Høringssvar til Helse- og omsorgsdepartementets høringsnotat om «Endringer i helsepersonelloven, pasient- og brukerrettighetsloven mv.»
Høringssvar fra fylkeslege, professor dr. med. Steinar Aase
I høringsnotatets pkt. 3.3.1 redegjøres det for at «Saksmengden og saksbehandlingstiden hos statsforvalteren har økt betraktelig de senere årene». Årsakene til dette er sannsynligvis sammensatte. Utdannings- og kunnskapsnivået i befolkningen er bedret, og dette gir større grunnlag for å stille kritiske spørsmål ved utredning og behandling som en selv eller ens nærmeste har gjennomgått. I det norske samfunnet med likhets- og rettferdighetsidealer finner vi det ikke urimelig å stille spørsmål ved autoritetenes handlinger og beslutninger. De senere årene er det også vedtatt en rekke lover og forskrifter som gir allmennheten nye pasient- og brukerrettigheter. Derav følger en naturlig oppfatning om at man har rett til å si fra eller til å klage når rettighetene ikke blir oppfylt. Videre er det slik at både fastlegeordningen, helseforetakene og den generelle kommunehelsetjenesten er under et økende kapasitetspress. Kravene til tjenestene og til personellet, og de behandlingsmulighetene som følger av ny forskning og kunnskap, har økt mer enn de tilgjengelige ressursene. Alt dette har i store deler av helsetjenesten ført til et daglig tidspress som øker faren for feil og svikt, ikke på grunn av uvilje eller manglende kompetanse men på grunn av manglende tid og ressurser. Velferdsstatens ordninger er under press.
Også statsforvalterne (tidligere «fylkesmennene») sine ressurser er under press. De får samlede budsjetter og skal fordele disse videre til avdelinger for utdanning, landbruk, miljøvern, helse og omsorg, beredskap og justis med mere. Internt hos statsforvalterne er det konkurranse om midler som samlet sett er begrensede. I helse- og omsorgsavdelingene har det lenge vært for små ressurser i forhold til oppgavene, med det resultat at det har vært ekstremt lange responstider på enkelte saksområder. Førerkortfeltet kan nevnes som eksempel. I flere embeter var det tidligere en svartid på mange måneder i førerkortsaker. Konsekvensene var store for folks jobber og privatliv når man kanskje måtte vente over et halvår for å få vite om man fikk kjøre bil etter gjennomgått sykdom. Fortsatt er det ressursmangel, og dette fører til vanskelige interne prioriteringer mellom saksområdene. Mange embeter har derfor nedprioritert å foreta planlagte tilsyn (systemrevisjoner) med blant annet sykehus, ikke minst i Oslo-området.
I høringsnotatet fra departementet redegjøres det i pkt.3.3.1 for saksmengden når det gjelder tilsyn, og at antall hendelsesbaserte tilsynssaker på helse- og omsorgsfeltet har økt betydelig. Det nevnes at ved årsslutt i 2019 var det 2108 restanser på dette saksfeltet hos statsforvalterne, mot 900 restanser i 2003. Videre står det at ikke alle sakene er like alvorlige og at de fleste hendelsesbaserte tilsynssakene «som statsforvalteren behandler, avsluttes uten at det konkluderes med lovbrudd.» Denne påstanden er neppe riktig for alle statsforvalternes del. Den brukes imidlertid for å foreslå nye regler, som skal gi statsforvalterne større mulighet til ikke å opprette tilsynssak når det kommer inn klager. Målet er å få ned restansene. Det foreslås en «effektivisering», og det redegjøres for at lange saksbehandlingstider er en belastning for både helsepersonell, pasienter og pårørende, i tillegg til at læringseffekt kan utebli når tilsynet konkluderer så lang tid etter hendelsene. Undertegnede er helt enig i det sistnevnte og at statsforvalterne bør få noe større handlingsrom. Et slikt handlingsrom bør benyttes til ikke å starte tilsyn i åpenbart urimelige saker. Disse er det imidlertid nokså få av, etter min erfaring. Jeg ser det ikke som noe mål å redusere på det totale antall tilsynssaker. Slik reduksjon ville etter min mening være i strid med viktige prinsipper i velferdssamfunnet og med rettssikkerheten for folk flest. Av høringsnotatet framgår det at departementet ser det som et mål å redusere på tiden for saksbehandling i tilsynssaker, og å redusere på restanselistene. Dette er mål som jeg deler fullt ut. Det foretrukne virkemiddelet bør imidlertid være å øke ressursene for tilsyn, ikke å redusere budsjettene og avvise saker for å «effektivisere».
