Vi henviser til formålet med høringen om å styrke utlendingens rettsikkerhet og ønsker å bidra inn med våre erfaringer og synspunkter. Støttegruppa for Farida har fulgt med utlendingsmyndighetenes saksbehandling i perioden 2010-2021.
E tter å ha sett utfordringer og konsekvenser av asylpolitikkens innstramninger og UNEs behandling av saken, ønsker vi å bidra inn i denne høringen med følgende:
I perioden 2015-2018 vant Farida saken sin i alle tre rettsinstanser. Utvisningsvedtaket ble kjent ugyldig av Høyesterett (Farida 1). UDI og UNE har aldri trodd på asylhistorien til familien. Den ble grundig gjennomgått i rett en og konkludert som troverdig av Oslo Tingrett (2015). UNE ble dømt både av Borgarting lagmannsrett (2017) og Høyesterett (2018) for feil faktavurdering knyttet til sikkerhetssituasjonen på hjemstedet og feil rettsanvendelse av opphørsnormen. Vi forventet etter dette at UNE ville omgjøre vedtaket og få familien brakt hjem til Dokka. Det som skjedde, var at samme nemndleder som tidligere hadde behandlet saken, fikk den tilbake. Ved tvil skal saker behandles i nemd hos UNE. Nemndleder mente at saken ikke reiste spørsmål om tvil, til tross for at tre rettsinstanser hadde kjent UNEs vedtaket ugyldig. Nemndleder valgte å behandle saken på nytt, alene. Han tilsidesatte de rettskraftige dommene, tok omkamp på temaer UNE hadde tapt på og la til en helt ny opphørsgrunn i sitt nye vedtak; internflukt til Kabul .
Vi stiller spørsmål om rettssikkerheten og rettsstatsprinsippene er ivaretatt?
● Når en nemndleder alene har så mye makt
● Når forvaltningen ikke retter seg etter rettskraftige dommer
● Når UNE som er et rent klageorgan gjør jobben til UDI og skriver førsteinstans vedtak, som ikke kan påklages
I 2018 ble det åpnet for muligheten til å returnere barnefamilier til Kabul på internflukt. Dette var i strid med FN’s klare anbefalinger Norge ble advart av FN helt fra 2018 om faren ved å returnere flykninger til interflukt. FN gikk så langt at de gikk inn som partshjelp både i Lagmannsretten og Høyesterett i Farida saken. De var krystallklare på at interflukt ikke kan brukes i opphørssaker. Dette for at alle land skal ivareta forpliktelsen de har om «durable solutions». Varige løsninger er selve fundamentet i flyktningkonvensjonen og skal forhindre at flyktninger legger ut på ny flukt.
Situasjonen i dagens Afghanistan taler for seg.
Lovendringen som ga muligheten til bruk av interflukt, også i opphørsaker, ble vedtatt etter utsendelse av familien i 2015.
Allikevel ble de rettskraftige dommene satt til side, den nye lovendringen ble brukt til å opprettholde utsendelsesvedtaket og fikk med det tilbakevirkende kraft. Dersom staten hadde lyttet til FN og ivaretatt sine forpliktelser etter flyktningkonvensjonen, hadde familien blitt hentet hjem i 2018. Istedenfor ble de dømt av nemndleder alene til internflukt i Kabul, som nå har resultert i ny flukt. FN mener Norges praksis i opphørssaker bryter med flyktningkonvensjonen. Hvis staten hadde hatt full respekt for konvensjonen, ville våre internasjonale forpliktelser og rettsvernet for flykninger vært ivaretatt. Vi ønsker at våre erfaringer er med på å tydeliggjøre behovet for endring.
Disse erfaringene gjør at vi støtter høringssvarene fra NOAS og Hilde Midthjell i sin helhet.
Støttegruppa for Farida
E tter å ha sett utfordringer og konsekvenser av asylpolitikkens innstramninger og UNEs behandling av saken, ønsker vi å bidra inn i denne høringen med følgende:
I perioden 2015-2018 vant Farida saken sin i alle tre rettsinstanser. Utvisningsvedtaket ble kjent ugyldig av Høyesterett (Farida 1). UDI og UNE har aldri trodd på asylhistorien til familien. Den ble grundig gjennomgått i rett en og konkludert som troverdig av Oslo Tingrett (2015). UNE ble dømt både av Borgarting lagmannsrett (2017) og Høyesterett (2018) for feil faktavurdering knyttet til sikkerhetssituasjonen på hjemstedet og feil rettsanvendelse av opphørsnormen. Vi forventet etter dette at UNE ville omgjøre vedtaket og få familien brakt hjem til Dokka. Det som skjedde, var at samme nemndleder som tidligere hadde behandlet saken, fikk den tilbake. Ved tvil skal saker behandles i nemd hos UNE. Nemndleder mente at saken ikke reiste spørsmål om tvil, til tross for at tre rettsinstanser hadde kjent UNEs vedtaket ugyldig. Nemndleder valgte å behandle saken på nytt, alene. Han tilsidesatte de rettskraftige dommene, tok omkamp på temaer UNE hadde tapt på og la til en helt ny opphørsgrunn i sitt nye vedtak; internflukt til Kabul .
Vi stiller spørsmål om rettssikkerheten og rettsstatsprinsippene er ivaretatt?
● Når en nemndleder alene har så mye makt
● Når forvaltningen ikke retter seg etter rettskraftige dommer
● Når UNE som er et rent klageorgan gjør jobben til UDI og skriver førsteinstans vedtak, som ikke kan påklages
I 2018 ble det åpnet for muligheten til å returnere barnefamilier til Kabul på internflukt. Dette var i strid med FN’s klare anbefalinger Norge ble advart av FN helt fra 2018 om faren ved å returnere flykninger til interflukt. FN gikk så langt at de gikk inn som partshjelp både i Lagmannsretten og Høyesterett i Farida saken. De var krystallklare på at interflukt ikke kan brukes i opphørssaker. Dette for at alle land skal ivareta forpliktelsen de har om «durable solutions». Varige løsninger er selve fundamentet i flyktningkonvensjonen og skal forhindre at flyktninger legger ut på ny flukt.
Situasjonen i dagens Afghanistan taler for seg.
Lovendringen som ga muligheten til bruk av interflukt, også i opphørsaker, ble vedtatt etter utsendelse av familien i 2015.
Allikevel ble de rettskraftige dommene satt til side, den nye lovendringen ble brukt til å opprettholde utsendelsesvedtaket og fikk med det tilbakevirkende kraft. Dersom staten hadde lyttet til FN og ivaretatt sine forpliktelser etter flyktningkonvensjonen, hadde familien blitt hentet hjem i 2018. Istedenfor ble de dømt av nemndleder alene til internflukt i Kabul, som nå har resultert i ny flukt. FN mener Norges praksis i opphørssaker bryter med flyktningkonvensjonen. Hvis staten hadde hatt full respekt for konvensjonen, ville våre internasjonale forpliktelser og rettsvernet for flykninger vært ivaretatt. Vi ønsker at våre erfaringer er med på å tydeliggjøre behovet for endring.
Disse erfaringene gjør at vi støtter høringssvarene fra NOAS og Hilde Midthjell i sin helhet.
Støttegruppa for Farida