Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir)

1. Hvilke endringer i samfunnet (eller i bestemte sektorer) gir behov for endringer eller forsterket innsats innenfor forskning og høyere utdanning i årene som kommer?

Den digitale revolusjonen har endret samfunnet vårt på mange måter. Barn og unge er storforbrukere av digitalt innhold, og samhandler i økende grad med andre gjennom sosiale medier og spill. Dette gjør det stadig viktigere å være til stede på de digitale flatene der jevnaldrende er. Digitale plattformer og digitale ferdigheter er viktige både i fritid og skolearbeid. Samtidig har digitaliseringen skapt nye arenaer for spredning av uønsket innhold. Digitale flater brukes til mobbing, diskriminering, overgrep og spredning av hat. Barn og unge blir også utsatt for innhold som de ikke er modne for å håndtere. Negative erfaringer på digitale flater kan ha langsiktige konsekvenser som bør følges nøye med på. Også digitalt utenforskap – når barn og unge ikke deltar digitalt på linje med jevnaldrende – kan ha skadelige konsekvenser både kortsiktig og i et livsløpsperspektiv. Forskning og annen kunnskapsinnhenting kan gi oss et bedre bilde av situasjonen, og kan også bidra til utvikling av tiltak som kan forsterke positive og begrense negative konsekvenser av digitaliseringen.

Bufdir mener det er særlig behov for forskning som belyser hvordan overgangen til et digitalt samfunn påvirker utsatte gruppers muligheter til å være en del av samfunnet på linje med andre, samt forskning som bidrar til å utvikle tiltak/systemene slik at også utsatte grupper kan delta på linje med andre.

Digitaliseringen har gjort mange tjenester og tilbud mer tilgjengelige for befolkningen, men det har også ført til nye utfordringer. Noen digitale tjenester og tilbud er utilgjengelige for enkelte befolkningsgrupper. Personer med verge og personer uten norsk statsborgerskap har f.eks. ofte ikke BankID, og er dermed utestengt fra å benytte digitale tjenester der BankID brukes som innloggingsløsning. Andre har sensoriske, fysiske eller andre funksjonsnedsettelser som vanskeliggjør tilgangen til digitale tjenester.

Teknologi som benytter kunstig intelligens (KI) kan ha diskriminerende effekter, f.eks. ved å ikke være tilpasset hele befolkningsmangfoldet, ved å reprodusere stereotypier eller utnytte sårbarhet. Diskriminerende effekter ved bruk av ny teknologi er omtalt både av Europarådet (jf. https://rm.coe.int/cahai-2020-23-final-eng-feasibility-study-/1680a0c6da) og i EU-kommisjonens forslag til regulering av KI. Diskriminering er også aktualisert gjennom bruk av sensorteknologi og tingenes internett (IoT), som kan innebære nye former for tvang og overvåkning av diskriminerte grupper.

Perspektivmeldingen 2021 tyder på at det blir mindre handlingsrom i offentlige budsjetter i årene som kommer. Dette vil få konsekvenser for velferdstjenestene, og det må derfor legges langsiktige planer for et mer bærekraftig velferdssystem. Til dette trenger vi kunnskap, blant annet om hvordan tiltak og tjenester kan bli mer effektive og tilpasset brukernes behov.

Større reformer om ansvarsdeling, organisering av tjenester etc. har ofte effektivisering som et av målene. Et eksempel er Barnevernsreformen, som trer i kraft i 2022. Den skal gi mer ansvar til kommunene på barnevernsområdet, og styrke kommunenes forebyggende arbeid og tidlig innsats i hele oppvekstsektoren. Bakgrunnen for å flytte mer ansvar til kommunene på barnevernsområdet, er kommunenes nærhet til familiene og innsikten i barnas og foreldrenes behov. Reformen regulerer først og fremst barnevernet, men målene i reformen nås gjennom endringer i hele oppvekstsektoren i kommunene. Denne typen reformer må følges med forskning, slik at vi får kunnskap om hvorvidt målene nås og om sluttbrukerne får bedre tiltak og tjenester.

Et bærekraftig velferdssystem krever også at tjenestene har tilgjengelig en bred vifte av gode tiltak, slik at de kan møte behovene hos ulike brukergrupper. På barneverns- og foreldrestøttefeltet finnes det en rekke forskningsbaserte tiltak fra utlandet, men de må tilpasses en norsk kontekst. De må også evalueres for å få kunnskap om hvorvidt de er effektive og hensiktsmessige i den konteksten de brukes.

Antallet barn som vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt er økende. Mens vel 4 % bodde i familier med vedvarende lav inntekt i 1999, har denne andelen vokst til 11,7 % i 2019 (Bufdir.no). Dette innebærer en risiko for å oppleve negative konsekvenser av fattigdom for over 100 000 barn i Norge i dag.

En vanskelig økonomisk situasjon kan påvirke barn både på kort og lang sikt. Det kan skape følelse av utenforskap når barn f.eks. ikke har råd til å delta i fritidsaktiviteter. Å vokse opp i en familie med store levekårsutfordringer øker også sannsynligheten for varig utenforskap, og påvirker blant annet helse, skolegang, arbeidsliv og sosiale relasjoner.

Marginalisering kan også henge sammen med erfaringer med vold og overgrep, helseutfordringer, rus og omsorgssvikt. Ofte spiller disse faktorene sammen og forsterker hverandre. Vi vet at de barna som strever på flere livsområder, som trenger tiltak og tjenester fra flere instanser, er de som får minst hjelp. Dette er situasjonen for en del av barna i barnevernet. Det er behov for forskning som kan bidra til å utvikle tiltak og tjenester som møter disse utfordringene, og som kan forebygge varig utenforskap.

Utenforskap har store kostnader både for den enkelte og for samfunnet. Samfunnsøkonomiske analyser viser at det er stort potensiale for innsparing ved å forebygge utenforskap framfor å reparere. F.eks. koster et gjennomsnittlig hjelpetiltak for et barn i barnevernet ca. 100 000 i året, mens et omsorgstiltak i snitt koster ca. 1,5 millioner (jf. delrapporten om forskning til BU21-strategien (https://www.barnunge21.no/siteassets/bu21_forskning_trykk.pdf).

Norge er bundet av en rekke internasjonale konvensjoner som gir føringer for norske velferdstjenester. EMD-dommene fra barnevernsfeltet de senere årene har f.eks. medført endringer både i regelverk og faglige føringer for praksis i barnevernet. Bufdir har allerede igangsatt noe forskning om hvilke endringer som skjer i praksis som følge av dommene. Det er viktig at denne typen endringer følges av forskning, slik at får kunnskap om hvilke konsekvenser de har for berørte tjenester, barn og foreldre.

Bufdir har ingen forslag til endring av målene.

Bufdir har ingen andre innspill