Kirkens Bymisjon

Kirkens Bymisjon er en åpen og inkluderende ideell organisasjon som arbeider i over 50 byer og steder i hele Norge, blant mennesker som strever med hverdagen på ulike måter. Vår visjon er at alle mennesker erfarer respekt, rettferdighet og omsorg. Vi er formelt organisert som 12 stiftelser, og har felles formål, visjon og strategi. Stiftelsene har totalt 1800 ansatte i hel- og deltidsstillinger, og over 4500 frivillige tilknyttet våre virksomheter.

Kirkens Bymisjon driver et mangfoldig tilbud til barn og unge. Arbeidet spenner fra spesialisert barnevern, barne- og ungdomspsykiatrisk behandling, lavterskel væresteder, individuelle samtaletilbud, fritidstilbud, juridisk og sosial rådgivning, for å tegne et grovt bilde.

På barnevernsfeltet driver vi institusjoner (Heggeli), fosterhjem, senter for foreldre og barn (Nanna Marie), og samvær under tilsyn med over 1700 samvær årlig på Myrsnipa Samværssted.

I denne høringen har vi særlig lent oss på kunnskap fra Barnas Jurist, Gatejuristen, Primærmedisinsk verksted (her forkortet som PMV) og Myrsnipa Samværssted. Disse har på ulikt vis biter av kunnskap og erfaring som er relevant for arbeidet med ny barnelov.

Kirkens Bymisjon takker for at vi får gi våre synspunkter på NOU 2020: 14.

Kirkens Bymisjon støtter:

Vi vil gi utvalget ros for arbeidet med å gjøre ny barnelov mest mulig tilgjengelig for alle, inkludert barn og unge, og personer uten norsk som morsmål. Barneloven er viktig for barn og foreldre, og det er et godt mål at loven skal kunne leses av alle, også av dem som ikke er jurister og har særlige forutsetninger for det.

På samme måte som utvalget har valgt å skrive et eget forord og sammendrag av utredningen for barn, mener vi departementet bør utarbeide en barnevennlig versjon av loven på alle de offisielle språkformene, og gjerne også flere språk. Alternativt at det utarbeides informasjonsmateriell som sikrer at loven er tilgjengelig og forstått.

Det anerkjennes i utredningen (kapittel 3 og 8) at samfunnet har blitt mer internasjonalisert, og at dette preger familiesammensetningene og hverdagen for mange barn og foreldre. Utvalget viser i 8.5.9.3 til at barn i Norge i dag lever i et mangfold av ulike nasjonaliteter, kulturer og språk, og at retten til å bevare sin språklige, kulturelle og religiøse identitet er sentral for barn og kan aktualiseres når foreldre går fra hverandre og barnet har behov for å bevare tilknytning til identiteten som knytter seg til begge foreldrenes opphav.

Utvalget peker på at det i senere tid har vært økende oppmerksomhet om at barn som skilles fra sitt familiemiljø, for eksempel i forbindelse med en omsorgsovertakelse, har rett til ivaretakelse av språklig, religiøs og kulturell identitet, og at den generelle kommentaren til barnekomiteen slår fast at tilsvarende gjelder ved foreldrenes samlivsbrudd. Utvalget legger til grunn at det vil kunne være flere situasjoner etter barneloven der barnets rett til kulturell identitet kan komme på spissen, for eksempel i forbindelse med samværsfastsettelse.

Utvalget foreslår imidlertid ikke å lovfeste retten til ivaretakelse av språklig, religiøs og kulturell identitet i barneloven, verken i en innledende fanebestemmelse eller andre steder i loven. Utvalget mener imidlertid at retten til ivaretakelse av språklig, religiøs og kulturell identitet er et viktig moment i barnets beste-vurderingen i foreldretvister, og at det etter omstendighetene kan få betydning for spørsmål om barnet faste bosted og samvær.

I og med at utvalget ikke har valgt å lovfeste momenter for barnets beste-vurderingen, verken når det gjelder foreldreansvar, bosted, samvær eller flytting, vil ikke prinsippet om barnets rett til ivaretakelse av kulturell, språklig og religiøs bakgrunn komme til uttrykk i loven etter utvalgets forslag, men prinsippet kan få betydning i barnets beste-vurderingen.

