INNSPILL TIL NOU Norges offentlige utredninger 2021: 2
Kompetanse, aktivitet og inntektssikring
Tiltak for økt sysselsetting
Innspill fra Sarpsborg kommune
Intensjonen om kvalifisering og kompetansetilførsel for å sikre deltakelse i arbeidslivet syns vi er svært positiv. Særlig viktig er målet om å minske antall unge som blir stående utenfor yrkeslivet gjennom å begrense tilgangen til helserelaterte ytelser for unge som ikke har vært i arbeid. Utvikling av tiltak som bidrar til at flere kan, vil og får jobbe, er vi positive til. Det er imidlertid viktig at ikke det blir for omfattende og krevende å administrere tiltakene. Dagens behov er kanskje mer forenkling av tiltak. Dette kan vi ikke se at utvalget har tatt med inn i utredningen.
Utvalget tar for seg bedre samhandling med heletjenester. Med tanke på kvalifisering og kompetansetilførsel er det også viktig med god samhandling med Fylkeskommunen og utdanningsinstitusjonene for å få gode og tilpassende løp.
Oppfølging og aktivisering
Utvalget mener det bør føres en mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk, hvor flere enn i dag får tett
oppfølging og tilbud om arbeidsmarkedstiltak. Vår kommentar til dette er at forsøk på tett og individuell oppfølging, kombinert med en god verktøykasse av tiltak som rettes inn mot jobb, virker. Flere som får denne oppfølgingen kommer i lønnet arbeid. Vi vil allikevel påpeke at en slik intensiv oppfølging er mer tidkrevende og ikke kan utnyttes med nåværende ressurser hos NAV . Det bør være opplagt at det er mer krevende å ha en tett individuell oppfølging av 200 innbyggere, enn 30.
Utvalget mener at arbeidsmarkedstiltak bør styrkes og at det bør prioriteres å trappe opp bruken av opplæringstiltak og lønnstilskudd. De viser til at empiriske studier tyder på at disse arbeidsmarkedstiltakene er blant de mest effektive for å øke sysselsettingen.
Vår kommentar er at vi er enig i at tiltak som virker må økes og utnyttes bedre.
Vi er enig med Utvalget som påpeker at det særlig er viktig å øke innsatsen for unge, gjennom økt satsing på kvalifisering, utdanning og opplæring. Vår kommentar til dette er at fokus på de unge må starte allerede når de skal velge seg en utdanningsretning. Lenge før de når NAV sine dører. Fokus må være på en kvalifiserende utdanning som de får støtte til å gjennomføre og fullføre.
Lykkes ikke dette må reparasjon i form av økte ressurser til oppfølging og arbeidsrettede tiltak til. Vi antar at det er mer ressurs- og kostnadskrevevende.
Utvalget mener at bruken av lønnstilskudd bør øke betydelig, og skal være målrettet mot grupper med særskilte problemer med å få innpass i arbeidslivet. Vår kommentar til dette er at man må passe på at lønnstilskuddsordningene ikke er konkurransevridende og konkurrer ut ordinær arbeidskraft.
Innpass og inkludering
Utvalget viser til at bedre oppfølging, tilrettelegging og økt satsing på hjelpemidler kan være nødvendig for å få flere med funksjonsnedsettelser og andre utsatte grupper i arbeid. Utvalget viser til at for arbeidsgivere er det viktig at virksomhetene har en kontaktperson i NAV som kjenner bedriften og bedriftens behov, og som har god oversikt over virkemiddelapparatet. Tilrettelegging og oppfølging av arbeidsgiver er viktig for å redusere arbeidsgivers risiko ved ansettelser av personer med bistandsbehov.
Vår kommentar til dette er at det finnes svært mange forskjellige små og store bedrifter og at det vil være svært krevende for NAV med en kontaktperson som har god kjennskap til enhver bedrift. Det er viktigere at NAV sørger for at bedriften får tilgang til god og relevant kompetanse fra NAV ved behov for NAV sitt virkemiddelapparat .
