Lokalt ansatt ved Den Norske Ambassaden i Washington, DC

Jeg viser til høringsnotatet om endringer i folketrygdloven § 2-5 for lokalt ansatte ved norske utenriksstasjoner, og sender med dette mitt høringssvar som direkte berørt part. Som norsk lokalt ansatt ved en norsk utenriksstasjon vil jeg uttrykke min prinsipielle motstand mot lovforslaget.

UD oppgir at flertallet av lokalt ansatte innenfor EØS ønsker å tilhøre arbeidsstatens trygdesystem, og at dette påvirker rekruttering og muligheten til å beholde personell. Det er imidlertid uklart hvilket faktagrunnlag dette bygger på, da det ikke er dokumentert noen konsultasjon med lokalt ansatte eller vår fagforening UDLAF før høringsutkastet ble offentliggjort.

Interessene til lokalt ansatte EØS-borgere utenfor EØS burde fått langt større oppmerksomhet, ettersom lovforslaget vil ramme denne gruppen hardt. Prosessen, som har foregått uten tilstrekkelig dialog med de berørte, skaper fremtidsfrykt, mistillit og usikkerhet.

Ifølge UD vil ansatte i USA ikke bli direkte berørt dersom lovendringen vedtas, på grunn av den eksisterende trygdeavtalen mellom Norge og USA. Likevel innebærer forslaget en lovfestet svekkelse av våre trygderettigheter. At rettighetene våre hviler på en bilateral avtale med vertslandet er utrygt og uforutsigbart, da avtalen kan endres eller oppheves, og nye lovforslag kan fjerne denne sikkerheten. Jeg motsetter meg derfor lovforslaget på det sterkeste.

Selv om lovforslaget per i dag ikke endrer vilkårene for lokalt ansatte i USA som er pliktige medlemmer av folketrygden, har vi som gruppe opplevd betydelig uforutsigbarhet og endringer i trygdeordninger, helseforsikring og andre naturalytelser som i USA regnes som en del av lønnspakken. Eksempler:

Så langt er det våre kollegaer som ikke er EØS-borgere som har vært hardest rammet, men lovforslaget skaper uro også blant oss som er medlemmer av folketrygden. Dette signaliserer uforutsigbarhet i arbeidsforholdet og at arbeidsgiver i liten grad verdsetter lokalt ansatte.

Dersom lokalt ansatte mister pliktig medlemskap i folketrygden, vil UD og utenriksstasjonene fremstå som langt mindre attraktive arbeidsgivere. Ambassadene har stor nytte av lokalt ansatte som behersker norsk og kjenner norske systemer. Enkelte stillinger krever norsk statsborgerskap og sikkerhetsklarering. Å frata oss retten til pliktig medlemskap svekker UD som arbeidsgiver for EØS-borgere i utlandet og øker risikoen for å miste kvalifiserte medarbeidere.

Lokalt ansatte, både EØS-borgere og andre, bidrar til kontinuitet, kunnskapsdeling og stabil drift ved stasjonene. Gjentatte endringer i lovverk og tolkninger, innskrenking av forsikringsordninger og uforutsigbarhet i arbeidsvilkår svekker tillit og omdømme, og gir inntrykk av at arbeidsgiver ikke verdsetter vårt arbeid. En lovendring vil trolig ha svært negativ effekt på rekruttering.

AID ber høringsinstansene kommentere behovet for overgangsregler. Overgangstiltak er helt nødvendig dersom lovendringen vedtas. Fraværet av slike regler og manglende ansvarstaking i utredningen gjør at forslaget fremstår uforsvarlig etter utredningsinstruksen §§ 2–1 og 2–2. Lovforslaget bør derfor forkastes. Alternativt må det utarbeides en ny høring med konkrete overgangsregler før videre behandling.

Endringer i folketrygdloven må ta hensyn til konsekvensene for lokalt ansatte ved norske utenriksstasjoner, både innenfor og utenfor EØS. Jeg oppfordrer til at lovforslaget forkastes. Dersom endringer likevel gjennomføres, ber jeg om: