Svar på høring om forslag til endringer i egenbetalingsforskriften - Høgskolen i Innlandet
Formålet med endringene i egenbetalingsforskriften er at regelverket skal gi institusjonene større fleksibilitet og handlingsrom til å tilpasse utdanningstilbudene bedre til arbeidslivets og samfunnets behov. Regjeringens mål er å gjøre høyere utdanning tilgjengelig for flere, uavhengig av livssituasjon, og øke tilbudet av relevante videreutdanninger som kan tas i kombinasjon med arbeid.
Høgskolen i Innlandet (HINN) er enige i at endringen innebærer større handlingsrom sammenlignet med rammene i nåværende forskrift. Det når blir tydelig hvordan innhold fra de ordinære utdanningene kan trekkes ut og tilpasses som betalingstilbud.
Endringene som departementet foreslår, skal gjøre regelverket for egenbetaling tydeligere og mer fleksibelt.
HINN mener at de foreslåtte endringene gjør regelverket tydeligere og at høringsnotatet gir veiledning på hvordan ulike problemstillinger skal forstås. Dette gjelder både klargjøringen av gjenbruk fra de ordinære utdanningene og forholdet til EØS-regelverket.
Det lovfestede gratisprinsippet skal ligge fast.
HINN mener at gratisprinsippet er viktig og at dette skal ligge fast.
HINN mener at gratisprinsippet ikke innebærer at livslang læring utelukkende skal være gratis. Også innenfor dagens regler er det mulig å tilby etter- og videreutdanning mot betaling. HINN mener at gratisprinsippet ivaretas i forslaget, men med fleksibiliteten og det utvidede handlingsrommet følger det også med økt ansvar til institusjonene for å skjerme gratistilbudene. Dette utøves blant annet gjennom dimensjoneringen og ved å sikre likeverdigheten i tilbudene.
Endringene er i hovedsak rettet mot personer med arbeidserfaring og med mulighet til finansiering via arbeidsgiver, privat eller ved hjelp av Lånekassen. HINN merker seg at departementet peker på at intensjonen er at arbeidsgiver skal dekke kostnadene for arbeidstaker.
HINN ser på forslaget som et av flere virkemiddel som skal sørge for livslang læring. Kostnadsnivået i Norge kan medføre en høy terskel for å finansiere utdanning uten hjelp av arbeidsgiver. HINN er opptatt av at relevante og fleksible videreutdanninger også er tilgjengelige i form av gratistilbud, og at det skal være en balanse i dette. Hvor stort omfang får egenbetalingsstudier i det totale bildet blir avgjørende.
Innramming av studentgruppen som kan tilbys videreutdanning med egenbetaling vil få konsekvenser for nåværende egenbetalingstilbud, hvor man i dag ikke har krav om arbeidserfaring. HINN vurderer det likevel ikke som kritisk at det blir krav om arbeidserfaring og tilpassing for alle egenbetalingstilbud.
Innrammingen gjøres for å skjerme gratistilbudene. HINN mener at studentgruppene i praksis ikke lar seg plassere i absolutte kategorier mellom de som skal ha et gratistilbud og de som bør betale for videreutdanning. Overgangen mellom grunnutdanning og videreutdanning kan være glidende. Det kan være i praksis være ordningene hos arbeidsgiver som avgjør om man følger betalingstilbud eller gratistilbud. Så lenge man sikrer en god balanse mellom tilgjengeligheten av gratis videreutdanningstilbud og egenbetalingstilbud vil denne problemstillingen bli mindre aktuell.
Reguleringen av andelen egenbetaling.
HINN mener at alternativ 1 eller en kombinasjon av delvis egenbetaling på inntil 25% og fullfinansiering gir institusjonene mest fleksibilitet. Forholdet til EØS-reglene er nå bedre utredet og det er gitt veiledning på hvordan reglene skal forstås. Dette reduserer risikoen for feil. HINN vil i stedet peke på de uheldige konsekvensene det har om det utvikler seg veldig ulik praksis i sektoren, noe en slik fleksibilitet kan føre til. De ulike institusjonene og næringslivet vil ha ulike forutsetninger for finansiering, noe som kan gi uønskede regionale forskjeller.
Fordelen med alternativ 2 er at det blir en mindre sum å betale for den enkelte og dette kan føre til at flere får mulighet til å ta videreutdanning. Dette gjelder både enkeltpersoner og små virksomheter. Dette er i tråd med målet i kompetansereformen om at alle skal ha mulighet til å utvikle sin kompetanse. Fullfinansieringen må skje ved bruk av rammebevilgningen og en fast grense på inntil 25% medføre at institusjonene i større grad må gjøre prioriteringer mellom betalende og ikke-betalende studenter.
Alternativ 2 vil ha svært uheldige konsekvenser for kursvirksomheten til høgskolen da det kan være vanskelig å få til fullfinansiering med en så lav andel egenbetaling.
HINN konkluderer med at alternativ 3 totalt sett er den beste løsningen da det etablerer et klart skille mellom gratistilbud og egenbetalingstilbud. Det er dette alternativet som i størst grad skjermer gratistilbudene og sikrer lik praksis i sektoren. Ulempen er om videreutdanninger med egenbetaling etter hvert utgjør en for stor del av andelen av det totale videreutdanningstilbudet. En høy andel egenbetaling vil kunne gjøre livslang læring tilgjengelig for færre da man i større grad er prisgitt arbeidsgivers evne til betaling og tilrettelegging. Det betyr at også alternativ 3 innebærer prioriteringer, og at dimensjoneringen ikke bare handler om forholdet mellom grunnutdanninger og videreutdanninger, men også om forholdet mellom gratistilbud og egenbetalingstilbud.
