Dato: 25.05.2021 Svartype: Med merknad Kulturdepartementet Levert via portal Oslo, 25. mai 2021 Forleggerforeningens høringssvar - forslag til ny forskrift til åndsverkloven 1. Om Forleggerforeningen Forleggerforeningen er en bransjeorganisasjon for forlag, og våre over 90 medlemmer representerer den vesentlige del av omsetningen fra salg av litteratur og læremidler i Norge. Forleggerforeningens medlemmer tilbyr litteratur og læremidler i alle format. 2. Bestemmelser som gjennomfører Marrakech-forpliktelsene: Forskriftsforslaget § 1-13 til § 1-17 2.1 Innledende bemerkninger Forleggerforeningen støtter formålet i forskriftsforslaget om at alle skal sikres tilgang til litteratur. At hele befolkningen har god tilgang til litteratur og gode forutsetninger for å kunne tilegne seg den, er viktig for en opplyst offentlig samtale, for allmenndannelsen og for ytringsfrihetens kår i samfunnet vårt. I tillegg er det selvfølgelig av stor verdi for den enkelte. Forleggerforeningen savner imidlertid at departementet foretar en tilstrekkelig balansering av dette formålet mot rettighetshavernes interesser og rettigheter, inkludert hensynet til produsentene av bøker og lydbøker. En slik avveining er nødvendig for å sikre et fortsatt bærekraftig litteraturøkonomisk kretsløp og et mangfold i utgivelsene. Marginene for de aller fleste utgivelser er små, slik at tapte salg fort vil føre til at utgivelsen ikke lenger vil være lønnsom, verken for forfatter eller utgiver. 2.2 Brukergruppen av tilgodesette personer må differensieres Unntaket i forslaget § 1-14, jf. fortalen pkt. 23, er ment for å sikre tilgang til litteratur for personer som er blinde, har nedsatt synsevne eller som har andre funksjonsnedsettelser som gjør det vanskelig å tilegne seg verket på vanlig måte. Hensikten er ikke å tilby et gratis alternativ til markedets kommersielle tilgang til litteratur og læremidler. Med digitaliseringen har både litteratur og læremidler blitt tilgjengelig for mange flere. En vesentlig andel av produktene som nå tilbys fra Forleggerforeningens medlemmer er utformet slik at de kan brukes av personer som er blinde, har nedsatt synsevne eller andre funksjonsnedsettelser som gjør det vanskelig å lese. Med den teknologiske utviklingen gir nå både undervisnings- og allmennlitteraturen omfattende valgfrihet til innhold i formater som muliggjør opplest tekst, syntetisk tale, kontrast- og størrelsestilpasning osv. Digitale læremidler er universelt utformet jf. forskrift om universell utforming av IKT-løsninger § 2 (2), og både lydbok- og e-bokformater regnes i dag som helt vanlige måter å tilegne seg litteratur på, uavhengig av eventuell funksjonsnedsettelse. Forlagsbransjen i Norge løser dermed, gjennom ordinære utgivelser og tilbud, allerede en vesentlig del av oppgavene for gruppene som i Marrakech-traktaten og -direktivet er tiltenkt spesialutviklede tjenester og tilbud. Dette innebærer at tilbudet fra en «godkjent enhet», særlig når det er snakk om lydbøker og e-bøker, vil konkurrere direkte med bransjens eget tilbud. I sin tur medfører dette et tap for rettighetshaverne, som må anses som klart urimelig når det skyldes reguleringer som skal ta hånd om behov som allerede er ivaretatt. Samtidig er det ingen tvil om at faren for tapt salg og graden av urimelighet nødvendigvis vil avta der forlaget ikke har et produkt som dekker behovet brukeren har (for eksempel punktskriftutgaver). Forleggerforeningen mener utfra dette at departementets forslag til forskrift vil åpne for en videre bruk enn det som kan rettferdiggjøres utfra direktivets formål . Det er ingen rimelig grunn til at tilgjengeliggjorte eksemplarer skal distribueres til tilgodesette personer som har mulighet til å uten ulempe benytte seg av de produkter som finnes i markedet. For å sikre en rimelig balanse mot rettighetshavernes rettigheter og interesser må det legges begrensninger i distribusjonen av tilgjengeliggjorte eksemplarer, for eksempel gjennom en differensiering av brukergruppen. De godkjente enhetenes oppgaver og distribusjon må konsentreres om områdene der et tilbud levert av bransjen ikke allerede eksisterer. Forleggerforeningen merker seg at brukergruppene i forslaget til forskrift defineres ut fra hvem som ikke kan benytte seg av en papirbok («lese»). Denne definisjonen tar ikke i betraktning at det finnes litteratur