Dato: 04.06.2021 Høringssvar om autorisasjon av logopeder 2021 fra Institutt for spesialpedagogikk Institutt for spesialpedagogikk (ISP), Det Utdanningsvitenskaplige Fakultet ved Universitetet i Oslo viser til Høringsnotat fra Helse og omsorgsdepartementet (HOD) den 26.03.2021, med høringsfrist 4. juni 2021, med forslag om å autorisere naprapater, osteopater, logopeder og paramedisinere i henhold til helsepersonelloven, og vi oversender herved vårt svar på høringen. I svaret vil vi si kort noe om vår bakgrunn for å svare på høringen, før vi gir vår tilslutning til forslaget om autorisasjon for personer med logopedutdanning og gir innspill til punktene om pasientsikkerheten i logopeders arbeid, logoped vs. helse-logoped, kvalitetskrav til logopediutdanningene. Til slutt følger en kommentar om behovet for å utvikle nasjonale retningslinjer for logopedbehandling. Sammendrag: Institutt for spesialpedagogikk ved Universitet i Oslo støtter forslaget om autorisasjon som helsepersonell for logopeder, oppdatering av utdanning og innføring av kvalitetskrav, for eksempel gjennom RETHOS modellen. Institutt for spesialpedagogikk ved Universitet i Oslo støtter ikke et skille i logoped/helselogoped, samt vurderingen om at kriteriet for pasientsikkerheten ikke er oppfylt. Vi foreslår at det bør utarbeides faglige retningslinjer for logopedbehandling. ISP sin bakgrunn for å svare på høringen ISP var den første utdanningsinstitusjonen i Norge som opprettet logopedistudier og er i dag en av de fem NOKUT godkjente institusjonene som tilbyr studier i logopedi. Dagens studieprogram omfatter en bachelorutdanning i spesialpedagogikk + 2-årig masterutdanning innen spesialpedagogikk med fordypning logopedi, eller en grunnutdanning som lærer/barnehagelærer eller tilsvarende + 2-årig masterutdanning innen spesialpedagogikk med fordypning logopedi. Det første året på masterfordypningen i logopedi inngår blant annet anatomi, nevrologi, lingvistikk, grammatikk, fonetikk og fonologi, utviklingsmessige språkforstyrrelser, afasi, dysfagi, utviklingsmessige taleflytvansker (inkludert, stamming og løpsk tale), stemme (inkludert munnhulekreft og laryngektomi) og leppe-kjeve-ganespalte. Hovedfokus er indikatorer (inkludert typisk og atypisk språk-, tale og kommunikasjonsutvikling), kartlegging og intervensjoner (inkludert blant annet teori, lovgiving, teknikker/programmer, og rådgivning) samt forebygging av mulige konsekvenser av de ulike vanskene. Bachelor-studiet er finansiert i den laveste kategorien, F, mens master-graden finansieres i kategori D. Verken bachelor-studiet eller master-studiet utløser tilskudd til praksis. Likevel inngår inntil 6 ukers praksis på bachelor-nivå og 10 ukers praksis på master-nivå i utdanningene ISP tilbyr. Utgiftene til praksis finansieres nå av institusjonen selv. Praksis innenfor vår fordypning logopedi omfatter alle hovedområder: utviklingsmessige og ervervede språk-, tale- og kommunikasjonsvansker, svelgevansker (dysfagi), stemmevansker og taleflytvansker. Praksis gjennomføres i aktuelle arbeidslivsarenaer både innenfor utdannings- og helsesektoren, inkludert spesialisthelsetjeneste, PPT, Statped, kommunal voksenopplæring, sykehus, sykehjem, hos privatpraktiserende logopeder, med mer. Vi har høyt kompetent personale innenfor alle de fem fagområdene som inngår i logopedstudiet og samarbeider med forskere innenfor de fremste fag- og forskningsmiljøene i verden f.eks. ved Harvard, Stanford og Oxford. Vi har også andre forskningspartnere fra Norden, Europa, Australia og USA. Våre forskningsprosjekter er blant annet finansiert av Bedre Helse og Finnut-programmet til Norges forskningsråd. Støtter forslaget om autorisasjon Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) foreslår at det gis autorisasjon til yrkesutøvere som har logopedkompetanse (Høringsnotatet, s. 25) . ISP er positive til forslaget om autorisasjon av yrkesutøvere med logopedkompetanse fordi h ovedformålene med autorisasjon ifølge helsepersonellovens § 1 er å ivareta brukernes sikkerhet, kvalitet på tilbudet samt tillit til tjenesten. Med autorisasjon følger dessuten et personlig ansvar for å utføre arbeidsoppgavene på