Fridtjof Nansens Institutt (FNI) ønsker de foreslåtte lovendringene velkommen.
Som trolig det første landet i verden, innførte Norge allerede i 2009 (før Nagoyaprotokollen) et krav om at « « innførsel for utnytting i Norge av genetisk materiale fra en stat som krever samtykke for uttak eller utførsel, kan bare skje i samsvar med slikt samtykke » og at den som har materialet er bundet av vilkårene fastsatt for samtykke, samt en rekke andre krav til norske brukere av genetiske ressurser fra andre land (NML § 60). Norge var også tidlig ute med krav om at de som søker om planteforedlerrettigheter og patenter skulle oppgi opprinnelsen for det genetiske materialet som ligger til grunn for foredlingen/oppfinnelsene.
På den måten responderte Norge på utviklingslandenes misnøye med at Biomangfoldkonvensjonen ikke krever at land forplikter sine brukere av andre lands genetiske ressurser til å følge disse landenes regler om tilgang. Det var først og fremst denne misnøyen som førte til etableringen av Nagoya-protokollen i 2010.
Norges forbud mot import av genetisk materiale i strid med opprinnelseslandets lovgivning er fortsatt en viktig bestemmelse, men som KLD anser, ikke lenger tilstrekkelig etter at Nagoyaprotokollen innførte «due diligence»-krav til brukere samt regler om tilgang til tradisjonell kunnskap fra urfolk og lokalsamfunn. FNI anser at disse er godt implementert med forslag til nye regler og at de også supplerer de eksisterende reglene fra 2009 fint.
Som trolig det første landet i verden, innførte Norge allerede i 2009 (før Nagoyaprotokollen) et krav om at « « innførsel for utnytting i Norge av genetisk materiale fra en stat som krever samtykke for uttak eller utførsel, kan bare skje i samsvar med slikt samtykke » og at den som har materialet er bundet av vilkårene fastsatt for samtykke, samt en rekke andre krav til norske brukere av genetiske ressurser fra andre land (NML § 60). Norge var også tidlig ute med krav om at de som søker om planteforedlerrettigheter og patenter skulle oppgi opprinnelsen for det genetiske materialet som ligger til grunn for foredlingen/oppfinnelsene.
På den måten responderte Norge på utviklingslandenes misnøye med at Biomangfoldkonvensjonen ikke krever at land forplikter sine brukere av andre lands genetiske ressurser til å følge disse landenes regler om tilgang. Det var først og fremst denne misnøyen som førte til etableringen av Nagoya-protokollen i 2010.
Norges forbud mot import av genetisk materiale i strid med opprinnelseslandets lovgivning er fortsatt en viktig bestemmelse, men som KLD anser, ikke lenger tilstrekkelig etter at Nagoyaprotokollen innførte «due diligence»-krav til brukere samt regler om tilgang til tradisjonell kunnskap fra urfolk og lokalsamfunn. FNI anser at disse er godt implementert med forslag til nye regler og at de også supplerer de eksisterende reglene fra 2009 fint.