Kirkens Bymisjon vil understreke betydningen av at prinsippet om ivaretakelse av kulturell, språklig og religiøs bakgrunn tillegges vekt i barnets beste-vurderingen. Dette kan imidlertid aldri være et hensyn som overskygger barnets rett til beskyttelse og trygghet. Vi vil også understreke barnets rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet, som kommer til uttrykk i flere av de internasjonale menneskerettskonvensjonene og som presiseres i Barnekonvensjonen artikkel 14.

På et overordnet nivå og ut fra vår egen praksis ønsker vi å løfte fram følgende:

Vi erfarer at det er behov for formidling av kunnskap om at felles foreldreansvar skal utøves i felleskap, at man har foreldreansvar så lenge man ikke er fratatt foreldreansvaret av retten. Særlig i møte med noen foreldre med minoritetsbakgrunn, som ikke har samme forutsetninger for å forstå alle sider ved juridisk foreldreskap, er dette viktig.

Det er også behov for klargjøring og kunnskapsformidling om forskjeller mellom foreldreansvar, fast bosteds-forelder og samværsrett, jf. Tabell 10.1 Beslutninger som hører inn under foreldreansvaret, barnets faste bosted og den som er sammen med barnet. Vi har blant annet erfaringer med at det er mangel på kunnskap om hva foreldrene kan bestemme, som for eksempel flytting utenlands uten å fortelle den andre forelderen. Vi har også erfaring med at det kan bli mye diskusjon om hvorvidt den som har samvær med barnet, har rett og plikt til å ta avgjørelser som gjelder omsorgen for barnet under samværet. For å forebygge konflikter i disse sakene trengs veiledning og informasjon.

Etter barneloven § 43 annet ledd første punktum skal foreldrene avtale omfanget av samværsretten på bakgrunn av hva de mener er best for barnet. Vår erfaring er at det er nettopp dette som viser seg problematisk: foreldrene har ofte helt forskjellige vurderinger av hva som er til deres barns beste. Det at det kommer inn en nøytral instans som i bedre grad kan vurdere dette (ikke domstolene), kan være positivt. Dette bør tas i en prosess hvor det ikke er tid som er den begrensende faktoren. Slik det er i dag ved for eksempel mekling på familiekontorene er tiden som er tildelt for obligatorisk mekling svært knapp. Vi støtter derfor forslag om økt antall meklingstimer i kapittel 14.

Etter § 43 annet ledd annet punktum skal partene også ta hensyn til barnets mening, alt etter hvor gammelt og modent barnet er. Vi vil understreke betydningen av at barnet stemme blir hørt og hensyntatt også i denne sammenhengen. Vår erfaring er at det ofte viser seg vanskelig for et barn å mene så mye i slike saker, fordi de tar hensyn til sine foreldres følelser. Barn ønsker som regel ikke å skuffe og såre sineforeldrene, og gjøre foreldrene lei seg. De kan sette foreldrenes behov foran sine egne, og vi ser at de ofte går med på løsninger som «rammer» dem selv. Vi mener det er behov for større forståelse hos foreldre for at de setter barnet sitt i et dilemma. Vår erfaring er at foreldre i vanskelige foreldretvister fort kun ser seg selv og er opptatt av egne følelser og behov. Da kan det bli vanskelig å være oppmerksom på og ta hensyn til barnets følelser, behov og meninger. God barnefaglig kompetanse i familievernet og øvrig støtteapparat kan gi viktig støtte og trygghet for barnet.

Det følger av § 43 annet ledd tredje punktum at foreldrenes avtale eller avgjørelse fra domstolene om samvær skal legge vekt på hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt, hvor gammelt barnet er, i hvilken grad barnet er knyttet til nærmiljøet, reiseavstanden mellom foreldrene og hensynet til barnet ellers. Det er etter vårt syn viktig at det brukes god tid på en slik kartlegging rundt barnet. Barnets stemme må også høres, og gjerne av noen andre enn foreldrene selv, en person som barnet har tillit til (for eksempel en lærer/sosiallærer) og som kan fremlegge barnets behov og ønsker på en ivaretagende og god måte.

I vurdering av samværets omfang er det viktig å gjøre en konkret vurdering av hva som er det beste for dette bestemte barnet i denne konkrete situasjonen. For noen barn kan mye flytting fram og tilbake skape uro. Ofte er det slik at barn liker trygge og gode rammer. For noen barn er det viktig å ha en fast seng å sove i. Å hele tiden måtte flytte mellom «baser» kan skape uro, angst og konsentrasjonsvansker. I svært mange tilfeller går dette imidlertid svært bra, altså må hensynet til hvert enkelt barn være avgjørende og styrende.

Barneloven § 43 tredje ledd presiserer at det kan settes vilkår for samvær i avtale eller dom. Vilkår kan fastsettes i alle saker om samvær. Forarbeidene forutsetter at det er særlig aktuelt i saker der det skal fastsettes sterkt begrenset samvær eller samvær med tilsyn. I forbindelse med lovendring 21. juni 2013 nr. 62 klargjorde departementet i proposisjonen at domstolen kan stille vilkår som ikke bare direkte er knyttet til praktiske forhold ved gjennomføringen av samværet, men også vilkår med sikte på å styrke foreldrefunksjoner og foreldresamarbeid. Etter vårt syn må det settes av mer ressurser til obligatorisk veiledning, støtte og oppfølging i disse sakene. Alle foreldre kan bli bedre foreldre, det å få støtte, råd og veiledning bør presenteres som et gode. Vi møter også foreldre som sier de trenger og ønsker mer støtte, men ikke vet hvor de kan få det. Slik ordningen Støttet tilsyn er nå, må veiledningen tas av tildelt samværstid som for tiden er maks 32 timer innen ett år fra oppstart. Foreldrene ønsker i stor grad å velge bort veiledningen, da de naturlig nok ønsker mest samvær med barnet sitt. Veiledning må komme på toppen og i tillegg til samvær og ikke gå på bekostning av tiden mellom foreldre og barn.

Vi vil påpeke at vilkår om tilsyn med samvær (privat eller støttet/beskyttet) settes i saker med svært høyt og alvorlig konfliktnivå. Vi har erfaring med at pålegg om privat tilsyn med samværet, har vært utfordrende, særlig om tilsynet skal utføres av nær slekt til en av partene. I praksis kan dette etter vår erfaring fort smuldre opp, eller tilsynspersonen trekker seg grunnet stort press og mye ubehag. Dette er svært vanskelige konflikter mellom to foreldre, som er svært vanskelige å håndtere uten riktig kompetanse.

Når det gjelder tidsperspektivet i den konkrete vurderingen av samværets omfang, mener vi det bør legges opp til hyppigere evalueringer av hvilket samværsomfang som er til barnets beste, enn det som er realiteten nå. Det bør ikke lages avtaler som er for langvarige, og avtalene må evalueres sammen med barnet, slik at en sammen finner fram til best mulige løsninger, både på kort sikt, men også for lengre sikt. Også dette er et eksempel på et sted der barnets rett til medvirkning er spesielt viktig. Hvem andre enn barnet selv kan si noe om hvordan dette oppleves for dem?

Det vises i 12.2.4.2 til at departementet i Prop. 85 L (2012–2013) anbefalte at «barn som for tiden ikke ønsker samvær, ikke skal pålegges dette før saken er tilstrekkelig utredet og barnets og familiens situasjon er tilfredsstillende klarlagt». I vår praksis ser vi at dette ikke blir praktisert. Vi møter barn som sier de ikke vil, men som likevel må delta på samvær, da retten har bestemt dette.

Spørsmålet om plikt til samvær for samværsforelderen: Kirkens Bymisjon er enig i at tvungent samvær kan stå i et motsetningsforhold til barnets beste. Samtidig mener vi, på bakgrunn av erfaring med tilrettelegging for samvær, at en slik situasjon kan det jobbes med i en prosess, om en tenker at dette er til barnets beste. Dette kan imidlertid ta tid og kreve ressurser, blant annet for å trygge alle parter på at samvær kan bli en god opplevelse.

