Generelt tar strategien for forskerrekruttering og karriereutvikling ikke hensyn til de forskjellige kulturene innen forskjellige vitenskapelige felt. For eksempel er forventningene internasjonalt til kvalifisering og forskningsaktiviteter veldig forskjellige for en postdoktor innen biovitenskap (life sciences) og en innen humaniora. Dette bør gjenspeiles i rapporten.
Jeg har vært i flere ansettelseskomiteer for gruppeleder- eller professoratstillinger i Norge innen området biovitenskap. Ikke i noen av tilfellene ble en norsk søker rangert først. Ettersom alle stillingene er utlyst internasjonalt innen mitt felt, vil det være viktig å gjøre norske postdoktorer konkurransedyktige i en internasjonal sammenheng, selv om dette vil bety å bruke postdoc-perioden på en annen måte enn det hittil har vært gjort i Norge.
I biovitenskap er den viktigste delen av en postdoc-periode opplæring gjennom forskning, vanligvis under veiledning av en anerkjent forsker. Det forventes ikke en uavhengig forskerprofil ved slutten av en postdoc-periode. For å være konkurransedyktig for gruppeleder- / professoratstillinger, må forskningen i postdoc-en resultere i publikasjoner i respekterte tidsskrifter, og postdoktoren må sende inn en forskningsplan med originale ideer sammen med søknaden til gruppeleder-stillingen. Å ha vært medveileder for master- og / eller doktorgradsstudenter vil også være en fordel. Følgelig må det meste av postdoc-perioden vies til forskning, noe som ikke eksplisitt er angitt i dokumentet. Ytterligere opplæring bør være tidsbegrenset og rettet mot å gjøre postdoktorene konkurransedyktige for akademiske stillinger som beskrevet ovenfor.
Videre, i en internasjonal sammenheng, har postdoc-er som er konkurransedyktige for gruppeleder- / faste vitenskapelige stillinger, lært nye teknikker i postdoc-perioden og / eller jobbet med et tema som er annerledes enn det vedkommende jobbet med i PhD-perioden. Ofte kan dette ikke oppnås hvis postdoc-perioden tilbringes i samme forskningsmiljø som doktorgraden. Det er heller ikke nok å tilbringe en relativt kort periode i utlandet. Som hovedregel bør en postdoktor-periode derfor ikke utføres i samme forskningsmiljø som doktorgraden. Det er mindre viktig om postdoktoren flytter til utlandet i hele postdoc-perioden eller blir med i en aktiv forskningsgruppe i Norge som er forskjellig fra den doktorgradsarbeidet ble utført i.
Jeg er helt enig i strategien om at innstegsstillingen er en god måte å gjøre karriereveier på universitetet mer forutsigbare. Det bør derfor være insentiv til å oftere utlyse denne typen stillinger.
I strategien står det. “Departementet vil tilrå at fagmiljøene i økende grad bruker det fjerde året av stipendiatstillingen mer mangfoldig og øker samhandling mellom akademia og andre samfunnssektorer gjennom ph.d.-utdanningen.”
Etter min erfaring har doktorgradsstudenter, hvis de er finansiert av NFR eller Marie Curie ITNs, ikke noe fjerde år. Hvis de har en stilling finansiert av fakultetet, har de et fjerde år, men dette er forbeholdt undervisning. For å implementere forslaget fra strategien, vil det være behov for mer finansiering for å gi alle doktorgradsstudenter et fjerde år. I tillegg er det uklart hvem som skal overta undervisningsoppgavene til stipendiatene som for tiden har en 4-årig stilling.
Videre foreslås det i dokumentet som "Virkemidler for å vekke interessen og mulighetene for å ta en doktorgrad" at "Norges forskningsråd vil evaluere pilotordningen for forskerlinjer".
