KIA takker for muligheten til innspill, og ønsker innledningsvis å tydeliggjøre all forståelse for at verken selve utlendingsloven eller forskrift er noen enkel sak å utarbeide, korrigere, iverksette eller håndheve. De kritiske kommentarer, som fra KIAs side nevnes i det følgende, er således med respekt for så vel dilemma, kompleksitet og selve behovet for et regelverk som respekt for de enkeltmennesker som berøres av bestemmelser og lovverk.
Norske myndigheter har gjennom en årrekke tatt imot enkeltpersoner og familier som søker om oppholdstillatelse. Med de erfaringer som over tid er innhentet på området, - og den utvikling som hele Europa opplever av migrasjon, asylsøkere, kvoteflyktninger og enslige mindreårige, kan det godt forundre at Utlendingslovens begrepsverden og derav følgende saksbehandling fremdeles holder seg sterkt avgrenset til terminologier som asylsøkere som søker beskyttelse .
Er hele Utlendingsloven muligens moden for en større gjennomgang enn blott de begrensede endringer og en ny forskrift for stønadsordninger for den enkelte med endelig avslag i mottak? Forholder Utlendingsloven seg på alvor til diversiteten i de mest reelle grunner for at mennesker forlater sitt opprinnelige hjemland. Og hvis ikke, er saksbehandlingen da sakssvarende eller rettferdig? Eller blott en formalitet med usikker rettssikkerhet for alle parter? En ordning som jobber delvis parallelt med virkeligheten? I hvilken grad samsvarer lovens hensikt med dens funksjon?
Generell dyp fattigdom, manglende mulighet for egen og barns utdannelse, arbeid eller helsetilbud og et dysfunksjonelt styresett i hjemlandet er for mange en hovedgrunn for flukt og migrasjon. Fra dette søker mennesker beskyttelse , mens Utlendingsloven synes å være utformet for folk som flykter fra krig eller på annen måte er forfulgt. Og er sorteringsverktøyet i ulage blir trolig også dens resultater og konsekvenser påvirket derav.
KIA verken tror eller mener at UDIs oppgaver er enkle eller lettløste. Nettopp fordi sortering av medmennesker er så etisk problematisk.
Hva KIA opplever, ser og hører.
I Kristent Interkulturell Arbeid, KIA Norge, har ansatte og frivillige i flere tiår tilbrakt mye tid, engasjement og liv i lag med asylsøkere, migranter, bosatte flyktninger og arbeidsinnvandrere. Den virkelighet som KIA lever tett på gir oss et betydelig innsyn i migranters representative tankegang, selvforståelse, fremtidsvyer m.m.
Idet KIA jo ikke er del av norsk offentlighet, blir det som sies av tverrkulturelle på KIA ofte meddelt spontant, uoffisielt og usensurert. Tanker og formuleringer formidles i all fortrolighet. Akkurat denne mulighet gir KIA stor innsikt i den enkeltes opplevelse av egen situasjon. Og KIA liker da også å være et sted for å tenke høyt, møte motspill, få inspirasjon til nytenking, korrigering av misforståelser og praktisk hjelp. Det er fra nettopp dette vide landskap av tankesett vi vil dele noen observasjoner og asylsøkeres egne tolkninger av livsbetingelsene i mottak etter endelig avslag.
I det følgende gir vi tilbake noen glimt fra hvordan livet i mottak oppleves av de som bor der. I kortere eller lengre tid. Innspillene er dels på vegne av de som bor der, og hvordan prosedyrer og rutiner i mottak oppfattes av den de gjelder, - beboerne selv. Kommentarer knyttes til enkelte utvalgte punkter.
Forslag til ny forskrift.
KIA oppfatter ikke at det er vesentlige endringer i forslaget til ny forskrift i forhold til lovverket som allerede er gjeldende praksis. Den kan muligens tjene til en klargjøring for de aktører som driver mottakene, men vil i liten grad spille noen rolle for beboere.
Tydelighet i hvilke rettigheter som gjelder repeteres stadigvekk av ansatte i mottak. Som beboer vil man uansett regelverk og hva som måtte dukke opp av situasjoner stille seg i køen foran resepsjonen i åpningstiden og fremme sitt ærend best mulig forståelig. Den herskende tankegang vil alltid være: «Det skader ikke å spørre». Heller en gang for mye enn for lite. Synet på rimeligheten i hva man gjennom resepsjonsluken får ja og nei til vil både gi grunnlag for diskusjoner og nye omkamper. Der er nok av tid å ta av til å planlegge nye måter å spørre på. Men alt i alt finnes en grunnleggende takknemlighet for hva Norge yter av hjelp. Gratis skole og helsehjelp er jo ingen selvfølge andre steder i verden.
