Til kapittel 6 Små stiftelser
Etter å ha poengtert at mange pengeutdelende stiftelser " har så sterk kapitalbase at deres utdelinger genererer aktivitet og midler som kommer sivilsamfunnet til gode ", reiser departementet spørsmålet om de krav og forutsetninger som ligger i stiftelsesformen er egnet for denne typen organisasjoner. Departementet viser til at "De små, pengeutdelende stiftelsene som har så liten kapital at de i liten grad deler ut til formålet, eller at formålet er svært snevert, er imidlertid i en annen kategori. Ved lav kapitalbasen vil stiftelsene være avhengig av høy avkastning på sine investeringer for at forvaltningskostnadene ikke skal overstige avkastningen, og derved redusere kapitalbasen ytterligere ."
Som leder for en slik stiftelse, Johan D Behrens Stipendiefond, er jeg vel kjent med den problemstillingen. Stiftelsen består av en testamentarisk gave med klare retningslinjer for tildeling av støtte til videreutdanning av kordirigenter og instruktører. Lav avkastning førte til at egenkapitalen ble redusert uten at vi engang hadde delt ut stipender. Dette skyldtes rentenivået som er noe helt annet i dag enn da stiftelsen ble opprettet. Vi flyttet først pengene fra banksparing til aksjefond, og deretter delte risikoen ved å dele kapitalen i flere forskjellige fond. I tillegg byttet vi revisor som mer enn halverte kostnadene (og økte servicenivået). Vi har brukt noen år på å bygge egenkapital nok til å kunne fordele støtte i tråd med stiftelsens formål, og har nå en sunn økonomi basert på avkastningene i fondene.
Egenkapitalen er imidlertid fremdeles godt under den grensen som departementet foreslår. Grunnkapitalen er dessuten lavere enn dagens krav ved nyetablering av stiftelser. Driftskostnadene ved stiftelsen er imidlertid i det vesentligste knyttet til gebyr til Stiftelsestilsynet, til revisjonshonorar og til kostnader forbundet med offentliggjøring av stipendene. Stiftelsen er drevet på ideell basis, og betaler ikke ut honorarer til styremedlemmer, heller ikke til lederen som har ansvaret for regnskapet. Styrets arbeid er langt mindre omfattende enn for eksempel å delta som styremedlemmer i en annen frivillig organisasjon, - som heller ikke honoreres. Men stiftelsen belaster ikke det offentlige utover den automatiserte kontrollen som gjøres av Stiftelsestilsynet og som dekkes av det årlige gebyret. Revisjonsplikten ivaretar kontrollhensynet.
Departementet skriver : "Stiftelser som forvalter små summer, vil også dele ut forholdsvis lite midler. Samtidig påløper midler til administrasjon og drift av stiftelsen. Dette vil etter departementets vurdering være en lite effektiv forvaltning av midlene. Dersom små, rent pengeutdelende stiftelser ikke lenger skal anses som stiftelser vil dette innebære at midlene må fordeles på en annen måte. En nærliggende løsning er at midlene testamenteres til en forening eller annen aktør som arbeider for formålet arvelateren ønsker å tilgodese. "
Dette er feil. Slike små stiftelser et uttrykk for vilje til å støtte det frivillige kulturlivet som er vant til at det legges ned stor ulønnet innsats. De "små" summene som deles ut, vil kunne ha stor betydning for mottakeren som dermed får råd til å følge det kurset hen ellers ikke ville kunne ha tatt. En liten stiftelse som drives på ideell basis av ulønnede frivillige, er dessuten mer kostnadseffektiv enn en organisasjon som vil måtte opprette et administrativt apparat for å håndtere de små utbetalingene det er snakk om. Vi kan dessuten vanskelig se for oss at det offentlige vil være i stand til å fylle de administrative oppgavene innenfor dagens budsjetter og ressurssituasjon.
Dessuten er det en sterk og ganske prinsipiell inngripen i testators råderett over egne midler om man henviser vedkommende til å finne en passende organisasjon som kan forvalte midlene etter testators ønsker. Dette bør ikke forbeholdes bare de mest kapitalsterke giverne. Det vil dessuten være i strid med testators vilje at det offentlige som f.eks. Kulturrådet, eller større sentrale aktører som Norges korforbund eller Norsk sangerforbund skulle få anledning til å tolke og endre premissene for tildelinger av støtte til kurs og videreutdanning. Testator kan ha legitime grunner for ikke å stole på slike store aktører. Dessuten kan det tenkes at testator er innforstått med at stiftelsen vil kunne ha en tidsbegrenset varighet og at bærekraft over tid derfor ikke er avgjørende.
Dersom departementet vil holde fast ved forslaget om at pengeutdelende stiftelser med grunnkapital på mindre enn 500 000 ikke lenger skal kunne benytte stiftelsesformen, må det komme opp med et alternativ som ivaretar kontrollhensynet for å sikre transparens og unngå misbruk.
Det bør fortsatt være revisjonsplikt, eventuelt med muligheten for å søke Stiftelsestilsynet om dispensasjon dersom kostnadene overstiger avkastningen.
Etter å ha poengtert at mange pengeutdelende stiftelser " har så sterk kapitalbase at deres utdelinger genererer aktivitet og midler som kommer sivilsamfunnet til gode ", reiser departementet spørsmålet om de krav og forutsetninger som ligger i stiftelsesformen er egnet for denne typen organisasjoner. Departementet viser til at "De små, pengeutdelende stiftelsene som har så liten kapital at de i liten grad deler ut til formålet, eller at formålet er svært snevert, er imidlertid i en annen kategori. Ved lav kapitalbasen vil stiftelsene være avhengig av høy avkastning på sine investeringer for at forvaltningskostnadene ikke skal overstige avkastningen, og derved redusere kapitalbasen ytterligere ."
Som leder for en slik stiftelse, Johan D Behrens Stipendiefond, er jeg vel kjent med den problemstillingen. Stiftelsen består av en testamentarisk gave med klare retningslinjer for tildeling av støtte til videreutdanning av kordirigenter og instruktører. Lav avkastning førte til at egenkapitalen ble redusert uten at vi engang hadde delt ut stipender. Dette skyldtes rentenivået som er noe helt annet i dag enn da stiftelsen ble opprettet. Vi flyttet først pengene fra banksparing til aksjefond, og deretter delte risikoen ved å dele kapitalen i flere forskjellige fond. I tillegg byttet vi revisor som mer enn halverte kostnadene (og økte servicenivået). Vi har brukt noen år på å bygge egenkapital nok til å kunne fordele støtte i tråd med stiftelsens formål, og har nå en sunn økonomi basert på avkastningene i fondene.
Egenkapitalen er imidlertid fremdeles godt under den grensen som departementet foreslår. Grunnkapitalen er dessuten lavere enn dagens krav ved nyetablering av stiftelser. Driftskostnadene ved stiftelsen er imidlertid i det vesentligste knyttet til gebyr til Stiftelsestilsynet, til revisjonshonorar og til kostnader forbundet med offentliggjøring av stipendene. Stiftelsen er drevet på ideell basis, og betaler ikke ut honorarer til styremedlemmer, heller ikke til lederen som har ansvaret for regnskapet. Styrets arbeid er langt mindre omfattende enn for eksempel å delta som styremedlemmer i en annen frivillig organisasjon, - som heller ikke honoreres. Men stiftelsen belaster ikke det offentlige utover den automatiserte kontrollen som gjøres av Stiftelsestilsynet og som dekkes av det årlige gebyret. Revisjonsplikten ivaretar kontrollhensynet.
Departementet skriver : "Stiftelser som forvalter små summer, vil også dele ut forholdsvis lite midler. Samtidig påløper midler til administrasjon og drift av stiftelsen. Dette vil etter departementets vurdering være en lite effektiv forvaltning av midlene. Dersom små, rent pengeutdelende stiftelser ikke lenger skal anses som stiftelser vil dette innebære at midlene må fordeles på en annen måte. En nærliggende løsning er at midlene testamenteres til en forening eller annen aktør som arbeider for formålet arvelateren ønsker å tilgodese. "
Dette er feil. Slike små stiftelser et uttrykk for vilje til å støtte det frivillige kulturlivet som er vant til at det legges ned stor ulønnet innsats. De "små" summene som deles ut, vil kunne ha stor betydning for mottakeren som dermed får råd til å følge det kurset hen ellers ikke ville kunne ha tatt. En liten stiftelse som drives på ideell basis av ulønnede frivillige, er dessuten mer kostnadseffektiv enn en organisasjon som vil måtte opprette et administrativt apparat for å håndtere de små utbetalingene det er snakk om. Vi kan dessuten vanskelig se for oss at det offentlige vil være i stand til å fylle de administrative oppgavene innenfor dagens budsjetter og ressurssituasjon.
Dessuten er det en sterk og ganske prinsipiell inngripen i testators råderett over egne midler om man henviser vedkommende til å finne en passende organisasjon som kan forvalte midlene etter testators ønsker. Dette bør ikke forbeholdes bare de mest kapitalsterke giverne. Det vil dessuten være i strid med testators vilje at det offentlige som f.eks. Kulturrådet, eller større sentrale aktører som Norges korforbund eller Norsk sangerforbund skulle få anledning til å tolke og endre premissene for tildelinger av støtte til kurs og videreutdanning. Testator kan ha legitime grunner for ikke å stole på slike store aktører. Dessuten kan det tenkes at testator er innforstått med at stiftelsen vil kunne ha en tidsbegrenset varighet og at bærekraft over tid derfor ikke er avgjørende.
Dersom departementet vil holde fast ved forslaget om at pengeutdelende stiftelser med grunnkapital på mindre enn 500 000 ikke lenger skal kunne benytte stiftelsesformen, må det komme opp med et alternativ som ivaretar kontrollhensynet for å sikre transparens og unngå misbruk.
Det bør fortsatt være revisjonsplikt, eventuelt med muligheten for å søke Stiftelsestilsynet om dispensasjon dersom kostnadene overstiger avkastningen.