I høringsnotatets pkt. 3.3.1 (s. 26 av 51) påpekes at det kan stilles spørsmål ved om «pasientenes rettssikkerhet blir tilstrekkelig ivaretatt dersom statsforvalteren ikke behandler alle anmodningene tilsynsmessig.» Derfor er det etter departementets vurdering en forutsetning at helse- og omsorgstjenesten selv må håndtere slike henvendelser «i større grad enn i dag». Videre står det i høringsnotatet at «Mange av sakene som sendes til statsforvalteren i dag vil kunne bli besvart raskere og bedre, direkte fra helse- og omsorgstjenesten.» Dette siste er jeg uenig i, med bakgrunn i lang, egen erfaring.
Jeg har vært fylkeslege i 13 år, herav fylkeslege i Telemark i 11 år og deretter fristilt fylkeslege i 2 år. Jeg har også deltatt i saksbehandlingen ved andre embeter. Gjennom disse årene har jeg sett at under saksbehandlingen kan en klagesak vise seg å være langt mer alvorlig enn det ble antatt da klagen kom inn. Det motsatte forekommer selvsagt også. Videre er det tydelig at det å bli sett hos tilsynsmyndigheten og få saken sin prøvet, har en stor egenverdi for mange. Det kan hjelpe dem i sorgarbeid, og gi en trygghet for at systemet har lært og at dette kommer andre pasienter til gode. At det i rettssamfunnet vårt er uavhengige instanser som vurderer klager på helsevesenet, gir tillit i befolkningen. Avvisning kan derimot føre til mistillit og protester. Jeg har dessverre også sett at i mange saker er det ikke formålstjenlig å la påklaget virksomhet granske klagene selv. Det finnes dessverre eksempler på at ledelsen i sykehus og kommuner ikke er tilstrekkelig grundig og nøytral når den skal undersøke feil som er begått av egne ansatte, kanskje av nære medarbeidere og i et system med ressursmangel som ledelsen selv har ansvar for.
Det finnes eksempler på alvorlige feil som ansvarlig institusjon ikke har varslet til tilsynsmyndigheten slik loven krever, interne avvik som ikke blir registrert eller behandlet, medarbeidere som ikke blir fulgt opp etter alvorlige feil, obduksjoner som ikke blir utført selv om de kunne gitt nyttig avklaring om dødsårsak m.v. At dette nevnes her, må ikke tas som uttrykk for en generell mistillit til sykehusene eller til helsevesenet for øvrig. Det meste av virksomheten holder god kvalitet, og personalet har for det meste høy kompetanse og stor ansvarsfølelse, noe pasientene nyter godt av. Men systemet er presset, og det er viktig at det er fokus på å lære av feil. Pasienter og pårørende bør få belyst sakene sine når de henvender seg med spørsmål og klager. Også for helsepersonell har tilsyn stor betydning, - det kan føre til at uforsvarlige arbeidsordninger og faglige feil blir korrigert og at personalet kan arbeide med større trygghet og faglig integritet.