Introduksjonen og tolkningen av regelverk skjer i vesentligst grad via asylsøkere med fartstid, anseelse eller autoritet. Eller den man ellers har tillit til. Kvalitetssikring av slik informasjon står dermed alltid i fare, uavhengig av forskriftens intensjon om tydelighet.
En representativ tankegang er at avslag ikke er AVSLAG. Oppnåelsen av oppholdstillatelse vil da blott ta lengre tid eller ubestemt tid! Endelig avslag er et begrep som ingen tror på / forholder seg til rekkevidden av. Uavhengig av hva IOM tilbyr, så er retur ikke et alternativ. De negative konsekvensene av returreise synes langt å overstige enhver standard av tilbud i mottak.
Det at stønader reduseres etter endelig avslag oppfattes som en regulering Norge har bestemt, ikke som en oppfordring til å forlate landet. KIA har talt med mange i denne situasjon og bl.a. spurt om hva som ville skje hvis den allerede reduserte stønad ble ytterligere halvert. Kun et skuldertrekk til svar. Det spartanske livet ut fra et mottak er uansett foretrukket frem for å reise. Både mangel på pårørende eller det å skuffe familiens eller egne ambisjoner er vesentlig årsak til ikke å reise.
Avslag på oppholdstillatelse fører statistisk bevist til lengre venting. Unntaksvis skjer så noe uventet, som i vår 2021 når Kr. F. forhandlet frem en engangsordning for papirløs asylant med opphold på over 16 år og alder utgjorde mer enn 65 år til sammen. Et slik unntak kan gi assosiasjoner til lotteritrekning. Slike unntak rettferdiggjør på et vis tålmodig venting og utholdenhet i mottak.
Også Danmark (Kærshovedgård) har gjort seg erfaringer med det opprettede store utreisesenter for asylanter med endelig avslag. Hensikten var å gjøre bo-betingelsene så lite attraktive som mulig, og dermed øke motivasjonen for å forlate landet. Denne effekt er på ingen måte blitt oppnådd.
Definisjoner slipper ikke for etiske dilemma. For foreldre, som ankommer sammen med barn i spredt alder, blir det problematisk når tenåringer runder 18 og deretter ikke lenger regnes under lovens definisjon for «familie». Skal en søskenflokk skilles? Trenger ikke den 19 årige ungdommen beskyttelse, hvis den øvrige familien gjør det?
Egne økte inntekter kan skaffes. Prostitusjon er vanlig. Dealing av narkotika ingen sjeldenhet. Der forskriften foreslår fremlegg eller kontroll av kontoutskrifter løftes våre øyenbryn ekstra. Uten personnummer, ingen bankkonto! Uten bankkonto er vanlig lønnet arbeid reelt sett ikke mulig. Og skattebetaling ikke et tema. Hva mener forskrifts forslaget med skatteattester? Svart arbeid den mulighet som står igjen, uten at det er noe enkelt å skaffe, - uten råd til transportutgifter til og fra. Det som i Norge ansees for svart arbeid kan av asylsøkeren selv oppleves som å hjelpe en venn eller slektning i f.eks. en liten restaurant. I andre tilfeller kan det være eksempler på grov utnyttelse og evt. lønnstyveri fra en arbeidsgiver, som man ikke er i posisjon til å anmelde. Stønadsreduksjonen etter endelig avslag medfører at vedkommende opplever seg fattig etter norsk målestokk, men ikke i global sammenheng.
Det bare nevnes at betydningen av en signert egenerklæring er et mysterium uansett hvor mye begrepet forklares med tolk. Dens juridiske betydning har liten klangbunn for den enkelte.
I tillegg er retten til utvidet klagerett nok ikke det som endrer mye.
Det er jo på et vis flott at utgifter til å skaffe identitetsdokumenter dekkes etter §38 femte ledd. Men utfordrende er det når den som trenger det f.eks. står på feil side politisk og evt. har flyktet fra et regime som på ingen måte vil være behjelpelig med å fremskaffe slike dokumenter. Andre asylsøkere ble født i rurale strøk uten lokal registrering, eller med gebyrer for registrering som ikke kunne betales av foreldrene. Andre igjen tilhører etnisk marginaliserte befolkningsgrupper, som vanskelig kan oppnå identitetspapirer fra eget land. Påfølgende har et slikt uregistrert barn i eget land ikke rett på helsehjelp, skolegang, utdannelse eller annet. En livssituasjon som fort kan føre til flukt og håp om likeverdige rettigheter i en annen kultur. Ingen av disse kan skaffe lovlig dokumentasjon som jo ikke eksisterer, og er hensatt til på bekostelig vis å skaffe de illegale dokumenter som UDI krever for å oppfylle ærlige kriterier for en oppholdstillatelse.