faglig forsvarlig måte, et personlig ansvar for å holde seg faglig oppdatert, og til å avstå fra å gi hjelp på områder som en ikke har tilstrekkelig kompetanse på ( helsepersonellovens § 4). Autorisasjon vil dermed bidra til å gi 1) Et bedre kvalitetssikret tilbud til brukerne både med tanke på logopedisk kompetanse, faglig forsvarlighet, dokumentasjon og etiske forhold (for eksempel krav om politiattest ved privat praksis); 2) En nødvendig utbedring og kvalitetssikring av utdanningstilbudet i logopedi samt mulighet for mer omfattende praksis og videreutdanning/kursing (se forslag til endringer senere i dette høringssvaret). Fremtidige logopeders profesjonalitet i yrkesutøvelsen er en grunnleggende studiemålsetting for oss ved ISP. Logopedi er imidlertid et tverrfaglig felt som berører psykologi, pedagogikk, spesialpedagogikk, vernepleie, helsesykepleie, lingvistikk, medisin, juss, og sosiologi. Tverrfaglige yrker utøves på en rekke ulike arenaer og er berørt av ulike lovgivninger. Yrkets profesjonalitet kan dermed falle mellom ulike ansvarsordninger. Det er derfor avgjørende å ha brukerne i fokus når man skal vurdere og kvalitetssikre tjenestetilbudet. Brukernes språk- og kommunikasjonsvansker kan vanligvis alle diagnostiseres innenfor ICD10/11. Ikke sjelden er det snakke om komorbide tilstander og forebygging av følgevirkninger er dessuten avgjørende. Uavhengig av hvilken arena brukeren befinner seg vurderer vi derfor logopedisk behandling til å være helsefremmende tiltak, både fysiologisk og psykisk. Logopeder bidrar med nødvendig behandling av brukerne med medisinske diagnoser som andre grupper av helsepersonell ikke har kompetanse til å gi. De fleste av logopedenes samarbeidspartnere rundt brukerne er allerede autoriserte. Autorisasjon er således ikke bare viktig for kvalitetssikring av brukertilbudet og utdanningen , men også for likeverdighet i samarbeidet mellom fagpersonene rundt de aktuelle brukerne. Et likeverdig og godt tverrfaglig samarbeid er viktig for å fange opp språk- og kommunikasjonsvansker slik at tiltak kan iverksettes så tidlig som mulig (jf. Helsedirektoratet, 2017; Hansen et al., 2021; St. meld. nr. 47 (2008-2009)) samt for å gjennomføre effektiv behandling på en måte som tar hensyn til situasjonen brukerne befinner seg i (Kefalianos et al., 2021; St. meld. nr. 47 (2008-2009). Det er en av målsettingene med Samhandlingsreformen (St. meld. nr. 47 (2007-2008)) at det skal etableres flere tverrfaglige team som skal kunne gi brukerne et helhetlig tilbud. Støtter ikke vurderingen om at kriteriet for pasientsikkerheten ikke er oppfylt Helsedirektoratet vurderer at kriteriet om fare for pasientsikkerhet ikke er oppfylt (Høringsnotatet, s.24). Dette er ISP uenige i da forskningsresultater konkluderer at det kan foreligge alvorlig risiko for brukeren ved feildiagnostisering, feilbehandling, og/eller manglende behandling i form av alvorlige fysiske så vel som psykiske konsekvenser for eksempel personer som stammer (Craig, Blumgart, & Tran, 2009; Iverach et al., 2009; Iverach et al., 2016; Smith, Iverach, O’Brian, Kefalianos, & Reilly, 2014), personer med afasi (Brady et al, 2016), personer med dysfagi (Singh et al., 2006), personer med stemmevansker (da Cunha et al., 2018)) og med utviklingsmessige språkforstyrrelser (Newbury et al., 2019). For å tydeliggjøre dette vil vi gi noen få eksempler fra relevant forskning: For barn som stammer er behandling 7 ganger mer effektivt i å redusere stamming enn ingen behandling (Onslow, Jones, Menzies, O’Brian, & Packman, 2012). Effektiv behandling er knyttet til korrekt diagnostisering og identifisering av stamming i tidlig alder (Onslow & Lowe, 2019) samt logopeders behandlingskompetanse (O’Brian et al., 2013). I alle aldre er negative konsekvenser av stamming dokumentert. I barnehagealder observerer barnehagelærere og foreldre at stamming innvirker på ulike aspekter ved barnas liv, deriblant interaksjon, kommunikasjon, atferd og følelser (Guttormsen, Yaruss, & Næss, 2020). I skolealder rapporterer 1/3 av de som stammer at de opplever mobbing (Blood, & Blood, 2004). Opplevelser med mobbing ses i sammenheng med dårligere skolefaglige