Det kunne nevnes mange eksempler på hvor viktig det er for pasienter og pårørende å få sakene sine prøvet. Jeg må her nøye meg med noen få eksempler. En sak som jeg bare kjenner fra media, gjelder mange pasienter og ansatte som ble koronasmittet på Sykehuset Telemark i Skien før jul i 2020, og hvorav 5 pasienter døde. Det var en sak der statsforvalteren ikke åpnet tilsyn, men fulgte en generell oppfordring fra overordnede instanser om å la påklaget institusjon granske seg selv. I mars 2021 sendte Statsforvalteren i Vestfold og Telemark ut en pressemelding der de konkluderte med at de ikke fant grunnlag for å åpne tilsyn mot sykehuset. I et intervju med avisen Varden, trykket den 20. mars 2021, uttaler datteren til en av de døde seg. I avisens reportasje står det blant annet:
«Hun klarer ikke å fatte at Statsforvalteren ikke åpner tilsyn. – At en institusjon kan både etterforske og frikjenne seg selv virker veldig lite demokratisk, sier hun. Hun sammenlikner det med at en forbryter skal etterforske seg selv, for så å si at man skal lære av sine feil og bli bedre. – Jeg kan ikke forstå at dette ikke får konsekvenser for noen. Jeg forstår heller ikke rettsvernet til de som er gått bort i denne saken. Dette er en lærende organisasjon, men hvis du har et ansvar, og ikke minst har valgt å ta ansvar, da må du jo ta ansvar den dagen du har gjort en stor feil, sier hun.
Er alle steiner snudd? Hun har ikke tillit til at sykehuset selv har klart å snu steinene i en sak de selv er skyld i. – Hvis de i utgangspunktet ikke visste hva de gjorde riktig da de feilet, hvordan skal de da undersøke hvordan det kan bli gjort riktig neste gang, spør hun før hun fortsetter. – At ikke Statsforvalteren eller en ekstern part på et høyere nivå går inn og ser på dette med nye øyne er ikke til å forstå.»
I flere reportasjer har avisen VG i april 2021 satt lys på det den oppfatter som ressursmangel for tilsyn med helsevesenet. I avisens papirutgave den 27. april 2021 står det om 34 år gamle Even som tok sitt eget liv i april 2020, etter at han ble skrevet ut fra rusbehandling. I VGs reportasje står det at Helse Bergen HF har gitt «flere uriktige opplysninger til tilsynsmyndighetene om hva som skjedde etter at Even forlot behandlingsinstitusjonen.» Helseforetaket varslet saken til Statens helsetilsyn slik loven krever. Statens helsetilsyn oversendte den til Statsforvalteren i Vestland fylke, med opplysninger om at pasienten ble fulgt opp av ruskonsulent i kommunen etter utskrivelsen fra spesialisthelsetjenesten, og at Helse Bergen HF skulle foreta en hendelsesanalyse. Ifølge VG den 27. april 2021 har vedkommende kommune ingen ruskonsulent, og ingen fra helseforetaket kontaktet kommunen før Even ble utskrevet. Hendelsesanalysen som Helse Bergen angivelig hadde sagt at de skulle gjøre, ble heller ikke foretatt. Statsforvalteren i Vestland valgte først ikke å opprette tilsynssak. Etter at VG kontaktet dem i februar 2021, valgte de likevel å opprette tilsynssak mot Helse Bergen HF. I samme reportasje er det henvist til at VG søndag den 25. april avslørte «at ett av tre varsler fra sykehusene aldri blir grundig undersøkt av tilsynsmyndighetene.»
I VGs nettutgave av 25. april 2021 kommer det fram at i 2020 fikk Statens helsetilsyn varsel om 732 alvorlige hendelser fra sykehusene, i henhold til spesialisthelsetjenesteloven § 3-3a. Ifølge reportasjen la Helsetilsynet vekk 285 av varslene. 434 varsler ble sendt videre til statsforvalterne, som opprettet tilsyn i bare rundt halvparten av de sakene de fikk oversendt. Her er det verd å merke seg at varsler til Statens helsetilsyn i henhold til spesialisthelsetjenesteloven § 3-3a gjelder saker som i utgangspunktet oppfattes som særlig alvorlige.