og læremidler i digitale format. Forleggerforeningen savner at departementet vurderer rimeligheten i dette premisset i lys av direktivets formål. Høringsnotatet burde i større grad, og på denne bakgrunn, drøftet balansen mot rettighetshaveres interesser og rettigheter. Det oppleves som en vesentlig mangel ved notatet at det i det hele tatt ikke tar i betraktning de fundamentale endringer som den digitale utvikling forårsaker i hele publiseringsfeltet. Forleggerforeningen er svært bekymret for konsekvensene av en for vid unntaksbestemmelse, særlig der det ikke ytes rimelig vederlag, og frykter at bestemmelsen vil underminere det velfungerende norske litterære økosystemet. Dette kan igjen svekke måloppnåelsen av vedtatte litteratur- og næringspolitiske mål om kvalitet, bredde og innovasjon i produksjon og distribusjon av litteratur på norsk (jf. f.eks Prop 108 L (2019-2020) s. 34-35). 2.3 Rettighetshaverne må ha krav på et rimelig vederlag, fastsatt i forhandlinger Departementet fremhever at bruk i tråd med unntaket «i visse tilfeller [kan] føre til skade for rettighetshaverne», jf. høringsnotatet side 30, men skriver videre at «det er nærliggende at det er den skade som påføres opphaverne, som har skapt verkene det kan lages tilgjengelige eksemplar av etter Marrakech-bestemmelsene, som eventuelt bør kompenseres», jf. høringsnotatet s. 31. Slik vi ser det, er det åpenbart at unntaket fra eneretten vil medføre et vesentlig inntektstap også for forlag, jf. også over. Forlagenes inntekter skal ikke bare dekke de kostnadene et tradisjonelt bokforlag har hatt med redaksjonell bearbeiding, produksjon og andre faste kostnader, herunder – ikke minst – royalty til forfattere og vederlag til andre opphavere som bidrar i forlagenes utgivelser. Forlagene bærer i all vesentlighet også omkostningene med den omstillingen og omleggingen av porteføljen digitaliseringen medfører. Det er forlagene som sikrer at forretningsmodeller, teknologi og tilrettelegging av innhold fungerer for de nye formatene, og dermed sørger for at innholdet er tilgjengelig på ønsket måte til flest mulig brukere. Dette tilsier etter vårt skjønn at forlagene er den parten som er mest skadelidende dersom markedet «tømmes» for inntekter i den andre enden. Departementets påstand om at det bare er «opphaverne, som har skapt verkene […] som eventuelt bør kompenseres» strider med grunntanken om å kompensere faktisk tap. Også utgiverne lider tap når det gjøres unntak fra eneretten slik det åpnes for i forskriftsforslaget, jf. over. Videre må premisset om at det er opphaverne som har skapt verkene også nyanseres. Et vesentlig, og økende, antall utgivelser er initiert og strukturert av utgivere hvor mange forskjellige rettighetshaveres bidrag er involvert, og hvor ansatte hos utgiver bidrar vesentlig til verkets tilblivelse og form. Å ikke kompensere andre rettighetshavere enn opphavere fremstår i lys av både risikofordelingen og den faktiske «skaperinnsatsen» særlig urimelig. Departementets forslag om å bare kompensere opphaver er forøvrig i strid med digitalmarkedsdirektivet art. 16, som i løpet av kort tid vil gjennomføres i norsk rett. Her forutsettes det at utgivere på lik linje med andre rettighetshavere skal få kompensert inntektstap som følge av opphavsrettslige unntaksregler. Vi viser her til Forleggerforeningens innspill til gjennomføringen av digitalmarkedsdirektivet i norsk rett, og spesielt avsnittet vedr. art. 16 (innsendt 26. mars i år). Forleggerforeningen mener etter dette at den foreslåtte regelen om at departementet «kan» kompensere rettighetshavere er helt utilfredsstillende. En slik regel mangler en klar sammenheng med brukens faktiske omfang med og realiteten i hvem som lider skade ved unntaksbestemmelsen, og vil innebære stor risiko for nedprioritering. «Kompensasjon» peker dessuten i retning av en tapsbetraktning, i motsetning til et rimelig vederlag for en gitt bruk. En forhandlingsbasert løsning vil være mest i tråd med direktivets formål, nemlig å sikre tilgodesette personer tilgang til litteratur, og samtidig hensynta rettighetshavernes interesser og potensielle tap. Forleggerforeningen er uenig i departementets påstand om at en forhandlingsbasert løsning innebærer en risiko for at uenighet i forhandlinger om kompensasjon kan forsinke fremstillingen av verk i tilgjengelige format. Bruk