prestasjoner (Erickson & Block, 2013; Langevin et al., 2012; Klompas & Ross, 2004), tilbaketrekking og vanskeligheter med å få venner (Langevin et al., 2012). Hos voksne har stamming negativ innvirkning på sosial fungering (Craig et al., 2009), nære relasjoner (Van Borsel, Brepoels, & De Coene, 2011), selvtillit (Klompas & Ross, 2004), arbeid (Bloodstein & Bernstein Ratner, 2008; Klein & Hood, 2004) og livskvalitet (Craig et al., 2009). I tillegg har personer som stammer forhøyet risiko for å utvikle alvorlige psykiske lidelser; forekomst av angstlidelser hos voksne som stammer er seks ganger høyere enn hos voksne som ikke stammer (Iverach, O’Brian et al., 2009), og en fjerdedel av alle barn og ungdommer som stammer oppfyller diagnostiske kriterier for sosial angst (Iverach et al., 2016). Liknende alvorlige utfordringer finner vi hos personer med språkvansker. Vedvarende språkvansker er assosiert med sosiale problemer (Næss, Nygård, Ostad, Dolva, & Lyster, 2016), sosial ulikhet, svakere kvalitet på inkludering (Engevik, Næss, & Berntsen, 2016), reduserte muligheter til deltakelse i arbeidslivet (Johnson, Beitchman, & Brownlie, 2010) og psykiske og fysiske helseutfordringer (Snow, Woodward, Mathis, & Powell, 2016; Toppelberg, Medrno, Morgens, & Nieto-Castanon, 2002). Slike negative utviklingsmessige, psykologiske og atferdsmessige konsekvenser har kritisk innvirkning på både individ og samfunnsnivå. For eksempel har ca 50% av unge kriminelle svake språkferdigheter (Snow & Powell, 2011; Snow et al., 2016). Dysfagi er en av de viktigste årsakene til død og sykdom for eldre mennesker, samt barn og voksne med nevrologiske lidelser (f.eks. Cerebral parese, hjerneslag, demens), og den viktigste dødsårsaken hos mennesker med nedsatt funksjonsevne (Ombudsmann New South Wales, 2015) på grunn av alvorlige komplikasjoner som underernæring, dehydrering og lungebetennelse pga. aspirasjon (Singh et al., 2006). Dysfagi er ikke en sykdom i seg selv, men dysfagi kan være et symptom på mange forskjellige underliggende sykdommer (f.eks. Hjerneslag, hode- og nakkekreft, ervervet hjerneskade, nevrologiske sykdommer som Parkinsons sykdom og multippel sklerose). En oppsummering av eksemplene vi har gitt viser at vanskene som logopeder behandler kan påvirke personers liv og død, samt helse og livskvalitet i et livsløpsperspektiv. Det er i tråd med Samhandlingsreformen å ta den betydelige risikoen som brukere med språk-, tale – og kommunikasjons, og svelgevansker har på alvor. Støtter ikke forslaget om å skille mellom logoped og helselogoped I høringsnotatet foreslås et skille mellom logoped/helselogoped (s.36). Det er uklart hva en slik todeling bygger på. Det er på bakgrunn av tilgjengelige utdanninger, dagens praksis/-tilbud og praksisetterspørsel ikke holdepunkter for et slikt skille. a) En av de logopediske utdanningene i Norge er situert under medisinsk fakultet mens de andre utdanningene er lagt under pedagogikk/spesialpedagogikk. Forskjell i plassering gjenspeiler ikke en forskjell mellom helsefokus versus ikke helsefokus, eller helsefokus versus pedagogisk fokus. Alle utdanningsstedene har fokus på identifisering og behandling innenfor de fem fagområdene (1) utviklingsmessige språk-, tale og kommunikasjonsvansker, (2) ervervede språk-, tale og kommunikasjonsvansker, (3) stemme, (4) taleflyt, og (5) dysfagi. Det vil imidlertid være behov for å enes om minste standarder for en felles kvalitetssikring av de norske utdanningene (se pkt om oppdatering av utdanningen under). b) I dagens praksis gis det logopedisk utredning og behandling til barn i skolealder både i og utenfor helseinstitusjoner. Enkelte barn vil få oppfølging både i habiliteringstjenesten og i kommunen. Hvor barnet følges opp vil delvis bestemmes av kompleksiteten på barnets vansker og behov, men også delvis av faktorer som det kommunale tilbudet/tilgjengelighet, kompetanse eller erfaring. I de tilfellene der både helseinstitusjoner og kommunale tjenester følger opp, er det som regel slik at helseinstitusjonene har hovedansvaret for utredningen av vanskene og for å komme med føringer for tiltak, mens de kommunale tjenestene står for gjennomføringen