Helsetjenester i Norge er basert på tillit
Vår helsetilstand er avhengig av hvordan vi tenker om oss selv, hvordan andre mennesker tenker om oss, og hva vi gjør med det. Noe er verdt å ta hensyn til, mens andre momenter har liten betydning.
Når vi får utfordringer med helsetilstanden hender det at vi trenger hjelp fra andre mennesker. De fleste gangene oppsøker vi en som vi tror kan hjelpe oss. Som regel oppdager vi at det er naturlig at vi må gjøre veldig mye selv for å bli frisk. Men av og til er problemene av en slik art, at vi setter all vår tiltro til at den andre personen kan gjøre noe med situasjonen. Usikkerheten er så stor, at det er lett å tro at en annen vet mye mer om vår tilstand, enn oss selv. Innenfor området vi kaller psykiatri har vi også erfaring med at noen mennesker hevder retten til å være eksperter på andre menneskers tilstander.
Det er menneskelig å ta feil, og det er derfor viktig å ta høyde for at det gjøres feil. Om behandler og institusjon hadde vært ydmyk og mottakelig for nye innspill og kontrollspørsmål, kunne feil behandling blitt rettet på tidlig. Men dessverre blir noen ganger feil og lovbrudd ikke tatt tak i før fylkeslege/statsforvalter får sett på forholdet. I dag er Statsforvalteren siste klageinstans, og hans/hennes avgjørelse betraktes som endelig.
Tilsynsmyndighetens legitimitet baserer seg på å avdekke, stadfeste, erkjenne, og rette opp feil tidligst mulig. Dette er viktig for å bevare tilliten til helsevesenet, og for å begrense skadevirkninger for pasient og omgivelser. Pasientens fortelling og pårørende/venner sine erfaring blir et viktig bidrag til Statsforvalterens oppdrag.
I dag arbeider Statsforvalteren etter et prinsipp som kalles inkvisisjon. Det betyr at Statsforvalteren; i tillegg til å ta en avgjørelse, også har ansvaret for å få saken godt nok belyst. Dette er i utgangspunktet en arbeidsbesparende arbeidsform, men medfører selvsagt også et særdeles stort ansvar. Om behandlingen av saker ikke utføres med verdighet, vil det også føre til stort ressursbruk, uten at pasientsikkerheten blir ivaretatt. Jeg vil gjerne benytte anledningen til å løfte fram uheldige momenter, som gjør at Statsforvalterens vanskelig kan utføre oppdraget sitt på en god måte. I mange tilfeller blir det tydelig at Statsforvalteren med sin opparbeidete praksis skjuler lovbrudd, og faktisk gjør seg skyldig i lovbrudd selv.
Den grunnleggende erkjennelsen med tilsyn av helseforetak og helsehjelp er at det gjøres feil. Da må også fylkeslegen erkjenne at han/hun selv også kan gjøre feil. Fylkeslegen bør få være med på å formidle at det er naturlig å ta feil, men at samhandling skal gjøre at feilene rettes med en gang; og at arbeidet utføres sikrere om en erkjenner forholdet, slik at en kan lære av det. Det hadde vært ønskelig at tanken om det ikke skal gjøres feil, ikke ble så viktig at det ender opp med at helsepersonell og statsforvalter fornekter at de overser informasjon, misforstår, og av og til blir ført bak lyset av de som ikke vil erkjenne feil.
Ansvar og handlingsrom
Det høres greit ut at statsforvalteren får større handlingsrom i sitt forhold til statens helsetilsyn. Men da må han også ta et utvidet ansvar. Pulverisering av ansvar er et stort problem innen offentlig forvaltning. Det formidles ofte til brukere av tjenester at det er noen andre som har ansvaret. De som har ansvaret må være ansvaret sitt bevisst, ha handlingsrom, og delegere ansvar. Og da må det være tydelig hvilket ansvar som er delegert; nytt handlingsrom med ansvar.
Helsetjenester bør ikke være gitt basert på et tidsmessig tilbud, men knyttet mot resultat av behandlingen; individuell behandling til unike mennesker med individuelle behov. Statsforvalteren bør ha oppmerksomheten på hensikten med helsetjenesten.