Den logiske måten å forbedre dette på, er å sørge for at statsforvalterne og Statens helsetilsyn får mer ressurser til tilsyn og klagebehandling. En del av ressursene til statsforvalterne bør være øremerket for tilsyn med helsevesenet, slik at man slipper dragkampen med miljøvern, landbruk og andre gode formål. Etter min mening er det ikke en farbar vei å «effektivisere» ved å redusere ressursene for tilsyn, avvise klagesaker og la de påklagede granske seg selv. Man kan kanskje sammenlikne det med «å sette bukken til å passe havresekken».
Listene over uferdige tilsynssaker (klager på mottatt helsehjelp) og ubehandlede rettighetsaker har økt etter sammenslåingen av noen fylker og tidligere fylkesmannsembeter. Dette bør søkes løst ved å kompensere for de ulempene som skyldes fusjonene og fylkesmannsreformen, ikke ved å avvise klagesaker.
I departementets høringsnotat pkt 3.3.1 foreslås det en omformulering av pasient- og brukerrettighetslovens § 7-4 a, for at tilsynsmyndighetene skal få noe større handlingsrom til å velge når det skal opprettes tilsynssak og til å nedprioritere saker som er åpenbart grunnløse. Som foran nevnt virker dette som et hensiktsmessig tiltak, men det må ikke brukes for å skjære ytterligere ned på tilsyn i saker som ikke er grunnløse, og som et middel primært for å redusere statens kostnader til tilsyn. I det lange løp er disse kostnadene antagelig godt anvendte penger. Når målet er «pasientens helsetjeneste», synes det ikke hensiktsmessig å redusere på ordninger som skal gi trygghet og hjelp dersom uhellet først er ute. Hvis man er uheldig og opplever gal behandling, eller ikke får innfridd viktige pasientrettigheter, bør en kunne stole på at samfunnet har tilfredsstillende kontrollordninger og muligheter for å rette på feil.
Høringsnotatet foreslår også en omlegging av praksis når det gjelder administrative reaksjoner fra tilsynsmyndighetene. Det refereres til Arianson-utvalgets innstilling (NOU 2015:11), som etter min mening inneholdt flere gode forslag. Utvalget mente blant annet at den adgangen som Statens helsetilsyn har til å gi pålegg overfor virksomheter, bør brukes i større utstrekning. Utvalget foreslo også en noe lavere terskel for å kunne gi administrative reaksjoner overfor helsepersonell. Jeg er enig i at terskelen bør være noe lavere i saker som gjelder faglige feil og manglende kompetanse hos personellet.
I høringsnotatet foreslås det å innføre «en ny reaksjon om faglig pålegg til helsepersonell», i den hensikt å øke kompetansen. Etter min mening foreslår departementet her gode og relevante tiltak, med en positiv vinkling. Hensikten er ikke å straffe, men å forbedre kvaliteten på helsetjenestene ved at personellet må gå på kurs, motta faglig veiledning o.l. For at terskelen og praksis ved slike pålegg skal være mest mulig lik over hele landet, antar jeg at det vil være formålstjenlig hvis det er Statens helsetilsyn som får myndigheten til å gi slike pålegg. Uansett vil endringen kreve mer personell og kompetanse hos tilsynsmyndighetene, for at man skal kunne vite hvilke typer av faglige pålegg som er relevante for helsepersonell av ulike yrkesgrupper og i ulike spesialiteter. Hvordan faglige pålegg skal gis og deretter følges opp (kontrolleres), og hva det vil kreve av tid og ressurser, er etter min mening for lite omtalt i høringsnotatet. Departementet foreslår også at faglige pålegg skal være «enkeltvedtak» og at påleggene derved skal kunne påklages etter reglene i forvaltningsloven. Både klagebehandlingen og øvrig oppfølging av ordningen vil kreve ressurser, og undertegnede kan derfor ikke slutte meg til høringsnotatets antagelse (pkt. 5.1, s. 45) om at «de administrative og økonomiske konsekvensene av forslaget er små.» Jeg deler heller ikke departementets oppfatning (pkt. 5.2) av at endringene i høringsnotatet totalt sett «kan løses innenfor gjeldende økonomiske rammer.» Det bør foretas en realistisk kostnadsanalyse, og eventuelle nyordninger bør følges av relevante budsjettmessige tilpasninger.
