HØRINGSSVAR FRA FISKEKJØPERNES FORENING (FIFOR).
Innledningsvis vil FiFor belyse rammevilkårene som gjelder tråleres pliktordning. Hva er dens reelle formål? Her vises til Forskriftens § 1; "Sikre anlegg som bearbeider fisk stabil råstofftilførsel fra torsketrålerflåten."
FiFor vil understreke og oppfordre til at det er dette som må ha fokus/prioritet. Dette med bakgrunn i Nærings- og Fiskeridepartementets (NFD) formulering i Høringsnotatet s.9 andre avsnitt;
"NFD mener at prisen på tilbudspliktig råstoff bør avspeile markedspris i likhet med alt tilbudt råstoff. Formålet med tilbudspliktig råstoff er å sikre tilførsel av råstoff, ikke subsidiert råstoff."
Når det gjelder denne ordningen er det grunn til å minne på hva som er hele utgangspunktet for kvotegrunnlaget (pliktkvotene). Den er gitt til landaktiviteten på dispensasjon kun med det formål å levere råstoff på landanleggets premisser. Her er det snakk om verdiskaping gjennom to ledd og kvotegrunnlagets formål er å gi prioritet til verdiskapingen på land. Det er imidlertid ikke denne prioriteringen som NFD legger til grunn, jfr. sitatet ovenfor. Her prioriteres flåteleddets behov for å optimalisere sin fortjeneste som gjør at dette skjer på bekostning av landaktivitet og pliktordningens hovedformål. Dette er den klareste årsaken (hovedårsaken) til at eierne av trålerflåten tjener stort på havfisket og går med store årlige underskudd (tresifret millioner) på land. For oss andre frittstående kjøpere/tilvirkere betyr dette unødvendig lav lønnsomhet. Det fører også til at i de kystsamfunnene vi driver, blir det lavere sysselsetting og større svekkelse av bosettingen enn om denne fisken var landet fersk og i fair konkurranse.
For øvrig vil vi påpeke et paradoks vedrørende hvordan de ulike regjeringene siden FiFor ble etablert i 2007, har forholdt seg til begrepet subsidiering. I alle år etter at de årlige fiskeriforhandligene opphørte tidlig på 1990-tallet, har subsidier vært et "fy-ord". FiFor sier seg enig med alle aktører som ikke ønsker subsidiering. Her er det enighet med havfiskeaktørene. Det er imidlertid på et generelt grunnlag. Interessene bak havfiskeaktiviteten har derimot lite imot subsidiering når dette forekommer innen egne rekker og til egen gunst. Hvert eneste år møter FiFor sine medlemmer og alle øvrige fiskekjøpere (utenom aktører med egne trålere) denne urettferdige konkurransen i bransjen. Trålerrederiene (2 selskaper) går med store overskudd hvert år. Dette overskuddet - tjent opp på gratis/billige kvoter fra Staten - bruker de til å subsidiere sine landanlegg som hvert år går med store underskudd (mer enn kr 100 mill. pr. år de siste årene). Uavhengig av underskuddene - med god hjelp av subsidiene - har Lerøy og Nergård sine landanlegg bydd opp prisene ved råstoffkjøp fra kystflåten og dermed skapt konkurransevridende forhold i bransjen.
Det er bemerkelsesverdig at våre skiftende regjeringer ikke ser denne vedvarende konkurransevridningen. Når NFD skriver (se sitatet) at formålet er ikke å "subsidiere råstoff", er det akkurat det samme om det er kapitaloverføringen som er subsidieringen eller om det er et prisjustert råstoffkjøp pr. leveranse.
Ved at NFD tilkjennegir samme selektive forståelse og praktisering av subsidiering som trålerflåtens eiere gjør, vil alle kystens frittstående fiskekjøpere/tilvirkere som årlig svarer sine forpliktelser via lønnsom drift (uten subsidiering av noe slag), befinne seg i en konkurransevridende forretningsverden basert på privilegier til noen få utvalgte.
Når vi skal gjøre en nærmere vurdering av Pliktordningen og endringene foreslått i høringsnotatet, blir det riktig å sette det inn i helheten i fiskerinæringen. Helt fra EØS-avtalen ble gjort gjeldende fra 1994, har deler av næringen med de største rederiene i spissen hatt fokus på å utvikle fartøyer innrettet for et størst mulig råstoffmarked nasjonalt som internasjonalt. Denne 25-årige prosessen har nå resultert i en trålerflåte som er vokst ut over alle proposjoner målt mot behovet landanleggene har for egnet kvalitetsfisk til lønnsom bearbeiding. Myndighetene har i nevnte periode innvilget nødvendige liberaliseringsordninger for dette og dermed framelsket den utviklingen vi nå i 2021 er vitne til - et meget lønnsomt havfiske og en meget lite lønnsom industri.
