Nasjonalt Register for Leddproteser (NRL) sin uttalelse om
Forslag til forskrift om løsning for tilgjengeliggjøring av helsedata (Helseanalyseplattformen og Helsedataservice).
Ideen med Helseanalyseplattformen med å forenkle og effektivisere forskning på registerdata er god. Spesielt når det gjelder kobling av data fra flere registre. Fram til i dag har dette vært tungvint. Vi har blant annet koblet data fra Nasjonalt Register for Leddproteser, Norsk Pasient Register (NPR) og Reseptregisteret. Det tok oss to år å få koblet data, med utallige henvendelser og ulike juridisk tolkninger fra de ulike juridiske rådgiverne ved hvert register. PhD kandidaten som skulle bruke dataene hadde disputert før dataene var tilgjengelige. Vi måtte finne en annen forsker som kunne analysere og skrive artikkelen. Publikasjon av studien ble derfor forsinket ytterliggere 2 år. Altså 4 år fra søknad til publisering. Vi har derfor hele veien støttet dette initiativet med Helseanalyseplattformen. Det er Forskriftens paragraf 20 siste setning som skaper problemer for oss, der det sies at det enkelte registeret må søke tilgjengeliggjøring av egne data. (Paragraf 20 siste setning.» Dataansvarlige som skal bruke helsedata i eget register til forskning, skal søke om tilgjengeliggjøring fra Direktoratet for e-helse etter § 7.»)
I 2020 ble det publiserte 16 forskningsartikler basert på NRL sine innsamlede data. Dersom vi skulle søkt om tilgang til egne data der det ikke er behov for kobling til andre registre vil dette øke arbeidsmengden for oss i form av søknadsskriving, venting på data og en påløpt kostnad. I høringen er det er ikke antydet hva en utlevering av egne data vil koste, men vi har hørt nevnt kr 80 000.- for en vanlig utlevering fra Helseanalyseplattformen. For oss ville det medført en merkostanda per år på 1,3 millioner kroner. Dette er penger vi ikke har, og resultatet blir mindre forskning. Økt arbeidsmengde og økt kostnad er mot intensjonen om forenkling og effektivisering.
Vi mener prinsipielt at det ikke må være krav om søknad for bruk av egne data til forskning. Dersom det ikke er mulig å unngå søknad for å benytte egne data, kan en løsning være at det ikke påløper kostnad forbundet med utlevering av egne data til forskning. Forskning er en del av oppgaven til nasjonale kvalitetsregistre og dersom det skal koste å få tilgang til egne data må det innføres en refusjonsordning for utgifter til Helseanalyseplattformen.
Bruk av egne data til forskning har vært en motivasjonsfaktor for innsamling av data til våre registre. Så lenge registrene ikke er lovpålagte oppleves det urimelig å pålegge kvalitetsregistrene denne leveringsplikten av data, søknadsplikten for bruk a egne data og avgiften for bruk av egne data. Dersom paragraf 20 siste setning gjennomføres må Stortinget i så fall innføre at nasjonale kvalitetsregistrene blir lovpålagte uten skriftlig samtykke og det må innføres en kompensasjon for utgifter til utlevering av egne data. Da først virker paragraf 20 rimelig for oss registerentusiaster.
Forslag til forskrift om løsning for tilgjengeliggjøring av helsedata (Helseanalyseplattformen og Helsedataservice).
Ideen med Helseanalyseplattformen med å forenkle og effektivisere forskning på registerdata er god. Spesielt når det gjelder kobling av data fra flere registre. Fram til i dag har dette vært tungvint. Vi har blant annet koblet data fra Nasjonalt Register for Leddproteser, Norsk Pasient Register (NPR) og Reseptregisteret. Det tok oss to år å få koblet data, med utallige henvendelser og ulike juridisk tolkninger fra de ulike juridiske rådgiverne ved hvert register. PhD kandidaten som skulle bruke dataene hadde disputert før dataene var tilgjengelige. Vi måtte finne en annen forsker som kunne analysere og skrive artikkelen. Publikasjon av studien ble derfor forsinket ytterliggere 2 år. Altså 4 år fra søknad til publisering. Vi har derfor hele veien støttet dette initiativet med Helseanalyseplattformen. Det er Forskriftens paragraf 20 siste setning som skaper problemer for oss, der det sies at det enkelte registeret må søke tilgjengeliggjøring av egne data. (Paragraf 20 siste setning.» Dataansvarlige som skal bruke helsedata i eget register til forskning, skal søke om tilgjengeliggjøring fra Direktoratet for e-helse etter § 7.»)
I 2020 ble det publiserte 16 forskningsartikler basert på NRL sine innsamlede data. Dersom vi skulle søkt om tilgang til egne data der det ikke er behov for kobling til andre registre vil dette øke arbeidsmengden for oss i form av søknadsskriving, venting på data og en påløpt kostnad. I høringen er det er ikke antydet hva en utlevering av egne data vil koste, men vi har hørt nevnt kr 80 000.- for en vanlig utlevering fra Helseanalyseplattformen. For oss ville det medført en merkostanda per år på 1,3 millioner kroner. Dette er penger vi ikke har, og resultatet blir mindre forskning. Økt arbeidsmengde og økt kostnad er mot intensjonen om forenkling og effektivisering.
Vi mener prinsipielt at det ikke må være krav om søknad for bruk av egne data til forskning. Dersom det ikke er mulig å unngå søknad for å benytte egne data, kan en løsning være at det ikke påløper kostnad forbundet med utlevering av egne data til forskning. Forskning er en del av oppgaven til nasjonale kvalitetsregistre og dersom det skal koste å få tilgang til egne data må det innføres en refusjonsordning for utgifter til Helseanalyseplattformen.
Bruk av egne data til forskning har vært en motivasjonsfaktor for innsamling av data til våre registre. Så lenge registrene ikke er lovpålagte oppleves det urimelig å pålegge kvalitetsregistrene denne leveringsplikten av data, søknadsplikten for bruk a egne data og avgiften for bruk av egne data. Dersom paragraf 20 siste setning gjennomføres må Stortinget i så fall innføre at nasjonale kvalitetsregistrene blir lovpålagte uten skriftlig samtykke og det må innføres en kompensasjon for utgifter til utlevering av egne data. Da først virker paragraf 20 rimelig for oss registerentusiaster.