Dato: 30.04.2021 Svartype: Med merknad NOU 2020:14 Ny barnelov, høringsuttalelse Nord-Troms tingrett Innledning Nord-Troms og Senja tingrett har vært i kontakt med Oslo tingrett, og har av ressurshensyn – og etter avtale med Oslo tingrett – valgt å ta inn de deler av Oslo tingretts høringsuttalelse som vi slutter oss til i denne uttalelsen. Vi har valgt ut de temaene som vi tenker at det er naturlig å ta stilling til fra vårt ståsted, som er inntatt i høringsuttalelsen nedenfor. Formål, virkeområde og grunnleggende prinsipper, kapittel 7 Oslo tingrett skriver følgende på side 1 i høringsuttalelsen: «Oslo tingrett slutter seg til utvalgets vurdering om at det er unaturlig at likestilt foreldreskap skal løftes opp som et grunnleggende hensyn i loven i tillegg til eller ved siden av hensynet til barnets beste.» Nord-Troms og Senja tingrett slutter seg til utvalget og Oslo tingretts vurderinger på dette punkt. Foreldreansvar for barn, kapittel 10 Om dette skriver Oslo tingrett på side 3 følgende: «Også for foreldreansvar foreslår utvalget en reversering av en lovendring, her ved å endre utgangspunktet for etablering av foreldreansvar der et barn blir født og foreldrene ikke er verken gift eller samboende . Fra 1. januar 2020 har regelen vært at det her etableres felles foreldreansvar ved barnets fødsel, men at hver av foreldrene kan gi melding om at de ikke ønsker felles foreldreansvar innen ett år. Utvalget foreslår å avvikle regelen, slik at man gjeninnfører den tidligere rettstilstanden, hvor ugift og ikke samboende mor får foreldreansvaret alene, og felles foreldreansvar eventuelt må etableres ved avtale eller dom. Oslo tingrett er enig i utvalgets forslag og viser til utvalgets begrunnelse. Utvalget foreslår også å kodifisere regelen i rettspraksis om at det skal særlige grunner til for å endre et felles foreldreansvar etter samlivsbrudd . Oslo tingrett slutter seg til forslaget. Utvalgets flertall foreslår også å legge spørsmålet om rett til å bestemme over barnets flytting innenlands til foreldreansvaret , i stedet for til bostedsmyndigheten som i dag. Dette er berørt i flere kapitler, men kommenteres samlet her. Forslaget innebærer at flytting innenlands reguleres på samme måte som flytting utenlands, og at det uansett krever samtykke fra begge innehavere av felles foreldreansvar. Spørsmålet er omfattende og mangesidig, og det er gjort rede for viktige hensyn fra både flertallet og mindretallet. Det er gode argumenter for å fjerne skillet mellom innen- og utenlands, som i mange tilfeller sier lite om de reelle avstandene eller utfordringene som flyttingen kan medføre. På den annen side er det mange argumenter som taler for at et felles foreldreskap ikke nødvendigvis skal kunne styre vesentlige livsvalg for voksne mennesker lenge etter et samlivsbrudd. De siste er argumenter som tidligere har ført til at det ikke har vært krav om samtykke fra begge foreldre. Det følger videre av forslaget (fra et samlet utvalg) at der bostedsforelderen vil flytte med barnet, og den andre innehaveren av foreldreansvar ikke vil samtykke, skal dette isolerte spørsmålet kunne bringes inn for retten til avgjørelse, slik at retten kan gi tillatelse til flytting uten å gripe inn i fordelingen av foreldreansvaret. Den samme adgangen til isolert prøving av flytting innenlands foreslås for øvrig også dersom spørsmålet fortsatt blir liggende under bostedsmyndigheten. Oslo tingrett mener at spørsmålet om flytting innenlands ikke bør løftes opp til foreldreansvaret, men forbli under bostedsmyndigheten som i dag, og dessuten at det ikke bør åpnes for isolerte søksmål om prøving av flytting innenlands. Flytting innenlands forekommer åpenbart langt hyppigere enn flytting utenlands, og mulighet for isolert prøving av dette vil kunne generere et ikke ubetydelig antall rettssaker. Sammenholdt med forventede endringer i rettshjelpsdekningen på dette området, og dessuten utvalgets forslag