Høringsuttalelse til forslag om endringer i helsepersonelloven og pasient- og brukerrettighetsloven
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/ny-sidehoring-forslag-til-endringer-i-helsepersonelloven-pasient-og-brukerrettighetsloven-mv.-om-administrative-reaksjoner-og-tilsynsmyndighetenes-saksbehandling-av-henvendelser-om-pliktbrudd/id2830814/
Høringsfrist 03.05.2021.
Et generelt problem i dag er;
Skattepolitikken (skatte- og avgiftslettelser), avbyråkratiserings- og effektivisering-reformen (innført i 2015 – med årlige kutt i offentlige budsjetter), og en lederlønnsutvikling og store lønnsøkninger hos ansatte i akademiske yrker utarmer velferdsstaten. Ved siden av at offentlig verdier, ressurser og virksomheter privatiseres – slik at viktige inntektskilder til staten faller bort. Det har den effekt at ordlyden i rettighetslover er i ferd med å miste sin betydning i mangel på økonomi til å etterleve dem.
Mens det private forbruket øker – får vi en stadig mer fattig stat og kommuner. Og politikere og befolkningen bryr seg ikke nevneverdig om at velferdsstaten smuldrer opp i en bit for bit-politikk.
I Norge har vi fått en juss/praksis som favoriserer de ressurssterke gruppene (de som har råd til egne advokater o.l), et lov- og rettssystem som langt på vei kan sidestilles med land vi ikke liker å bli sammenlignet med.
Verst er det at Stortinget har medvirket til en total lammelse, likegyldighet og passivitet til det som skjer. Medie-Norge virker til å ikke bry seg. Lover, krav rettssikkerhet og beskyttelser mot overgrep gjelder ikke for arbeiderklassen – i strid med internasjonale menneskerettigheter.
a) NAV-skandalen høsten 2019 – hvor arbeiderklassens arbeidsledige, fattige, syke m.fl – på uriktig grunnlag/ i strid med lovene ble straffet, dømt, fengslet og stigmatisert på det groveste. Hvor det viser seg at statsministeren, departementene, NAV-ledelsen, trygderetten, tingrettene, lagmannsrettene, Høyesterett, politi- og påtalemyndigheten m.fl har stått samlet om dette – og som beskytter hverandre i ettertid for at ingen skal kunne stilles til ansvar.
Det kan ha sammenheng med fjerningen av stillingsvernet for statsansatte i statsansatteloven (2017) – hvor hensikten trolig er å skape en enighetsukultur, og å hindre motstand/ uenighet ovenfor ledere – det vil si å skremme mulige varslere av frykt for hevn, gjengjeldelse, få ødelagt karrieremuligheter osv i ettertid («Donald Trump-metoden»)
En måte å lese myndighetenes håndtering av denne saken på, er at bevisbyrden og mulighetene til å få ansvarliggjort de ansvarlige for overgrepene på, er lagt over på noen av samfunnets svakeste hva angår ressurser og muligheter til å gå til sak. Et myndighetsapparat som trolig er inhabile i disse spørsmålene etter forvaltningsloven.
Hvor er det blitt av rettssikkerheten i samfunnet?
I Grunnlovens § 110, annen setning står det, sitat;
Den som ikke selv kan sørge for sitt livsopphold, har rett til støtte fra det offentlige.
Tross denne Grunnlovsbestemmelsen kunne vi den 12.03.2021 høre følgende på NRK – på spørsmålet, sitat;
«Ja, for hva tenker du da, som statsminister, når du hører historier om folk som ikke har råd til å betale regningene denne måneden, ikke ha råd til mat, ikke har råd til klær, altså som må spare hver eneste krone da» (NRK)?
Svaret fra statsminister Erna Solberg var, sitat:
«Ja. Altså det jo krevende, så er spørsmålet hadde de egentlig råd til det før og?». Se:
https://tv.nrk.no/serie/nyheter/202103/NNFA17031221/avspiller
Konklusjonen på statsminister Erna Solberg sitt svar - kan ikke leses annerledes enn at vi har en statsminister som fremstår som helt likegyldig i forhold til Grunnlovens bestemmelser, og uten empati med egen befolkning som sliter økonomisk.
