St. Olavs hospital, avdeling for klinisk farmakologi

Vi viser til høringsbrev datert 28. juni 2021.

Avdeling for klinisk farmakologi ved St. Olavs hospital innehar spesialisert kompetanse innenfor toksikologiske analyser og fortolkning.

Vi mener rapporten fra referansegruppen gir velbegrunnede anbefalinger til endringer i forskriften.

Den viktigste endringen gjelder nye straffeutmålingsgrenser for amfetamin/metamfetamin, samt en mulig endring i straffbarhetsgrensen for de samme stoffene, der et mindretall i referansegruppen ønsker en heving av straffbarhetsgrensen til 0,6 µ M. Vi har noen innspill til dette, samt at vi også har noen kommentarer til enkelte av de øvrige konklusjonene i rapporten.

Vi støtter innføring av straffeutmålingsgrenser tilsvarende 0,5 og 1,2 promille, og mener dette vil medføre økt grad av likebehandling og et riktigere straffenivå for disse stoffene. Vi mener at nivået for straffbarhetsgrensene fremstår fornuftig.

Referansegruppen foreslår i punkt 9.5 at konsentrasjonene av amfetamin og metamfetamin summeres, unntatt når konsentrasjonene er under straffbarhetsgrensen. Vi mener at amfetamin og metamfetamin bør kunne summeres uavhengig av om konsentrasjonene er høyere eller lavere enn straffbarhetsgrensen. Vi ser ikke det faglige grunnlaget for at konsentrasjoner under straffbarhetsgrensen ikke skal telle i en slik summering.

Dersom konsentrasjoner under straffbarhetsgrensene vurderes separat, vil det kunne oppstå situasjoner der en person har konsentrasjoner av amfetamin og metamfetamin som begge er like under straffbarhetsgrensen, men hvor summen er klart høyere enn straffbarhetsgrensen. Det vil være urimelig at en slik person går straffri mens en person som har samme konsentrasjon av bare det ene av stoffene blir dømt. Dette gjelder spesielt dersom man ender med å øke straffbarhetsgrensen til 0,6 µ M, slik mindretallet i gruppen går inn for. I så fall vil en person kunne ha en samlet konsentrasjon som nærmer seg 0,5-promillegrensen og likevel gå straffri.

Når det gjelder dissensen i faggruppen angående straffbarhetsgrensen for (met)amfetamin, ser vi at det kan argumenteres for begge syn. Det faglige grunnlaget for å fastsette en standard «rusdose» er uansett svakt. Mindretallet peker på at det ikke er dokumentert at konsentrasjoner ned mot 0,3 µ M virker prestasjonsforringende. Det samme argumentet kan i noen grad innvendes mot straffbarhetsgrensen for alkohol på 0,2 promille, som ikke er assosiert med økt trafikkrisiko. Dermed er det åpenbart ikke en forutsetning for straffbarhetsgrensen at konsentrasjonen skal være assosiert med prestasjonsforringelse. Vi mener det er gode holdepunkter for at enkelte personer vil være påvirket ved 0,3 µ M. Dette gjelder spesielt ved fallende konsentrasjon, sent i forløpet av en rusepisode. Vi mener derfor det kan forsvares å opprettholde dagens straffbarhetsgrense på 0,3 µ M.

Vi har ingen innvendinger til endringene i grenseverdier som er foreslått for stoffene buprenorfin, ketamin og LSD, og mener forslagene er godt begrunnet.

Vi støtter gruppens anbefaling om at det som hovedregel ikke er hensiktsmessig med sakkyndig erklæring i saker der det kun er påvist THC. Vi foreslår at analyselaboratoriet gjør oppdragsgiveren (politiet) oppmerksom på at sakkyndig erklæring kan være nyttig i enkelte saker, via informasjon i svarrapporten. Dette vil gjelde saker der det er opplysninger om cannabisinntak like før eller under kjøringen, eller saker der det har gått lang tid (mange timer) mellom kjøringen og blodprøvetakingen og THC-konsentrasjonen er nær oppunder en straffeutmålingsgrense.

Gruppen anbefaler at det benyttes 0. ordens kinetikk ved tilbakeregning av GHB-konsentrasjoner, og at det legges til grunn 2 timers absorpsjonstid for GHB. Vi vil påpeke at konsentrasjoner av GHB under en viss terskelverdi vil elimineres med 1. ordens kinetikk, og det må kunne åpnes for at de sakkyndige velger tilbakeregning med 1. ordens kinetikk i dette konsentrasjonsområdet. Vi vil også påpeke at GHB vanligvis tas opp raskt etter oralt inntak, og vi er i tvil om det er rimelig alltid å legge til grunn en absorpsjonstid på 2 timer. Etter hva vi kan se er en slik lang absorpsjonstid kun beskrevet i to studier, og observeres ved inntak etter et fettrikt måltid, noe som neppe er representativt for hvordan GHB vanligvis inntas. Alle andre studier viser Tmax på mindre enn én time (se Busardò og Jones 2015 for en oppsummering).

Gruppen anbefaler at konsentrasjoner under straffbarhetsgrensen ikke vektlegges ved vurdering av straffbarhet og/eller gradering av straffereaksjon for påvirket kjøring. Vi er enige i at dette som hovedregel ikke bør vektlegges, men mener likevel det bør være åpning for at en sakkyndig skal kunne legge vekt på slike funn dersom det finnes faglige holdepunkter for å gjøre det i den enkelte sak.

Vi mener også det bør vurderes å summere stoffer innenfor stoffgruppene opioider, benzodiazepiner og amfetaminer selv om konsentrasjonen er under straffbarhetsgrensen. Vi ser ikke noe faglig argument for at man ikke skal kunne summere konsentrasjonen av f.eks. to benzodiazepiner selv om det ene er lavere enn straffbarhetsgrensen.

For Avdeling for klinisk farmakologi

Overlege, medisinsk ansvarlig