Høringssvar fra fylkeslege, professor dr. med. Steinar Aase
I høringsnotatets pkt. 3.3.1 redegjøres det for at «Saksmengden og saksbehandlingstiden hos statsforvalteren har økt betraktelig de senere årene». Årsakene til dette er sannsynligvis sammensatte. Utdannings- og kunnskapsnivået i befolkningen er bedret, og dette gir større grunnlag for å stille kritiske spørsmål ved utredning og behandling som en selv eller ens nærmeste har gjennomgått. I det norske samfunnet med likhets- og rettferdighetsidealer finner vi det ikke urimelig å stille spørsmål ved autoritetenes handlinger og beslutninger. De senere årene er det også vedtatt en rekke lover og forskrifter som gir allmennheten nye pasient- og brukerrettigheter. Derav følger en naturlig oppfatning om at man har rett til å si fra eller til å klage når rettighetene ikke blir oppfylt. Videre er det slik at både fastlegeordningen, helseforetakene og den generelle kommunehelsetjenesten er under et økende kapasitetspress. Kravene til tjenestene og til personellet, og de behandlingsmulighetene som følger av ny forskning og kunnskap, har økt mer enn de tilgjengelige ressursene. Alt dette har i store deler av helsetjenesten ført til et daglig tidspress som øker faren for feil og svikt, ikke på grunn av uvilje eller manglende kompetanse men på grunn av manglende tid og ressurser. Velferdsstatens ordninger er under press.
Også statsforvalterne (tidligere «fylkesmennene») sine ressurser er under press. De får samlede budsjetter og skal fordele disse videre til avdelinger for utdanning, landbruk, miljøvern, helse og omsorg, beredskap og justis med mere. Internt hos statsforvalterne er det konkurranse om midler som samlet sett er begrensede. I helse- og omsorgsavdelingene har det lenge vært for små ressurser i forhold til oppgavene, med det resultat at det har vært ekstremt lange responstider på enkelte saksområder. Førerkortfeltet kan nevnes som eksempel. I flere embeter var det tidligere en svartid på mange måneder i førerkortsaker. Konsekvensene var store for folks jobber og privatliv når man kanskje måtte vente over et halvår for å få vite om man fikk kjøre bil etter gjennomgått sykdom. Fortsatt er det ressursmangel, og dette fører til vanskelige interne prioriteringer mellom saksområdene. Mange embeter har derfor nedprioritert å foreta planlagte tilsyn (systemrevisjoner) med blant annet sykehus, ikke minst i Oslo-området.
I høringsnotatet fra departementet redegjøres det i pkt.3.3.1 for saksmengden når det gjelder tilsyn, og at antall hendelsesbaserte tilsynssaker på helse- og omsorgsfeltet har økt betydelig. Det nevnes at ved årsslutt i 2019 var det 2108 restanser på dette saksfeltet hos statsforvalterne, mot 900 restanser i 2003. Videre står det at ikke alle sakene er like alvorlige og at de fleste hendelsesbaserte tilsynssakene «som statsforvalteren behandler, avsluttes uten at det konkluderes med lovbrudd.» Denne påstanden er neppe riktig for alle statsforvalternes del. Den brukes imidlertid for å foreslå nye regler, som skal gi statsforvalterne større mulighet til ikke å opprette tilsynssak når det kommer inn klager. Målet er å få ned restansene. Det foreslås en «effektivisering», og det redegjøres for at lange saksbehandlingstider er en belastning for både helsepersonell, pasienter og pårørende, i tillegg til at læringseffekt kan utebli når tilsynet konkluderer så lang tid etter hendelsene. Undertegnede er helt enig i det sistnevnte og at statsforvalterne bør få noe større handlingsrom. Et slikt handlingsrom bør benyttes til ikke å starte tilsyn i åpenbart urimelige saker. Disse er det imidlertid nokså få av, etter min erfaring. Jeg ser det ikke som noe mål å redusere på det totale antall tilsynssaker. Slik reduksjon ville etter min mening være i strid med viktige prinsipper i velferdssamfunnet og med rettssikkerheten for folk flest. Av høringsnotatet framgår det at departementet ser det som et mål å redusere på tiden for saksbehandling i tilsynssaker, og å redusere på restanselistene. Dette er mål som jeg deler fullt ut. Det foretrukne virkemiddelet bør imidlertid være å øke ressursene for tilsyn, ikke å redusere budsjettene og avvise saker for å «effektivisere».
