Høringssvar Strategi for forskerrekruttering og karriereutvikling
Den nasjonale forskerskolen for bioinformatikk, biostatistikk og systembiologi – NORBIS er et nasjonalt prosjekt for å fremme og forbedre utdanning innen de forut nevnte fagfelt (https://norbis.w.uib.no ). Innspillene til høringsnotatet er utarbeidet av ansatte og affilierte til forskerskolen, og gir uttrykk kun for forskerskolens ståsted i denne saken, ikke forskerskolens vertsinstitusjoner.
Punkt 5.1: Øke interessen for å ta forskerutdanning blant studenter ved norske institusjoner, arbeidstakere i norsk arbeidsliv og heve arbeidslivets interesse for å ansette doktorgradsutdannede.
Vi er enige i at doktorgradsutdanningen bør komme både forsknings- og utdanningssektoren så vel som arbeidslivet generelt til gode, og støtter ambisjonen om å bidra til tidligere og mer forutsigbare karriereløp for unge forskere. For at man skal oppnå målet om et kunnskapsbasert arbeidsliv, må det være tettere samarbeid mellom akademia og arbeidslivet generelt, og det trengs en synliggjøring av nyttigheten av en doktorgrad i arbeidslivet utenfor akademia.
Forskerskoler blir fremhevet som et viktig virkemiddel fra forskningsrådet. Vår erfaring er at nasjonale forskerskoler er en viktig plattform som gir stipendiatene muligheten til å være en del av et større faglig fellesskap på tvers av norske institusjoner. Dette er spesielt viktig for mindre og spredte forskningsmiljø, og gir stipendiatene muligheten for å eksponeres for et mer tverrfaglig miljø.
Under punktet “Formålet med PhD-utdanningen" i høringsnotatet nevnes generiske ferdigheter. I dag er det viktig at forskere kan utvikle generiske ferdigheter og tilgangen på slike kurs er viktig i tillegg til fag- og/eller metodespesifikke kurs. Universitetene har økt andelen generiske kurs, men å få innpass på et annet universitets generiske kurs kan være vanskelig. Å få inkludert generiske ferdigheter som en del av opplæringsdelen har for mange PhD stipendiater vært vanskelig. I denne sammenhengen ser vi at nasjonale og lokale forskerskoler innehar en nøkkelrolle. Forskerskoler, da spesielt de nasjonale, har mulighet å tilby spesialkurs, både innen fag og metode, i tillegg til kurs i generiske ferdigheter til sine medlemmer, som ikke alle universitetene har mulighet å arrangere selv, og som kan bli målrettet til spesifikke behov i fagfeltet. Ved kurs som undervises med personlig oppmøte, deler de nasjonale forskerskolene ut reisestipend til de som har lang reisevei. Dette senker terskelen for å delta på slike kurs når reising er involvert selv om man ikke får disse kursene godkjent som en del av opplæringsdelen.
Nasjonale forskerskoler innehar en særegen rolle for mange PhD stipendiater landet over, som blir bygget opp over prosjektperioden på åtte år. Når prosjektet avsluttes, kan det skape et tomrom som universitetene ikke klarer å fylle selv. Vi mener derfor at veletablerte og veldrevne nasjonale forskerskoler gis forlenget finansiering etter endt prosjektperiode hvis prosjektet ønsker videreføring, da det er viktig for PhD stipendiatene å ha tilgang til et allerede etablert nettverk. Disse nettverkene som forskerskolene bygger opp, har stor merverdi for PhD-medlemmene og hjelper de å komme inn i arbeidslivet både innen og utenfor akademia etter endt PhD utdanning.
Punkt 5.2: Sikre gode og forutsigbare rammer for å videreutvikle unge forskertalenter
Det legges i høringen opp til at unge forskere raskt skal utvikle egen forskerkarriere, men alle forslagene som er opplistet i høringen krever at forskeren allerede er «excellent». Dette gjør det vanskelig spesielt for kvinner i etableringsfasen og for mer tverrfaglige forskere. Her vil flere såkornmidler, eller støtte til mindre prosjekter være et godt virkemiddel for å kunne bygge egen forskerkarriere, slik at disse kan bygge seg opp til å søke større prosjekter.
Vi mener at postdoktorperioden fortsatt bør være på 3-4 år. Uavhengig av ansettelseslengde skal stillingen inkludere tid til forskningsarbeid og til å utvikle annen relevant kompetanse. En toårig postdoktorstilling er ofte for kort til å videreføre et forskningsprosjekt. En stilling med lengre varighet er også relevant i et transdisiplinært perspektiv, da nettverksbygging på tvers av fagområder gjerne tar lang tid og krever mye refleksjon.
Punkt 5.3: Styrke karriereveiledning inn og ut av forskning og høyere utdanning
Det er viktig for stipendiater og postdoktorer å kunne spille på andre personer enn faglige hovedveiledere. Vitenskapelige ansatte har allerede høy arbeidsbelastning og veiledning bør kunne spres på flere. Det finnes i dag ulike mentorprogram for kvinner i akademia ved UiO, NTNU, UiB og UiT. Et lignende program kan opprettes for stipendiater av begge kjønn, og da med fokus på veiledning om arbeidslivet også utenfor akademia.
Alumninettverk: Nasjonale forskerskoler har allerede store nettverk av medlemmer og alumnier på plass. Det behøves finansiell støtte for å opprettholde disse etter forskerskolens finansieringsperiode fra forskningsrådet er over.