av behandlingen. Det er derfor viktig at det ikke skilles mellom helselogoped og annen logoped. De lokale forskjellene på grunn av størrelse/organisering, og kompetanse, må ikke bli ytterligere forsterket. c) Barn befinner seg oftere på pedagogiske arenaer i forbindelse med barnehage eller skolegang enn voksne. Det er likevel viktig at logopedtjenester til barn ikke følger andre kvalitetskrav enn logopedtjenester til voksne. Logopeder arbeider med både habilitering- (medfødte og tidlig ervervede tilstander) og rehabiliteringstilstander (tilstander ervervet etter utviklingsperioden). Både habilitering og rehabilitering er sosial- og helsetjenester som har til formål å utvikle eller gjenvinne fysisk, kognitiv eller sosial funksjonsevne som er svekket eller tapt på grunn av sykdom, skade eller lyte. Denne målsettingen er lik uavhengig av hvilken arena brukeren befinner seg på. Innenfor det logopediske fagfeltet er det derfor først og fremst vanskene og ikke alder eller arena som avgjør hva som er aktuell oppfølging . Riktignok benyttes ulike innfallsvinkler ovenfor barnehagebarn og voksne, men indikatorer, behovet for oppfølging og målsettingene med den er i stor grad sammenfallende. Vi kan eksemplifisere dette med oppfølging av stamming. Selv om mange i dag vil kalle stammetiltak som gis til barnehagebarn for undervisning eller opplæring mens tiltakene som gis til voksne omtales som behandling, er tiltakene til begge grupper myntet på å redusere stammingen og forebygge de helsemessige ringvirkningene av stammingen. For barn i barnehagealder jobber man i tillegg også forebyggende for at sekundære helseproblemer, som f.eks. kognitive, emosjonelle eller atferdsmessige reaksjoner ikke skal utvikle seg som følge av stammingen. Det må også understrekes at praksis med barn og barnehagebarn i Norge skiller seg fra andre land, f.eks. Sverige eller Australia ved at selve tiltakene ofte gis i barnehagen der barnet er (Næss et al., 2020), i stedet for at barna trenger å reise til et helseforetak slik de må i disse to andre eksempellandene. I tillegg til fordelen med at barnet får være på en kjent arena under behandlingen og også får minst mulig fravær fra lek og læring sammen med jevnaldrende, har den norske løsningen også en samfunnsøkonomisk fordel ved at foreldre ikke trenger å ta seg fri fra jobb for å følge barna til et helseforetak eller en behandlingsinstitusjonen. Behandling har vist seg effektiv med ulik organisering (Bridgman, Onslow, O’Brian, Jones, & Block, 2016). Av viktighet er innholdet i behandlingen (for en gjennomgang se Sjøstrand et al., 2021). Forskjellig organisering av behandling i Norge versus Sverige betyr derfor ikke at de logopediske tiltakene her i landet er mer eller mindre helserelaterte, har annet innhold, annen status eller krever annen kompetanse. Tiltakene må bygge på det samme internasjonale forskingsgrunnlaget. Uavhengig av hvilken sektor brukeren tilhører bør han eller hun motta kvalitetssikrede forskningsbaserte logopedtiltak dersom dokumenterte behov er tilstede. Noen steder vil det dessuten være tilfeldig om logopedisk behandling defineres som helse eller opplæring, f eks. afasirehabilitering på sykehus, eller undervisning i voksenopplæring eller behandling hos en privatpraktiserende logoped. Det vil både avhenge av det lokale tilbudet, kompetansen de lokale fagpersonene har og hvor i tiltaksprosessen man befinner seg. Et skille mellom logoped versus helselogoped vil derfor ikke være hensiktsmessig. d) Vi bor i et langstrakt land og stillingsutlysninger i distrikts-Norge søker logopeder som kan jobbe med ulike logopediske problemstillinger både innenfor helse og opplæringssektoren – som f.eks. i sykehjem, voksenopplæring, grunnskole og barnehage. Et skille mellom helselogoped og logoped vil dermed gjøre det enda vanskeligere å dekke etterspørselen etter logopeder i mindre kommuner og helseforetak . e) En deling av profesjonen i logoped/helselogoped vil dessuten kunne ramme brukerne ved å medføre skjevheter i rekrutteringsnivået til utdanningene. f) Flere av landene som tidligere har hatt en todeling i logopedutdanningen der det har væt skilt mellom helse og