Sykepenger og oppfølging av sykmeldte
Utvalget har sett på om endringer i sykepengeordningen kan bidra til økt sysselsetting .
De viser til at en god sykepengeordning med hovedsakelig statlig finansiering, er et viktig velferdsgode og et sentralt element i den norske modellen. Norge har høyt sykefravær sammenlignet med andre land, men samtidig færre arbeidsledige, færre på sosialstøtte og færre familieforsørgede.
Utvalget påpeker at sykefravær innebærer store kostnader for arbeidstakere, arbeidsgivere og samfunnet for øvrig. Langvarig sykdom med fravær fra arbeidet kan føre til at arbeidstakere kommer over på andre helserelaterte ytelser og etter hvert mister tilknytningen til arbeidslivet.
Utvalget påpeker at forskning viser at økonomiske insentiver for arbeidstakere og arbeidsgivere er viktige for omfanget av sykefravær. Det vises til at samarbeidet med sykmelder og sykmeldtes egen medvirkning, samt oppfølging og avklaring fra NAV, er også viktig for sykefraværet.
Utvalget har derfor diskutert en modell som tar sikte på å redusere sykefraværet, særlig langtidsfraværet, og dermed også redusere risikoen for utstøting fra arbeidsmarkedet.
Modellen innebærer synliggjøring og forsterking av sykmeldtes medvirkningsplikt, forslag for å styrke samspillet mellom arbeidstaker, arbeidsgiver, sykmelder og NAV i sykefraværsoppfølgingen, samt en delvis forskyvning av arbeidsgivers finansieringsansvar til langtidsfravær, samtidig som arbeidsgiver betaler mindre for korttidsfravær.
Utvalgets flertall vil understreke at det er en gjensidig avhengighet mellom de ulike elementene i modellen. Synliggjøring og forsterking av sykmeldtes medvirkningsplikt vil styrke sykmeldtes kontakt med arbeidsplassen og gjøre det lettere for arbeidsgiver å drive aktiv oppfølging for at sykmeldte skal kunne komme tilbake i arbeid. Bedre samspill og dialog mellom aktørene vil også kunne gi en mer effektiv oppfølging.
Utvalgets flertall foreslår at denne modellen vurderes videre, for ytterligere konkretisering og konsekvensvurdering . Modellen utgjør en helhetlig løsning, noe som gjenspeiler at arbeidet for å redusere sykefravær og bidra til inkludering er et felles ansvar for arbeidsgiver, arbeidstaker, sykmelder og NAV.
Vi er enige i at det er viktig å finne gode intensiver som forhindrer langtidssykefravær, for tidlig frafall fra arbeidslivet og utenforskap. Vi støtter foreslåtte tiltak og virkemidler som vi tror vil støtte opp om at arbeidstakerne kommer raskt tilbake i lønnet jobb. Imidlertid er vi særlig bekymret for konsekvensen foreslåtte økonomiske tiltak vil kunne gi for gruppen av arbeidstakere med kronisk dårlig helse, i kombinasjon med svak generell kompetanse. Det er denne gruppen som erfaringsmessig står for mye av langtidssykefraværet og som er vanskeligst omstillbar til annen jobb. For å støtte opp om den arbeidsrettede oppfølgingen i regi av arbeidsgiver, mener vi at NAV bør åpne mer opp for tilskudd til kompetansehevende tiltak tidlig i sykefraværsperioden. Et godt samspill mellom arbeidstaker, arbeidsgiver, sykmelder og NAV er ressurskrevende, men en tidlig innsats og med riktige virkemidler som gir intensiver til å beholde arbeidstakeren i jobb, kan man lykkes. Der mulighetene er uttømt hos egen arbeidsgiver, er det viktig å gi den sykmeldte kompetanse som gir annen jobbsjanse. Ut fra funnene som utvalget har kommet frem til (lav kompetanse gir større risiko for frafall i arbeidslivet) mener vi at man bør åpne opp for mer kombinasjon av bedriftsintern og eksterne kompetansehevende tiltak som styrker konkuranseevnen for arbeidstakere med helseutfordringer.