Når det gjelder andre former for kontakt enn fysisk samvær, slutter vi oss til utvalgets vurdering av at andre former for kontakt enn ved fysisk møte bør kunne besluttes i sak om samvær, og at digitalt samvær gjerne kan avtales. Digitale samvær bør etter vårt syn brukes mer, i de sakene der dette er best for barnet. Myrsnipa Samværssted har gjennomført flere digitale samvær i pandemien. Da har bakgrunnen for det ofte vært frykt hos en av foreldrene, og da har digitalt møte vært det beste alternativet alle kunne enes om å få til. Vi erfarer at dette kan bidra til at kontakt opprettholdes, og i noen tilfelle oppleves som bedre for barna. I saker med høyt konfliktnivå kan det også i faser av en konflikt oppleves som tilstrekkelig og bedre enn fysisk samvær.

Kirkens Bymisjon støtter at en definisjon av vanlig samvær ikke videreføres i ny lov fordi det kan bidra til å legge unødige føringer for vurderingen av hvilket samværsomfang som er til barnets beste. Dette er en vurdering som skal foretas konkret, først og fremst av foreldrene, og eventuelt av retten. At noe defineres som «vanlig» i loven, kan gi et inntrykk av at lovgiver har vurdert at denne samværsformen og dette samværsomfanget vil være den beste for de fleste barn. Det er viktig at domstolen, og foreldre når de gjør avtaler, må basere sin løsning på hva som er til det beste for barnet, i en konkret vurdering, og etter å ha lyttet til barnets stemme.

En beslutning om at en forelder ikke skal ha samvær med sitt barn, kan være et betydelig inngrep i forelderens menneskerettslig beskyttede rett til respekt for sitt privat- og familieliv. En slik beslutning kan også innebære innskrenkninger i barnets beskyttede rett til å opprettholde en relasjon til forelderen, til tross for at avgjørelsen om ikke noe samvær tas av hensyn til barnets øvrige interesser.

Samtidig er det ikke nødvendigvis slik at denne beslutningen skal gjelde for alltid. Dette er en vurdering av at det her og nå er gode grunner til at det må være slik. Så kan det være at personer og relasjoner endres med tiden, og at vurderingene kan endres. Barnets modenhet, alder og utvikling er også elementer som er relevante i denne sammenhengen.

Det er ikke hensynet til forelder som er viktigst, det er hensynet til barnet og barnets utvikling, behov og ønsker som er viktig i disse sakene. Noen foreldre fungerer ikke godt i foreldrerollen, og da skal ikke voksenperspektivet trumfe barneperspektivet. Det er ingen automatikk i at en biologisk forelder nødvendigvis er god mot barnet og bør ha samvær, i noen tilfeller er det motsatte dokumentert, for eksempel i saker der det er snakk om vold eller overgrep. Noen ganger skal samvær ikke fastsettes, fordi barn trenger beskyttelse, og ro, trygge rammer og forutsigbarhet. Etter vårt syn må det hjemles at barn skal kunne nekte samvær, men da med gode prosesser og begrunnelser.

Vi mener at beslutninger om at det ikke skal være noe samvær må baseres på en vurdering av at dette ikke er til barnets beste. Samvær kan hemme barnets utvikling og være psykisk skadelig for barnet. Vi støtter at beslutningsgrunnlaget for vurderinger av om samvær kan være skadelig for barnet må være bredt. Det må settes av mer tid og ressurser til disse prosessene enn det som gjøres i dag. Det må sikres at barn ikke må tilbringe tid med overgripere. Her kan det ikke tas noen sjanser. Foreligger reell mistanke om overgrep skal saken undersøkes grundig, og i en periode bør barnet skjermes fra samvær. Vi må være helt sikre på at barn ikke utsettes for overgrep. Sakkyndige i slike saker må ha særlig kompetanse og være godt kvalifisert.

Utvalget ønsker å videreføre regelen om at den som har kontakts- eller besøksforbud, ikke kan ha samvær. Vår erfaring er at dette ikke er praksis i dag. I enkelte saker der vi gjennomfører Støttet tilsyn, er det i dommen kjent at forelderen har besøksforbud. Den som har besøksforbud har samvær under tilsyn, men besøksforbudet er etter vår antakelse da opphevet i de timene der støttet tilsyn gjennomføres.

Vi ønsker at barneloven tydeliggjør hvilke faktorer som vil kunne føre til at foreldre ikke bør ha rett til samvær, fordi vi opplever at det kan være vanskelig å se at det i dag går en grense for å hindre at barn møter en forelder som barnet for eksempel er svært redd for.

