Vedr. autorisasjon av logopeder:
For voksne med ervervete kommunikasjonsvansker er logopedisk tilbud vesentlig for best mulig helse og livskvalitet. I Norge har det i lang tid vært en utfordring at det er uklare ansvarsforhold mellom utdanningssektoren på den ene og helsesektoren på den andre siden, noe jeg har tatt opp flere ganger (f.eks.: Afasi – når systemet svikter minst like mye som språket | Tidsskrift for Den norske legeforening (tidsskriftet.no) , Faller mellom to stoler (aftenposten.no) ).
Spesielt har det etter min mening som lege og afasiforsker medført problemer at tilbudet, og logopedutdanningen, ikke er innrettet tilstrekkelig ut fra både pasientenes behov og nevrovitenskaplig kunnskap om kommunikasjonsvansker forårsaket av hjernesykdom og -skade.
Det er positivt at man nå ønsker sterkere fokus på helseaspektene i logopedyrket gjennom autorisasjon som helsepersonell, og spesielt også at regjeringen erkjenner manglene i logopedutdanningen i så måte. Jeg støtter fullt ut forslaget om at den faktiske helserelevante kompetansen må legges til grunn for autorisasjon, og at det gjøres en gjennomgang av logopedutdanningene for å kartlegge nærmere de områdene der behovene fra helse- og omsorgstjenesten ikke er godt nok ivaretatt per nå. En slik gjennomgang må involvere helsetjensten, noe som ikke har vært tilfelle ved tidligere evalueringer.
Det beste vil være om man kan komme til en utdanningsmodell der både de pedagogiske og helsefaglige aspektene er ivaretatt. Hvis ikke, støtter jeg forslaget om å skille i to ulike logopedutdanninger der kun den ene fører til autorisasjon. Selv om dette umiddelbart kan oppfattes som ytterligere problematisk for den uklare ansvarsfordelingen mellom utdannings- og helsesektoren, kan jeg ikke se at den vil forverre denne, men man vil i de minste sørge for tilstrekkelig kompetanse i logopedtilbudet som gis i helse- og omsorgssektoren, noe som vil innebære en klar forbedring totalt sett.
For voksne med ervervete kommunikasjonsvansker er logopedisk tilbud vesentlig for best mulig helse og livskvalitet. I Norge har det i lang tid vært en utfordring at det er uklare ansvarsforhold mellom utdanningssektoren på den ene og helsesektoren på den andre siden, noe jeg har tatt opp flere ganger (f.eks.: Afasi – når systemet svikter minst like mye som språket | Tidsskrift for Den norske legeforening (tidsskriftet.no) , Faller mellom to stoler (aftenposten.no) ).
Spesielt har det etter min mening som lege og afasiforsker medført problemer at tilbudet, og logopedutdanningen, ikke er innrettet tilstrekkelig ut fra både pasientenes behov og nevrovitenskaplig kunnskap om kommunikasjonsvansker forårsaket av hjernesykdom og -skade.
Det er positivt at man nå ønsker sterkere fokus på helseaspektene i logopedyrket gjennom autorisasjon som helsepersonell, og spesielt også at regjeringen erkjenner manglene i logopedutdanningen i så måte. Jeg støtter fullt ut forslaget om at den faktiske helserelevante kompetansen må legges til grunn for autorisasjon, og at det gjøres en gjennomgang av logopedutdanningene for å kartlegge nærmere de områdene der behovene fra helse- og omsorgstjenesten ikke er godt nok ivaretatt per nå. En slik gjennomgang må involvere helsetjensten, noe som ikke har vært tilfelle ved tidligere evalueringer.
Det beste vil være om man kan komme til en utdanningsmodell der både de pedagogiske og helsefaglige aspektene er ivaretatt. Hvis ikke, støtter jeg forslaget om å skille i to ulike logopedutdanninger der kun den ene fører til autorisasjon. Selv om dette umiddelbart kan oppfattes som ytterligere problematisk for den uklare ansvarsfordelingen mellom utdannings- og helsesektoren, kan jeg ikke se at den vil forverre denne, men man vil i de minste sørge for tilstrekkelig kompetanse i logopedtilbudet som gis i helse- og omsorgssektoren, noe som vil innebære en klar forbedring totalt sett.