om endringer i prosessreglene, jf. kapitlene 14 og 15, antar vi likevel at dette ikke vil bli ressursmessig problematisk for domstolene. Vår innvending er begrunnet i hvilke situasjoner en slik bestemmelse vil omfatte, og hvilke vurderingstemaer retten vil skulle ta stilling til, samt i at dagens relativt nye regler etter vårt syn er gode. Etter dagens regler må den forelder som har barnets faste bosted hos seg, og som ønsker å flytte, varsle den andre minst 3 måneder før, og dessuten kalle inn til mekling dersom partene ikke er enige om flyttingen. Etter en slik mekling kan den som ikke ønsker at barnet skal flytte reise sak om at barnet heller skal bo hos seg. Det er i dag en ganske vanlig foranledning til et saksanlegg at det er uenighet om flytting, og rettens vurderingstema blir da hvem av foreldrene som kan tilby barnet den beste omsorgssituasjonen gitt at den ene flytter; den som flytter til nye omgivelser, eller den som blir igjen i det kjente miljøet. Utvalgets forslag innebærer at retten i en situasjon som dette skal vurdere kun flyttingen, og falle ned på enten at bostedsforelderen kan flytte med barnet, eller at bostedsforelderen ikke kan flytte, fordi det faste bostedet ikke er tvistegjenstand. Retten skal altså pålegge en voksen person å ikke flytte slik han eller hun ønsker, basert på vurderinger av om retten mener flyttingen er til barnets beste, og dermed heldig eller fornuftig. Retten vil da måtte bevege seg inn på spørsmål som hører under den voksnes autonomi, og som i stor grad vil måtte vurderes ut fra temmelig personlige verdibetraktninger og preferanser hos dommeren, knyttet til blant annet by/land, type arbeid, type bolig, nærhet eller avstand til familie, etablering av nye parforhold med mer. Dette ligger på siden av tradisjonelle dommervurderinger, avgjørelsene vil være vanskelige å forutsi, og de vil kunne framstå moraliserende og ofte tilfeldige. Vi mener at uenighet om flytting etter dagens regler er løst ved en god avveining av de kryssende hensynene. Den som vil nekte en annen å flytte med barnet må være villig til å selv overta det daglige ansvaret for barnet for å kunne be om rettens avgjørelse, og retten må treffe et valg mellom de ulike omsorgstilbudene utfra det enkelte barnets behov. Dette byr på vurderinger som er egnet for domstolsbehandling og som har legitimitet hos det rettssøkende publikum. Generelt vil vi problematisere en utvikling hvor flere spørsmål under foreldreansvaret skal kunne rettsliggjøres isolert fra hele foreldreansvaret. Dette for det første ut fra betraktninger som de overnevnte om hvor langt inn i den personlige autonomi domstolene skal gripe på dette området. Men også, for det andre, fordi behovet for rettens avgjørelse av en slik uoverensstemmelse som oftest viser et felles foreldreansvar som ikke fungerer etter intensjonene, og som dermed kanskje ikke er hensiktsmessig for barnet. Vi gir vår tilslutning til forslaget om at det lovfestes at foreldre ved samtykke til deling av personopplysninger på vegne av barn , skal ta hensyn til barnets selvstendige rett til privatliv og personvern.» Nord-Troms og Senja tingrett slutter seg fullt ut til Oslo tingrett sitt syn på dette. Under samme overskrift, fra side 4 i uttalelsen, fremgår følgende om behandlingen av saker i medhold av barnelova § 56 første ledd andre punktum: «Vi viser til utredningen kap 10.2.2 og 10.2.4.4. der det bl.a. gis det en redegjørelse for når og hvorfor en del barn er oppført med «foreldreansvar ukjent » i folkeregisteret. Utredningen fremstiller også dagens adgang etter barneloven § 56 til å reise sak for domstolene om foreldreansvaret når den andre forelderen er i utlandet og ikke lar seg oppspore. Så vidt Oslo tingrett har forstått, mener BFD at bestemmelsen i barneloven § 56 skal være en snever unntaksregel. Etter Oslo tingretts erfaring er det ikke tilfellet, siden bestemmelsen anvendes relativt ofte, uten at vi har noen