I tillegg vil vi etterlyse hjemmel til å sette samvær med støttet tilsyn i bero i tilfeller der bostedsforelder ikke medvirker til gjennomføringen av samværet, eller ikke stiller til avtalt samvær, eller der barnet ikke ønsker å gjennomføre samvær. I dag er det slik at Bufetat kan beslutte å sette saken i bero dersom samværsforelder ikke stiller til avtalt samvær eller unnlater å bidra til gjennomføringen av samværet, jfr. forskrift om samvær med tilsyn etter barnelova § 10, men det finnes ikke hjemmel for å sette samvær i bero når det er bostedsforelder som ikke medvirker til gjennomføring, eller der barnet ikke ønsker å gjennomføre, jf. Rutine for å sette saker i bero eller midlertidig stanse saker - Samvær med støttet tilsyn. Bufetat. Sist oppdatert: 07.04.2021.

Myrsnipa Samværssted er en ideell virksomhet i regi av Kirkens Bymisjon som har opparbeidet seg høy kompetanse i å tilrettelegge og bistå i samvær mellom barn og foreldre der relasjonen kan være problematisk og utfordrende.

Vårt overordnede mål med virksomheten er primært å skape gode trygge og forutsigbare møter for barn når de skal ha kontakt med sine foreldre.

Kirkens Bymisjon har høy kompetanse og lang erfaring fra arbeid med vanskeligstilte barn, unge og deres familier. Myrsnipa Samværssted er en del av Kirkens Bymisjons arbeid med denne gruppen. Siden 2002 har Myrsnipa Samværssted arbeidet med samvær mellom barn og deres foreldre. Myrsnipa Samværssted tilbyr veiledning til foreldre som føler seg usikre på sin foreldrerolle når kontakten er sporadisk. Variasjonen er stor mellom ulike typer samvær. Myrsnipa Samværssted er til stede på samvær i private hjem, på institusjoner, i fengsler og våre egne leiligheter. Samvær foregår også i det offentlige rom med tilsyn, for eksempel på kino, restaurant, teater med mer.

Myrsnipa Samværssted tilrettelegger for samvær med tilsyn både etter barnevernsloven og barneloven.

- Ordinære samvær med tilsyn etter omsorgsovertagelse etter barnevernloven (etter vedtak fra fylkesnemnda eller annen rettsinstans, men på oppdrag fra barneverntjenestene)

- Støttet tilsyn (foreldretvist) etter barneloven, administrert av Bufetat

- Beskyttet tilsyn (foreldretvist) etter barneloven, administrert av barneverntjenesten

- Samvær med og uten tilsyn i fengselsvesenet, vi arrangerer også pappaprogram i en rekke fengsler, 12 kursdager av 3 timer med eget program

Myrsnipa Samværssted i Oslo er etablert i 6 leiligheter på Nordstrand og 1 leilighet på Bjølsen. Avtaler om samvær har økt fra 190 i 2004 til 1709 (1070 samvær på oppdrag for 55 forskjellige barneverntjenester og 639 samvær på oppdrag fra Bufetat) i 2020. Pågangen så langt i 2021 tyder på fortsatt økning. I 2020 var det 434 forskjellige barn som kom til oss for å gjennomføre samvær, og det var til sammen 382 forskjellige foreldre som kom for å møte barna sine her ved Myrsnipa Samværssted. Myrsnipa Samværsted i Oslo har 17 tilsynsførere ansatt.

Kirkens Bymisjon driver også Myrsnipa Samværssted i Tønsberg, Moss, Drammen, Trondheim, Tromsø. Myrsnipa Samværssted Bergen er i en restruktureringsfase. Totalt gjennomførte samvær nasjonalt i 2019 var på i underkant av 4000.

Kirkens Bymisjon støtter utvalgets forslag til endret terminologi, samt påpekning av at det er behov for en større gjennomgang og evaluering av tilsynsordningen som system. Det bør utredes hvorvidt dette er ordninger som oppfyller lovgivers intensjoner, og om det er hensiktsmessig at det er to ulike ordninger eller ikke.