I høringsnotatets pkt. 3.3.1 (s. 26 av 51) påpekes at det kan stilles spørsmål ved om «pasientenes rettssikkerhet blir tilstrekkelig ivaretatt dersom statsforvalteren ikke behandler alle anmodningene tilsynsmessig.» Derfor er det etter departementets vurdering en forutsetning at helse- og omsorgstjenesten selv må håndtere slike henvendelser «i større grad enn i dag». Videre står det i høringsnotatet at «Mange av sakene som sendes til statsforvalteren i dag vil kunne bli besvart raskere og bedre, direkte fra helse- og omsorgstjenesten.» Dette siste er jeg uenig i, med bakgrunn i lang, egen erfaring.
Jeg har vært fylkeslege i 13 år, herav fylkeslege i Telemark i 11 år og deretter fristilt fylkeslege i 2 år. Jeg har også deltatt i saksbehandlingen ved andre embeter. Gjennom disse årene har jeg sett at under saksbehandlingen kan en klagesak vise seg å være langt mer alvorlig enn det ble antatt da klagen kom inn. Det motsatte forekommer selvsagt også. Videre er det tydelig at det å bli sett hos tilsynsmyndigheten og få saken sin prøvet, har en stor egenverdi for mange. Det kan hjelpe dem i sorgarbeid, og gi en trygghet for at systemet har lært og at dette kommer andre pasienter til gode. At det i rettssamfunnet vårt er uavhengige instanser som vurderer klager på helsevesenet, gir tillit i befolkningen. Avvisning kan derimot føre til mistillit og protester. Jeg har dessverre også sett at i mange saker er det ikke formålstjenlig å la påklaget virksomhet granske klagene selv. Det finnes dessverre eksempler på at ledelsen i sykehus og kommuner ikke er tilstrekkelig grundig og nøytral når den skal undersøke feil som er begått av egne ansatte, kanskje av nære medarbeidere og i et system med ressursmangel som ledelsen selv har ansvar for.
Det finnes eksempler på alvorlige feil som ansvarlig institusjon ikke har varslet til tilsynsmyndigheten slik loven krever, interne avvik som ikke blir registrert eller behandlet, medarbeidere som ikke blir fulgt opp etter alvorlige feil, obduksjoner som ikke blir utført selv om de kunne gitt nyttig avklaring om dødsårsak m.v. At dette nevnes her, må ikke tas som uttrykk for en generell mistillit til sykehusene eller til helsevesenet for øvrig. Det meste av virksomheten holder god kvalitet, og personalet har for det meste høy kompetanse og stor ansvarsfølelse, noe pasientene nyter godt av. Men systemet er presset, og det er viktig at det er fokus på å lære av feil. Pasienter og pårørende bør få belyst sakene sine når de henvender seg med spørsmål og klager. Også for helsepersonell har tilsyn stor betydning, - det kan føre til at uforsvarlige arbeidsordninger og faglige feil blir korrigert og at personalet kan arbeide med større trygghet og faglig integritet.