konkret tall. Vi viser til opplysningen i kap 10.2.4.4, der det fremgår at 15000 barn er registrert i folkeregisteret med koden «foreldreansvar ukjent», og at skatteetaten skriver på sine nettsider at det er lurt å endre foreldreansvaret slik at det ikke står som ukjent. Det opplyses at en måte å gjøre det på er å få en norsk domsavgjørelse som sier hvem som skal ha foreldreansvaret. Oslo tingrett vil påpeke at den saksbehandlingen som domstolene kan gjennomføre i saker der en forelder krever foreldreansvaret alene og opplyser at den andre forelderen oppholder seg på ukjent adresse i utlandet, er relativt begrenset. Etter vårt syn er det en åpenbar fare for at avgjørelsene kan bli feil. Dette kan ha sider til internasjonale forpliktelser som ikke blir tilstrekkelig ivaretatt. I Prop. 167 L/2016-2017 som bl.a. gjelder endringen av barneloven § 56 oppstilles det i punkt 8.6.2.2. forutsetninger om domstolenes behandling av disse sakene som det etter vårt syn ikke er dekning for i praksis. I proposisjonen heter det bl.a.: Krav til opplysning av saken mv. Departementet legger til grunn at kravene til stevning følger av barneloven også i de tilfellene som her foreslås regulert. Bestemmelsen i barneloven § 58 siste ledd og de bestemmelsene i tvisteloven som supplerer barneloven, jf. blant annet tvisteloven § 11-5, synes tilstrekkelige til å gi grunnlag for en forsvarlig behandling av saken i domstolen. Departementet viser til at stevningens overordnede funksjon er å gi grunnlag for forsvarlig behandling av saken, og at dommer kan be partene om en nærmere redegjørelse for saken dersom det trengs for å få saken godt nok opplyst. Uttalelsen gir uttrykk for at domstolene gjennom saksbehandlingsreglene i barneloven og tvisteloven vil sørge for at spørsmålet om hvem som skal ha foreldreansvar for barnet vil bli forsvarlig opplyst gjennom domstolsbehandlingen. Det mener vi ofte ikke er tilfellet. Vi peker på at den saksøktes adresse som regel vil være ukjent. Det viser seg i praksis at man sjelden lykkes med å finne ut hvor vedkommende bor og å stevne vedkommende i utlandet, siden det er krevende (umulig) å komme i kontakt med en person som oppholder seg på ukjent sted i utlandet. Når domstolen ikke lykkes i å finne saksøkte, vil stevningen som regel bli forkynt ved oppslag på rettsstedet, jf. domstolsloven § 181. Domstolen mottar sjelden noe tilsvar fra den oppgitte forelderen, og må i hovedsak bygge på det den ene forelderen som er i Norge selv opplyser om saken, supplert med eventuelle skriftlige bevis (dokumenter fra utlandet – som folkeregistermyndigheten ikke har funnet å godta, eller dokumenter i utlendingssaken). Enkelte ganger finnes det ikke annet enn den ene forelderens forklaring, eventuelt supplert med barnets forklaring om hvilken kjennskap/kontakt barnet har med den utenlandsboende forelderen. Det kan kun skje der barnet er tilstrekkelig gammelt til å bli hørt av domstolen. Det avholdes en hovedforhandling med kun den ene parten til stede. Faren for at domstolen legger til grunn et faktum om den andre forelderen som det ikke er holdepunkter for i praksis er åpenbart til stede. Som nevnt av utvalget kommer barneloven § 56 ikke til anvendelse når den ene forelderen oppgir at den andre forelderen er død (jf. forarbeidene). Da er domstolen henvist til en vurdering etter bestemmelsene om foreldreansvar etter dødsfall (§§ 64a – 64c). Hvordan domstolene skal håndtere disse sakene – f.eks. der notoriteten knyttet til dødsfallet er svak, sier forarbeidene til § 56 ikke noe om. Det vil etter vårt syn i realiteten være umulig for domstolene å ha et forsvarlig grunnlag for å ta stilling til om opplysningene om at den ene forelderen er død, er korrekte. Oslo tingretts vurdering er at domstolene er relativt dårlig egnet til å behandle saker der det er uklart om det finnes en annen person som har del i foreldreansvaret for barnet, eller hvor vedkommende befinner seg. Det