Høringsuttalelse fra Landbrukskontoret i Tønsberg kommune – endring i forskrift om produksjonstilskudd og avløsertilskudd i jordbruket
Det er positivt at det i forskriftens § 4 tredje og fjerde ledd gis mulighet til å avkorte produksjonstilskuddet, istedenfor å medføre avslag på hele tilskuddsbeløpet. Med gode retningslinjer kan dette bidra til en reell forvaltning av forskriftens hensikter. Dagens ordlyd gjør det svært vanskelig/umulig å håndtere regelverket, gir risiko for håndtering på en tilfeldig måte med svært store konsekvenser for enkelte, og kan lett gi forskjellsbehandling mellom gårdbrukere og kommuner. Vi tar ikke stilling til om tredje og fjerde ledd skal knyttes opp som selvstendige krav i lov eller forskrift.
Foreslåtte endringer gjelder både tredje og fjerde ledd, og bør følges opp med gode og konkrete presiseringer i rundskrivet, Produksjonstilskudd og avløsertilskudd – kommentarer til regelverket , og i veilederen Søkeveiledning for produksjonstilskudd og avløsertilskudd . Presiseringene bør skrives i klarspråk for å gjøre det enklere for bønder og forvaltning å forstå og praktisere regelverket.
Forskriftens § 4 tredje ledd, inngrep som forringer kulturlandskapet:
I dagens regelverk kan konsekvensene bli svært store for mindre tiltak som er i grenseland mellom skjøtsel og inngrep som forringer kulturlandskapet. Tiltakene er som regel av mindre art, mens tap av tilskuddet kan bli kroken på døra for gårdbrukeren. Avkortingsmuligheter er her ønskelig. Tønsberg kommune har opplevd at f.eks sprøyting flere meter ut i kantvegetasjon rundt jorder ikke har gitt vedtak om regelverksbrudd av Mattilsynet. De har heller gitt brukeren muligheten til å lukke avvik. En hendelse som forringer kulturlandskapet, og som det hadde vært naturlig å gi avkorting på etter forskrift om produksjonstilskudd og avløsertilskudd § 11, første ledd (Avkorting ved regelverksbrudd). Siden inngrepet er regulert av annet regelverk (forskrift om plantevernmidler, § 19 andre ledd), og myndigheten ikke fatter vedtak, kan ikke kommunen avkorte etter intensjonen. Etter intensjonen i regelverket bør kommunen kunne avkorte der det åpenbart er gjort inngrep i kulturlandskapet, og hvor annen myndighet ikke fatter vedtak, eller inngrepet er så begrenset at det ikke vil være naturlig å dra saken om annen myndighet. Bruk av avkorting, eller mulighet for bruk av avkorting, er en effektiv måte for kommunal forvaltning til å endre adferden hos gårdbrukere. Dagens regelverk er verken forståelig gårdbrukere og forvaltning, eller egnet til oppfølging.
Forskriftens § 4 fjerde ledd, krav til vegetasjonssone.
Mange steder i vår kommune gir jordarbeiding nær vassdraget økt utrasing og økt erosjon. Det blir dessverre drevet jordarbeiding svært nær bekkekantene mange steder, men de færreste steder så nær som 2 meter. I de fleste tilfeller er det ikke praktisk gjennomførbart å kjøre så nær vannet. Et minstemål på 2 meter som eneste beskrivelse av avstand til vann, gir lite informasjon knyttet til hensikten med avstandskravet. Det bør stå mer utfyllende om hensikten med avstandskravet og krav til sonen, slik opprinnelig tekst har det. Forslaget innebærer at man i praksis kan jordarbeide og dyrke i en bratt elveskråning der 2 meter er langt fra nok til å motvirke avrenning. Det kan være vanskelig å hjemle en avkorting med definisjonen «minst 2 meter», når det i forskriften ikke antydes mer hva skjønnet skal gå ut på. Bruk av annet regelverk som Vannressursloven er for byråkratisk, og vil kun bli brukt i mer alvorlige tilfeller.