Det kunne nevnes mange eksempler på hvor viktig det er for pasienter og pårørende å få sakene sine prøvet. Jeg må her nøye meg med noen få eksempler. En sak som jeg bare kjenner fra media, gjelder mange pasienter og ansatte som ble koronasmittet på Sykehuset Telemark i Skien før jul i 2020, og hvorav 5 pasienter døde. Det var en sak der statsforvalteren ikke åpnet tilsyn, men fulgte en generell oppfordring fra overordnede instanser om å la påklaget institusjon granske seg selv. I mars 2021 sendte Statsforvalteren i Vestfold og Telemark ut en pressemelding der de konkluderte med at de ikke fant grunnlag for å åpne tilsyn mot sykehuset. I et intervju med avisen Varden, trykket den 20. mars 2021, uttaler datteren til en av de døde seg. I avisens reportasje står det blant annet:
«Hun klarer ikke å fatte at Statsforvalteren ikke åpner tilsyn. – At en institusjon kan både etterforske og frikjenne seg selv virker veldig lite demokratisk, sier hun. Hun sammenlikner det med at en forbryter skal etterforske seg selv, for så å si at man skal lære av sine feil og bli bedre. – Jeg kan ikke forstå at dette ikke får konsekvenser for noen. Jeg forstår heller ikke rettsvernet til de som er gått bort i denne saken. Dette er en lærende organisasjon, men hvis du har et ansvar, og ikke minst har valgt å ta ansvar, da må du jo ta ansvar den dagen du har gjort en stor feil, sier hun.
Er alle steiner snudd? Hun har ikke tillit til at sykehuset selv har klart å snu steinene i en sak de selv er skyld i. – Hvis de i utgangspunktet ikke visste hva de gjorde riktig da de feilet, hvordan skal de da undersøke hvordan det kan bli gjort riktig neste gang, spør hun før hun fortsetter. – At ikke Statsforvalteren eller en ekstern part på et høyere nivå går inn og ser på dette med nye øyne er ikke til å forstå.»
I flere reportasjer har avisen VG i april 2021 satt lys på det den oppfatter som ressursmangel for tilsyn med helsevesenet. I avisens papirutgave den 27. april 2021 står det om 34 år gamle Even som tok sitt eget liv i april 2020, etter at han ble skrevet ut fra rusbehandling. I VGs reportasje står det at Helse Bergen HF har gitt «flere uriktige opplysninger til tilsynsmyndighetene om hva som skjedde etter at Even forlot behandlingsinstitusjonen.» Helseforetaket varslet saken til Statens helsetilsyn slik loven krever. Statens helsetilsyn oversendte den til Statsforvalteren i Vestland fylke, med opplysninger om at pasienten ble fulgt opp av ruskonsulent i kommunen etter utskrivelsen fra spesialisthelsetjenesten, og at Helse Bergen HF skulle foreta en hendelsesanalyse. Ifølge VG den 27. april 2021 har vedkommende kommune ingen ruskonsulent, og ingen fra helseforetaket kontaktet kommunen før Even ble utskrevet. Hendelsesanalysen som Helse Bergen angivelig hadde sagt at de skulle gjøre, ble heller ikke foretatt. Statsforvalteren i Vestland valgte først ikke å opprette tilsynssak. Etter at VG kontaktet dem i februar 2021, valgte de likevel å opprette tilsynssak mot Helse Bergen HF. I samme reportasje er det henvist til at VG søndag den 25. april avslørte «at ett av tre varsler fra sykehusene aldri blir grundig undersøkt av tilsynsmyndighetene.»
I VGs nettutgave av 25. april 2021 kommer det fram at i 2020 fikk Statens helsetilsyn varsel om 732 alvorlige hendelser fra sykehusene, i henhold til spesialisthelsetjenesteloven § 3-3a. Ifølge reportasjen la Helsetilsynet vekk 285 av varslene. 434 varsler ble sendt videre til statsforvalterne, som opprettet tilsyn i bare rundt halvparten av de sakene de fikk oversendt. Her er det verd å merke seg at varsler til Statens helsetilsyn i henhold til spesialisthelsetjenesteloven § 3-3a gjelder saker som i utgangspunktet oppfattes som særlig alvorlige.
Den logiske måten å forbedre dette på, er å sørge for at statsforvalterne og Statens helsetilsyn får mer ressurser til tilsyn og klagebehandling. En del av ressursene til statsforvalterne bør være øremerket for tilsyn med helsevesenet, slik at man slipper dragkampen med miljøvern, landbruk og andre gode formål. Etter min mening er det ikke en farbar vei å «effektivisere» ved å redusere ressursene for tilsyn, avvise klagesaker og la de påklagede granske seg selv. Man kan kanskje sammenlikne det med «å sette bukken til å passe havresekken».