er i realiteten umulig for domstolene å gjøre undersøkelser i utlandet for å finne ut om det finnes en annen person som har del i foreldreansvaret. Realiteten er at sakene ofte avgjøres etter en relativt summarisk behandling, og at grunnlaget for avgjørelsen om å tilkjenne en person foreldreansvar alene er svakt. Behovet for en avgjørelse er tilsvarende sterkt for den enkelte, siden utfordringene med at foreldreansvaret er registrert som «ukjent» er store. Oslo tingrett er enig med utvalget i at spørsmål som reiser seg i forbindelse med at foreldre kommer til Norge med barn, bør kunne løses gjennom utlendingsforvaltningen, og at det er uheldig å belaste domstolene med disse sakene. UDI har - i motsetning til domstolene - en særlig kompetanse til å kunne etterprøve dokumentasjon fra ulike land. For å finne en god løsning på problemet er Oslo tingrett enig i at det er nødvendig med et sektor-overgripende samarbeid mellom sentrale aktører på feltet. Et møte som ble holdt i Oslo tingrett vinteren 2018 viste at utfordringene er mange, at det er snakk om svært komplekse spørsmål med sider til internasjonal privatrett og menneskerettigheter, og at ulike etater har svært ulike syn på hvordan problemene skal løses.. Oslo tingrett har forståelse for at utvalget ikke foreslår en endring av barneloven § 56 nå, særlig fordi utfordringene vi har pekt på ovenfor ikke kan løses i denne loven alene. Vi gir imidlertid vår støtte til at utvalget syn på at det er behov for en ytterligere utredning.» Nord-Troms og Senja tingrett har relativt få slike saker til behandling. Vi er likevel enige i at det er slike utfordringer ved behandlingen av sakene som Oslo tingrett peker på, og at dagens ordning ikke er tilfredsstillende. Fast bosted, kapittel 11 Oslo tingrett skriver på side 6 i uttalelsen: «Oslo tingrett er enig i at det er behov for en klargjøring av begrepet delt bosted. Dersom forslaget fra utvalgets flertall om å legge myndigheten til å bestemme over flytting innenlands til foreldreansvaret, antar vi at delt fast bosted vil ha mindre betydning enn i dag, i den rettslige betydningen knyttet til beslutningsmyndighet. Vi er enige med de som har spilt inn til utvalget at det er problematisk at mange foreldre (og barn) har liten oversikt over hva som utgjør slikt delt fast bosted og hva det innebærer. Det hadde vært ønskelig om det så langt som mulig kunne gått klart fram av lovteksten både en definisjon og et innhold, slik at prosesser som baserer seg på uklarhet og misforståelser kunne unngås. Vårt inntrykk er at det ikke sjelden er tvist om «delt fast bosted» utfra et ønske om omfattende samvær og anerkjennelse for et likeverdig foreldreskap, uten at partene (eller advokatene) har klart for seg hva det rettslige begrepet innebærer. Det er uheldig at spørsmål av så stor betydning for mange må besvares etter anmodning om tolkning hos for eksempel familievernkontor, barneverntjeneste eller advokater. Disse har ikke alltid oversikten selv, og de som har den kan streve med å gi den videre på en pedagogisk hensiktsmessig måte. Utvalget skriver at en forutsetning for delt bosted er at barnet bor minst en tredjedel av tiden hos hver forelder, men uten å foreslå at dette lovfestes. Vi er enige i at en avgrensning kan være fornuftig, men kan ikke se hvorfor den i så fall ikke kan lovfestes, slik at den er tilgjengelig også for den som ikke leser lovforarbeider. Videre mener vi i forlengelsen av dette at implikasjonene av denne ordningen også må kunne formidles på en forståelig måte i lovteksten, og eventuelt revideres ved behov.» Nord-Troms og Senja tingrett støtter Oslo tingrett fullt ut i dette. Når det gjelder spørsmålet om det fortsatt skal være et vilkår om «særlige grunner» for å idømme delt fast bosted, er Nord-Troms og Senja tingrett av den oppfatning at vilkåret ikke er nødvendig. Også i disse tilfellene må det gjøres individuelle vurderinger i den enkelte sak. De