Disse eksempler kan umulig være ukjente for UDI, men sorterer under forhold UDI VELGER å ikke forholde seg til.
Det kommenteres også at erfarne mottak med lang fartstid i rutiner ikke har kjent til eksempler på utbetalt engangsstønad til tilsvarende Statens lånekasse for utdanning i videregående opplæring. I virkeligheten har ikke den enkelte asylsøker råd til transport til og fra et studiested og vil heller ikke kunne immatrikuleres om så var.
Asylsøkerens rett til nødvendig helsehjelp utfordres av tidsperspektiv. Nødvendig helsehjelp i perioden fra et endelig avslag og frem til vedkommende umiddelbart forlater Norge er tilstrekkelig. Problemene melder seg når vedkommende blir boende i mottak i flere / mange år. Fafo rapporten 2021:15 (Tyldum / Lillevik) viser til norske storbyers irregulære bistand i møtet med irregulære migranter. Her overtar individuell skjønn og tilfeldighet. Tannhelse, infeksjoner, cancer, diabetes eller diskusjonen om betalte fødsler m.m. Mange vanskelig valg for både pasient og behandlingsapparatet. Ved kroniske lidelser rekker jo ikke kr. 2-3000 kr. årlig langt.
Uten norsk personnummer bortfaller retten til / muligheten for lovlige arbeidskontrakter, fagforenings tilhørighet, skattekort, lønnskonto, bankkonto, uføretrygd, barnetrygd, studiestøtte m.m. Enda mindre tilbakebetalt skatt! Så alt dette trenger dermed heller ikke utlendingsdirektoratets kontroll av opplysninger.
Norge trenger uten tvil både en hensiktsmessig flyktning politikk og et godt regelverk. Behovet for en reell forskjell på å ha eller ikke ha oppholdstillatelse i Norge er også begripelig nok. Imidlertid er den globale virkelighet under innflytelse av både utvikling og vilkår vi ikke rår over, men like fullt er en del av og må forholde oss til. Det gjelder bl.a. å ikke løse morgendagens utfordringer med gårsdagens metoder. Ethvert av de valg vi foretar på integreringsfeltet har konsekvenser. For nåtid og fremtid. For den enkelte og vårt samfunn. Hva ønsker vi å bli husket for et par generasjoner lengere fremme?
Norske myndigheter har gjennom en årrekke tatt imot enkeltpersoner og familier som søker om oppholdstillatelse. Med de erfaringer som over tid er innhentet på området, - og den utvikling som hele Europa opplever av migrasjon, asylsøkere, kvoteflyktninger og enslige mindreårige, kan det godt forundre at Utlendingslovens begrepsverden og derav følgende saksbehandling fremdeles holder seg sterkt avgrenset til terminologier som asylsøkere som søker beskyttelse .
Er hele Utlendingsloven muligens moden for en større gjennomgang enn blott de begrensede endringer og en ny forskrift for stønadsordninger for den enkelte med endelig avslag i mottak? Forholder Utlendingsloven seg på alvor til diversiteten i de mest reelle grunner for at mennesker forlater sitt opprinnelige hjemland. Og hvis ikke, er saksbehandlingen da sakssvarende eller rettferdig? Eller blott en formalitet med usikker rettssikkerhet for alle parter? En ordning som jobber delvis parallelt med virkeligheten? I hvilken grad samsvarer lovens hensikt med dens funksjon?
Generell dyp fattigdom, manglende mulighet for egen og barns utdannelse, arbeid eller helsetilbud og et dysfunksjonelt styresett i hjemlandet er for mange en hovedgrunn for flukt og migrasjon. Fra dette søker mennesker beskyttelse , mens Utlendingsloven synes å være utformet for folk som flykter fra krig eller på annen måte er forfulgt. Og er sorteringsverktøyet i ulage blir trolig også dens resultater og konsekvenser påvirket derav.
KIA verken tror eller mener at UDIs oppgaver er enkle eller lettløste. Nettopp fordi sortering av medmennesker er så etisk problematisk.
Hva KIA opplever, ser og hører.
I Kristent Interkulturell Arbeid, KIA Norge, har ansatte og frivillige i flere tiår tilbrakt mye tid, engasjement og liv i lag med asylsøkere, migranter, bosatte flyktninger og arbeidsinnvandrere. Den virkelighet som KIA lever tett på gir oss et betydelig innsyn i migranters representative tankegang, selvforståelse, fremtidsvyer m.m.