HINN har ikke avdekket andre typer studietilbud som egner seg for egenbetaling.
Formålet med endringene i egenbetalingsforskriften er at regelverket skal gi institusjonene større fleksibilitet og handlingsrom til å tilpasse utdanningstilbudene bedre til arbeidslivets og samfunnets behov. Regjeringens mål er å gjøre høyere utdanning tilgjengelig for flere, uavhengig av livssituasjon, og øke tilbudet av relevante videreutdanninger som kan tas i kombinasjon med arbeid.
Høgskolen i Innlandet (HINN) er enige i at endringen innebærer større handlingsrom sammenlignet med rammene i nåværende forskrift. Det når blir tydelig hvordan innhold fra de ordinære utdanningene kan trekkes ut og tilpasses som betalingstilbud.
Endringene som departementet foreslår, skal gjøre regelverket for egenbetaling tydeligere og mer fleksibelt.
HINN mener at de foreslåtte endringene gjør regelverket tydeligere og at høringsnotatet gir veiledning på hvordan ulike problemstillinger skal forstås. Dette gjelder både klargjøringen av gjenbruk fra de ordinære utdanningene og forholdet til EØS-regelverket.
Det lovfestede gratisprinsippet skal ligge fast.
HINN mener at gratisprinsippet er viktig og at dette skal ligge fast.
HINN mener at gratisprinsippet ikke innebærer at livslang læring utelukkende skal være gratis. Også innenfor dagens regler er det mulig å tilby etter- og videreutdanning mot betaling. HINN mener at gratisprinsippet ivaretas i forslaget, men med fleksibiliteten og det utvidede handlingsrommet følger det også med økt ansvar til institusjonene for å skjerme gratistilbudene. Dette utøves blant annet gjennom dimensjoneringen og ved å sikre likeverdigheten i tilbudene.
Endringene er i hovedsak rettet mot personer med arbeidserfaring og med mulighet til finansiering via arbeidsgiver, privat eller ved hjelp av Lånekassen. HINN merker seg at departementet peker på at intensjonen er at arbeidsgiver skal dekke kostnadene for arbeidstaker.
HINN ser på forslaget som et av flere virkemiddel som skal sørge for livslang læring. Kostnadsnivået i Norge kan medføre en høy terskel for å finansiere utdanning uten hjelp av arbeidsgiver. HINN er opptatt av at relevante og fleksible videreutdanninger også er tilgjengelige i form av gratistilbud, og at det skal være en balanse i dette. Hvor stort omfang får egenbetalingsstudier i det totale bildet blir avgjørende.
Innramming av studentgruppen som kan tilbys videreutdanning med egenbetaling vil få konsekvenser for nåværende egenbetalingstilbud, hvor man i dag ikke har krav om arbeidserfaring. HINN vurderer det likevel ikke som kritisk at det blir krav om arbeidserfaring og tilpassing for alle egenbetalingstilbud.
Innrammingen gjøres for å skjerme gratistilbudene. HINN mener at studentgruppene i praksis ikke lar seg plassere i absolutte kategorier mellom de som skal ha et gratistilbud og de som bør betale for videreutdanning. Overgangen mellom grunnutdanning og videreutdanning kan være glidende. Det kan være i praksis være ordningene hos arbeidsgiver som avgjør om man følger betalingstilbud eller gratistilbud. Så lenge man sikrer en god balanse mellom tilgjengeligheten av gratis videreutdanningstilbud og egenbetalingstilbud vil denne problemstillingen bli mindre aktuell.
Reguleringen av andelen egenbetaling.
HINN mener at alternativ 1 eller en kombinasjon av delvis egenbetaling på inntil 25% og fullfinansiering gir institusjonene mest fleksibilitet. Forholdet til EØS-reglene er nå bedre utredet og det er gitt veiledning på hvordan reglene skal forstås. Dette reduserer risikoen for feil. HINN vil i stedet peke på de uheldige konsekvensene det har om det utvikler seg veldig ulik praksis i sektoren, noe en slik fleksibilitet kan føre til. De ulike institusjonene og næringslivet vil ha ulike forutsetninger for finansiering, noe som kan gi uønskede regionale forskjeller.
Fordelen med alternativ 2 er at det blir en mindre sum å betale for den enkelte og dette kan føre til at flere får mulighet til å ta videreutdanning. Dette gjelder både enkeltpersoner og små virksomheter. Dette er i tråd med målet i kompetansereformen om at alle skal ha mulighet til å utvikle sin kompetanse. Fullfinansieringen må skje ved bruk av rammebevilgningen og en fast grense på inntil 25% medføre at institusjonene i større grad må gjøre prioriteringer mellom betalende og ikke-betalende studenter.
Alternativ 2 vil ha svært uheldige konsekvenser for kursvirksomheten til høgskolen da det kan være vanskelig å få til fullfinansiering med en så lav andel egenbetaling.
HINN konkluderer med at alternativ 3 totalt sett er den beste løsningen da det etablerer et klart skille mellom gratistilbud og egenbetalingstilbud. Det er dette alternativet som i størst grad skjermer gratistilbudene og sikrer lik praksis i sektoren. Ulempen er om videreutdanninger med egenbetaling etter hvert utgjør en for stor del av andelen av det totale videreutdanningstilbudet. En høy andel egenbetaling vil kunne gjøre livslang læring tilgjengelig for færre da man i større grad er prisgitt arbeidsgivers evne til betaling og tilrettelegging. Det betyr at også alternativ 3 innebærer prioriteringer, og at dimensjoneringen ikke bare handler om forholdet mellom grunnutdanninger og videreutdanninger, men også om forholdet mellom gratistilbud og egenbetalingstilbud.
HINN har ikke avdekket andre typer studietilbud som egner seg for egenbetaling.