Stortinget/ lovgiver må arbeide for at alle igjen blir like for loven.
Av den grunn er det helt maktpåliggende å sikre at rettssikkerhet blir ivaretatt i alle utøvende lovmyndigheter og tjenesteleverandører. Det innebærer en stopp for myndighetsmisbruk - hvor enkeltpersoner setter seg over/ setter til side gjeldende lover og lov-intensjoner. Og at det må få konsekvenser for dem som bryter/ ikke etterlever lovene.
Stillingsvernet for statssansatte må gjeninnføres – som et viktig tiltak for å motvirke ukulturer, kameraderi, korrupsjon og andre overgrep o.l.
Gjeldende lovtekst (pasient- og brukerrettighetsloven):
Fylkesmannen skal vurdere de synspunkter som er fremsatt i anmodningen etter § 7-4 første ledd, og kan også ta opp forhold som ikke er berørt i anmodningen.
Hvis Fylkesmannen mener at det bør ilegges en reaksjon som nevnt i § 7-4 andre ledd, skal saken oversendes Statens helsetilsyn. Første ledd gjelder tilsvarende for behandlingen av saken hos Statens helsetilsyn.
Fylkesmannen skal gi den som har fremsatt en anmodning, innsyn i relevante saksdokumenter og anledning til å uttale seg til disse, så langt taushetsplikten ikke er til hinder for dette. Det samme gjelder i saker hvor Statens helsetilsyn behandler varsler etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 a .
Statens helsetilsyn eller Fylkesmannen skal gi den som har fremsatt en anmodning, underretning om resultatet av sin behandling av saken og en kort begrunnelse for resultatet, så langt taushetsplikten ikke er til hinder for dette.
Reglene om klage i dette kapitlet kommer ikke til anvendelse på anmodninger om vurdering av pliktbrudd.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om Statens helsetilsyn og Fylkesmannens saksbehandling, herunder fastsette regler om frist for fremsettelse av anmodning etter paragraf her.
Forslag til ny lovtekst:
§ 7-4 a - Saksbehandling ved anmodning om tilsyn
Statsforvalteren skal vurdere de synspunkter som er fremsatt i anmodningen etter § 7-4 første ledd og hvordan anmodningen skal følges opp. Statsforvalteren kan også ta opp forhold som ikke er berørt i anmodningen.
Dersom det er grunn til å anta at det foreligger forhold som er til fare for pasient- og brukersikkerheten, skal statsforvalteren snarest mulig undersøke forholdet.
Dersom statsforvalteren mener at det bør ilegges en reaksjon som nevnt i § 7-4 andre ledd, skal saken oversendes Statens helsetilsyn. Første og andre ledd gjelder tilsvarende for behandlingen av saken hos Statens helsetilsyn.
Statsforvalteren skal gi den som har fremsatt en anmodning, innsyn i relevante saksdokumenter og anledning til å uttale seg til disse, så langt taushetsplikten ikke er til hinder for dette. Det samme gjelder i saker hvor
Statens helsetilsyn behandler varsler etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 a, helse- og omsorgstjenesteloven § 12-3 a og pasient og brukerrettighetsloven § 7-6.
Statens helsetilsyn eller statsforvalteren skal gi den som har fremsatt en anmodning informasjon om hvordan tilsynsmyndigheten har fulgt opp henvendelsen. Reglene om klage i dette kapitlet kommer ikke til anvendelse på anmodninger om tilsyn.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om Statens helsetilsyn og statsforvalterens saksbehandling, herunder fastsette regler om frist for fremsettelse av anmodning etter paragraf her.
Forskjellen her ligger i, sitat; «at det bør ilegges en reaksjon som nevnt i § 7-4 andre ledd, skal saken oversendes Statens helsetilsyn (i någjeldende lov) – over til nytt forslag, sitat; « at det foreligger forhold som er til fare for pasient- og brukersikkerheten, skal statsforvalteren snarest mulig undersøke forholdet» .