Utvalget viser til at bruken av arbeidsmarkedstiltak i sykepengeperioden i dag har et begrenset omfang. Det skyldes ikke primært regelverket for sykepenger, men at bruk av arbeidsmarkedstiltak i sykepengeperioden ikke har vært prioritert . Det vil derfor kreve økte ressurser om bruken av opplæringstiltak skal trappes opp i denne perioden.
Sysselsettingsutvalget mener det er viktig at det skjer en rask avklaring av om den sykmeldte trenger arbeidsrettet bistand for å komme tilbake i arbeid, når bedriftsinterne tiltak og tilrettelegging ikke fører fram. Det skal blant annet vurderes om den sykmeldte har behov for kompetansetiltak for å kunne kvalifiseres til annet arbeid. Tiltak vil ha større sjanse for å lykkes jo tidligere de gjennomføres etter at bistandsbehovet er avklart, siden risikoen for å falle varig ut av arbeidsmarkedet øker med lengden på fraværet.
Vi kan ikke se at det er undersøkt om, og eventuelt hvorfor ikke denne muligheten utnyttes i sterkere grad. Vi antar det fører til unødig langvarige sykefravær med overgang til arbeidsavklaringsløp.
Vi støtter utvalget i at det må jobbes kunnskapsbasert om hva som kan bidra til mer effektiv oppfølging og hvilke tiltak som virker tilpasset individuelle behov, med mål om økt sysselsetting.
En arbeidsorientert uføretrygd
Utvalgets flertall foreslår et avgrenset forsøk med arbeidsorientert uføretrygd, som vil bidra til at personer med gradert uføretrygd blir mer attraktive i arbeidsmarkedet. Forsøket bør omfatte nye søkere av uføretrygd som er født etter et bestemt år, for eksempel som er 30 år eller yngre på innføringstidspunktet. Et sentralt element er innføring av trygdejustert lønn, som vil redusere lønnskostnadene for arbeidsgiver. Det vil styrke uføretrygdedes muligheter til å nå opp i konkurransen om jobbene. Samtidig bør det også gjøres andre tiltak for å bedre jobbmulighetene, som tilrettelegging og oppfølging, bistand til å finne jobb i privat sektor, eller mulighet for ansettelse med trygdejustert lønn i offentlig sektor.
Forsøket må være klart avgrenset og etterfølges av en evaluering organisert som et forskningsprosjekt.
Partene i arbeidslivet skal involveres i utformingen av både forsøket og evalueringskriteriene, og delta i en referansegruppe som følger prosjektet fra start til ferdigstillelse. Det må være et krav at avlønningen tar utgangspunkt i tariffestede lønnssatser.
Forsøket innebærer trygdejustert lønn som reduserer lønnskostnadene for arbeidsgiver, men vi er helt enig i at det må kombineres med andre tiltak for å bedre jobbmulighetene. Vi synes dette er svært spennende forslag som kan styrke uføretrygdedes muligheter i arbeidsmarkedet og gi intensiver for økt sysselsetting for denne gruppen og støtter et slikt avgrenset forsøk .
Unge utenfor arbeid, utdanning eller opplæring
Utvalget har omfattende forslag om styrking av kvalifisering, utdanning og opplæring, samt økte ressurser til oppfølging og arbeidsrettede tiltak. For å sikre at flere unge mottakere av arbeidsavklaringspenger kommer i arbeid, er det viktig med økte ressurser til oppfølging og arbeidsmarkedstiltak. Innsatsen må være tilpasset den enkeltes behov. Arbeidsmarkedstiltak og oppfølgingsmetodikk med dokumentert effekt for ulike brukergrupper må prioriteres. Det bør derfor satses mer både på opplæringstiltak og lønnstilskudd. Mange har sammensatte problemer, og det kan gi behov for koordinerte og til dels samtidige tjenester, med tiltak som innebærer samarbeid mellom NAV, utdanningssektoren og helsetjenesten.