særlige vurderinger som knytter seg til å idømme delt fast bosted, vil etter vårt syn måtte hensyntas under vurderingen av hva som er til «barnets beste». Samvær, kapittel 12 Av Oslo tingretts høringsuttalelse, fremgår følgende på side 6 følgende: «Oslo tingrett er enig i at en definisjon av «vanlig samværsrett» ikke trengs i loven, og at den kan virke som en føring på hva som vil være riktig. Vi er imidlertid ikke enig i utvalgets forslag om å ta ut av loven momenter av relevans for å fastlegge en god samværsordning for det enkelte barnet . Denne kan eventuelt revideres eller oppdateres, og ordlyden kan presisere at den ikke er uttømmende, men en slik liste virker etter vårt syn pedagogisk og instruktiv både for foreldre som skal inngå avtale om samvær selv, og for fastsettelse ved dom. Vi er enige med utvalget i at terskelen for å nekte samvær bør ligge på samme nivå som i dag, at beslutningsgrunnlaget må være forsvarlig. Vi mener det gjerne kan synliggjøres i barneloven at retten har ansvar for at saken er forsvarlig opplyst, slik det i dag følger av tvisteloven § 21-3 annet ledd, jf. § 11-4. Videre er vi enige i at beslutninger om å nekte samvær må vise at det er foretatt grundige vurderinger av interessene til så vel barnet som den av foreldrene som ikke får samvær. Vi er også enige i at det ikke bør fastsettes noe bundet beviskrav, og at den etablerte rettstilstanden hvor det kan treffes beskyttelsestiltak basert på et betydelig lempet beviskrav, der det kan være alvorlig risiko for barnet, bør videreføres. Oslo tingrett er enig i at ordningen med henholdsvis støttende og beskyttende tilsyn med samvær bør videreføres, og at timerammen utvides noe. Vi er også enig med utvalget i at disse ordningene bør evalueres og vurderes samlet, med tanke på om organiseringen er optimal, og om man i praksis har funnet den riktige balansen også mot saker der samvær av hensyn til barnet bør nektes helt. Vi ser stort behov for slike tilsynsmuligheter i praksis. Vi vil eksplisitt be om at avgrensninger mot tilsynsordninger under prøveordninger unngås. I mange saker hvor foreldre prøver ut midlertidige avtaler er slik tilsynsmulighet av stor betydning for å kunne skape tilnærming mellom partene og få kontaktetablering i gang, og dette bør være tilgjengelig for både familievernkontorets meklingsprosesser og saker for retten, i tillegg til mer varige tilsynsordninger fastsatt i dom. Vi er ellers enige med utvalgets flertall om at strengere reaksjoner ved samværshindring , i form av tvangshenting ikke bør tillates, etter en helhetsvurdering hvor hensynet til det enkelte barnet må være avgjørende. Når disse sakene kommer til tvangsgjennomføring er gjerne forhistorien lang og kompleks, og det er vanskelig å se at slike grep skal kunne løse de egentlige problemene. Vi kan imidlertid ikke se at de samme motforestillingene gjør seg gjeldende i forhold til trekk i barnebidrag. Utvalget foreslår å åpne for en form for støtte til overleveringer ved tre innledende samvær som ledd i en tvangsgjennomføringssak. Vi er usikre på hvordan dette skal kunne gjennomføres på en måte som er god for barnet, hvis det forutsettes at det skal ytes støtte av en person som er ukjent for barnet og foreldrene - mens foreldrene er i konflikt - og barnet skal leveres fra den ene til den andre i et klima hvor foreldrene ikke evner å gjennomføre dette selv. Utvalget foreslår en utvidelse av kretsen av personer som kan kreve samvær med et barn , men har delt seg i et flertall og et mindretall når det gjelder hvor vid en slik personkrets bør være. Vi er enige med flertallet, som foreslår at personkretsen avgrenses til søsken eller personer med en nær omsorgsrelasjon til barnet, og at samvær kan fastsettes - om og i den utstrekning – dette vurderes å være til det enkelte barnets beste.» Nord-Troms og Senja tingrett støtter Oslo tingrett fullt ut i dette. Overordnet om foreldretvister og tilgrensende lov- og