Hovedutfordringen i dag er at statsforvalteren ikke har kapasitet til å svare på løpende henvendelser, og at tidsfrister av den grunn - i medhold av forvaltningsloven - generelt ikke overholdes.
Inntil en endring på ressurser og kapasitet hos statsforvalteren er på plass - er det uforsvarlig å svekke kravet om «ilegges reaksjon» over til «undersøke forholdet». Det vil trolig bety en kraftig svekkelse av rettighetene for pasienten. Det ligger ikke engang en garanti for at det er ressurser til å «undersøke forholdet» engang.
Her lukter det utmattelsestaktikk lange veier.
Det er også et spørsmål hvordan det står til med ressursene hos Statens helsetilsyn også - etter effektene av regjeringens avbyråkratiserings- og effektiviserings-reform siden 2015?
Svekkelse av rettigheter for pasienter må ikke finne sted! Det må bli økt fokus på etikk, og ikke minst faglig forvarlighet både på helsetjenestene og myndighetenes etterlevelse av egne vedtatte lover.
I Innlandet fylke fungerer ikke verken Brukerutvalget i Sykehuset Innlandet HF eller det fylkeskommunale eldrerådet, i den forstand at nevnte organer ikke har kontakt med brukerorganisasjonene, eller hensyntar henvendelser fra slike organisasjoner. Herunder saker som fremmes fra kommunale eldreråd.
Det betyr at prinsipielle er overordnede prinsipper, eller generelle betraktninger knyttet til brukermedvirkning ikke fungerer. Det handler også om brukerrettigheter – eller mangel på sådane.
Den påstanden kan dokumenteres i rapporten «Brukermedvirkning: Det er mye å gå på» av professor Rolf Rønning (Høgskolen i Innlandet) – som konkluderer med at, sitat;
« Brukermedvirkning overfor enkeltpersoner er i realiteten et fremmedord i Sykehuset Innlandet HF».
Dette viser at systemene som skal ivareta pasienter og brukere mer eller mindre er non-fungerende.
Gjeldende lovtekst (helsepersonelloven);
Statens helsetilsyn kan gi advarsel til helsepersonell som forsettlig eller uaktsomt overtrer plikter etter denne lov eller bestemmelser gitt i medhold av den, hvis pliktbruddet er egnet til å medføre fare for sikkerheten i helse- og omsorgstjenesten, til å påføre pasienter eller brukere en betydelig belastning eller til i vesentlig grad å svekke tilliten til helsepersonell eller helse- og omsorgstjenesten.
Statens helsetilsyn kan gi advarsel til helsepersonell som har utvist en atferd som er egnet til i vesentlig grad å svekke tilliten til vedkommende yrkesgruppe.
Advarsel er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
Forslag til ny lovtekst:
§ 56 - Faglig pålegg til helsepersonell
Tilsynsmyndighetene kan gi pålegg til helsepersonell om å gjennomføre tiltak for å heve sin kompetanse. Pålegget kan gis når helsepersonell forsettlig eller uaktsomt overtrer plikter etter denne lov eller bestemmelser gitt i medhold av den, hvis pliktbruddet
er egnet til å medføre fare for sikkerheten i helse- og omsorgstjenesten, til å påføre pasienter eller brukere en betydelig belastning eller til i vesentlig grad å svekke tilliten til helsepersonell eller helse- og omsorgstjenesten.
Pålegget må være nødvendig for å forhindre at helsepersonellet foretar nye overtredelser eller på ny utviser atferd etter første ledd.
Dersom pålegget ikke etterkommes, kan statsforvalteren oversende saken til Statens helsetilsyn for vurdering av administrativ reaksjon etter §§ 57-59.
Faglig pålegg er enkeltvedtak etter forvaltningsloven og kan påklages til Statens helsetilsyn dersom det er vedtatt av statsforvalteren, eller Statens helsepersonellnemnd dersom det er vedtatt av Statens helsetilsyn.
