittlige risikoøkningen i realiteten er omkring 30% (8-10). Til sammenligning er risikoøkningen for personer med alkoholpromille over de faste grensene over 500% (11).
Det er av disse og andre årsaker at bruken av faste grenser THC er omstridt i det internasjonale fagmiljøet. Jevnlige cannabisbrukere vil oftest ha en blodverdi THC over de faste grensene utenfor vinduet av påvirkning, og det er ikke belegg i faglitteraturen for å hevde at disse lave blodverdiene gir en forhøyet ulykkesrisiko. Studier som har undersøkt jevnlige cannabisrøykere utenfor vinduet av påvirkning, viser ingen sammenheng mellom lave blodverdier THC og resultater på psykomotoriske tester (3). Omvendt vil sporadiske brukere kunne ha verdier under de faste grensene selv om de hadde svekkelser av psykomotoriske evner relevant for trafikksikkerheten da de satt i bilen. Forskriften er ment for å identifisere faste grenser for hva som kan sies å være påvirkning av berusende og bedøvende midler. Dessverre gir blodverdier av THC i liten grad informasjon om faktisk påvirkning eller nylig inntak (12, 13). Dette er presisert flere ganger i nyere vitenskapelige oversiktsartikler og rapporter. Fra referanse (5):
In summary, current evidence from the above studies suggests that efforts to establish per se limits for cannabis-impaired drivers based on blood THC values are still premature at this time. Considerably more evidence is needed before we can have an equivalent “BAC for THC.” The particular pharmacokinetics of cannabis and its variable impairing effects on driving ability currently seem to argue that defining a standardized per se limit for THC will be a very difficult goal to achieve.
Current research also indicates that biological THC concentrations are not strongly correlated with impairment, so per se laws that criminalize driving above specific thresholds do not appear to be justified as standalone policy.
Cannabinoids and their metabolites are lipid-soluble and are re-released into the bloodstream for days after cannabis use. One study of heavy cannabis users reported 24% of subjects tested positive for active levels of THC after seven days of abstinence (Karschner et al 2009). Thus a per se rule, even if carefully drafted and based on technology capable of distinguishing between active and inert metabolites, carries a substantial risk of criminally punishing someone for impaired driving who was not, in fact, impaired.
Undertegnede støtter majoriteten av forslagene til endringer i forskrift 20. januar 2012 nr. 85 om faste grenser for påvirkning av andre berusende eller bedøvende middel enn alkohol m.m. Det foreslås en videreføring av de faste grensene for THC i trafikken, som ble satt i 2010 og har vært uendret siden. Senere fagkunnskap har vist at ulykkesrisikoen for sjåfører med THC i blodet er betydelig lavere enn den forskningen referansegruppen la til grunn i sitt arbeid med å sette dagens grense. Det mangler støtte i faglitteraturen for å bruke fast grenser for THC som en rettslig pålitelig markør for påvirkning. Basert på nåværende fagkunnskap, anbefales det å finne alternative måter å identifisere påvirkning av cannabisinntak på eller som minimum øke faste grenser for THC til et betydelig høyere nivå for å redusere den andelen av personer som i dag blir urettmessig dømt for kjøring i påvirket tilstand.
1. McCartney D et al. 2021. Determining the Magnitude and Duration of Acute Δ9-Tetrahydrocannabinol (Δ9-THC)-Induced Driving and Cognitive Impairment: A Systematic and Meta-Analytic Review . Neuroscience & Biobehavioral Reviews 126: 175–93.
2. Eadie L et al. 2021. Duration of Neurocognitive Impairment With Medical Cannabis Use: A Scoping Review . Frontiers in Psychiatry 12: 286.
3. Ramaekers JG et al. 2016. Cannabis and Tolerance: Acute Drug Impairment as a Function of Cannabis Use History . Scientific Reports 6: 26843
4. Huestis MA. 2005. Pharmacokinetics and Metabolism of the Plant Cannabinoids, Δ 9-Tetrahydrocannibinol, Cannabidiol and Cannabinol . In Cannabinoids, edited by Pertwee RG, 657–90. Handbook of Experimental Pharmacology 168. Springer Berlin Heidelberg.
5. Pearlson GD et al. 2021. Cannabis and Driving . Frontiers in Psychiatry.
6. Asbridge M. 2012. Acute Cannabis Consumption and Motor Vehicle Collision Risk: Systematic Review of Observational Studies and Meta-Analysis . BMJ 344: e536.
7. Li MC et al. 2012. Marijuana Use and Motor Vehicle Crashes. Epidemiologic Reviews 34 (1): 65–72.
8. Rogeberg O. 2019. A Meta-Analysis of the Crash Risk of Cannabis-Positive Drivers in Culpability Studies—Avoiding Interpretational Bias . Accident Analysis & Prevention 123: 69–78.
9. Rogeberg Ole et al. 2016. The Effects of Cannabis Intoxication on Motor Vehicle Collision Revisited and Revised. Addiction 111 (8): 1348–59.
10. Rogeberg, Ole et al. 2018. Correction to: ‘The Effects of Cannabis Intoxication on Motor Vehicle Collision Revisited and Revised’ (2016) . Addiction 113 (5): 967–69.
11. Levitt SD et al. 2001. How Dangerous Are Drinking Drivers? Journal of Political Economy 109 (6): 1198–1237.
12. Arkell TR et al. 2020. Effect of Cannabidiol and Δ9-Tetrahydrocannabinol on Driving Performance: A Randomized Clinical Trial . JAMA. 324 (21): 2177–86.
13. Ginsburg BC. 2019. Strengths and Limitations of Two Cannabis-Impaired Driving Detection Methods: A Review of the Literature . The American Journal of Drug and Alcohol Abuse 45 (6): 610–22.
14. Sevigny EL. 2021. Cannabis and Driving Ability. Current Opinion in Psychology, Cannabis, 38: 75–79.
15. Kleiman MAR et al. 2018. Driving While Stoned: Issues and Policy Options . Journal of Drug Policy Analysis 11 (2).