Statsforvalteren bør kunne stille krav til den dokumentasjonen han/hun innhenter. Informasjonen skal være riktig, og han/hun må kunne forsikre seg om at den er rett. Det skal ikke være nok å gå ut ifra at helsepersonell dokumenterer riktige opplysninger. Om opplysningene ikke er riktige, må det få følger for hvordan statsforvalteren vurderer saken og det helsepersonell opplysningene kommer fra. Det er uhørt om statsforvalteren bruker uriktige opplysninger i sin begrunnelse. Om statsforvalteren opprettholder uriktige opplysninger i sin avgjørelse, må det være tydelig hvem som skal konfrontere statsforvalteren med det. Statsforvalterens virksomhet og involvering bør kunne påklages til en uavhengig instans. Sivilombudsmannen bør da ha tid til å se på saken.
Statsforvalteren bør ha plikt til å dokumentere sine vurderinger; fortelle hvilke opplysninger han/hun legger til grunn, vektlegging av disse, og hva som forutsettes. Det er absolutt ikke nok å referere til at «forholdet er vurdert».
Statsforvalteren har et mandat som sier at han/hun skal se på saken fra pasientens ståsted. Da bør det synes tydelig i framstillingen av saken, avgjørelsen, begrunnelse og informasjonen rundt avgjørelsen. Informasjonen må være forståelig for pasient og pårørende, i forhold til den helsehjelpen pasienten burde forvente å få. Statsforvalteren skal legge til rette for at helseforetaket skal lære av tilsyn. At statsforvalteren da tilstreber et godt forhold til helsetjenestene, må ikke bli et hinder for at han/hun kan se med kritiske blikk på virksomheten.
Det bør være tydelig konsekvens at statsforvalteren fører tilsyn med virksomheten, når virksomheten unnlater å sørge for at helsepersonell ikke får utført sitt arbeid forsvarlig og etter hensikten.
Mvh Dag Øivind Antonsen
Vår helsetilstand er avhengig av hvordan vi tenker om oss selv, hvordan andre mennesker tenker om oss, og hva vi gjør med det. Noe er verdt å ta hensyn til, mens andre momenter har liten betydning.
Når vi får utfordringer med helsetilstanden hender det at vi trenger hjelp fra andre mennesker. De fleste gangene oppsøker vi en som vi tror kan hjelpe oss. Som regel oppdager vi at det er naturlig at vi må gjøre veldig mye selv for å bli frisk. Men av og til er problemene av en slik art, at vi setter all vår tiltro til at den andre personen kan gjøre noe med situasjonen. Usikkerheten er så stor, at det er lett å tro at en annen vet mye mer om vår tilstand, enn oss selv. Innenfor området vi kaller psykiatri har vi også erfaring med at noen mennesker hevder retten til å være eksperter på andre menneskers tilstander.
Det er menneskelig å ta feil, og det er derfor viktig å ta høyde for at det gjøres feil. Om behandler og institusjon hadde vært ydmyk og mottakelig for nye innspill og kontrollspørsmål, kunne feil behandling blitt rettet på tidlig. Men dessverre blir noen ganger feil og lovbrudd ikke tatt tak i før fylkeslege/statsforvalter får sett på forholdet. I dag er Statsforvalteren siste klageinstans, og hans/hennes avgjørelse betraktes som endelig.
Tilsynsmyndighetens legitimitet baserer seg på å avdekke, stadfeste, erkjenne, og rette opp feil tidligst mulig. Dette er viktig for å bevare tilliten til helsevesenet, og for å begrense skadevirkninger for pasient og omgivelser. Pasientens fortelling og pårørende/venner sine erfaring blir et viktig bidrag til Statsforvalterens oppdrag.