Forskjellen her ligger i, sitat; « Statens helsetilsyn kan gi advarsel til helsepersonell» (någjeldende lov) over til nytt forslag; « Tilsynsmyndighetene kan gi pålegg til helsepersonell om å gjennomføre tiltak for å heve sin kompetanse osv…»
I utgangspunktet handler dette om å gjenreise tilliten mellom befolkningen og offentlige myndigheter. Derfor støttes ikke den foreslåtte endringen.
Det er oppstått en ny praksis/ sedvanerett de seneste årene – uansett hvor grovt myndighetene oppfører seg, eller grove feil som gjøres, så avfeies det hele med at «det er mange ny læringspunkter i evalueringsrapporten» - og hvor ingen stilles til ansvar (Gjørv-rapporten, NAV-skandalen 2019 m.fl)
Den foreslåtte endringen bidrar til å forsterke trenden med den nye sedvaneretten hvor myndighetspersoner ikke stilles til ansvar – gjennom å nøytralisere lovenes betydning.
Hva slags virkning vil foreslåtte lovendring få for dem som har private helseforsikringer? Vil disse få forsterkede rettigheter gjennom sitt forsikringsselskap?
Noen tall vedr private helseforsikringer (ved utgangen 2020):
- Antall personer med forsikring mot kritisk sykdom: 516 000
- Antall personer med behandlingsforsikring: 648 000
(554 000 får dekket slik forsikring - som er frynsegode gjennom arbeidsforholdet)
- I følge Vertikal helse er ventetiden i snitt – med forsikring – 5,3 dager for å bli vurdert av legespesialist, og 7,8 dager til behandling/ operasjon. Hos det offentlige er ventetiden for time hos legespesialist i snitt 54 dager, og ytterligere 56 dager før videre behandling. (Kilde; Finansavisen)
Hvilke konsekvenser får dette i forhold til den foreslåtte lovendringen, mot dem som ikke har slik private helseforsikringer?
Konklusjon på høringen
De foreslåtte lovendringene i § 7-4 a i pasient- og brukerrettighetsloven, samt § 56 i helsepersonelloven må trekkes tilbake idet disse innebærer av kraftig forringelse av rettigheter for pasienter og brukere, og må ses på som et forsøk på å legge til rette for at ingen kan stilles til ansvar ved eventuelle lovbrudd.
Lillehammer, den 22.04.2021
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/ny-sidehoring-forslag-til-endringer-i-helsepersonelloven-pasient-og-brukerrettighetsloven-mv.-om-administrative-reaksjoner-og-tilsynsmyndighetenes-saksbehandling-av-henvendelser-om-pliktbrudd/id2830814/
Høringsfrist 03.05.2021.
Et generelt problem i dag er;
Skattepolitikken (skatte- og avgiftslettelser), avbyråkratiserings- og effektivisering-reformen (innført i 2015 – med årlige kutt i offentlige budsjetter), og en lederlønnsutvikling og store lønnsøkninger hos ansatte i akademiske yrker utarmer velferdsstaten. Ved siden av at offentlig verdier, ressurser og virksomheter privatiseres – slik at viktige inntektskilder til staten faller bort. Det har den effekt at ordlyden i rettighetslover er i ferd med å miste sin betydning i mangel på økonomi til å etterleve dem.
Mens det private forbruket øker – får vi en stadig mer fattig stat og kommuner. Og politikere og befolkningen bryr seg ikke nevneverdig om at velferdsstaten smuldrer opp i en bit for bit-politikk.
I Norge har vi fått en juss/praksis som favoriserer de ressurssterke gruppene (de som har råd til egne advokater o.l), et lov- og rettssystem som langt på vei kan sidestilles med land vi ikke liker å bli sammenlignet med.