i medhold av en tvangslisensbestemmelse kan selvsagt finne sted selv om det ennå ikke er avtalt eller oppnådd enighet om vederlag. Skulle avtale om vederlag ikke komme på plass, kan tvisten bringes inn for Vederlagsnemnda jf. åndsverkloven § 62. Videre er det, som nevnt, rimelig at kompensasjonen har sammenheng med hva som faktisk produseres eller brukes. Det er mange ulike måter og parametere for rapportering og beregning av vederlag, og beregningen løses derfor best gjennom forhandlinger basert på begge parters behov. Gjennom forhandlinger sikres også nødvendig informasjon for fordeling i henhold til kravene etter ny lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv., vedtatt i april i år. 2.4 Tiltak mot misbruk Forleggerforeningen mener at det må iverksettes tiltak for å sikre misbruk av ordningen. For det første må det etableres sikrere rutiner for å forhindre at tjenestene benyttes av personer som ikke er tilgodesette, i tråd med forskriftsforslaget § 1-13 pkt. 2. For tilgang til tilpassede versjoner, bør det stilles krav om lege- eller spesialisterklæring. Egenerklæring er ikke tilstrekkelig. Stikkprøver er heller ikke tilstrekkelig for å hindre at de tilrettelagte tjenestene ikke misbrukes, det må kreves sikre innloggings og verifiseringsrutiner. Heller ikke her tar høringsnotatet inn over seg at den digitale utvikling innen visning, distribusjon og salg av innhold har ført til langt større overlapp mellom tilrettelagte versjoner og de vanlige kommersielle versjonene av verkene. Særlig lydbøker har gått fra å være et nisjeprodukt til å bli et hovedprodukt for norsk litteratur, dermed øker risikoen for at gratisordninger blir så attraktive at misbruket øker, og tapet for rettighetshavere blir langt større enn tidligere. Videre må det eksemplifiseres hva som er «egnede tiltak» for å motvirke at tilgjengelige format blir reprodusert, spredt, overført til allmennheten eller stilt til rådighet på en ulovlig måte. Dette fungerer ikke godt nok i praksis i dag. Selv om «markedet» for piratkopiering totalt er synkende, får vi stadig nye eksempler på at tvangslisensiert materiale danner grunnlag for piratkopier. Hvis departementets forslag om å ikke videreføre avtale om eksemplarfremstilling for funksjonshemmede gjennomføres, må et absolutt minstekrav være at avtalens sikkerhetselementer videreføres. Forleggerforeningen vil også understreke at pliktene etter pkt. 4.1 i ovennevnte avtale må ivaretas også dersom avtalen ikke videreføres. «Godkjent enhet» etter høringsforslaget må ikke bare ha plikt til å oppgi «opphaver» og «utøvende kunstner», men også «opprinnelig utgiver», når tilgjengelige formater skal fremstilles, jf. departementets merknad til § 1-17, tredje ledd. 3. Bruk av pliktavlevert materiale : Forskriftsforslaget §§ 1-11 og 1-12 Forskriftsbestemmelsene §§ 1-10a og 1-10b om bruk av pliktavlevert materiale er foreslått videreført. Departementet har ikke kommentert innsigelsene fra Kopinor og andre rettighetshaverorganisasjoner om disse bestemmelsenes lovlighet. Dette er uheldig og oppsiktsvekkende. Som vi tidligere har påpekt, har bestemmelsene ikke tilstrekkelig hjemmel i åndsverkloven, og harmonerer dårlig med bestemmelsene i digitalmarkedsdirektivet, ikke minst når det gjelder produkter som fortsatt er i handelen. Vi ber derfor departementet om å ikke videreføre bestemmelsene om bruk av pliktavlevert materiale, foreslått i ny §§ 1-11 og 1-12 i forskriften. Tilgang gjennom såkalte digitale brukstillatelser er utenfor åndsverkloven og opphavsrettsdirektivets rammer, og går på tvers av rettighetshaveres kommersielle interesser. 4. avsluttende bemerkninger Vi er kjent med Kopinors forslag til endringer i departementets forskriftsforslag, og vi stiller oss bak Kopinors forslag, men slik at uttrykket «opphaver» i § 1-15 erstattes av «rettighetshaver». Det må tydeliggjøres at en rettighetshaver med utgiverrettigheter også skal være berettiget til vederlag. Forleggerforeningen stiller seg til disposisjon dersom det er behov for avklaring eller ytterligere informasjon, og deltar gjerne i dialog med departementet i det videre arbeidet med implementeringen av Marrakech-direktivet i norsk rett. Med vennlig hilsen, Heidi Austlid Administrerende direktør Den norske Forleggerforening Kultur- og likestillingsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