Vi er enige i at det bør vurderes om de to typene av tilsyn bør administreres av én instans, i motsetning til i dag, der det er barnevernstjenesten i kommunen og Bufetat som har ansvar for å oppnevne tilsynsperson for henholdsvis beskyttet og støttet tilsyn. Myrsnipa Samværssted samarbeider godt med en rekke barnevernstjenester i Norge og Bufetat, men ser at det kunne vært en fordel om samvær med tilsyn etter barneloven kun ble administrert av én aktør. Etter vårt syn bør barnevernstjenesten administrere begge ordninger. Hvis man velger at Bufetat skal administrere ordningen i fremtiden, må etaten få tilført et tydelig mandat, hjemmel til å gjøre eventuelle endringer til barnets beste etter domsavsigelser, kompetanse og nok ressurser for å gjøre jobben.

Utvalget peker at en tendens ved dagens ordning synes å være at begge aktørene som administrerer ordningene, setter spørsmålstegn ved om ikke ordningen bør administreres av en annen tjeneste enn dem selv. Vår erfaring er at dette er svært kompliserte og tidkrevende saker. Kirkens Bymisjon vil peke på at Myrsnipa Samværssted har bygget opp en spisskompetanse på området og blitt spesialister på samvær. Vi deltar gjerne i dialog rundt fremtidig administrering og organisering av dette. Det er etter vårt syn et alvorlig paradoks at vi med ordningen Beskyttet tilsyn legger opp til et samvær der barnet egentlig må beskyttes fra samværsforelderen

Ved noen samvær med tilsyn er vi avhengig av bistand fra Politiet eller vektere. Sakene med både støttet og beskyttet tilsyn er svært konfliktfylte, og vi ser ofte at sakene går for retten på nytt og på nytt. Flere av sakene har pågått i årevis, og noen ganger kan en sak ha gått fra å være beskyttet til å bli støttet i en ny rettsrunde. Pålegg om tilsyn har ofte varighet i to, og noen ganger tre år, og sakene tas ofte tilbake til retten for ny behandling.

Av hensyn til behovet for fleksibilitet og tilpasning til den konkrete situasjonen, foreslår utvalget at taket på antall timer som kan ilegges av retten økes. For beskyttende tilsyn mener utvalget at dette bør kunne ilegges for opptil 24 timer per år. Dette vil muliggjøre månedlige samvær av to timers varighet. Støttet tilsyn bør også økes noe, til opptil 36 timer per år. Kirkens Bymisjon støtter forslaget om at taket på antall timer som kan ilegges av retten, økes. Vi mener imidlertid en bedre løsning, dersom det fortsatt skal være to ordninger, vil være å øke taket til 36 timer per år for begge typer, og så blir det opp til dommeren å ta stilling til hvor mange timer som skal bevilges i hver enkelt sak. Da blir det ikke mulig timeantall som avgjør hvilken type samvær partene arbeider for å få, eller dommeren vurderer som best. Taket på antall timer vil ikke være det som da brukes som argumentasjon for å få komme inn under støttet tilsyns ordningen, fordi det er den ordningen som utløser flest timer, og som ikke administreres av barneverntjenesten. Vi mener at hensyn til barnets ønsker og foreldrenes ønsker, men også deres forutsetninger for å bidra til at det blir et godt samvær, må være førende. Her mener vi også at forslaget vårt om å forsterke veiledning og oppfølging av foreldre er en forutsetning for å lykkes.

Vi vil også peke på at det er behov for en veiledende standard for hvor stor andel av timene med støttet tilsyn som skal bestå av veiledning til forelder. Det er viktig at dommeren spesifiserer hvor stor andel av samvær med tilsyn som skal være foreldreveiledning, og hvor stor andel som skal være faktisk samvær. Vi mener også det bør være slik at det maksimale antallet timer som eventuelt skal settes, handler om faktiske møter mellom foreldre og barn, slik at ikke veiledning spiser av denne tiden. Vår erfaring er at foreldrene som kommer til Myrsnipa Samværssted både ønsker veiledning, trenger veiledning og får mye igjen for å få veiledning. Men ettersom "potten" på timer til samvær og veiledning begrenser seg til maksimum 32 timer prioriterer foreldrene samvær og ikke veiledning selv om behovet er stort for dette.