Vi er enig med utvalget i at utdanningssystemet må sette unge i stand til å møte arbeidslivets krav, og at de unge som likevel møter vanskeligheter i arbeidsmarkedet, må få hensiktsmessig hjelp raskest mulig. Utvalget påpeker at hjelpen bør være tilpasset individuelle behov, uavhengig av hvilken offentlig inntektssikring de eventuelt mottar, med sikte på å komme i arbeid. Også her vil vi påpeke at tett individuell oppfølging virker, men at det må settes av mer tid og veiledningsressurser for å kunne lykkes.
Utvalget påpeker at for å motvirke medikalisering er det ønskelig at flere unge som i dag mottar arbeidsavklaringspenger i stedet kan motta en ytelse som ikke krever en medisinsk diagnose . Kvalifiseringsprogrammet bør benyttes mer for unge med nedsatt arbeidsevne, og ansvarsfordelingen mellom stat og kommune for dette programmet må være ordnet på en måte som ikke begrenser bruken av det.
Kommuneøkonomien må ikke bli styrende for bruk av KVP, finansieringen må sikres. Ellers veldig enig.
Uavhengig av ytelse er det viktig at unge med nedsatt arbeidsevne får hensiktsmessig oppfølging
med sikte på å komme i arbeid.
Utvalgets flertall foreslår at for personer under 30 år som ikke kommer fra maksimal sykepengeperiode, og som ikke har opparbeidet et beregningsgrunnlag for arbeidsavklaringspenger på minst 1,5 G, skal det være en innsatsperiode på ett år før arbeidsavklaringspenger kan innvilges. Innsatsperioden regnes fra det er fastslått at arbeidsevnen er nedsatt av helsemessige årsaker. I innsatsperioden må det finnes mulighet for annen inntektssikring gjennom aktivitet, som kvalifiseringsstønad eller tiltakspenger, og gjøres unntak i tilfeller der en medisinsk vurdering tilsier at personen ikke kan være i aktivitet . Den konkrete utformingen av et slikt unntak må vurderes nærmere.
Dette forslaget mener vi kan være godt egnet til å få igangsatt aktiviserende tiltak tidlig, men er noe usikker på omfang og virkning.
Utvalget foreslår at for å begrense omfanget av varig uføretrygd blant unge, bør det ved første vedtak om uføretrygd gjøres en eksplisitt vurdering av om det er muligheter for at arbeidsevnen kan bli bedre med tiden. I tilfeller der det vurderes som realistisk, bør det inngå i uførevedtaket at uføretrygden, herunder graderingen, skal bli vurdert på nytt etter et visst antall år.
Vi er enig med utvalgets forslag at dette kan være et godt virkemiddel for økt sysselsetting. Allikevel vil vi påpeke at omfanget av hvor mange som da skal få vurdert sin uføretrygd sak på nytt også vil påvirke hvor mye ressurser dette igjen kreves fra NAV.
Som utvalget viser til vil de fleste av utvalgets forslag innebærer økte offentlige utgifter, særlig til kompetanse og arbeidsmarkedspolitikk. Vi påpeker at dette vil kreve store ressurser av NAV for å kunne gjennomføres.
Formålet med forslagene er at de skal bidra til at flere inkluderes i arbeidslivet og at flere får beholde arbeidet. Høy velferd i framtiden er avhengig av at det tilbys nok arbeidskraft i både hele- og deltidsstillinger. I tillegg til å få flere i jobb, er det viktig at vi utnytter den arbeidskraften som allerede er i jobb på en god måte. Da er det også en nødvendig forutsetning at partene i arbeidslivet er omstillingsvillige.