Verst er det at Stortinget har medvirket til en total lammelse, likegyldighet og passivitet til det som skjer. Medie-Norge virker til å ikke bry seg. Lover, krav rettssikkerhet og beskyttelser mot overgrep gjelder ikke for arbeiderklassen – i strid med internasjonale menneskerettigheter.
a) NAV-skandalen høsten 2019 – hvor arbeiderklassens arbeidsledige, fattige, syke m.fl – på uriktig grunnlag/ i strid med lovene ble straffet, dømt, fengslet og stigmatisert på det groveste. Hvor det viser seg at statsministeren, departementene, NAV-ledelsen, trygderetten, tingrettene, lagmannsrettene, Høyesterett, politi- og påtalemyndigheten m.fl har stått samlet om dette – og som beskytter hverandre i ettertid for at ingen skal kunne stilles til ansvar.
Det kan ha sammenheng med fjerningen av stillingsvernet for statsansatte i statsansatteloven (2017) – hvor hensikten trolig er å skape en enighetsukultur, og å hindre motstand/ uenighet ovenfor ledere – det vil si å skremme mulige varslere av frykt for hevn, gjengjeldelse, få ødelagt karrieremuligheter osv i ettertid («Donald Trump-metoden»)
En måte å lese myndighetenes håndtering av denne saken på, er at bevisbyrden og mulighetene til å få ansvarliggjort de ansvarlige for overgrepene på, er lagt over på noen av samfunnets svakeste hva angår ressurser og muligheter til å gå til sak. Et myndighetsapparat som trolig er inhabile i disse spørsmålene etter forvaltningsloven.
Hvor er det blitt av rettssikkerheten i samfunnet?
I Grunnlovens § 110, annen setning står det, sitat;
Den som ikke selv kan sørge for sitt livsopphold, har rett til støtte fra det offentlige.
Tross denne Grunnlovsbestemmelsen kunne vi den 12.03.2021 høre følgende på NRK – på spørsmålet, sitat;
«Ja, for hva tenker du da, som statsminister, når du hører historier om folk som ikke har råd til å betale regningene denne måneden, ikke ha råd til mat, ikke har råd til klær, altså som må spare hver eneste krone da» (NRK)?
Svaret fra statsminister Erna Solberg var, sitat:
«Ja. Altså det jo krevende, så er spørsmålet hadde de egentlig råd til det før og?». Se:
https://tv.nrk.no/serie/nyheter/202103/NNFA17031221/avspiller
Konklusjonen på statsminister Erna Solberg sitt svar - kan ikke leses annerledes enn at vi har en statsminister som fremstår som helt likegyldig i forhold til Grunnlovens bestemmelser, og uten empati med egen befolkning som sliter økonomisk.
Stortinget/ lovgiver må arbeide for at alle igjen blir like for loven.
Av den grunn er det helt maktpåliggende å sikre at rettssikkerhet blir ivaretatt i alle utøvende lovmyndigheter og tjenesteleverandører. Det innebærer en stopp for myndighetsmisbruk - hvor enkeltpersoner setter seg over/ setter til side gjeldende lover og lov-intensjoner. Og at det må få konsekvenser for dem som bryter/ ikke etterlever lovene.
Stillingsvernet for statssansatte må gjeninnføres – som et viktig tiltak for å motvirke ukulturer, kameraderi, korrupsjon og andre overgrep o.l.
Gjeldende lovtekst (pasient- og brukerrettighetsloven):
Fylkesmannen skal vurdere de synspunkter som er fremsatt i anmodningen etter § 7-4 første ledd, og kan også ta opp forhold som ikke er berørt i anmodningen.
Hvis Fylkesmannen mener at det bør ilegges en reaksjon som nevnt i § 7-4 andre ledd, skal saken oversendes Statens helsetilsyn. Første ledd gjelder tilsvarende for behandlingen av saken hos Statens helsetilsyn.
Fylkesmannen skal gi den som har fremsatt en anmodning, innsyn i relevante saksdokumenter og anledning til å uttale seg til disse, så langt taushetsplikten ikke er til hinder for dette. Det samme gjelder i saker hvor Statens helsetilsyn behandler varsler etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 a .
Statens helsetilsyn eller Fylkesmannen skal gi den som har fremsatt en anmodning, underretning om resultatet av sin behandling av saken og en kort begrunnelse for resultatet, så langt taushetsplikten ikke er til hinder for dette.