Både av hensyn til vannet og til jordbruksjorda trengs et regelverk som ivaretar kantsonene bedre. Dersom kantsonene ble kartlagt og kartet ble knyttet til PT-regelverket og kommuneplanens arealdel, ville vi fått et tydelig og forhåpentligvis forsvarlig utgangspunkt. I dag er det valgfritt for kommunen å kartlegge kantsonene og gi bestemmelser til dem med mindre noen ber kommunen om det. Det er en stor og utfordrende jobb å lage et slikt kart, men ville vært avklarende for både bøndene og forvaltningen og gitt utgangspunkt for en forvaltning av ressursene som er mer forsvarlig.
Kommunen må med hjemmel i forskriften gis mulighet til å kunne vurdere hva som er brei nok sone mot vassdrag. Den må også kunne forstås av gårdbrukerne. Da bør det være mer tekst i forskriften § 4 fjerde ledd, lignende opprinnelig tekst har. Avkorting basert på en skjønnsmessig fastsatt kantsone uten noen kriterier er vanskelig, og vil føre til stor usikkerhet og fare for forskjellsbehandling. Forslag til tekst til fjerde ledd kan være slik:
Tilskuddet kan avkortes dersom arealet ikke har vegetasjonssone på minst 2 meter og minst dobbelt så bred som høydeforskjellen mellom dyrket mark og vannkant mot vassdrag med årssikker vannføring . Bredden på vegetasjonssonen måles horisontalt fra vassdragets normalvannstand. Vegetasjonssonen skal være tilstrekkelig bred til å motvirke avrenning til åpent vann under normal vannføring. Vegetasjonssonen kan ikke jordarbeides.
I teksten bør det stå at 2 meter er horisontal avstand. Det er også viktig at hellingsgraden til vassdraget blir formidlet, da den har stor betydning for utrasing, og en hovedårsak til at den horisontale avstanden bør være mer enn 2 meter. Det er vanlig i flate områder at utløp av drensrør ut i bekk ligger på 80 cm – 1 meter lavere enn jordekanten/brytningskanten på jordet, og utløpet ligger nær vannflaten. Da vil en vegetasjonssone på 2 meter være dobbelt så bred som høydeforskjellen. I tillegg er det store forskjeller på jordstabilitet rundt omkring i landet. Det vil derfor være viktig for et godt skjønn å beholde teksten « Vegetasjonssonen skal være tilstrekkelig bred til å motvirke avrenning til åpent vann under normal vannføring» fra opprinnelig ordlyd.
For å sikre mest mulig likebehandling er det viktig at det lages et sett med kriterier for vurdering av skjønnet. Denne informasjonen må være lett tilgjengelig i den årlige veiledningen til produksjonstilskudd og avløsertilskudd, og i rundskrivet «Kommentarer til produksjonstilskudd og avløsertilskudd». Det er spesielt viktig med tilstrekkelig avstand fra brytningskanten på jordet og ned til vannkanten, og hellingsgraden mellom der det jordarbeides og vannkanten. Dagens tunge maskiner gjør at det hellingsgraden er viktig å poengtere, da disse maskinene trykker jorda ned og ut til siden i større grad enn før på de fleste jordtyper, og særlig ved fuktige forhold.
PT-regelverket har effekt. Det er det eneste regelverket som gir et konkret avstandskrav mellom vannkant og jordarbeiding. Avstandskravet er en minimumsavstand som skal ta høyde for variasjonene i landet. Avstandskravet er mange steder langt fra tilstrekkelig til å gi en god beskyttelse mot avrenning fra jordet. Her vil RMP-tiltak, SMIL-tiltak og regelverk i kommuneplanens arealdel kunne gi mer lokalt tilpassede og effektive tiltak mot avrenning. Kravene i Vannressursloven vil sikre noe effekt fra jordet, men like viktig stabilitet i kantene mot vassdrag, og redusert avrenning i bekke-/elveløpet.