opplæring som for eksempel Sverige der man tidligere skilte mellom talpedagog og logoped, har gått bort fra dette. Støtter oppdatering av utdanningen og innføringen av kvalitetskrav I høringsnotatet foreslås det å gjøre endringer i utdanningen (Høringsnotatet, s. 25) . ISP støtter forslaget om å gjøre endringer i utdanningen. Det er imidlertid avgjørende å ivareta logopedfagets tverrfaglige egenart. For å sikre brukerne, fremtidige logopeders faglighet og tilliten til logopeder som faggruppe er det ønskelig med mer enhetlige og gjenkjennelige utdanningstilbud i Norge uavhengig av utdanningsinstitusjon. Ved ISP har vi sett et behov for å oppdatere studietilbudet generelt på masternivå. Dette har vi tatt konsekvensene av og det er i den forbindelse gjennomført en uavhengig evaluering av den eksisterende masterutdanning, inklusive fordypning i logopedi. Evalueringen trakk nettopp fram betydningen en mulig femåring profesjonsutdannelse kan ha for faglig bredde og dybde for kommende logopeder og spesialpedagoger generelt. Evalueringskomite fremhev spesifikt fagtrengsel innenfor logopedifeltet i dagens utdanningsstruktur og fagets relasjon knyttet mot helsefaglige utdanninger. Det er behov for lengre studietid for å dekke alle de nødvendige kompetansekomponentene innenfor logopediens fem fagområder, samt behov for mulighet for videreutdanning. Dette skisseres konkret i de neste avsnitt. Nye studietilbud Vi ønsker å bidra til utvikling av en fem-årig integrert profesjonsrettet utdanning i logopedi med muligheter for innpass fra bachelor i spesialpedagogikk på bakgrunn av detaljerte inntakskriterier som ivaretar nødvendig tverrfaglig bredde- og dybdekompetanse. Det er behov for a) mer tid til ulike vansker som i dag har liten plass (f.eks. ASK, demens, dyspraksi, dysleksi, muskelsykdommer, språkvansker relatert til x (f.eks. Down syndrom, autismespekterforstyrrelser, etc), samt språkvansker som sameksisterer med andre vansker som f.eks. ADHD eller andre funksjonsnedsettelser, b) utvidet studietid til faglig fordypning innenfor emner som i dag allerede står i emneplanen. Fordypningen bør gjelde dybdekunnskaper om vanskene samt fysiologiske og psykologiske forhold knyttet til disse, årsaksforhold, indikatorer og mulige konsekvenser av vanskene samt oppfølging og behandling. c) mer tid til de ulike lovgivningene som er relevante for de arenaene som logopeder må forholde seg til (se eks på arenaer nevnt tidligere i dette høringssvaret). Eksempler på slike lovgivinger er Helsepersonelloven, Lov om barnehager, Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester, Opplæringsloven, Pasient- og Brukerrettighetsloven, Spesialisthelsetjenesteloven etc d) M er praksis og klinisk erfaring innenfor de ulike logopediske fagområdene både med tanke på arenaer og lab-arbeid. En utvidelse av praksisomfang og klinisk erfaring vil medføre behov for anerkjennelse av behovet for praksis og dermed plassering i en høyere finansieringskategori (tilsvarende andre profesjonsutdanninger). Logopedi er per i dag underfinansiert og plassert i finansieringskategori D, som økonomisk ikke gir rom for praksis uten at institusjonene selv bærer kostnadene. ISP mener at mengden praksis bør økes innenfor alle de vanskeområdene for å hevde studentenes ferdigheter i spesifikk utøvende virksomhet. Dette vil bidra å skape bedre sammenheng mellom teori, forskning og praksis, gi økt kompetanse og dermed komme brukerne til gode. Videreutdanning Logopedfaget endrer seg i tråd med forskning og utvikling på feltet og ikke minst samfunnets behov. Både eksisterende logopeder som skal søke om autorisasjon samt fremtidige logopeder vil ha behov for videreutdanning for å oppdatere sin kunnskap og imøtekomme endrede behov. I tråd med regjeringens satsninger og økt fokus på livslang læring og arbeidslivsrelevans for utdanningene (Meld, St 16 (2020-2021)), vil man relativ enkelt kunne etablere videreutdanningstilbud ved ISP. Ved å gjøre endringer i eksisterende studieporteføljer der et stort mastermene i logopedi deles i mindre, mer spesifikke, emner vil de som ønsker det kunne ta ekstra studiepoeng for å oppnå oppdatert kunnskap og dermed kunne