Det vil også være en fordel om det kan spesifiseres hvorvidt det er tillatt at samværsforelder har med besteforelder, onkel, ny kjæreste eller annen nærstående/andre personer ved samvær med tilsyn. Vår erfaring er at det at flere får være med, kan vanskeliggjøre situasjonen for barnet og gjør jobben som tilsynsfører mer krevende, da det kan bli mange motstridene hensyn å ta. Det har skjedd at for eksempel besteforelder har grått på samvær og gitt utrykk overfor barnet for hvor slem forelderen med foreldreansvaret er mot samværsforelderen. Det følger av barneloven § 42 annet ledd at den som er sammen med barnet, kan ta avgjørelser som gjelder omsorgen for barnet under samværet. Vi erfarer at mange bostedsforeldre forsøker å styre i detalj både valg av mat, aktiviteter og hva det skal snakkes om på samværet. Vi støtter utvalgets forslag om at bestemmelsen skal forstås på samme måte som i dag, men det er i praksis en utfordring at forståelsen av loven ikke er lik hos alle foreldre.

Myndighetene har en positiv plikt til å iverksette tiltak ved samværshindring. Vi vil peke på at mekling på et tidlig stadium kan være et forsonende tiltak som kan bidra til samarbeid. Vi tror det kan være positivt om hjelpeapparatet kan bidra mer med tilrettelegging/støtte. I dag utfører Myrsnipa Samværssted støttet tilsyn i noen slike situasjoner. Utvalget mener formålet med støttet (og beskyttet) tilsyn er annet enn i disse situasjonene. Utvalget foreslår at retten skal kunne bestemme at en egnet person skal kunne være til stede ved oppstarten/overleveringen av barnet før oppstart av samværet. Denne personen kan trygge bostedsforelderen, og dermed også barnet, og på den måten bidra til at flere samvær gjennomføres. Utvalget antar at deltakelse på inntil tre samvær vil kunne være tilstrekkelig. Bestemmelsen foreslås tatt inn i utkastet § 13-4, og er også beskrevet i kapittel 15.10.3, ettersom forslaget skal gjelde generelt for tvangsfullbyrdelsesreglene. Utvalget peker for øvrig på at det i Finland er en mulighet for «övervakat byte», en ordning som kan benyttes der det er alvorlige konflikter mellom foreldrene. Formålet er en rolig overlevering slik at barnet kan overlates trygt fra den ene forelderen til den andre, og på den måten slipper å havne midt i en konflikt mellom foreldrene.

Vi støtter forslaget om økt tilrettelegging og støtte ved samværshindring. Det finnes gode metoder for å sikre at barnet opplever trygghet, dersom barnet har mulighet til å få nok tid sammen med tilsynspersonen. Myrsnipa Samværssted bidrar gjerne med vår kompetanse og erfaring inn i slikt arbeid, men vi vil understreke at det må følge økonomiske midler med en slik ordning. En tilsynsfører må kompenseres økonomisk for arbeidet, både for tilstedeværelse ved oppstart og eventuell avslutning, og beredskap/tilgjengelighet i timene samværet varer, til det er avsluttet. Vi støtter videreføring av adgangen til å fastsette tvangsbot ved samværshindring, der samværshindringen skyldes konflikten med motpart. Dreier det seg om reelle bekymringer knyttet til barnet og hva dette utsettes for ved samvær, er det viktig at dette utredes og konkluderes på av fagfolk. Vi har erfaring med at tvangsbot kan være lite effektivt som virkemiddel, men det bør være en mulighet.