Reglene om klage i dette kapitlet kommer ikke til anvendelse på anmodninger om vurdering av pliktbrudd.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om Statens helsetilsyn og Fylkesmannens saksbehandling, herunder fastsette regler om frist for fremsettelse av anmodning etter paragraf her.
Forslag til ny lovtekst:
§ 7-4 a - Saksbehandling ved anmodning om tilsyn
Statsforvalteren skal vurdere de synspunkter som er fremsatt i anmodningen etter § 7-4 første ledd og hvordan anmodningen skal følges opp. Statsforvalteren kan også ta opp forhold som ikke er berørt i anmodningen.
Dersom det er grunn til å anta at det foreligger forhold som er til fare for pasient- og brukersikkerheten, skal statsforvalteren snarest mulig undersøke forholdet.
Dersom statsforvalteren mener at det bør ilegges en reaksjon som nevnt i § 7-4 andre ledd, skal saken oversendes Statens helsetilsyn. Første og andre ledd gjelder tilsvarende for behandlingen av saken hos Statens helsetilsyn.
Statsforvalteren skal gi den som har fremsatt en anmodning, innsyn i relevante saksdokumenter og anledning til å uttale seg til disse, så langt taushetsplikten ikke er til hinder for dette. Det samme gjelder i saker hvor
Statens helsetilsyn behandler varsler etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 a, helse- og omsorgstjenesteloven § 12-3 a og pasient og brukerrettighetsloven § 7-6.
Statens helsetilsyn eller statsforvalteren skal gi den som har fremsatt en anmodning informasjon om hvordan tilsynsmyndigheten har fulgt opp henvendelsen. Reglene om klage i dette kapitlet kommer ikke til anvendelse på anmodninger om tilsyn.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om Statens helsetilsyn og statsforvalterens saksbehandling, herunder fastsette regler om frist for fremsettelse av anmodning etter paragraf her.
Forskjellen her ligger i, sitat; «at det bør ilegges en reaksjon som nevnt i § 7-4 andre ledd, skal saken oversendes Statens helsetilsyn (i någjeldende lov) – over til nytt forslag, sitat; « at det foreligger forhold som er til fare for pasient- og brukersikkerheten, skal statsforvalteren snarest mulig undersøke forholdet» .
Hovedutfordringen i dag er at statsforvalteren ikke har kapasitet til å svare på løpende henvendelser, og at tidsfrister av den grunn - i medhold av forvaltningsloven - generelt ikke overholdes.
Inntil en endring på ressurser og kapasitet hos statsforvalteren er på plass - er det uforsvarlig å svekke kravet om «ilegges reaksjon» over til «undersøke forholdet». Det vil trolig bety en kraftig svekkelse av rettighetene for pasienten. Det ligger ikke engang en garanti for at det er ressurser til å «undersøke forholdet» engang.
Her lukter det utmattelsestaktikk lange veier.
Det er også et spørsmål hvordan det står til med ressursene hos Statens helsetilsyn også - etter effektene av regjeringens avbyråkratiserings- og effektiviserings-reform siden 2015?
Svekkelse av rettigheter for pasienter må ikke finne sted! Det må bli økt fokus på etikk, og ikke minst faglig forvarlighet både på helsetjenestene og myndighetenes etterlevelse av egne vedtatte lover.
I Innlandet fylke fungerer ikke verken Brukerutvalget i Sykehuset Innlandet HF eller det fylkeskommunale eldrerådet, i den forstand at nevnte organer ikke har kontakt med brukerorganisasjonene, eller hensyntar henvendelser fra slike organisasjoner. Herunder saker som fremmes fra kommunale eldreråd.
Det betyr at prinsipielle er overordnede prinsipper, eller generelle betraktninger knyttet til brukermedvirkning ikke fungerer. Det handler også om brukerrettigheter – eller mangel på sådane.