kvalifisere for autorisasjon. Støtter RETHOS som modell I høringsnotatet foreslås det at logopedutdanningen innlemmes i RETHOS som modell (Høringsnotatet s. 35) . ISP mener at når det gjelder modell, vil det være naturlig å følge RETHOS. Som det beskrives i høringsnotatet er RETHOS et styringssystem etablert av KD for de helse- og sosialfaglige utdanningene på universitets- og høyskolenivå, og innebærer at egne programgrupper bestående av representanter fra både tjenestene og utdanningssektoren utarbeider nasjonale faglige retningslinjer for utdanningene. Retningslinjene inneholder læringsutbyttebeskrivelser som skal bidra til at utdanningene fremstår som enhetlige og gjenkjennelige uavhengig av utdanningsinstitusjon, men samtidig gi rom for lokal tilpasning og utvikling. ISP deltar allerede i Profesjonsfaglig forum ved UiO sammen med de andre profesjonene som er underlagt RETHOS og et utvidet samarbeid rundt dette vil enkelt kunne etableres. Igangsetting av en RETHOS-prosess der minstekrav til læringsutbytter for forsvarlig tjenesteyting defineres på tvers av de aktuelle institusjonene og der et minimumskrav til kjennskap til lovverket om tjenesteyting innenfor de aktuelle områdene vil sikre en mer enhetlig undervisning og praksis på tvers av logopediutdanningene i Norge. Kommentar: Behov for retningslinjer for logopedbehandling Endring av utdanningstilbudet vil imidlertid alene ikke sikre at brukene får den behandlingen de har behov for. Det er også nødvendig at utdanningsinstitusjonene gis i oppdrag å utarbeide faglige retningslinjer for logopedbehandling. Det er for eksempel i dag kun 15% av norske logopeder som oppgir at de har retningslinjer for å behandle barn med taleflytvansker (Kefalianos et al., 2021). Ved ISP er det gjort et forarbeid med tanke på utviklingen av faglige retningslinjer for logopedisk behandling av personer med taleflytvansker i Norge. Verktøyet AGEE (The Appraisal of Guidlines for Reseach and Evaluation) er benyttet for å evaluere den metodiske kvaliteten i eksisterende evidensbaserte retningslinjer i Europa som er tilgjengelig på engelsk. Det er videre innledet et samarbeid med fagpersoner som har deltatt i utviklingen av de svenske retningslinjene (Grundström, Lindström, Lundström, Pihlgren, & Samson; 2015) , og det diskuteres muligheten for å samarbeide rundt utviklingen av nye felles retningslinjer med Sverige. Siden forskning har vist at norske logopeder i liten grad bruker evidensbaserte tiltak i stammebehandling (Guttormsen, Melle, Hoff, & Næss, 2019; Kefalianos et al., 2021 vs systematic review og meta-analyse av Sjøstrand et al. 2021) understrekes viktigheten av å utvikle faglige retningslinjer for logopeder. Vi har ikke liknende studier innenfor de andre logopediske fagområdene, men vi anser det som avgjørende at de aktuelle utdanningsinstitusjonene som tilbyr logopedutdanning i Norge sammen utvikler retningslinjer også for andre logopediske fagområder. Målsettingene med slike retningslinjer vil være at logopeder har et nødvendig hjelpemiddel i sine avveiinger og brukerne sikres et tilbud som er basert på beste tilgjengelige kunnskap på utvelgelsespunktet. Oppsummering Institutt for spesialpedagogikk ved Universitet i Oslo støtter forslaget om autorisasjon som helsepersonell for logopeder, oppdatering av utdanning og innføring av kvalitetskrav, for eksempel gjennom RETHOS modellen. Institutt for spesialpedagogikk ved Universitet i Oslo støtter ikke et skille i logoped/helselogoped, samt vurderingen om at kriteriet for pasientsikkerheten ikke er oppfylt. Vi foreslår at det bør utarbeides faglige retningslinjer for logopedbehandling. Vennlig hilsen Institutt for spesialpedagogikk, Det utdanningsfaglige fakultet, Universitetet i Oslo Referanser Bloodstein, O., & Bernstein Ratner, N. (2008). A handbook on stuttering . 6 ed. New York: Thomson Delmar Learning. Blood, G. W., & Blood, I. M. (2004). Bullying in Adolescents Who Stutter: Communicative Competence and Self-Esteem. Contemporary Issues in Communication Science and Disorders . 