Kompetanse, aktivitet og inntektssikring
Tiltak for økt sysselsetting
Innspill fra Sarpsborg kommune
Intensjonen om kvalifisering og kompetansetilførsel for å sikre deltakelse i arbeidslivet syns vi er svært positiv. Særlig viktig er målet om å minske antall unge som blir stående utenfor yrkeslivet gjennom å begrense tilgangen til helserelaterte ytelser for unge som ikke har vært i arbeid. Utvikling av tiltak som bidrar til at flere kan, vil og får jobbe, er vi positive til. Det er imidlertid viktig at ikke det blir for omfattende og krevende å administrere tiltakene. Dagens behov er kanskje mer forenkling av tiltak. Dette kan vi ikke se at utvalget har tatt med inn i utredningen.
Utvalget tar for seg bedre samhandling med heletjenester. Med tanke på kvalifisering og kompetansetilførsel er det også viktig med god samhandling med Fylkeskommunen og utdanningsinstitusjonene for å få gode og tilpassende løp.
Oppfølging og aktivisering
Utvalget mener det bør føres en mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk, hvor flere enn i dag får tett
oppfølging og tilbud om arbeidsmarkedstiltak. Vår kommentar til dette er at forsøk på tett og individuell oppfølging, kombinert med en god verktøykasse av tiltak som rettes inn mot jobb, virker. Flere som får denne oppfølgingen kommer i lønnet arbeid. Vi vil allikevel påpeke at en slik intensiv oppfølging er mer tidkrevende og ikke kan utnyttes med nåværende ressurser hos NAV . Det bør være opplagt at det er mer krevende å ha en tett individuell oppfølging av 200 innbyggere, enn 30.
Utvalget mener at arbeidsmarkedstiltak bør styrkes og at det bør prioriteres å trappe opp bruken av opplæringstiltak og lønnstilskudd. De viser til at empiriske studier tyder på at disse arbeidsmarkedstiltakene er blant de mest effektive for å øke sysselsettingen.
Vår kommentar er at vi er enig i at tiltak som virker må økes og utnyttes bedre.
Vi er enig med Utvalget som påpeker at det særlig er viktig å øke innsatsen for unge, gjennom økt satsing på kvalifisering, utdanning og opplæring. Vår kommentar til dette er at fokus på de unge må starte allerede når de skal velge seg en utdanningsretning. Lenge før de når NAV sine dører. Fokus må være på en kvalifiserende utdanning som de får støtte til å gjennomføre og fullføre.
Lykkes ikke dette må reparasjon i form av økte ressurser til oppfølging og arbeidsrettede tiltak til. Vi antar at det er mer ressurs- og kostnadskrevevende.
Utvalget mener at bruken av lønnstilskudd bør øke betydelig, og skal være målrettet mot grupper med særskilte problemer med å få innpass i arbeidslivet. Vår kommentar til dette er at man må passe på at lønnstilskuddsordningene ikke er konkurransevridende og konkurrer ut ordinær arbeidskraft.
Innpass og inkludering
Utvalget viser til at bedre oppfølging, tilrettelegging og økt satsing på hjelpemidler kan være nødvendig for å få flere med funksjonsnedsettelser og andre utsatte grupper i arbeid. Utvalget viser til at for arbeidsgivere er det viktig at virksomhetene har en kontaktperson i NAV som kjenner bedriften og bedriftens behov, og som har god oversikt over virkemiddelapparatet. Tilrettelegging og oppfølging av arbeidsgiver er viktig for å redusere arbeidsgivers risiko ved ansettelser av personer med bistandsbehov.
Vår kommentar til dette er at det finnes svært mange forskjellige små og store bedrifter og at det vil være svært krevende for NAV med en kontaktperson som har god kjennskap til enhver bedrift. Det er viktigere at NAV sørger for at bedriften får tilgang til god og relevant kompetanse fra NAV ved behov for NAV sitt virkemiddelapparat .
