Høringssvar fra Foreningen for human narkotikapolitikk om midlertidig endring i forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek – midlertidig substitusjonsbehandling med vanedannende legemidler for personer med rusmiddelavhengighet under karantene eller isolering ved koronautbruddet
Foreningen for human narkotikapolitikk verdsetter initiativet og støtter forslaget om å innføre en midlertidig bestemmelse i forskrift av 27. april 1998 nr. 455 om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek § 2-1 tredje ledd bokstav d, nytt punkt nr. 3.
Personer med rusavhengighet som må i karantene eller isolasjon kan ha vansker med å forholde seg til plikten fordi det kan oppstå abstinenser eller andre plager som følge av at de ikke lenger har tilgang til rusmidler.
Vi har fått signaler fra brukermiljøet om at noen kvier seg for å la seg teste fordi de frykter enten å bli utsatt for tvangstiltak eller abstinenser og annet ubehag ved karantene eller isolasjon.
Også har vi blitt kontaktet av flere kommuner for råd i forbindelse med karantene- og isolasjonspraksis, knyttet til medisinering. Fordi de ser at de ikke kan foreskrive ordinær LAR-medisin til enhver rusavhengig, for at de skal kunne holde ut. Årsaken til det er at ikke alle personer med opiatavhengighet fungerer godt på ordinær LAR-medisin, og ikke minst; at ikke alle med rusavhengighet er avhengig av opiater.
Dersom personer med amfetaminavhengighet eller benzodiazepinavhengighet settes på LAR-medisin under karantene eller isolasjon så oppstår risiko for at medisinen ikke fungerer tilstrekkelig etter hensikten og at de påføres en ny alvorlig avhengighet, utover den de har fra før. Dette kan øke smittefaren og det kan føre til at avhengighetstilstanden deres er mer alvorlig etter endt opphold.
Derfor finner vi det hensiktsmessig at det tilbys flere opiater, som Dolcontin (morfin) utover de ordinære LAR-preparatene.
Og for de som er avhengig av beroligende medikamenter, finner vi det hensiktsmessig å tilby benzodiazepiner, til de som er avhengige av slike medikamenter.
For de som er avhengig av sentralstimulerende, finner vi det hensiktsmessig å tilby et utvalg av sentralstimulerende medikamenter, som lisdeksamin, Concerta og Attentin. Dette er en form for amfetaminsubstitusjon og de som er avhengig av sentralstimulerende midler profiterer forskjellig på de forskjellige medikamentene. Akkurat som opiatavhengige profiterer forskjellig på de forskjellige substitusjonspreparatene for opiater.
Vi støtter at det tilrettelegges for dokumentasjon av effekter av behandlingen, med tanke på at det foreligger lite kunnskap om effekten av substitusjon av andre alvorlige avhengigheter.
Samtidig. Dette gjelder ved karantene eller isolasjon, når smitte eller fare for smitte allerede har oppstått. Vi ser også, som det står i høringsbrevet, at det foregår en del kryssing av kommunegrenser som kan og bør forebygges. Fordi personer med rusavhengighet ikke har anledning til å tilpasse seg gjeldende restriksjoner på lik linje med resten av befolkningen. Det er også registrert en adferd i de åpne rusmiljøene som er i strid med gjeldende koronarestriksjoner. Det gjøres forsøk på å snakke med brukerne om dette, men det er en vedvarende utfordring: Både at personer med rusavhengighet krysser kommunegrensene og at de ikke kan tilpasse seg koronarestriksjoner på lik linje med andre når de må oppsøke markedet for rusmidler.
Vi mener det er vel så viktig å åpne for et bredere substitusjonstilbud, også i smitteforebyggende øyemed. Fordi det i rusmiljøene er mange som har en helsetilstand som i sum bidrar til at de lever i gjennomsnitt 20 år kortere sammenliknet med resten av befolkningen. Derfor anbefaler vi at de anses som særlig sårbare for covid-19 smitte og gis større mulighet til å beskytte seg. Og derfor foreslår vi at vilkår 4.4 om at man må være pålagt karantene eller isolasjon tas ut. Momentlisten over tiltak som sikrer faglig forsvarlighet tilsier at dette er mulig.
Vi har gjennom årene vært i kontakt med mange, også innen egne rekker, som har hatt alvorlig amfetaminavhengighet og som vi har sett konsekvensene av at de har fått tak i slike sentralstimulerende medikamenter som tidligere nevnt. De har raskt fått god kontroll på bruken, stabilisert seg, begynt å spise, sove og fungere igjen. Og blitt mye friskere, både fysisk og mentalt, på kort tid. Når de så har gått tom for slike medikamenter, har de raskt gått tilbake til bruk av illegalt pulveramfetamin, det som kalles speed på det ulovlige markedet. Da har de rast ned i vekt igjen, mistet stabiliteten, gått tilbake til å injisere og til hardere og mer kombinasjonspreget bruk. Og blitt hardt rammet av dette både helsemessig, økonomisk og sosialt. Slikt som kjennetegner konsekvensene av å være injiserende bruker av tunge stoffer.
Sett at en person forholder seg godt til et karanteneopphold med sentralstimulerende midler, helsepersonellet ser at effekten av medisineringen er god, den fysiske og psykiske helsen blir stadig bedre, men så går plikten til karantene- eller isolasjonsoppholdet ut. Hvis helsepersonellet kjenner personen og vurderer at alternativet til fortsatt medisinering er at vedkommende går tilbake til skadelig bruk av illegale stoffer og vil utsette seg for smitte. Da tenker vi at helsepersonellet bør ha mulighet til å vurdere å fortsette medisineringen i samråd med pasienten.