31 , 69–79. https://doi.org/10.1044/cicsd_31_S_69 Bridgman, K., Onslow, M., O’Brian, S., Jones, M., & Block, S. (2016). Lidcombe program webcam treatment for early stuttering: A randomized controlled trial. Journal of Speech, Language, and Hearing Research , 59 (5), 932-939. https://doi.org/ 10.1044/2016_JSLHR-S-15-0011 Brady, M.C., Kelly, H., Godwin, J., Enderby, P., & Campbell, P. (2021). Speech and language therapy for aphasia following stroke. Cochrane Database of Systematic Reviews 2016 , Issue 6. Art. No.: CD000425. https://doi.org/10.1002/14651858.CD000425.pub4 Craig, A., Blumgart, E., & Tran, Y. (2009). The impact of stuttering on the quality of life in adults who stutter. Journal of fluency disorders. 34 (2), 61-71. https://doi.org/10.1016/j.jfludis.2009.05.002 da Cunha Pereira, G., de Oliveira Lemos, I., Dalbosco Gadenz, C., & Cassol, M. (2018). Effects of Voice Therapy on Muscle Tension Dysphonia: A Systematic Literature Review. Journal of Voice. 32 (5), 546-552. https://doi.org/10.1016/j.jvoice.2017.06.015 Engevik, L.I., Næss, K-A.B., & Berntsen, L. (2018). Quality of Inclusion and Related Predictors: Teachers’ Reports of Educational Provisions Offered to Students with Down Syndrome. Scandinavian Journal of Educational Research . 62(1), 34-51. https://doi.org/10.1080/00313831.2016.1212252 Erickson, S., & Block, S. (2013). The social and communication impact of stuttering on adolescents and their families. Journa l of fluency disorders . 38 (4), 311-324. https://doi.org/ 10.1016/j.jfludis.2013.09.003 Guttormsen, L. S., Melle, A. H., Hoff, K., & Næss, K. A. B. (2019). Stammebehandling av barnehagebarn: Norske logopeders praksis. Norsk Tidsskrift for Logopedi. 2 , 6-13. Guttormsen, L. S., Yaruss, J. S., & Næss, K. A. B. (2020). Caregivers’ perceptions of stuttering impact in young children: Agreement in mothers’, fathers’ and teachers’ ratings. Journal of Communication Disorders . 86 , 106001. https://doi.org/10.1016/j.jcomdis.2020.106001 Grundström, P., Lindström, E., Lundström, C., Pihlgren, A, & Samson, I. (2015). Nationella riktlinjer stamning . Stockholm: Svenska Logopedforbundet. Hansen, E. H., Sandvik, B. M., Teige, A.M., Konstantinos, A., Guttormsen, L., & Næss, K.-A.B. (2021). Tidlig identifisering av barn som stammer – en undersøkelse av helsesykepleieres vurderinger. Sykepleien . 16, e-83692, https://doi.org/10.4220/Sykepleienf.2021.83692 Helsedirektoratet (2017). Nasjonal faglig retningslinje for helsestasjon og skolehelsetjeneste. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/helsestasjons og-skolehelsetjenesten/helsestasjon-05-ar/horsel (nedlastet 20.09.2020). Iverach, L., O’Brian, S., Jones, M., Block, S., Lincoln, M., Harrison, E., . . . Onslow, M. (2009). Prevalence of anxiety disorders among adults seeking speech therapy for stuttering. Journal of anxiety disorders. 23 (7), 928-934. http://dx.doi.org/10.1016/j.janxdis.2009.06.003 Iverach, L., Jones, M., McLellan, L. F., Lyneham, H. J., Menzies, R. G., Onslow, M., & Rapee, R. M. (2016). Prevalence of anxiety disorders among children who stutter. Journal of Fluency Disorders . 49 , 13-28. http://dx.doi.org/ 10.1016/j.jfludis.2016.07.002 Klein, J. F., & Hood, S. B. (2004). The impact of stuttering on employment opportunities and job performance. Journal of fluency disorders . 29 (4), 255-273. http://dx.doi.org/ 10.1016/j.jfludis.2004.08.001 Klompas, M., & Ross, E. (2004). Life experiences of people who stutter, and the perceived impact of stuttering on quality of life: Personal accounts of South African individuals. Journal of fluency disorders . 29 (4), 275-305. http://dx.doi.org/ 10.1016/j.jfludis.2004.10.001 Langevin, M., Prasad, N. G. N., Nippold, M., & Schwarz, I. (2012). A Stuttering Education and Bullying Awareness and Prevention Resource: A Feasibility Study. Language, Speech & Hearing Services in Schools. 43 (3), 344–358. https://doi.org/10.1044/0161-1461(2012/11-0031) Johnson, C.J., Beitchman, J.H., & Brownlie, E.B. (2010). Twenty-Year Follow-Up of Children With and Without Speech-Language Impairments: Family, Educational, Occupational, and Quality of Life Outcomes. American Journal of Speech-Language Pathology . 19(1), 51-65. https://doi.org/10.1044/1058-0360(2009/08-0083) Kefalianos, E., Guttormsen, L., Hofslundsengen, H., Kirmess, M., Hansen, E. H., Konstantinos, A., & Næss, K.