Sykepenger og oppfølging av sykmeldte
Utvalget har sett på om endringer i sykepengeordningen kan bidra til økt sysselsetting .
De viser til at en god sykepengeordning med hovedsakelig statlig finansiering, er et viktig velferdsgode og et sentralt element i den norske modellen. Norge har høyt sykefravær sammenlignet med andre land, men samtidig færre arbeidsledige, færre på sosialstøtte og færre familieforsørgede.
Utvalget påpeker at sykefravær innebærer store kostnader for arbeidstakere, arbeidsgivere og samfunnet for øvrig. Langvarig sykdom med fravær fra arbeidet kan føre til at arbeidstakere kommer over på andre helserelaterte ytelser og etter hvert mister tilknytningen til arbeidslivet.
Utvalget påpeker at forskning viser at økonomiske insentiver for arbeidstakere og arbeidsgivere er viktige for omfanget av sykefravær. Det vises til at samarbeidet med sykmelder og sykmeldtes egen medvirkning, samt oppfølging og avklaring fra NAV, er også viktig for sykefraværet.
Utvalget har derfor diskutert en modell som tar sikte på å redusere sykefraværet, særlig langtidsfraværet, og dermed også redusere risikoen for utstøting fra arbeidsmarkedet.
Modellen innebærer synliggjøring og forsterking av sykmeldtes medvirkningsplikt, forslag for å styrke samspillet mellom arbeidstaker, arbeidsgiver, sykmelder og NAV i sykefraværsoppfølgingen, samt en delvis forskyvning av arbeidsgivers finansieringsansvar til langtidsfravær, samtidig som arbeidsgiver betaler mindre for korttidsfravær.
Utvalgets flertall vil understreke at det er en gjensidig avhengighet mellom de ulike elementene i modellen. Synliggjøring og forsterking av sykmeldtes medvirkningsplikt vil styrke sykmeldtes kontakt med arbeidsplassen og gjøre det lettere for arbeidsgiver å drive aktiv oppfølging for at sykmeldte skal kunne komme tilbake i arbeid. Bedre samspill og dialog mellom aktørene vil også kunne gi en mer effektiv oppfølging.
Utvalgets flertall foreslår at denne modellen vurderes videre, for ytterligere konkretisering og konsekvensvurdering . Modellen utgjør en helhetlig løsning, noe som gjenspeiler at arbeidet for å redusere sykefravær og bidra til inkludering er et felles ansvar for arbeidsgiver, arbeidstaker, sykmelder og NAV.
Vi er enige i at det er viktig å finne gode intensiver som forhindrer langtidssykefravær, for tidlig frafall fra arbeidslivet og utenforskap. Vi støtter foreslåtte tiltak og virkemidler som vi tror vil støtte opp om at arbeidstakerne kommer raskt tilbake i lønnet jobb. Imidlertid er vi særlig bekymret for konsekvensen foreslåtte økonomiske tiltak vil kunne gi for gruppen av arbeidstakere med kronisk dårlig helse, i kombinasjon med svak generell kompetanse. Det er denne gruppen som erfaringsmessig står for mye av langtidssykefraværet og som er vanskeligst omstillbar til annen jobb. For å støtte opp om den arbeidsrettede oppfølgingen i regi av arbeidsgiver, mener vi at NAV bør åpne mer opp for tilskudd til kompetansehevende tiltak tidlig i sykefraværsperioden. Et godt samspill mellom arbeidstaker, arbeidsgiver, sykmelder og NAV er ressurskrevende, men en tidlig innsats og med riktige virkemidler som gir intensiver til å beholde arbeidstakeren i jobb, kan man lykkes. Der mulighetene er uttømt hos egen arbeidsgiver, er det viktig å gi den sykmeldte kompetanse som gir annen jobbsjanse. Ut fra funnene som utvalget har kommet frem til (lav kompetanse gir større risiko for frafall i arbeidslivet) mener vi at man bør åpne opp for mer kombinasjon av bedriftsintern og eksterne kompetansehevende tiltak som styrker konkuranseevnen for arbeidstakere med helseutfordringer.