Ellers er vi veldig glade og takknemlige for dette forslaget om midlertidig endring av forskrift og takk for at vi får være høringsinstans
Foreningen for human narkotikapolitikk verdsetter initiativet og støtter forslaget om å innføre en midlertidig bestemmelse i forskrift av 27. april 1998 nr. 455 om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek § 2-1 tredje ledd bokstav d, nytt punkt nr. 3.
Personer med rusavhengighet som må i karantene eller isolasjon kan ha vansker med å forholde seg til plikten fordi det kan oppstå abstinenser eller andre plager som følge av at de ikke lenger har tilgang til rusmidler.
Vi har fått signaler fra brukermiljøet om at noen kvier seg for å la seg teste fordi de frykter enten å bli utsatt for tvangstiltak eller abstinenser og annet ubehag ved karantene eller isolasjon.
Også har vi blitt kontaktet av flere kommuner for råd i forbindelse med karantene- og isolasjonspraksis, knyttet til medisinering. Fordi de ser at de ikke kan foreskrive ordinær LAR-medisin til enhver rusavhengig, for at de skal kunne holde ut. Årsaken til det er at ikke alle personer med opiatavhengighet fungerer godt på ordinær LAR-medisin, og ikke minst; at ikke alle med rusavhengighet er avhengig av opiater.
Dersom personer med amfetaminavhengighet eller benzodiazepinavhengighet settes på LAR-medisin under karantene eller isolasjon så oppstår risiko for at medisinen ikke fungerer tilstrekkelig etter hensikten og at de påføres en ny alvorlig avhengighet, utover den de har fra før. Dette kan øke smittefaren og det kan føre til at avhengighetstilstanden deres er mer alvorlig etter endt opphold.
Derfor finner vi det hensiktsmessig at det tilbys flere opiater, som Dolcontin (morfin) utover de ordinære LAR-preparatene.
Og for de som er avhengig av beroligende medikamenter, finner vi det hensiktsmessig å tilby benzodiazepiner, til de som er avhengige av slike medikamenter.
For de som er avhengig av sentralstimulerende, finner vi det hensiktsmessig å tilby et utvalg av sentralstimulerende medikamenter, som lisdeksamin, Concerta og Attentin. Dette er en form for amfetaminsubstitusjon og de som er avhengig av sentralstimulerende midler profiterer forskjellig på de forskjellige medikamentene. Akkurat som opiatavhengige profiterer forskjellig på de forskjellige substitusjonspreparatene for opiater.
Vi støtter at det tilrettelegges for dokumentasjon av effekter av behandlingen, med tanke på at det foreligger lite kunnskap om effekten av substitusjon av andre alvorlige avhengigheter.
Samtidig. Dette gjelder ved karantene eller isolasjon, når smitte eller fare for smitte allerede har oppstått. Vi ser også, som det står i høringsbrevet, at det foregår en del kryssing av kommunegrenser som kan og bør forebygges. Fordi personer med rusavhengighet ikke har anledning til å tilpasse seg gjeldende restriksjoner på lik linje med resten av befolkningen. Det er også registrert en adferd i de åpne rusmiljøene som er i strid med gjeldende koronarestriksjoner. Det gjøres forsøk på å snakke med brukerne om dette, men det er en vedvarende utfordring: Både at personer med rusavhengighet krysser kommunegrensene og at de ikke kan tilpasse seg koronarestriksjoner på lik linje med andre når de må oppsøke markedet for rusmidler.
Vi mener det er vel så viktig å åpne for et bredere substitusjonstilbud, også i smitteforebyggende øyemed. Fordi det i rusmiljøene er mange som har en helsetilstand som i sum bidrar til at de lever i gjennomsnitt 20 år kortere sammenliknet med resten av befolkningen. Derfor anbefaler vi at de anses som særlig sårbare for covid-19 smitte og gis større mulighet til å beskytte seg. Og derfor foreslår vi at vilkår 4.4 om at man må være pålagt karantene eller isolasjon tas ut. Momentlisten over tiltak som sikrer faglig forsvarlighet tilsier at dette er mulig.
Vi har gjennom årene vært i kontakt med mange, også innen egne rekker, som har hatt alvorlig amfetaminavhengighet og som vi har sett konsekvensene av at de har fått tak i slike sentralstimulerende medikamenter som tidligere nevnt. De har raskt fått god kontroll på bruken, stabilisert seg, begynt å spise, sove og fungere igjen. Og blitt mye friskere, både fysisk og mentalt, på kort tid. Når de så har gått tom for slike medikamenter, har de raskt gått tilbake til bruk av illegalt pulveramfetamin, det som kalles speed på det ulovlige markedet. Da har de rast ned i vekt igjen, mistet stabiliteten, gått tilbake til å injisere og til hardere og mer kombinasjonspreget bruk. Og blitt hardt rammet av dette både helsemessig, økonomisk og sosialt. Slikt som kjennetegner konsekvensene av å være injiserende bruker av tunge stoffer.
Sett at en person forholder seg godt til et karanteneopphold med sentralstimulerende midler, helsepersonellet ser at effekten av medisineringen er god, den fysiske og psykiske helsen blir stadig bedre, men så går plikten til karantene- eller isolasjonsoppholdet ut. Hvis helsepersonellet kjenner personen og vurderer at alternativet til fortsatt medisinering er at vedkommende går tilbake til skadelig bruk av illegale stoffer og vil utsette seg for smitte. Da tenker vi at helsepersonellet bør ha mulighet til å vurdere å fortsette medisineringen i samråd med pasienten.
Ellers er vi veldig glade og takknemlige for dette forslaget om midlertidig endring av forskrift og takk for at vi får være høringsinstans