-A. B. (submitted). Early childhood professional’s management of young children who stutter: a cross-sectional study. Newbury, D. F. Newbury, J. Gibson, Conti-Ramsden, G., Pickles, A., Durkin, K., & Toseeb, U. (2019). Using Polygenic Profiles to Predict Variation in Language and Psychosocial Outcomes in Early and Middle Childhood . Journal of Speech, Language, and Hearing Research . 62(9), 3381-3396. https://doi.org/10.1044/2019_JSLHR-L-19-0001 Næss, K.-A. B., Guttormsen, L. S., & Hofslundsengen, H. (2020). Barnehagelæreres praksis med barn som stammer. I Sigrid Bøyum og Hilde Hofslundsengen (2021). Barnehagerollen. Mangfold, mestring og likeverd. Oslo: Universitetsforlaget. Næss, K.-A.B., Nygaard, E., Ostad, J., Dolva, A.-S., & Lyster, S.-A. H. (2017) The profile of social functioning in children with Down syndrome. Disability and Rehabilitation . 39, 13, 1320-1331, https://doi.org/10.1080/09638288.2016.1194901 Tilråding fra Helse- og omsorgsdepartementet. St.meld. nr. 47 (2008–2009) Samhandlingsreformen Rett behandling – på rett sted – til rett tid. Ombudsman New South Wales (2015). Report of Reviewable Deaths in 2012 and 2013 , N. Ombudsman (Ed). Sydney, Australia: Crown Copyright. p. 1-100. O’Brian S, Iverach L, Jones M, Onslow M, Packman A, Menzies R. (2013). Effectiveness of the Lidcombe Program for early stuttering in Australian community clinics. International Journal of Speech-Language Pathology. 15(6), 593-603. https://doi.org/10.3109/17549507.2013.783112 Onslow, M., Jones, M., Menzies, R., O'Brian, S., & Packman, A. (2012). Stuttering. In P. Sturmey, & & M. Hersen (Eds.), Handbook of evidence-based practice in clinical psychology: Vol 1. Child and adolescent disorders. Hoboken, NJ: Wiley. Onslow, M., & Lowe, R. (2019). After the RESTART trial: six guidelines for clinical trials of early stuttering intervention. International Journal of Language & Communication Disorders. 54 (4), 517-528. https://doi.org/10.1111/1460-6984.12463 Singh, S. & S. Hamdy (2006). Dysphagia in stroke patients. Postgraduate Medical Journal . 82(968), 383-391. https://doi.org/10.1136/pgmj.2005.043281 Sjøstrand, Å., Guttormsen, L. S., Melle, A. H., Hoff, K., & Næss, K.-A. B. (2021). Treatment for stuttering in preschool aged children- a qualitative content analysis of existing treatment programs . Manuscript in preparation. Sjøstrand, Å., Kefalianos, E., Guttormsen, L. S., Hofslundsengen, H., Kirmess, M., Lervåg, A., Hulme, C., & Næss, K.-A.B. (2021). Non-harmacological interventions for stuttering in children age 0-6. Cochrane Database of Systematic Reviews . Submitted final version. Smith, K. A., Iverach, L., O’Brian, S., Kefalianos, E., & Reilly, S. (2014). Anxiety of children and adolescents who stutter: A review. Journal of fluency disorders . 40 , 22-34. https://doi.org/ 10.1016/j.jfludis.2014.01.003 Snow PC, Woodward M, Mathis M, Powell MB. (2016). Language functioning, mental health and alexithymia in incarcerated young offenders. International Journal of Speech-Language Pathology . 18(1), 20-31. https://doi.org/10.3109/17549507.2015.1081291 Snow, P. C., & Powell, M. B. (2011). Oral language competence in incarcerated young offenders: Links with offending severity. International Journal of Speech-Language Pathology , 13 (6), 480-489. https://doi.org/10.3109/17549507.2011.578661 Toppelberg, C.O., Medrano, L., Pena, M. L., Nieto-Castanon, A. (2002). Bilingual children referred for psychiatric services: Associations of language disorders, language skills, and psychopathology. Journal of the American Academy of Child & Adolescent Psychiatry . 41(6), 712-722. https://doi.org/10.1097/00004583-200206000-00011 Tilåding til Stortinget. Meld. St. 16 (2020–2021). Utdanning for omstilling — Økt arbeidslivsrelevans i høyere utdanning. Van Borsel, J., Brepoels, M., & De Coene, J. (2011). Stuttering, attractiveness and romantic relationships: The perception of adolescents and young adults. Journal of fluency disorders . 36 (1), 41-50. https://doi.org/ 10.1016/j.jfludis.2011.01.002 Helse- og omsorgsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
