Dato: 15.06.2021 Høringsuttalelse fra Oslo universitetssykehus HF Vi viser til høringsbrev av 5. mai 2021 og takker for invitasjonen til å gi innspill. Strategiens forslag til tiltak er i første rekke rettet mot institusjonene i UH-sektor, men er også av betydning for og skaper forventninger til helseforetak og instituttsektor, jf omtale s. 4. Oslo universitetssykehus (OUS) er den største arbeidsgiveren utenfor UH-sektoren for stipendiater, postdoktorer og forskere i Norge, med en betydelig integrasjon med UH-sektor og omfattende internasjonalt forskningssamarbeid. En rekke av våre ledere er, gjennom sine kombinerte stillinger ved UiO og OUS, arbeidsgivere for både universitetsansatte og sykehusansatte i ulike forskningsstillinger. Det er derfor viktig at innhold i stillinger og regelverk harmoniseres så langt det er hensiktsmessig, og at eventuelle ulikheter tydelig erkjennes. Strategien slår fast at (s. 3:) «En mindre andel av doktorene skal videre i akademia, men flertallet av doktorene skal arbeide i andre sektorer.» Videre at «Vi trenger en rekrutteringspolitikk som reflekterer at det store flertallet av doktorene arbeider utenfor akademia, det gjelder både nasjonalt og internasjonalt». Dette er, etter OUS’ vurdering, svært viktige premisser for strategien. OUS støtter strategiens omtale og forslag når det gjelder profesjonalisert, tidlig og realistisk karriereveiledning, og at det jobbes med å videreutvikle gode rammeverk for dette. Postdoktorstillingen For OUS er det springende punktet i strategien den videre utvikling av og forventning til postdoktorstillingen. Postdoktorer ansatt i helseforetakene representerer en viktig gruppe innen helseforskningen. Fra OUS sin side har disse stillingene fungert utmerket som en oppstartsstilling etter doktorgrad, og som en stilling med målsetting å rekruttere til ulike typer karriereløp videre, og ikke bare til akademiske toppstillinger. Vi er derfor skeptiske til Kunnskapsdepartementets varslede oppfølging med å snevre inn formålet med postdoktorstillingene i revisjon av «Forskrift om ansettelse for stillinger som postdoktor, stipendiat, vitenskapelig assistent og spesialistkandidat». Revisjonen vil også kunne få overslagseffekter utenfor de institusjoner som reguleres av forskriften (helseforetak og instituttsektor omfattes ikke av forskriften). Dette gjelder særlig universitetssykehusene, som i stor grad er samordnet med universiteter i felles forskningsgrupper og prosjekter. Det er krevende å formidle til ansatte, ledere og finansieringskilder at regelverket ikke er det samme, og at det vil bli annerledes nasjonalt enn internasjonalt når det gjelder stillingens innhold. NIFUs postdoktorundersøkelse viser at (jf. s. 5 i strategiutkastet) institusjonene bruker postdoktorstillingen langt bredere enn hovedformålet – "å kvalifisere for arbeid i vitenskapelig toppstillinger" – i dagens forskrift. Postdoktorstillingen brukes også til å bygge kompetanse og gi kapasitet i forskerprosjekter og håndtere behov for fleksibilitet i eksternfinansierte forskerprosjekter. Ikke minst er et viktig poeng som refereres på s. 6 at « Den mangeslukne bruken av postdoktorstillingen er også vanlig internasjonalt og reflekterer at det ikke finnes en internasjonal definisjon eller bruk av "postdoktor" ». Strategien signaliserer (s. 15) at postdoktorstillingen fortsatt skal være «en viderekvalifiseringsstilling som i all hovedsak rettes inn mot kompetansen som kreves i førstestillinger ved universitetene og høyskolene». OUS mener at presiseringen «i all hovedsak», med fordel kan formuleres slik at stillingen får et bredere formål og nedslagsfelt også utenfor UH-sektoren. Man kunne for eksempel justere ordlyden slik, der våre tilføyelser fremgår i fet skrift: «Postdoktorstillingen skal normalt bidra til å være en reell viderekvalifiseringsstilling til førstestillinger , eller til andre stillinger som krever høy forskningskompetanse ». I tekstboksen s. 15 fremgår noen andre elementer som også kan være problematiske: «Gi postdoktoren relevant utdanningsfaglig kompetanse eller annen relevant kompetanse som formidling, innovasjon, sektorsamarbeid, prosjektledelse og klinisk arbeid.» «Uavhengig av ansettelseslengde skal stillingen inkludere tid til forskningsarbeid og til å utvikle annen relevant kompetanse .» Til dette vil vi bemerke at eksterne finansieringskilder normalt ikke dekker tidsbruk til andre oppgaver enn forskning. For eksternt finansierte postdoktorer – som utgjør det store flertallet innen medisinsk forskning - er det ikke realistisk å tro at institusjonene selv kan dekke utgifter til annet kvalifiserende arbeid og derved oppnå annen relevant kompetanse. Dette må, for helseforetakenes del, i så fall skje ved at postdoktorene skaffer seg bierverv i UH-sektor, eller at annen relevant kompetanse – eksempelvis klinisk - erverves før eller etter postdoktorperioden i ordinært utlyste og budsjetterte stillinger. Noen postdoktorer oppnår klinisk erfaring ved å jobbe i 50 prosent stilling som postdoktor (normalt eksternt finansiert) og 50 prosent stilling som kliniker (ordinær finansiering, der vedkommende ofte innehar den kliniske stillingen fra før og søker permisjon på deltid). Vi mener videre at en innsnevret målsetting ikke er forenlig med optimal forskerutveksling og internasjonalisering av forskningen. Det synes således ikke hensiktsmessig å ha disse tilleggskravene som mål for alle utenlandske postdoktorer som ikke har som mål å forbli i Norge, men som kommer på postdoktorutveksling. Klinisk arbeid, prosjektledelse, formidling og undervisning er blant det som nevnes, noe som stiller store krav til språkferdigheter. Vi minner om at en stor andel kommer fra utlandet. Utviklingen med sterkt økt antall postdoktorstillinger - de fleste med rent forskningsinnhold - er ikke bare negativ, selv om det er en situasjon med usikre karrieremuligheter og mange midlertidige arbeidsforhold. Utviklingen reflekterer også en etterspørsel etter kompetanse og gir flere karrieremuligheter i arbeidsmarkedet nasjonalt og internasjonalt. Den veldige økningen er en konsekvens av hvordan forskningen finansieres nasjonalt og internasjonalt. Postdoktorenes mål: Kvalifisering til vitenskapelig toppstilling i akademia er heller ikke et like relevant mål for alle. I pkt 4.3 i strategien refereres tidligere undersøkelser som følger: «Flertallet av doktorgradskandidatene28, ferdigutdannede doktorer29 og nåværende postdoktorer30 i Norge ser for seg en karriere ved en høyere utdannings- eller forskningsinstitusjon.» OUS mener dette bildet bør nyanseres og at det bør refereres noe mer i strategien, særlig når det gjelder resultater fra NIFUs postdoktorundersøkelse. Denne sier følgende på s. 117 (vår utheving): « Når de kan velge flere alternativer svarer tre av fire av postdoktorer at de ønsker en vitenskapelig stilling ved et universitet eller en høgskole, halvparten svarer forskningsinstitutt eller helseforetak, en tredjedel svarer forskning/analyse i privat sektor/næringslivet og en fjerdedel forskning/analyse i offentlig administrasjon/offentlig sektor for øvrig. Det ser med andre ord ut til å være en betydelig andel av dem som blir postdoktorer som ikke har en akademisk karriere som eneste mål eller hovedmål .» Konklusjon: Snarere enn å forsøke å snevre inn målet og det som har vært en naturlig utvikling av postdoktorstillingen, nasjonalt og internasjonalt, mener OUS at forskriftens mål for postdoktorstillingen heller bør gjøres bredere. Den signaliserte endringen blir en særnorsk innskrenkning. Dette vil passe dårlig innen medisinsk forskning som har svært høy grad av ekstern finansiering, og ikke minst ved internasjonalt samarbeid og postdoktorutveksling. Strategien må ta inn over seg det premisset som det innledes med, nemlig at «Vi trenger en rekrutteringspolitikk som reflekterer at det store flertallet av doktorene arbeider utenfor akademia, det gjelder både nasjonalt og internasjonalt». Kunnskapsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