Det er positivt at det i forskriftens § 4 tredje og fjerde ledd gis mulighet til å avkorte produksjonstilskuddet, istedenfor å medføre avslag på hele tilskuddsbeløpet. Med gode retningslinjer kan dette bidra til en reell forvaltning av forskriftens hensikter. Dagens ordlyd gjør det svært vanskelig/umulig å håndtere regelverket, gir risiko for håndtering på en tilfeldig måte med svært store konsekvenser for enkelte, og kan lett gi forskjellsbehandling mellom gårdbrukere og kommuner. Vi tar ikke stilling til om tredje og fjerde ledd skal knyttes opp som selvstendige krav i lov eller forskrift.
Foreslåtte endringer gjelder både tredje og fjerde ledd, og bør følges opp med gode og konkrete presiseringer i rundskrivet, Produksjonstilskudd og avløsertilskudd – kommentarer til regelverket , og i veilederen Søkeveiledning for produksjonstilskudd og avløsertilskudd . Presiseringene bør skrives i klarspråk for å gjøre det enklere for bønder og forvaltning å forstå og praktisere regelverket.
Forskriftens § 4 tredje ledd, inngrep som forringer kulturlandskapet:
I dagens regelverk kan konsekvensene bli svært store for mindre tiltak som er i grenseland mellom skjøtsel og inngrep som forringer kulturlandskapet. Tiltakene er som regel av mindre art, mens tap av tilskuddet kan bli kroken på døra for gårdbrukeren. Avkortingsmuligheter er her ønskelig. Tønsberg kommune har opplevd at f.eks sprøyting flere meter ut i kantvegetasjon rundt jorder ikke har gitt vedtak om regelverksbrudd av Mattilsynet. De har heller gitt brukeren muligheten til å lukke avvik. En hendelse som forringer kulturlandskapet, og som det hadde vært naturlig å gi avkorting på etter forskrift om produksjonstilskudd og avløsertilskudd § 11, første ledd (Avkorting ved regelverksbrudd). Siden inngrepet er regulert av annet regelverk (forskrift om plantevernmidler, § 19 andre ledd), og myndigheten ikke fatter vedtak, kan ikke kommunen avkorte etter intensjonen. Etter intensjonen i regelverket bør kommunen kunne avkorte der det åpenbart er gjort inngrep i kulturlandskapet, og hvor annen myndighet ikke fatter vedtak, eller inngrepet er så begrenset at det ikke vil være naturlig å dra saken om annen myndighet. Bruk av avkorting, eller mulighet for bruk av avkorting, er en effektiv måte for kommunal forvaltning til å endre adferden hos gårdbrukere. Dagens regelverk er verken forståelig gårdbrukere og forvaltning, eller egnet til oppfølging.
Forskriftens § 4 fjerde ledd, krav til vegetasjonssone.
Mange steder i vår kommune gir jordarbeiding nær vassdraget økt utrasing og økt erosjon. Det blir dessverre drevet jordarbeiding svært nær bekkekantene mange steder, men de færreste steder så nær som 2 meter. I de fleste tilfeller er det ikke praktisk gjennomførbart å kjøre så nær vannet. Et minstemål på 2 meter som eneste beskrivelse av avstand til vann, gir lite informasjon knyttet til hensikten med avstandskravet. Det bør stå mer utfyllende om hensikten med avstandskravet og krav til sonen, slik opprinnelig tekst har det. Forslaget innebærer at man i praksis kan jordarbeide og dyrke i en bratt elveskråning der 2 meter er langt fra nok til å motvirke avrenning. Det kan være vanskelig å hjemle en avkorting med definisjonen «minst 2 meter», når det i forskriften ikke antydes mer hva skjønnet skal gå ut på. Bruk av annet regelverk som Vannressursloven er for byråkratisk, og vil kun bli brukt i mer alvorlige tilfeller.