Listene over uferdige tilsynssaker (klager på mottatt helsehjelp) og ubehandlede rettighetsaker har økt etter sammenslåingen av noen fylker og tidligere fylkesmannsembeter. Dette bør søkes løst ved å kompensere for de ulempene som skyldes fusjonene og fylkesmannsreformen, ikke ved å avvise klagesaker.
I departementets høringsnotat pkt 3.3.1 foreslås det en omformulering av pasient- og brukerrettighetslovens § 7-4 a, for at tilsynsmyndighetene skal få noe større handlingsrom til å velge når det skal opprettes tilsynssak og til å nedprioritere saker som er åpenbart grunnløse. Som foran nevnt virker dette som et hensiktsmessig tiltak, men det må ikke brukes for å skjære ytterligere ned på tilsyn i saker som ikke er grunnløse, og som et middel primært for å redusere statens kostnader til tilsyn. I det lange løp er disse kostnadene antagelig godt anvendte penger. Når målet er «pasientens helsetjeneste», synes det ikke hensiktsmessig å redusere på ordninger som skal gi trygghet og hjelp dersom uhellet først er ute. Hvis man er uheldig og opplever gal behandling, eller ikke får innfridd viktige pasientrettigheter, bør en kunne stole på at samfunnet har tilfredsstillende kontrollordninger og muligheter for å rette på feil.
Høringsnotatet foreslår også en omlegging av praksis når det gjelder administrative reaksjoner fra tilsynsmyndighetene. Det refereres til Arianson-utvalgets innstilling (NOU 2015:11), som etter min mening inneholdt flere gode forslag. Utvalget mente blant annet at den adgangen som Statens helsetilsyn har til å gi pålegg overfor virksomheter, bør brukes i større utstrekning. Utvalget foreslo også en noe lavere terskel for å kunne gi administrative reaksjoner overfor helsepersonell. Jeg er enig i at terskelen bør være noe lavere i saker som gjelder faglige feil og manglende kompetanse hos personellet.
I høringsnotatet foreslås det å innføre «en ny reaksjon om faglig pålegg til helsepersonell», i den hensikt å øke kompetansen. Etter min mening foreslår departementet her gode og relevante tiltak, med en positiv vinkling. Hensikten er ikke å straffe, men å forbedre kvaliteten på helsetjenestene ved at personellet må gå på kurs, motta faglig veiledning o.l. For at terskelen og praksis ved slike pålegg skal være mest mulig lik over hele landet, antar jeg at det vil være formålstjenlig hvis det er Statens helsetilsyn som får myndigheten til å gi slike pålegg. Uansett vil endringen kreve mer personell og kompetanse hos tilsynsmyndighetene, for at man skal kunne vite hvilke typer av faglige pålegg som er relevante for helsepersonell av ulike yrkesgrupper og i ulike spesialiteter. Hvordan faglige pålegg skal gis og deretter følges opp (kontrolleres), og hva det vil kreve av tid og ressurser, er etter min mening for lite omtalt i høringsnotatet. Departementet foreslår også at faglige pålegg skal være «enkeltvedtak» og at påleggene derved skal kunne påklages etter reglene i forvaltningsloven. Både klagebehandlingen og øvrig oppfølging av ordningen vil kreve ressurser, og undertegnede kan derfor ikke slutte meg til høringsnotatets antagelse (pkt. 5.1, s. 45) om at «de administrative og økonomiske konsekvensene av forslaget er små.» Jeg deler heller ikke departementets oppfatning (pkt. 5.2) av at endringene i høringsnotatet totalt sett «kan løses innenfor gjeldende økonomiske rammer.» Det bør foretas en realistisk kostnadsanalyse, og eventuelle nyordninger bør følges av relevante budsjettmessige tilpasninger.