Å delta i et forskerlinje-program er allerede en ganske tidsforpliktelse . Vanligvis har kvinner mindre tillit til sine egne evner og har derfor mindre sannsynlighet for å bli med i et slikt program. Jeg foreslår derfor å i tillegg gi midler til sommerstudenter som et mindre bindende , men likevel veldig attraktivt alternativ.
Jeg har vært i flere ansettelseskomiteer for gruppeleder- eller professoratstillinger i Norge innen området biovitenskap. Ikke i noen av tilfellene ble en norsk søker rangert først. Ettersom alle stillingene er utlyst internasjonalt innen mitt felt, vil det være viktig å gjøre norske postdoktorer konkurransedyktige i en internasjonal sammenheng, selv om dette vil bety å bruke postdoc-perioden på en annen måte enn det hittil har vært gjort i Norge.
I biovitenskap er den viktigste delen av en postdoc-periode opplæring gjennom forskning, vanligvis under veiledning av en anerkjent forsker. Det forventes ikke en uavhengig forskerprofil ved slutten av en postdoc-periode. For å være konkurransedyktig for gruppeleder- / professoratstillinger, må forskningen i postdoc-en resultere i publikasjoner i respekterte tidsskrifter, og postdoktoren må sende inn en forskningsplan med originale ideer sammen med søknaden til gruppeleder-stillingen. Å ha vært medveileder for master- og / eller doktorgradsstudenter vil også være en fordel. Følgelig må det meste av postdoc-perioden vies til forskning, noe som ikke eksplisitt er angitt i dokumentet. Ytterligere opplæring bør være tidsbegrenset og rettet mot å gjøre postdoktorene konkurransedyktige for akademiske stillinger som beskrevet ovenfor.
Videre, i en internasjonal sammenheng, har postdoc-er som er konkurransedyktige for gruppeleder- / faste vitenskapelige stillinger, lært nye teknikker i postdoc-perioden og / eller jobbet med et tema som er annerledes enn det vedkommende jobbet med i PhD-perioden. Ofte kan dette ikke oppnås hvis postdoc-perioden tilbringes i samme forskningsmiljø som doktorgraden. Det er heller ikke nok å tilbringe en relativt kort periode i utlandet. Som hovedregel bør en postdoktor-periode derfor ikke utføres i samme forskningsmiljø som doktorgraden. Det er mindre viktig om postdoktoren flytter til utlandet i hele postdoc-perioden eller blir med i en aktiv forskningsgruppe i Norge som er forskjellig fra den doktorgradsarbeidet ble utført i.
Jeg er helt enig i strategien om at innstegsstillingen er en god måte å gjøre karriereveier på universitetet mer forutsigbare. Det bør derfor være insentiv til å oftere utlyse denne typen stillinger.
I strategien står det. “Departementet vil tilrå at fagmiljøene i økende grad bruker det fjerde året av stipendiatstillingen mer mangfoldig og øker samhandling mellom akademia og andre samfunnssektorer gjennom ph.d.-utdanningen.”
Etter min erfaring har doktorgradsstudenter, hvis de er finansiert av NFR eller Marie Curie ITNs, ikke noe fjerde år. Hvis de har en stilling finansiert av fakultetet, har de et fjerde år, men dette er forbeholdt undervisning. For å implementere forslaget fra strategien, vil det være behov for mer finansiering for å gi alle doktorgradsstudenter et fjerde år. I tillegg er det uklart hvem som skal overta undervisningsoppgavene til stipendiatene som for tiden har en 4-årig stilling.
Videre foreslås det i dokumentet som "Virkemidler for å vekke interessen og mulighetene for å ta en doktorgrad" at "Norges forskningsråd vil evaluere pilotordningen for forskerlinjer".
Å delta i et forskerlinje-program er allerede en ganske tidsforpliktelse . Vanligvis har kvinner mindre tillit til sine egne evner og har derfor mindre sannsynlighet for å bli med i et slikt program. Jeg foreslår derfor å i tillegg gi midler til sommerstudenter som et mindre bindende , men likevel veldig attraktivt alternativ.