Norsk Sjøoffisersforbund (NSOF) er klar over at ordningen med uføretrygd er og har vært gjenstand for mye diskusjon, både når det gjelder størrelse og utforming og ikke minst hva som skal kreves av mottakerne. NSOF går ikke inn på denne diskusjonen her og har således ingen mening om i hvilken grad folk urettmessig mottar trygd. For mange mottakere er utnyttelse av en eventuell restarbeidsevne heller ikke en reell problemstilling, men for de tilfeller hvor det faktisk er en viss restarbeidsevne ønsker vi å knytte noen kommentarer til hvordan man kan legge til rette for dette. Utnyttelse av restarbeidsevne er viktig både av hensyn til økonomien i ordningen, samtidig som det kan være med på å gi mottakerne en mer meningsfull hverdag og et økonomisk løft. Utnyttelse av restarbeidsevne er også en anerkjennelse av den yrkesmessige kompetanse og erfaring den trygdede tidligere har opparbeidet seg.
Norsk Sjøoffisersforbund vil først komme med en kommentar knyttet til personer i varig tilrettelagt arbeid (VTA). Vi støtter her departementets syn på at beløpsgrensen 1G bør opprettholdes. Norsk Forbund for Utviklingshemmede har i sitt høringssvar pekt på at denne bonuslønnen er viktig for å gi opplevelsen av en meningsfylt hverdag og at den således er en viktig motivasjonsfaktor, og NSOF løfter frem denne vurderingen. Imidlertid vil vi også bemerke at personer i VTA er i en litt annen kategori enn det høringen ellers dreier seg om; nemlig personer som mottar uføretrygd men som samtidig på mindre permanent/varig basis vil forsøke å utnytte restarbeidsevnen i den grad det er mulig. Det er derfor ikke unaturlig med litt ulike regelverk for disse to gruppene.
For personer som mottar uføretrygd, både helt og delvis, har det en verdi at muligheten for erverve inntekt, liten som stor, oppleves som fleksibel. Ikke bare bidrar det til at man lettere vil forsøke å øke restarbeidsevnen sin (eksempelvis å øke det ukentlige timeantallet), men samtidig gir fleksibiliteten mulighet til å trappe ned i de perioder det er nødvendig. Nye behandlingsformer og medisinsk utvikling for øvrig vil åpenbart kunne bidra til at enkelte kan øke sin restarbeidsevne, og det er da formålstjenlig at muligheten for prøve ut dette er fleksibel uten at man må gå veien om veien om en ny vurdering av graden av uførhet.
NSOF organiserer i svært liten grad personer som mottar uføretrygd og som samtidig utfører arbeid av en viss grad. Blant annet skyldes dette at arbeid om bord i liten grad er tilrettelagt for delvis uføre. Sjøfolk er underlagt strenge helsekrav blant annet med tanke på innsats i en nødsituasjon, og da vil ofte selv en liten grad av uførhet medføre at man ikke får den helseerklæring som er nødvendig for å tjenestegjøre om bord.
Våre medlemmer innehar en verdifull erfaringsbasert operativ kompetanse som den landbaserte næringen ofte etterspør. Videre har våre medlemmer ofte et relativt høyt inntektsnivå og de stillinger/ tjenester hvor en uføretrygdet sjømann vil kunne ha benyttet sin restarbeidsevne er i mange tilfeller godt betalt. For dem vil en inntektsgrense på 0,4 G slik dagens regler innebærer medføre at «terskelen» for å utnytte sin restarbeidsevne fullt ut blir ytterligere forsterket. Blant annet som et resultat av at punktet hvor det oppleves mindre økonomisk lønnsomt å videre øke restarbeidsevnen, inntreffer på et tidligere tidspunkt.
Sett i lys av at NSOF også støtter prinsippet om at uføretrygd skal være en erstatning for inntekt i den grad inntekten uteblir, altså at uføretrygden rent prinsipielt bør avkortes fra første krone i inntekt, mener vi en modell hvor man får en delvis avkortning opp til 1,0-1,2G er å anbefale. Imidlertid kan det helt klart være praktiske hensyn som ligger bak å samtidig ha et fribeløp, men størrelsen på dette er andre mer egnet til å vurdere. Kanskje er 0,1G slik modell c) innebærer for lavt, samtidig har økt automatisering knyttet til rapportering av inntekt, pensjonsgrunnlag (nå kommer også pensjon fra første krone), også gjort at de praktiske hensyn til et fribeløp ikke nødvendigvis trenger å innebære et fribeløp på 0,4G.