Idet KIA jo ikke er del av norsk offentlighet, blir det som sies av tverrkulturelle på KIA ofte meddelt spontant, uoffisielt og usensurert. Tanker og formuleringer formidles i all fortrolighet. Akkurat denne mulighet gir KIA stor innsikt i den enkeltes opplevelse av egen situasjon. Og KIA liker da også å være et sted for å tenke høyt, møte motspill, få inspirasjon til nytenking, korrigering av misforståelser og praktisk hjelp. Det er fra nettopp dette vide landskap av tankesett vi vil dele noen observasjoner og asylsøkeres egne tolkninger av livsbetingelsene i mottak etter endelig avslag.
I det følgende gir vi tilbake noen glimt fra hvordan livet i mottak oppleves av de som bor der. I kortere eller lengre tid. Innspillene er dels på vegne av de som bor der, og hvordan prosedyrer og rutiner i mottak oppfattes av den de gjelder, - beboerne selv. Kommentarer knyttes til enkelte utvalgte punkter.
Forslag til ny forskrift.
KIA oppfatter ikke at det er vesentlige endringer i forslaget til ny forskrift i forhold til lovverket som allerede er gjeldende praksis. Den kan muligens tjene til en klargjøring for de aktører som driver mottakene, men vil i liten grad spille noen rolle for beboere.
Tydelighet i hvilke rettigheter som gjelder repeteres stadigvekk av ansatte i mottak. Som beboer vil man uansett regelverk og hva som måtte dukke opp av situasjoner stille seg i køen foran resepsjonen i åpningstiden og fremme sitt ærend best mulig forståelig. Den herskende tankegang vil alltid være: «Det skader ikke å spørre». Heller en gang for mye enn for lite. Synet på rimeligheten i hva man gjennom resepsjonsluken får ja og nei til vil både gi grunnlag for diskusjoner og nye omkamper. Der er nok av tid å ta av til å planlegge nye måter å spørre på. Men alt i alt finnes en grunnleggende takknemlighet for hva Norge yter av hjelp. Gratis skole og helsehjelp er jo ingen selvfølge andre steder i verden.
Introduksjonen og tolkningen av regelverk skjer i vesentligst grad via asylsøkere med fartstid, anseelse eller autoritet. Eller den man ellers har tillit til. Kvalitetssikring av slik informasjon står dermed alltid i fare, uavhengig av forskriftens intensjon om tydelighet.
En representativ tankegang er at avslag ikke er AVSLAG. Oppnåelsen av oppholdstillatelse vil da blott ta lengre tid eller ubestemt tid! Endelig avslag er et begrep som ingen tror på / forholder seg til rekkevidden av. Uavhengig av hva IOM tilbyr, så er retur ikke et alternativ. De negative konsekvensene av returreise synes langt å overstige enhver standard av tilbud i mottak.
Det at stønader reduseres etter endelig avslag oppfattes som en regulering Norge har bestemt, ikke som en oppfordring til å forlate landet. KIA har talt med mange i denne situasjon og bl.a. spurt om hva som ville skje hvis den allerede reduserte stønad ble ytterligere halvert. Kun et skuldertrekk til svar. Det spartanske livet ut fra et mottak er uansett foretrukket frem for å reise. Både mangel på pårørende eller det å skuffe familiens eller egne ambisjoner er vesentlig årsak til ikke å reise.
Avslag på oppholdstillatelse fører statistisk bevist til lengre venting. Unntaksvis skjer så noe uventet, som i vår 2021 når Kr. F. forhandlet frem en engangsordning for papirløs asylant med opphold på over 16 år og alder utgjorde mer enn 65 år til sammen. Et slik unntak kan gi assosiasjoner til lotteritrekning. Slike unntak rettferdiggjør på et vis tålmodig venting og utholdenhet i mottak.
Også Danmark (Kærshovedgård) har gjort seg erfaringer med det opprettede store utreisesenter for asylanter med endelig avslag. Hensikten var å gjøre bo-betingelsene så lite attraktive som mulig, og dermed øke motivasjonen for å forlate landet. Denne effekt er på ingen måte blitt oppnådd.
Definisjoner slipper ikke for etiske dilemma. For foreldre, som ankommer sammen med barn i spredt alder, blir det problematisk når tenåringer runder 18 og deretter ikke lenger regnes under lovens definisjon for «familie». Skal en søskenflokk skilles? Trenger ikke den 19 årige ungdommen beskyttelse, hvis den øvrige familien gjør det?