I dag arbeider Statsforvalteren etter et prinsipp som kalles inkvisisjon. Det betyr at Statsforvalteren; i tillegg til å ta en avgjørelse, også har ansvaret for å få saken godt nok belyst. Dette er i utgangspunktet en arbeidsbesparende arbeidsform, men medfører selvsagt også et særdeles stort ansvar. Om behandlingen av saker ikke utføres med verdighet, vil det også føre til stort ressursbruk, uten at pasientsikkerheten blir ivaretatt. Jeg vil gjerne benytte anledningen til å løfte fram uheldige momenter, som gjør at Statsforvalterens vanskelig kan utføre oppdraget sitt på en god måte. I mange tilfeller blir det tydelig at Statsforvalteren med sin opparbeidete praksis skjuler lovbrudd, og faktisk gjør seg skyldig i lovbrudd selv.
Den grunnleggende erkjennelsen med tilsyn av helseforetak og helsehjelp er at det gjøres feil. Da må også fylkeslegen erkjenne at han/hun selv også kan gjøre feil. Fylkeslegen bør få være med på å formidle at det er naturlig å ta feil, men at samhandling skal gjøre at feilene rettes med en gang; og at arbeidet utføres sikrere om en erkjenner forholdet, slik at en kan lære av det. Det hadde vært ønskelig at tanken om det ikke skal gjøres feil, ikke ble så viktig at det ender opp med at helsepersonell og statsforvalter fornekter at de overser informasjon, misforstår, og av og til blir ført bak lyset av de som ikke vil erkjenne feil.
Ansvar og handlingsrom
Det høres greit ut at statsforvalteren får større handlingsrom i sitt forhold til statens helsetilsyn. Men da må han også ta et utvidet ansvar. Pulverisering av ansvar er et stort problem innen offentlig forvaltning. Det formidles ofte til brukere av tjenester at det er noen andre som har ansvaret. De som har ansvaret må være ansvaret sitt bevisst, ha handlingsrom, og delegere ansvar. Og da må det være tydelig hvilket ansvar som er delegert; nytt handlingsrom med ansvar.
Helsetjenester bør ikke være gitt basert på et tidsmessig tilbud, men knyttet mot resultat av behandlingen; individuell behandling til unike mennesker med individuelle behov. Statsforvalteren bør ha oppmerksomheten på hensikten med helsetjenesten.
Statsforvalteren bør kunne stille krav til den dokumentasjonen han/hun innhenter. Informasjonen skal være riktig, og han/hun må kunne forsikre seg om at den er rett. Det skal ikke være nok å gå ut ifra at helsepersonell dokumenterer riktige opplysninger. Om opplysningene ikke er riktige, må det få følger for hvordan statsforvalteren vurderer saken og det helsepersonell opplysningene kommer fra. Det er uhørt om statsforvalteren bruker uriktige opplysninger i sin begrunnelse. Om statsforvalteren opprettholder uriktige opplysninger i sin avgjørelse, må det være tydelig hvem som skal konfrontere statsforvalteren med det. Statsforvalterens virksomhet og involvering bør kunne påklages til en uavhengig instans. Sivilombudsmannen bør da ha tid til å se på saken.
Statsforvalteren bør ha plikt til å dokumentere sine vurderinger; fortelle hvilke opplysninger han/hun legger til grunn, vektlegging av disse, og hva som forutsettes. Det er absolutt ikke nok å referere til at «forholdet er vurdert».
Statsforvalteren har et mandat som sier at han/hun skal se på saken fra pasientens ståsted. Da bør det synes tydelig i framstillingen av saken, avgjørelsen, begrunnelse og informasjonen rundt avgjørelsen. Informasjonen må være forståelig for pasient og pårørende, i forhold til den helsehjelpen pasienten burde forvente å få. Statsforvalteren skal legge til rette for at helseforetaket skal lære av tilsyn. At statsforvalteren da tilstreber et godt forhold til helsetjenestene, må ikke bli et hinder for at han/hun kan se med kritiske blikk på virksomheten.
Det bør være tydelig konsekvens at statsforvalteren fører tilsyn med virksomheten, når virksomheten unnlater å sørge for at helsepersonell ikke får utført sitt arbeid forsvarlig og etter hensikten.
Mvh Dag Øivind Antonsen