reformprosesser, kapittel 14 Av Oslo tingretts høringsuttalelse på side 8 fremgår det om dette: «Utvalget foreslår at dagens system for foreldretvister langt på vei skal videreføres, men slik at hovedtyngden av mekling mellom foreldrene skal skje på familievernkontoret og ikke i retten, og at domstolsbehandling i hovedsak skal være reservert for det mindre utvalget av saker som i dag ikke finner sin løsning uten dom . Oslo tingrett gir sin tilslutning til dette, og kommenterer det noe nærmere under uttalelse til forslagene i kapittel 15 nedenfor. Vi gir ellers vår tilslutning til utvalgets vurdering av forslagene fra rettshjelpsutvalget , om endret utforming av rettshjelpsreglene, slik at støtte til rettshjelp i foreldretvister kan gis på et tidligere stadium, og bedre fordelt, etter mer differensierte inntekts- og egenandelsvilkår. Utvalget tar opp et spørsmål som ble behandlet av særdomstolsutvalget, om de såkalte dobbeltsporsakene, nærmere bestemt om fylkesnemndene bør gis adgang til å overføre fast bosted etter barneloven i saker etter barnevernloven, når det først er funnet grunnlag for omsorgsovertakelse fra bostedsforelderen . Her har utvalget delt seg i to fraksjoner. Vi er enige med den fraksjonen som mener at det bør legges til rette for en slik enklere løsning av den aktuelle situasjonen, så lenge det er klart at en slik vurdering ikke er aktuell før det etter en ordinær prøving finnes at vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt, og da uten at det er sett hen til det alternative omsorgstilbudet hos den andre forelderen. Etter vår mening kan de utfordringene og belastningene som gjør seg gjeldende for de berørte barna og foreldrene ved å måtte gjennomføre to prosesser i to ulike systemer, i en allerede svært presset situasjon, ikke overvurderes.» Nord-Troms og Senja tingrett tiltrer dette. Barnelovens regler om saksbehandling i foreldretvister, kapittel 15 Nord-Troms og Senja tingrett tiltrer i tillegg følgende, som fremgår av Oslo tingretts høringsuttalelse fra side 8 følgende: «Oslo tingrett gir sin tilslutning til den foreslåtte modellen hvor meklingen i familievernet utvides betydelig , og slik at det som hovedregel skal kreves minst seks timers mekling før det utstedes attest som kan brukes som prosessforutsetning for domstolen. Vi forutsetter for ordens skyld at det vil dreie seg om en prosess over tid, og ikke for eksempel 6 sammenhengende timer. Det er også en viktig del av forslaget at det er lagt inn en mulighet for mekleren til å sende «alvorlige» saker raskere videre til retten uten at timekravet er oppfylt. Vi er ellers enige i at en foreldresamtale er hensiktsmessig for de som ikke er i konflikt, og at begrepet mekling kan reserveres for konflikttilfellene. Vi mener at både utvidet mekling i familievernet, og obligatorisk tilbud om samtale til barnet under meklingen, med nedtegnet referat, vil være gode grep for at saker som kan løses ved mekling faktisk blir løst på et tidligst mulig stadium uten unødige belastninger for de berørte. Også rent isolert vil en barnesamtale på dette stadiet for alle berørte barn, etter vår mening uansett være en vesentlig forbedring. Dette vil sikre at barnet får informasjon og anledning til å uttale seg langt tidligere i prosessen som gjelder barnet selv, og dette kan dessuten være egnet til å bevisstgjøre foreldre om barnets egen vurdering av sine behov – barneperspektivet - før en konflikt kan ha gått så langt at den framstår irreversibel. Ordningen med mekling i domstolene har vist seg vellykket og etterspurt, og det er naturlig at det spørres om hvorfor en tilsvarende prosess ikke kan gjennomføres på et lavere nivå, uten at domstolene involveres, og der de mest spesialiserte familiemeklerne faktisk finnes. Vi vil understreke at vi tror at en god «overtakelse» forutsetter at det tilføres tilstrekkelige ressurser til familievernet, og at meklingen kan tilpasses helt konkret til den