Norsk Sjøoffisersforbund vil først komme med en kommentar knyttet til personer i varig tilrettelagt arbeid (VTA). Vi støtter her departementets syn på at beløpsgrensen 1G bør opprettholdes. Norsk Forbund for Utviklingshemmede har i sitt høringssvar pekt på at denne bonuslønnen er viktig for å gi opplevelsen av en meningsfylt hverdag og at den således er en viktig motivasjonsfaktor, og NSOF løfter frem denne vurderingen. Imidlertid vil vi også bemerke at personer i VTA er i en litt annen kategori enn det høringen ellers dreier seg om; nemlig personer som mottar uføretrygd men som samtidig på mindre permanent/varig basis vil forsøke å utnytte restarbeidsevnen i den grad det er mulig. Det er derfor ikke unaturlig med litt ulike regelverk for disse to gruppene.
For personer som mottar uføretrygd, både helt og delvis, har det en verdi at muligheten for erverve inntekt, liten som stor, oppleves som fleksibel. Ikke bare bidrar det til at man lettere vil forsøke å øke restarbeidsevnen sin (eksempelvis å øke det ukentlige timeantallet), men samtidig gir fleksibiliteten mulighet til å trappe ned i de perioder det er nødvendig. Nye behandlingsformer og medisinsk utvikling for øvrig vil åpenbart kunne bidra til at enkelte kan øke sin restarbeidsevne, og det er da formålstjenlig at muligheten for prøve ut dette er fleksibel uten at man må gå veien om veien om en ny vurdering av graden av uførhet.
NSOF organiserer i svært liten grad personer som mottar uføretrygd og som samtidig utfører arbeid av en viss grad. Blant annet skyldes dette at arbeid om bord i liten grad er tilrettelagt for delvis uføre. Sjøfolk er underlagt strenge helsekrav blant annet med tanke på innsats i en nødsituasjon, og da vil ofte selv en liten grad av uførhet medføre at man ikke får den helseerklæring som er nødvendig for å tjenestegjøre om bord.
Våre medlemmer innehar en verdifull erfaringsbasert operativ kompetanse som den landbaserte næringen ofte etterspør. Videre har våre medlemmer ofte et relativt høyt inntektsnivå og de stillinger/ tjenester hvor en uføretrygdet sjømann vil kunne ha benyttet sin restarbeidsevne er i mange tilfeller godt betalt. For dem vil en inntektsgrense på 0,4 G slik dagens regler innebærer medføre at «terskelen» for å utnytte sin restarbeidsevne fullt ut blir ytterligere forsterket. Blant annet som et resultat av at punktet hvor det oppleves mindre økonomisk lønnsomt å videre øke restarbeidsevnen, inntreffer på et tidligere tidspunkt.
Sett i lys av at NSOF også støtter prinsippet om at uføretrygd skal være en erstatning for inntekt i den grad inntekten uteblir, altså at uføretrygden rent prinsipielt bør avkortes fra første krone i inntekt, mener vi en modell hvor man får en delvis avkortning opp til 1,0-1,2G er å anbefale. Imidlertid kan det helt klart være praktiske hensyn som ligger bak å samtidig ha et fribeløp, men størrelsen på dette er andre mer egnet til å vurdere. Kanskje er 0,1G slik modell c) innebærer for lavt, samtidig har økt automatisering knyttet til rapportering av inntekt, pensjonsgrunnlag (nå kommer også pensjon fra første krone), også gjort at de praktiske hensyn til et fribeløp ikke nødvendigvis trenger å innebære et fribeløp på 0,4G.
Oppsummert
NSOF støtter prinsippet bak og forslaget om en halv reduksjon av uføretrygd mot inntekt inntil 1,0 / 1,2 G (altså modell a – c), men ser helt klart praktiske fordeler ved å ha en lite fribeløp og vi lander derfor på å anbefale modell c.