Ser vi til Island som har den praktiske erfaringen og Nofimas forskningsrapporter, forteller de begge at dersom bearbeiding i landanleggene skal oppnå lønnsomhet, må fangstleddet innrette seg mer på å levere fangst mer tilpasset industriens behov. Verdiskapingen må fordeles på begge leddene i verdikjeden. Islandske fartøy leverer ferskt råstoff i mindre kvanta pr. landing og næringa på Island har en merkbart større verdiskaping enn det vi har i Norge. Sammenlignet med dette monner ikke den marginale endringen skissert i høringsnotatet om de skal gi landindustrien bedre vilkår.
Det er påvist en rekke uheldige forhold ved bunntrålfisket som blir mer og mer synlig for hver forurensning- og klimarapport som blir fremlagt, eksempelvis den ferske rapporten som viser at bunntråling frigjør like mye karbon som det samlede utslipp fra landveis trafikk og luftfart. Det er direkte skremmende sett i sammenheng med den grønne omstillingen det er så sterkt behov for.
FiFor oppfordrer til ærlighet om utfordringen som nåværende fiskeadferd står i. Slik havfisket praktiseres med bunntråling, er det ikke bærekraftig. Å pynte på dette med tiltakene som er skissert i høringsnotatet, gir ikke landindustrien nevneverdig bedre vilkår. Slik dette praktiseres avfolker det fiskeriavhengige kystsamfunn noe Riksrevisjonens rapport av 28.04.20 behørig konkluderte med.
Dersom det skal gjøres framskritt når det gjelder fiskeflåtens klimaavtrykk samt øke verdiskapinga i næringa og ikke minst skape rettferdig konkurransevilkår, så må pliktkvotene gradvis overføres til kystflåtens kvoter.
FiFor sitt svar på høringsnotatet er at det for våre medlemmer og for øvrige fiskemottak, er det det samme om tiltakene gjennomføres eller ikke - vilkårene forblir like dårlig uansett. Den endring av terminologi som er foreslått - å bytte ut leveringsplikt med tilbudsplikt - vil vi fraråde på det sterkeste.
For Styret i Fiskekjøpernes Forening
Innledningsvis vil FiFor belyse rammevilkårene som gjelder tråleres pliktordning. Hva er dens reelle formål? Her vises til Forskriftens § 1; "Sikre anlegg som bearbeider fisk stabil råstofftilførsel fra torsketrålerflåten."
FiFor vil understreke og oppfordre til at det er dette som må ha fokus/prioritet. Dette med bakgrunn i Nærings- og Fiskeridepartementets (NFD) formulering i Høringsnotatet s.9 andre avsnitt;
"NFD mener at prisen på tilbudspliktig råstoff bør avspeile markedspris i likhet med alt tilbudt råstoff. Formålet med tilbudspliktig råstoff er å sikre tilførsel av råstoff, ikke subsidiert råstoff."
Når det gjelder denne ordningen er det grunn til å minne på hva som er hele utgangspunktet for kvotegrunnlaget (pliktkvotene). Den er gitt til landaktiviteten på dispensasjon kun med det formål å levere råstoff på landanleggets premisser. Her er det snakk om verdiskaping gjennom to ledd og kvotegrunnlagets formål er å gi prioritet til verdiskapingen på land. Det er imidlertid ikke denne prioriteringen som NFD legger til grunn, jfr. sitatet ovenfor. Her prioriteres flåteleddets behov for å optimalisere sin fortjeneste som gjør at dette skjer på bekostning av landaktivitet og pliktordningens hovedformål. Dette er den klareste årsaken (hovedårsaken) til at eierne av trålerflåten tjener stort på havfisket og går med store årlige underskudd (tresifret millioner) på land. For oss andre frittstående kjøpere/tilvirkere betyr dette unødvendig lav lønnsomhet. Det fører også til at i de kystsamfunnene vi driver, blir det lavere sysselsetting og større svekkelse av bosettingen enn om denne fisken var landet fersk og i fair konkurranse.