Utvalget viser til at bruken av arbeidsmarkedstiltak i sykepengeperioden i dag har et begrenset omfang. Det skyldes ikke primært regelverket for sykepenger, men at bruk av arbeidsmarkedstiltak i sykepengeperioden ikke har vært prioritert . Det vil derfor kreve økte ressurser om bruken av opplæringstiltak skal trappes opp i denne perioden.
Sysselsettingsutvalget mener det er viktig at det skjer en rask avklaring av om den sykmeldte trenger arbeidsrettet bistand for å komme tilbake i arbeid, når bedriftsinterne tiltak og tilrettelegging ikke fører fram. Det skal blant annet vurderes om den sykmeldte har behov for kompetansetiltak for å kunne kvalifiseres til annet arbeid. Tiltak vil ha større sjanse for å lykkes jo tidligere de gjennomføres etter at bistandsbehovet er avklart, siden risikoen for å falle varig ut av arbeidsmarkedet øker med lengden på fraværet.
Vi kan ikke se at det er undersøkt om, og eventuelt hvorfor ikke denne muligheten utnyttes i sterkere grad. Vi antar det fører til unødig langvarige sykefravær med overgang til arbeidsavklaringsløp.
Vi støtter utvalget i at det må jobbes kunnskapsbasert om hva som kan bidra til mer effektiv oppfølging og hvilke tiltak som virker tilpasset individuelle behov, med mål om økt sysselsetting.
En arbeidsorientert uføretrygd
Utvalgets flertall foreslår et avgrenset forsøk med arbeidsorientert uføretrygd, som vil bidra til at personer med gradert uføretrygd blir mer attraktive i arbeidsmarkedet. Forsøket bør omfatte nye søkere av uføretrygd som er født etter et bestemt år, for eksempel som er 30 år eller yngre på innføringstidspunktet. Et sentralt element er innføring av trygdejustert lønn, som vil redusere lønnskostnadene for arbeidsgiver. Det vil styrke uføretrygdedes muligheter til å nå opp i konkurransen om jobbene. Samtidig bør det også gjøres andre tiltak for å bedre jobbmulighetene, som tilrettelegging og oppfølging, bistand til å finne jobb i privat sektor, eller mulighet for ansettelse med trygdejustert lønn i offentlig sektor.
Forsøket må være klart avgrenset og etterfølges av en evaluering organisert som et forskningsprosjekt.
Partene i arbeidslivet skal involveres i utformingen av både forsøket og evalueringskriteriene, og delta i en referansegruppe som følger prosjektet fra start til ferdigstillelse. Det må være et krav at avlønningen tar utgangspunkt i tariffestede lønnssatser.
Forsøket innebærer trygdejustert lønn som reduserer lønnskostnadene for arbeidsgiver, men vi er helt enig i at det må kombineres med andre tiltak for å bedre jobbmulighetene. Vi synes dette er svært spennende forslag som kan styrke uføretrygdedes muligheter i arbeidsmarkedet og gi intensiver for økt sysselsetting for denne gruppen og støtter et slikt avgrenset forsøk .
Unge utenfor arbeid, utdanning eller opplæring
Utvalget har omfattende forslag om styrking av kvalifisering, utdanning og opplæring, samt økte ressurser til oppfølging og arbeidsrettede tiltak. For å sikre at flere unge mottakere av arbeidsavklaringspenger kommer i arbeid, er det viktig med økte ressurser til oppfølging og arbeidsmarkedstiltak. Innsatsen må være tilpasset den enkeltes behov. Arbeidsmarkedstiltak og oppfølgingsmetodikk med dokumentert effekt for ulike brukergrupper må prioriteres. Det bør derfor satses mer både på opplæringstiltak og lønnstilskudd. Mange har sammensatte problemer, og det kan gi behov for koordinerte og til dels samtidige tjenester, med tiltak som innebærer samarbeid mellom NAV, utdanningssektoren og helsetjenesten.