Vi mener hindring av samvær ikke skal kunne føre til trekk i barnebidrag. Barnebidraget er en rett for barnet etter barneloven, og trekk i disse pengene er både prinsipielt og i praksis uheldig, slik også Barneombudet har pekt på i tidligere høringer om spørsmålet. Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt hindring av samvær eventuelt skal få konsekvenser for avtale eller avgjørelse om samvær, støtter vi at det er mulighet for å kreve ny avgjørelse ved samværshindring. Dette kan være en viktig endring i forholdene som påvirker hva som er best for barnet, og som dermed kan føre til endringer i avtale/avgjørelse, etter en konkret vurdering av hva som er til barnets beste.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt det skal være adgang til å hente barnet med tvang for å tvangsfullbyrde samvær, har vi vanskelig for å se når slik henting kan være til beste for barnet. Det framstår som et svært inngripende og dramatisk virkemiddel. Den eneste situasjonen tvangshenting eventuelt kunne vurderes som virkemiddel for å få gjennomført samvær, måtte vært i tilfeller der barnet selv gir tydelig uttrykk for ønske om gjennomføring av samvær, mens en av foreldrene hindrer samvær. Vi er imidlertid skeptiske til tvangshenting. Dette kan oppleves svært traumatisk for barn, og vi stiller oss spørrende til hvordan prinsippet om barnets beste kan ivaretas ved bruk av dette virkemiddelet.

Kirkens Bymisjon støtter utvalgets forslag om at barn alltid skal høres i forbindelse med foreldres samlivsbrudd, og at det lovfestes i barneloven og familievernloven at barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal få tilbud om en samtale med familievernet i forbindelse med foreldres samlivsbrudd eller foreldrekonflikter. Vi er enig i at barn bør ha rett til å delta uten samtykke fra foreldrene.

Kirkens Bymisjon er enig i at det beste for barnet normalt er at foreldres konflikter løses utenfor domstolen, samtidig som en del saker er best egnet for behandling i domstolsapparatet. Også i disse sakene er det imidlertid et mål at sakene løses på et tidligst mulig stadium, med minst mulig konflikt og med barnets beste for øyet gjennom hele prosessen. Vi vil understreke at det er viktig at ansatte i familievernet som driver med blant annet mekling og foreldreveiledning, har god kulturforståelse fordi barn og familier i Norge i dag lever i et mangfold av ulike nasjonaliteter, kulturer og språk.

Kirkens Bymisjon mener barn bør sikres klageadgang og rettsmidler i det nasjonale rettssystemet, og vi mener Norge bør ratifisere tilleggsprotokollen til barnekonvensjonen om individklageordning. Ordningen innebærer at saker der det er spørsmål om brudd på barns rettigheter, kan klages inn for barnekomiteen. Norge har allerede ratifisert tilleggsprotokoller som gir adgang til prøving av individklager knyttet til andre FN-konvensjoner, og barn må gis adgang til en tilsvarende prosedyre. I en tid med mange saker som går for EMD, er det påtrengende å sikre at også barn har reell mulighet til å få vurdert sine individuelle rettigheter av en internasjonal instans som står over det norske rettssystemet.

Når det gjelder spørsmålet om barnets advokat eller representant viser vi til følgende fra vår virksomhet Barnas jurists høringsinnspill:

Utvalget har foreslått en endring i ordlyden for når barnet skal få oppnevnt en advokat eller representant, for at tiltaket skal kunne anvendes oftere (ny § 11-12). I dag kreves «særlige tilfeller», men utvalget foreslår å endre vilkåret til når det er i «barnets interesser». At barnet vil få i større grad en mulighet til å få en representant i foreldretvister, vil bidra til at deres muligheter til å ivareta deres rettigheter blir mer reell enn situasjonen er i dag. Dersom barnet mener at deres stemme ikke har blitt hørt i en sak for retten, vil det måtte være avhengig av at en av foreldrenes representant klager eller anker saken.

Vi mener lovendringen er viktig, og den bør da også faktisk medføre at det blir en lavere terskel for et barn å få oppnevnt en representant av retten. Et barn har ikke partstatus i foreldretvister, og vil ikke kunne anke en rettsavgjørelse, dersom det for eksempel mener at hensynet til barnets beste eller retten til å bli hørt ikke har blitt ivaretatt. Barnets representant vil kun ha mulighet til å gjøre retten oppmerksom på disse rettighetene underveis i prosessen, før en dom avsies. En advokat som representerer barnet må derfor være bevisst sin rolle, og opptre uavhengig fra foreldrene, for å sikre å ivareta barnet sin side av saken.

Vi er også enig i at regelen skilles ut i en egen bestemmelse i lovforslaget § 11-12. Det kan bidra til at den blir mer synlig og anvendes i større grad enn i dag.

Vi takker for anledningen til å avgi høringssvar til departementet, og ønsker lykke til med det videre arbeidet med ny barnelov.