Helsedirektoratet støtter utvidelsen av kreftsykepleierutdanning fra 60 til 90 studiepoeng og svarer derfor på høringsspørsmål 1.
Begrunnelse for å øke fra 60 til 90 studiepoeng
Helsedirektoratet pekte på i vår høringsuttalelse til forslag til forskrift om nasjonal retningslinje for kreftsykepleieutdanning (28.februar 2021) at det var uklart om læringsutbyttene/ kompetanseområdene som ikke spesifikt var rettet mot masterprosjektet, kunne innfris innenfor 60 studiepoeng. Vi er enige i at utvidelse til 90 studiepoeng vil gi bedre ramme for at kandidaten kan oppnå både ønsket bredde og nivå på ønsket kompetanse innenfor de beskrevne kompetanseområdene.
Tjenestene og pasientene har behov for kreftsykepleiere med både bred og avansert kompetanse. Vi tror kompetansen som kreftsykepleieutdanningen skal oppfylle, strekker seg utover hva som kan innfris innenfor 60 studiepoeng. Dette er særlig begrunnet i:
· Kreftsykepleieren skal kunne utøve rollen både i spesialist- og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Kreftsykepleierutdanning må derfor gi studenten en bred systemforståelse.
· Kreftsykdom blir fortsatt behandlet ved hjelp av kirurgi, medikamenter og strålebehandling, men innenfor hvert av disse områdene har det skjedd en rivende utvikling.
· Det har vært stor utvikling innenfor palliasjon, lindrende behandling og omsorg, jf. Meld. St. 24 (2019 – 2020) Lindrende behandling og omsorg – Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager skal vi leve.
· Kreftsykepleieutdanningen må ta opp i seg endringer og utvikling i kreftomsorgen slik den utvikler seg tversektorielt, medisinsk og teknologisk. Ved siden av å være oppdatert og gi tilstrekkelig faglig spisskompetanse, må studentene øves i kunnskapsbasert praksis, samt gis tverrprofesjonell kompetanse og samhandlingskompetanse.
Vi ser at en videreutdanning på enten 120 eller 90 studiepoeng kan oppfattes som en større utfordring for noen sykepleiere da videreutdanningen vil kreve mer og forløpe over lengre tid. Samtidig tror vi at dersom videreutdanningen ikke legges opp slik at den møter kompetansekravene som stilles til rollen på en god måte, vil dette ha større uheldig effekt på rekruttering over tid.
Det er også et poeng at ulikt omfang på spesialsykepleierutdanningene kan vanskeliggjøre muligheten for harmonisering av innholdet på tvers av videreutdanningene både i de nasjonale retningslinjene og i lokale utdanningsplaner. Tilrettelegging for undervisning og læring på tvers av videreutdanninger i spesialsykepleie tror vi kan gi flere positive effekter. Dette gjelder særlig for tverrfaglig kompetanseutvikling innen brukermedvirkning og helsekompetanse, helhetlige pasientforløp og samhandling, systemforståelse og forbedringsarbeid, samt gi økt forståelse for rolle og kompetanse hos andre yrkesgrupper. Tverrfaglig læringsarenaer kan også stimulere innovasjon og tjenesteutvikling som kan være nyttig for utviklingsarbeidet spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten jobber med, jf. Nasjonal helse- og sykehusplan 2020 – 2023 og Kompetanseløft 2025.
Begrunnelse for å øke fra 60 til 90 studiepoeng
Helsedirektoratet pekte på i vår høringsuttalelse til forslag til forskrift om nasjonal retningslinje for kreftsykepleieutdanning (28.februar 2021) at det var uklart om læringsutbyttene/ kompetanseområdene som ikke spesifikt var rettet mot masterprosjektet, kunne innfris innenfor 60 studiepoeng. Vi er enige i at utvidelse til 90 studiepoeng vil gi bedre ramme for at kandidaten kan oppnå både ønsket bredde og nivå på ønsket kompetanse innenfor de beskrevne kompetanseområdene.
Tjenestene og pasientene har behov for kreftsykepleiere med både bred og avansert kompetanse. Vi tror kompetansen som kreftsykepleieutdanningen skal oppfylle, strekker seg utover hva som kan innfris innenfor 60 studiepoeng. Dette er særlig begrunnet i:
· Kreftsykepleieren skal kunne utøve rollen både i spesialist- og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Kreftsykepleierutdanning må derfor gi studenten en bred systemforståelse.
· Kreftsykdom blir fortsatt behandlet ved hjelp av kirurgi, medikamenter og strålebehandling, men innenfor hvert av disse områdene har det skjedd en rivende utvikling.
· Det har vært stor utvikling innenfor palliasjon, lindrende behandling og omsorg, jf. Meld. St. 24 (2019 – 2020) Lindrende behandling og omsorg – Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager skal vi leve.
· Kreftsykepleieutdanningen må ta opp i seg endringer og utvikling i kreftomsorgen slik den utvikler seg tversektorielt, medisinsk og teknologisk. Ved siden av å være oppdatert og gi tilstrekkelig faglig spisskompetanse, må studentene øves i kunnskapsbasert praksis, samt gis tverrprofesjonell kompetanse og samhandlingskompetanse.
Vi ser at en videreutdanning på enten 120 eller 90 studiepoeng kan oppfattes som en større utfordring for noen sykepleiere da videreutdanningen vil kreve mer og forløpe over lengre tid. Samtidig tror vi at dersom videreutdanningen ikke legges opp slik at den møter kompetansekravene som stilles til rollen på en god måte, vil dette ha større uheldig effekt på rekruttering over tid.
Det er også et poeng at ulikt omfang på spesialsykepleierutdanningene kan vanskeliggjøre muligheten for harmonisering av innholdet på tvers av videreutdanningene både i de nasjonale retningslinjene og i lokale utdanningsplaner. Tilrettelegging for undervisning og læring på tvers av videreutdanninger i spesialsykepleie tror vi kan gi flere positive effekter. Dette gjelder særlig for tverrfaglig kompetanseutvikling innen brukermedvirkning og helsekompetanse, helhetlige pasientforløp og samhandling, systemforståelse og forbedringsarbeid, samt gi økt forståelse for rolle og kompetanse hos andre yrkesgrupper. Tverrfaglig læringsarenaer kan også stimulere innovasjon og tjenesteutvikling som kan være nyttig for utviklingsarbeidet spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten jobber med, jf. Nasjonal helse- og sykehusplan 2020 – 2023 og Kompetanseløft 2025.