enkelte familien og deres situasjon. Vi tror en forutsetning for å lykkes vil være et system som tillater at prosesser går over tid, hvor man i hovedsak har de samme virkemidler som domstolene har i dag, og hvor partene får mulighet til å prøve ut midlertidige avtaler. Vi mener samtidig at det er svært viktig at domstolene beholder muligheten til unntaksvis å gjøre bruk av virkemidlene i dagens § 61 første ledd. Vi tror at en ikke ubetydelig del av de sakene som ender i forlik i domstolene ikke nødvendigvis vil gjøre det på familievernkontoret, hvor muligheten for å avsi en dom ikke er tilgjengelig. Utvalget foreslår ellers at foreldretvister som bringes inn for domstolene skal kunne henvises til rettsmekling , og at dette skal være den foretrukne meklingsmekanismen. Oslo tingrett er av den oppfatning at rettsmekling er mindre egnet for foreldretvistene med sine spesielle trekk, og mener det fortsatt bør gjøres bruk av en spesielt tilpasset meklingsvariant slik det gjøres i dag. I foreldretvistene har retten ansvar for at saken er forsvarlig opplyst, og for at både prosessen og resultatet er til barnets beste. Vi mener at bruk av rettsmekling i slike saker fordrer at konflikten er ganske liten og at det er kurante forhold hos begge parter. Slik er det ofte ikke, og det vil heller bli slik ennå sjeldnere med endrede regler hvor bare de «tyngste» sakene vil komme til domstolene. Vi vil advare mot en endring hvor man avvikler alt som har vist seg å fungere godt i spesiell tilrettelegging for foreldretvister i domstolene. Oslo tingrett anbefaler at det tas høyde for at et utvalg av disse sakene fortsatt vil komme til domstolene, og at sakene fortsatt vil skille seg mye fra andre sivile saker der tvistegjenstanden ikke er et barn . Utvalget foreslår at det skal innføres en initiativrett for barn ; at barn skal kunne be familievernkontoret kalle foreldrene inn til ny foreldresamtale dersom barnet ønsker endringer. Hensikten med forslaget er åpenbar og god, men vi er usikre på om dette vil være gjennomførbart i praksis for de barna som trenger det. Dette vil nødvendigvis være de barna som ikke når fram med å ta dette opp med foreldrene selv. Utfra kunnskap om belastningene som barn kan påføres ved foreldrekonflikter ville det etter vårt syn vært mer naturlig at ansvaret for vedlikehold av en avtale som rammer inn barnets liv ikke lå på barnet selv. Man kunne for eksempel tenke seg at delte foreldre, og berørte barn, rutinemessig ble kalt inn til en «vedlikeholdssamtale» i familievernet, eller at de, altså også barna, fikk besvare en spørsmålsmeny gjennom en digital tjeneste, for screening av behovet. I sakene vi ser er det gjentakende at foreldre med slike konflikter føler seg alene med konfliktutløste problemer, og at de erfarer at autoriteter på barn som de ellers spør til råds er redde for «å ta parti». Det samme gjelder for berørte barn, som opplever at mange er uvillige til å snakke om familieproblemer, og hvor kanskje bare de aller mest ressurssterke tør å oppsøke for eksempel en helsesykepleier på skolen der en slik måtte være tilgjengelig. Om familievernkontorene skulle møtt barns behov for avtalerevisjoner på barns premisser, burde de vært tilgjengelige der barna selv er, som et lavterskeltilbud for informasjon om og bistand til familieproblemer. Det er foreslått en fristregel for å avsi midlertidig kjennelse , så langt som mulig innen fire uker. Vi er usikre på om en slik fristregel er nødvendig. Utfra vår erfaring prioriteres disse sakene allerede høyt, og det er ikke uvanlig at en begjæring om midlertidig kjennelse trekkes eller stilles i bero under et planmøte. Vi er enige i forslaget om at retten uhindret av taushetsplikt skal kunne innhente en uttalelse fra familievernkontoret, herunder referat fra barnesamtalen der, og mener at dette ikke bør være en «kan»-regel, men en «skal»-regel. Når foreldretvister bringes inn for retten vil en slik uttalelse