Egne økte inntekter kan skaffes. Prostitusjon er vanlig. Dealing av narkotika ingen sjeldenhet. Der forskriften foreslår fremlegg eller kontroll av kontoutskrifter løftes våre øyenbryn ekstra. Uten personnummer, ingen bankkonto! Uten bankkonto er vanlig lønnet arbeid reelt sett ikke mulig. Og skattebetaling ikke et tema. Hva mener forskrifts forslaget med skatteattester? Svart arbeid den mulighet som står igjen, uten at det er noe enkelt å skaffe, - uten råd til transportutgifter til og fra. Det som i Norge ansees for svart arbeid kan av asylsøkeren selv oppleves som å hjelpe en venn eller slektning i f.eks. en liten restaurant. I andre tilfeller kan det være eksempler på grov utnyttelse og evt. lønnstyveri fra en arbeidsgiver, som man ikke er i posisjon til å anmelde. Stønadsreduksjonen etter endelig avslag medfører at vedkommende opplever seg fattig etter norsk målestokk, men ikke i global sammenheng.
Det bare nevnes at betydningen av en signert egenerklæring er et mysterium uansett hvor mye begrepet forklares med tolk. Dens juridiske betydning har liten klangbunn for den enkelte.
I tillegg er retten til utvidet klagerett nok ikke det som endrer mye.
Det er jo på et vis flott at utgifter til å skaffe identitetsdokumenter dekkes etter §38 femte ledd. Men utfordrende er det når den som trenger det f.eks. står på feil side politisk og evt. har flyktet fra et regime som på ingen måte vil være behjelpelig med å fremskaffe slike dokumenter. Andre asylsøkere ble født i rurale strøk uten lokal registrering, eller med gebyrer for registrering som ikke kunne betales av foreldrene. Andre igjen tilhører etnisk marginaliserte befolkningsgrupper, som vanskelig kan oppnå identitetspapirer fra eget land. Påfølgende har et slikt uregistrert barn i eget land ikke rett på helsehjelp, skolegang, utdannelse eller annet. En livssituasjon som fort kan føre til flukt og håp om likeverdige rettigheter i en annen kultur. Ingen av disse kan skaffe lovlig dokumentasjon som jo ikke eksisterer, og er hensatt til på bekostelig vis å skaffe de illegale dokumenter som UDI krever for å oppfylle ærlige kriterier for en oppholdstillatelse.
Disse eksempler kan umulig være ukjente for UDI, men sorterer under forhold UDI VELGER å ikke forholde seg til.
Det kommenteres også at erfarne mottak med lang fartstid i rutiner ikke har kjent til eksempler på utbetalt engangsstønad til tilsvarende Statens lånekasse for utdanning i videregående opplæring. I virkeligheten har ikke den enkelte asylsøker råd til transport til og fra et studiested og vil heller ikke kunne immatrikuleres om så var.
Asylsøkerens rett til nødvendig helsehjelp utfordres av tidsperspektiv. Nødvendig helsehjelp i perioden fra et endelig avslag og frem til vedkommende umiddelbart forlater Norge er tilstrekkelig. Problemene melder seg når vedkommende blir boende i mottak i flere / mange år. Fafo rapporten 2021:15 (Tyldum / Lillevik) viser til norske storbyers irregulære bistand i møtet med irregulære migranter. Her overtar individuell skjønn og tilfeldighet. Tannhelse, infeksjoner, cancer, diabetes eller diskusjonen om betalte fødsler m.m. Mange vanskelig valg for både pasient og behandlingsapparatet. Ved kroniske lidelser rekker jo ikke kr. 2-3000 kr. årlig langt.
Uten norsk personnummer bortfaller retten til / muligheten for lovlige arbeidskontrakter, fagforenings tilhørighet, skattekort, lønnskonto, bankkonto, uføretrygd, barnetrygd, studiestøtte m.m. Enda mindre tilbakebetalt skatt! Så alt dette trenger dermed heller ikke utlendingsdirektoratets kontroll av opplysninger.
Norge trenger uten tvil både en hensiktsmessig flyktning politikk og et godt regelverk. Behovet for en reell forskjell på å ha eller ikke ha oppholdstillatelse i Norge er også begripelig nok. Imidlertid er den globale virkelighet under innflytelse av både utvikling og vilkår vi ikke rår over, men like fullt er en del av og må forholde oss til. Det gjelder bl.a. å ikke løse morgendagens utfordringer med gårsdagens metoder. Ethvert av de valg vi foretar på integreringsfeltet har konsekvenser. For nåtid og fremtid. For den enkelte og vårt samfunn. Hva ønsker vi å bli husket for et par generasjoner lengere fremme?