Både av hensyn til vannet og til jordbruksjorda trengs et regelverk som ivaretar kantsonene bedre. Dersom kantsonene ble kartlagt og kartet ble knyttet til PT-regelverket og kommuneplanens arealdel, ville vi fått et tydelig og forhåpentligvis forsvarlig utgangspunkt. I dag er det valgfritt for kommunen å kartlegge kantsonene og gi bestemmelser til dem med mindre noen ber kommunen om det. Det er en stor og utfordrende jobb å lage et slikt kart, men ville vært avklarende for både bøndene og forvaltningen og gitt utgangspunkt for en forvaltning av ressursene som er mer forsvarlig.
Kommunen må med hjemmel i forskriften gis mulighet til å kunne vurdere hva som er brei nok sone mot vassdrag. Den må også kunne forstås av gårdbrukerne. Da bør det være mer tekst i forskriften § 4 fjerde ledd, lignende opprinnelig tekst har. Avkorting basert på en skjønnsmessig fastsatt kantsone uten noen kriterier er vanskelig, og vil føre til stor usikkerhet og fare for forskjellsbehandling. Forslag til tekst til fjerde ledd kan være slik:
Tilskuddet kan avkortes dersom arealet ikke har vegetasjonssone på minst 2 meter og minst dobbelt så bred som høydeforskjellen mellom dyrket mark og vannkant mot vassdrag med årssikker vannføring . Bredden på vegetasjonssonen måles horisontalt fra vassdragets normalvannstand. Vegetasjonssonen skal være tilstrekkelig bred til å motvirke avrenning til åpent vann under normal vannføring. Vegetasjonssonen kan ikke jordarbeides.
I teksten bør det stå at 2 meter er horisontal avstand. Det er også viktig at hellingsgraden til vassdraget blir formidlet, da den har stor betydning for utrasing, og en hovedårsak til at den horisontale avstanden bør være mer enn 2 meter. Det er vanlig i flate områder at utløp av drensrør ut i bekk ligger på 80 cm – 1 meter lavere enn jordekanten/brytningskanten på jordet, og utløpet ligger nær vannflaten. Da vil en vegetasjonssone på 2 meter være dobbelt så bred som høydeforskjellen. I tillegg er det store forskjeller på jordstabilitet rundt omkring i landet. Det vil derfor være viktig for et godt skjønn å beholde teksten « Vegetasjonssonen skal være tilstrekkelig bred til å motvirke avrenning til åpent vann under normal vannføring» fra opprinnelig ordlyd.
For å sikre mest mulig likebehandling er det viktig at det lages et sett med kriterier for vurdering av skjønnet. Denne informasjonen må være lett tilgjengelig i den årlige veiledningen til produksjonstilskudd og avløsertilskudd, og i rundskrivet «Kommentarer til produksjonstilskudd og avløsertilskudd». Det er spesielt viktig med tilstrekkelig avstand fra brytningskanten på jordet og ned til vannkanten, og hellingsgraden mellom der det jordarbeides og vannkanten. Dagens tunge maskiner gjør at det hellingsgraden er viktig å poengtere, da disse maskinene trykker jorda ned og ut til siden i større grad enn før på de fleste jordtyper, og særlig ved fuktige forhold.
PT-regelverket har effekt. Det er det eneste regelverket som gir et konkret avstandskrav mellom vannkant og jordarbeiding. Avstandskravet er en minimumsavstand som skal ta høyde for variasjonene i landet. Avstandskravet er mange steder langt fra tilstrekkelig til å gi en god beskyttelse mot avrenning fra jordet. Her vil RMP-tiltak, SMIL-tiltak og regelverk i kommuneplanens arealdel kunne gi mer lokalt tilpassede og effektive tiltak mot avrenning. Kravene i Vannressursloven vil sikre noe effekt fra jordet, men like viktig stabilitet i kantene mot vassdrag, og redusert avrenning i bekke-/elveløpet.