alltid være relevant og vektig, og den vil ha betydning for saksbehandlingstiden, og partenes (og barnets) opplevelse av en sammenheng i behandlingskjeden. Det er grunn til å peke på at en egnet form for dokumentasjon for mekling til dette formålet vil kreve endringer i regelverket for familievernkontorene både hva gjelder journalføring og sletting. Vi er usikre på om utvalgets intensjon om at muligheten for å oppnevne en advokat eller annen representant for barnet skal benyttes oftere er hensiktsmessig slik ordningen etter lov og forarbeider fungerer i dag. Det er uheldig at loven i dag bruker formuleringen «oppnevne en advokat» fordi det gir inntrykk av at det gjelder et ordinært advokatoppdrag, som dette faktisk ikke er. Vår erfaring er at innholdet i denne rollen er uklar både for brukere og rolleutøvere, og for domstolene og andre offentlige instanser. Om en slik ordning skal videreføres, og dessuten brukes mer, mener vi at betegnelsen bør være mer klargjørende for eksempel ved at det skal «oppnevnes en representant som eventuelt kan være en advokat», og at lovbestemmelsen klart og temmelig uttømmende angir hva som skal være rammene for representasjonen, mandatet, hvilke prosessuelle rettigheter og plikter det medfører, og hva som faller utenfor. Det følger for eksempel av forarbeidene til innføringen av ordningen at en slik advokat eller representant ikke skal være den som hører barnet og formidler barnets eget syn. I praksis utøves rollen svært forskjellig, og det er stor usikkerhet rundt den. Mange foreldre ønsker at barn skal få oppnevnt egen advokat, og forventer at dette langt på vei skal fungere som om barnet er tildelt partsrettigheter, og dette kan skape et stort press på barnet. Vi er enige med utvalget i at kriteriet for å endre et rettsforlik eller en rettsavgjørelse kan være om det foreligger nye forhold som påvirker vurderingen av hva som er barnets beste. Vi mener imidlertid at den foreslåtte ordlyden kan være noe vag, og at det burde vært lagt til «på en avgjørende måte» eller lignende. Vi er enige med utvalget i at barnets rett til å bli hørt må styrkes og fremheves i en ny barnelov. Samtidig mener vi det bør komme eksplisitt fram at høring forutsetter forutgående informasjon, og dessuten at høring er frivillig. I praksis er det en uløst utfordring hvordan man kan sikre reell frivillighet for barnet, uten å støte an mot at manglende høring kan utgjøre en saksbehandlingsfeil. Det er behov for veiledning om hvordan barnets vilje eller uvilje i forhold til involvering kan klarlegges uten at det resulterer i et uforsvarlig press som i realiteten fratar barnet valgfriheten, fordi rettssikkerhetsbetraktninger for foreldrene eller formalkrav for domstolene, får avgjørende vekt. Det samlede utvalget mener at retten til å bli hørt skal gjelde for alle og at det derfor ikke skal oppstilles absolutte aldersgrenser. Utvalget har så delt seg når det gjelder spørsmålet om det skal være en aldergrense som et utgangspunkt for når barnet senest skal høres . Vi mener begge fraksjoner gir gode begrunnelser for sine synspunkter, men er blitt stående ved å støtte den fraksjonen som foreslår å opprettholde en slik grense, men å senke den fra syv til seks år. Dette fordi vi antar at en slik grense bedre vil sikre reell høring av flest barn og en utvikling mot at også yngre barns rettigheter blir utviklet og ivaretatt, uten at dette kan vites sikkert. Det viktigste er etter vårt syn uansett bevisstgjøring omkring barns rett til og behov for medvirkning i spørsmål som har avgjørende betydning for dem selv. Vi er ellers enig i at det bør lovfestes at barnets mening bør framgå av begrunnelsen i rettens avgjørelse, og at det ikke er naturlig å opprettholde en bestem aldersgrense for når barnets mening «skal tillegges stor vekt».» Nord-Troms og Senja tingrett, Unni Sandbukt Sorenskriver Barne- og familiedepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