For øvrig vil vi påpeke et paradoks vedrørende hvordan de ulike regjeringene siden FiFor ble etablert i 2007, har forholdt seg til begrepet subsidiering. I alle år etter at de årlige fiskeriforhandligene opphørte tidlig på 1990-tallet, har subsidier vært et "fy-ord". FiFor sier seg enig med alle aktører som ikke ønsker subsidiering. Her er det enighet med havfiskeaktørene. Det er imidlertid på et generelt grunnlag. Interessene bak havfiskeaktiviteten har derimot lite imot subsidiering når dette forekommer innen egne rekker og til egen gunst. Hvert eneste år møter FiFor sine medlemmer og alle øvrige fiskekjøpere (utenom aktører med egne trålere) denne urettferdige konkurransen i bransjen. Trålerrederiene (2 selskaper) går med store overskudd hvert år. Dette overskuddet - tjent opp på gratis/billige kvoter fra Staten - bruker de til å subsidiere sine landanlegg som hvert år går med store underskudd (mer enn kr 100 mill. pr. år de siste årene). Uavhengig av underskuddene - med god hjelp av subsidiene - har Lerøy og Nergård sine landanlegg bydd opp prisene ved råstoffkjøp fra kystflåten og dermed skapt konkurransevridende forhold i bransjen.
Det er bemerkelsesverdig at våre skiftende regjeringer ikke ser denne vedvarende konkurransevridningen. Når NFD skriver (se sitatet) at formålet er ikke å "subsidiere råstoff", er det akkurat det samme om det er kapitaloverføringen som er subsidieringen eller om det er et prisjustert råstoffkjøp pr. leveranse.
Ved at NFD tilkjennegir samme selektive forståelse og praktisering av subsidiering som trålerflåtens eiere gjør, vil alle kystens frittstående fiskekjøpere/tilvirkere som årlig svarer sine forpliktelser via lønnsom drift (uten subsidiering av noe slag), befinne seg i en konkurransevridende forretningsverden basert på privilegier til noen få utvalgte.
Når vi skal gjøre en nærmere vurdering av Pliktordningen og endringene foreslått i høringsnotatet, blir det riktig å sette det inn i helheten i fiskerinæringen. Helt fra EØS-avtalen ble gjort gjeldende fra 1994, har deler av næringen med de største rederiene i spissen hatt fokus på å utvikle fartøyer innrettet for et størst mulig råstoffmarked nasjonalt som internasjonalt. Denne 25-årige prosessen har nå resultert i en trålerflåte som er vokst ut over alle proposjoner målt mot behovet landanleggene har for egnet kvalitetsfisk til lønnsom bearbeiding. Myndighetene har i nevnte periode innvilget nødvendige liberaliseringsordninger for dette og dermed framelsket den utviklingen vi nå i 2021 er vitne til - et meget lønnsomt havfiske og en meget lite lønnsom industri.
Ser vi til Island som har den praktiske erfaringen og Nofimas forskningsrapporter, forteller de begge at dersom bearbeiding i landanleggene skal oppnå lønnsomhet, må fangstleddet innrette seg mer på å levere fangst mer tilpasset industriens behov. Verdiskapingen må fordeles på begge leddene i verdikjeden. Islandske fartøy leverer ferskt råstoff i mindre kvanta pr. landing og næringa på Island har en merkbart større verdiskaping enn det vi har i Norge. Sammenlignet med dette monner ikke den marginale endringen skissert i høringsnotatet om de skal gi landindustrien bedre vilkår.
Det er påvist en rekke uheldige forhold ved bunntrålfisket som blir mer og mer synlig for hver forurensning- og klimarapport som blir fremlagt, eksempelvis den ferske rapporten som viser at bunntråling frigjør like mye karbon som det samlede utslipp fra landveis trafikk og luftfart. Det er direkte skremmende sett i sammenheng med den grønne omstillingen det er så sterkt behov for.
FiFor oppfordrer til ærlighet om utfordringen som nåværende fiskeadferd står i. Slik havfisket praktiseres med bunntråling, er det ikke bærekraftig. Å pynte på dette med tiltakene som er skissert i høringsnotatet, gir ikke landindustrien nevneverdig bedre vilkår. Slik dette praktiseres avfolker det fiskeriavhengige kystsamfunn noe Riksrevisjonens rapport av 28.04.20 behørig konkluderte med.
Dersom det skal gjøres framskritt når det gjelder fiskeflåtens klimaavtrykk samt øke verdiskapinga i næringa og ikke minst skape rettferdig konkurransevilkår, så må pliktkvotene gradvis overføres til kystflåtens kvoter.
FiFor sitt svar på høringsnotatet er at det for våre medlemmer og for øvrige fiskemottak, er det det samme om tiltakene gjennomføres eller ikke - vilkårene forblir like dårlig uansett. Den endring av terminologi som er foreslått - å bytte ut leveringsplikt med tilbudsplikt - vil vi fraråde på det sterkeste.
For Styret i Fiskekjøpernes Forening