Den nasjonale forskerskolen for bioinformatikk, biostatistikk og systembiologi – NORBIS er et nasjonalt prosjekt for å fremme og forbedre utdanning innen de forut nevnte fagfelt (https://norbis.w.uib.no ). Innspillene til høringsnotatet er utarbeidet av ansatte og affilierte til forskerskolen, og gir uttrykk kun for forskerskolens ståsted i denne saken, ikke forskerskolens vertsinstitusjoner.
Punkt 5.1: Øke interessen for å ta forskerutdanning blant studenter ved norske institusjoner, arbeidstakere i norsk arbeidsliv og heve arbeidslivets interesse for å ansette doktorgradsutdannede.
Vi er enige i at doktorgradsutdanningen bør komme både forsknings- og utdanningssektoren så vel som arbeidslivet generelt til gode, og støtter ambisjonen om å bidra til tidligere og mer forutsigbare karriereløp for unge forskere. For at man skal oppnå målet om et kunnskapsbasert arbeidsliv, må det være tettere samarbeid mellom akademia og arbeidslivet generelt, og det trengs en synliggjøring av nyttigheten av en doktorgrad i arbeidslivet utenfor akademia.
Forskerskoler blir fremhevet som et viktig virkemiddel fra forskningsrådet. Vår erfaring er at nasjonale forskerskoler er en viktig plattform som gir stipendiatene muligheten til å være en del av et større faglig fellesskap på tvers av norske institusjoner. Dette er spesielt viktig for mindre og spredte forskningsmiljø, og gir stipendiatene muligheten for å eksponeres for et mer tverrfaglig miljø.
Under punktet “Formålet med PhD-utdanningen" i høringsnotatet nevnes generiske ferdigheter. I dag er det viktig at forskere kan utvikle generiske ferdigheter og tilgangen på slike kurs er viktig i tillegg til fag- og/eller metodespesifikke kurs. Universitetene har økt andelen generiske kurs, men å få innpass på et annet universitets generiske kurs kan være vanskelig. Å få inkludert generiske ferdigheter som en del av opplæringsdelen har for mange PhD stipendiater vært vanskelig. I denne sammenhengen ser vi at nasjonale og lokale forskerskoler innehar en nøkkelrolle. Forskerskoler, da spesielt de nasjonale, har mulighet å tilby spesialkurs, både innen fag og metode, i tillegg til kurs i generiske ferdigheter til sine medlemmer, som ikke alle universitetene har mulighet å arrangere selv, og som kan bli målrettet til spesifikke behov i fagfeltet. Ved kurs som undervises med personlig oppmøte, deler de nasjonale forskerskolene ut reisestipend til de som har lang reisevei. Dette senker terskelen for å delta på slike kurs når reising er involvert selv om man ikke får disse kursene godkjent som en del av opplæringsdelen.
Nasjonale forskerskoler innehar en særegen rolle for mange PhD stipendiater landet over, som blir bygget opp over prosjektperioden på åtte år. Når prosjektet avsluttes, kan det skape et tomrom som universitetene ikke klarer å fylle selv. Vi mener derfor at veletablerte og veldrevne nasjonale forskerskoler gis forlenget finansiering etter endt prosjektperiode hvis prosjektet ønsker videreføring, da det er viktig for PhD stipendiatene å ha tilgang til et allerede etablert nettverk. Disse nettverkene som forskerskolene bygger opp, har stor merverdi for PhD-medlemmene og hjelper de å komme inn i arbeidslivet både innen og utenfor akademia etter endt PhD utdanning.
Punkt 5.2: Sikre gode og forutsigbare rammer for å videreutvikle unge forskertalenter
Det legges i høringen opp til at unge forskere raskt skal utvikle egen forskerkarriere, men alle forslagene som er opplistet i høringen krever at forskeren allerede er «excellent». Dette gjør det vanskelig spesielt for kvinner i etableringsfasen og for mer tverrfaglige forskere. Her vil flere såkornmidler, eller støtte til mindre prosjekter være et godt virkemiddel for å kunne bygge egen forskerkarriere, slik at disse kan bygge seg opp til å søke større prosjekter.
Vi mener at postdoktorperioden fortsatt bør være på 3-4 år. Uavhengig av ansettelseslengde skal stillingen inkludere tid til forskningsarbeid og til å utvikle annen relevant kompetanse. En toårig postdoktorstilling er ofte for kort til å videreføre et forskningsprosjekt. En stilling med lengre varighet er også relevant i et transdisiplinært perspektiv, da nettverksbygging på tvers av fagområder gjerne tar lang tid og krever mye refleksjon.
Punkt 5.3: Styrke karriereveiledning inn og ut av forskning og høyere utdanning
Det er viktig for stipendiater og postdoktorer å kunne spille på andre personer enn faglige hovedveiledere. Vitenskapelige ansatte har allerede høy arbeidsbelastning og veiledning bør kunne spres på flere. Det finnes i dag ulike mentorprogram for kvinner i akademia ved UiO, NTNU, UiB og UiT. Et lignende program kan opprettes for stipendiater av begge kjønn, og da med fokus på veiledning om arbeidslivet også utenfor akademia.
Alumninettverk: Nasjonale forskerskoler har allerede store nettverk av medlemmer og alumnier på plass. Det behøves finansiell støtte for å opprettholde disse etter forskerskolens finansieringsperiode fra forskningsrådet er over.