Vi er enig med utvalget i at utdanningssystemet må sette unge i stand til å møte arbeidslivets krav, og at de unge som likevel møter vanskeligheter i arbeidsmarkedet, må få hensiktsmessig hjelp raskest mulig. Utvalget påpeker at hjelpen bør være tilpasset individuelle behov, uavhengig av hvilken offentlig inntektssikring de eventuelt mottar, med sikte på å komme i arbeid. Også her vil vi påpeke at tett individuell oppfølging virker, men at det må settes av mer tid og veiledningsressurser for å kunne lykkes.
Utvalget påpeker at for å motvirke medikalisering er det ønskelig at flere unge som i dag mottar arbeidsavklaringspenger i stedet kan motta en ytelse som ikke krever en medisinsk diagnose . Kvalifiseringsprogrammet bør benyttes mer for unge med nedsatt arbeidsevne, og ansvarsfordelingen mellom stat og kommune for dette programmet må være ordnet på en måte som ikke begrenser bruken av det.
Kommuneøkonomien må ikke bli styrende for bruk av KVP, finansieringen må sikres. Ellers veldig enig.
Uavhengig av ytelse er det viktig at unge med nedsatt arbeidsevne får hensiktsmessig oppfølging
med sikte på å komme i arbeid.
Utvalgets flertall foreslår at for personer under 30 år som ikke kommer fra maksimal sykepengeperiode, og som ikke har opparbeidet et beregningsgrunnlag for arbeidsavklaringspenger på minst 1,5 G, skal det være en innsatsperiode på ett år før arbeidsavklaringspenger kan innvilges. Innsatsperioden regnes fra det er fastslått at arbeidsevnen er nedsatt av helsemessige årsaker. I innsatsperioden må det finnes mulighet for annen inntektssikring gjennom aktivitet, som kvalifiseringsstønad eller tiltakspenger, og gjøres unntak i tilfeller der en medisinsk vurdering tilsier at personen ikke kan være i aktivitet . Den konkrete utformingen av et slikt unntak må vurderes nærmere.
Dette forslaget mener vi kan være godt egnet til å få igangsatt aktiviserende tiltak tidlig, men er noe usikker på omfang og virkning.
Utvalget foreslår at for å begrense omfanget av varig uføretrygd blant unge, bør det ved første vedtak om uføretrygd gjøres en eksplisitt vurdering av om det er muligheter for at arbeidsevnen kan bli bedre med tiden. I tilfeller der det vurderes som realistisk, bør det inngå i uførevedtaket at uføretrygden, herunder graderingen, skal bli vurdert på nytt etter et visst antall år.
Vi er enig med utvalgets forslag at dette kan være et godt virkemiddel for økt sysselsetting. Allikevel vil vi påpeke at omfanget av hvor mange som da skal få vurdert sin uføretrygd sak på nytt også vil påvirke hvor mye ressurser dette igjen kreves fra NAV.
Som utvalget viser til vil de fleste av utvalgets forslag innebærer økte offentlige utgifter, særlig til kompetanse og arbeidsmarkedspolitikk. Vi påpeker at dette vil kreve store ressurser av NAV for å kunne gjennomføres.
Formålet med forslagene er at de skal bidra til at flere inkluderes i arbeidslivet og at flere får beholde arbeidet. Høy velferd i framtiden er avhengig av at det tilbys nok arbeidskraft i både hele- og deltidsstillinger. I tillegg til å få flere i jobb, er det viktig at vi utnytter den arbeidskraften som allerede er i jobb på en god måte. Da er det også en nødvendig forutsetning at partene i arbeidslivet er omstillingsvillige.