Den påstanden kan dokumenteres i rapporten «Brukermedvirkning: Det er mye å gå på» av professor Rolf Rønning (Høgskolen i Innlandet) – som konkluderer med at, sitat;
« Brukermedvirkning overfor enkeltpersoner er i realiteten et fremmedord i Sykehuset Innlandet HF».
Dette viser at systemene som skal ivareta pasienter og brukere mer eller mindre er non-fungerende.
Gjeldende lovtekst (helsepersonelloven);
Statens helsetilsyn kan gi advarsel til helsepersonell som forsettlig eller uaktsomt overtrer plikter etter denne lov eller bestemmelser gitt i medhold av den, hvis pliktbruddet er egnet til å medføre fare for sikkerheten i helse- og omsorgstjenesten, til å påføre pasienter eller brukere en betydelig belastning eller til i vesentlig grad å svekke tilliten til helsepersonell eller helse- og omsorgstjenesten.
Statens helsetilsyn kan gi advarsel til helsepersonell som har utvist en atferd som er egnet til i vesentlig grad å svekke tilliten til vedkommende yrkesgruppe.
Advarsel er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
Forslag til ny lovtekst:
§ 56 - Faglig pålegg til helsepersonell
Tilsynsmyndighetene kan gi pålegg til helsepersonell om å gjennomføre tiltak for å heve sin kompetanse. Pålegget kan gis når helsepersonell forsettlig eller uaktsomt overtrer plikter etter denne lov eller bestemmelser gitt i medhold av den, hvis pliktbruddet
er egnet til å medføre fare for sikkerheten i helse- og omsorgstjenesten, til å påføre pasienter eller brukere en betydelig belastning eller til i vesentlig grad å svekke tilliten til helsepersonell eller helse- og omsorgstjenesten.
Pålegget må være nødvendig for å forhindre at helsepersonellet foretar nye overtredelser eller på ny utviser atferd etter første ledd.
Dersom pålegget ikke etterkommes, kan statsforvalteren oversende saken til Statens helsetilsyn for vurdering av administrativ reaksjon etter §§ 57-59.
Faglig pålegg er enkeltvedtak etter forvaltningsloven og kan påklages til Statens helsetilsyn dersom det er vedtatt av statsforvalteren, eller Statens helsepersonellnemnd dersom det er vedtatt av Statens helsetilsyn.
Forskjellen her ligger i, sitat; « Statens helsetilsyn kan gi advarsel til helsepersonell» (någjeldende lov) over til nytt forslag; « Tilsynsmyndighetene kan gi pålegg til helsepersonell om å gjennomføre tiltak for å heve sin kompetanse osv…»
I utgangspunktet handler dette om å gjenreise tilliten mellom befolkningen og offentlige myndigheter. Derfor støttes ikke den foreslåtte endringen.
Det er oppstått en ny praksis/ sedvanerett de seneste årene – uansett hvor grovt myndighetene oppfører seg, eller grove feil som gjøres, så avfeies det hele med at «det er mange ny læringspunkter i evalueringsrapporten» - og hvor ingen stilles til ansvar (Gjørv-rapporten, NAV-skandalen 2019 m.fl)
Den foreslåtte endringen bidrar til å forsterke trenden med den nye sedvaneretten hvor myndighetspersoner ikke stilles til ansvar – gjennom å nøytralisere lovenes betydning.
Hva slags virkning vil foreslåtte lovendring få for dem som har private helseforsikringer? Vil disse få forsterkede rettigheter gjennom sitt forsikringsselskap?
Noen tall vedr private helseforsikringer (ved utgangen 2020):
- Antall personer med forsikring mot kritisk sykdom: 516 000
- Antall personer med behandlingsforsikring: 648 000
(554 000 får dekket slik forsikring - som er frynsegode gjennom arbeidsforholdet)
- I følge Vertikal helse er ventetiden i snitt – med forsikring – 5,3 dager for å bli vurdert av legespesialist, og 7,8 dager til behandling/ operasjon. Hos det offentlige er ventetiden for time hos legespesialist i snitt 54 dager, og ytterligere 56 dager før videre behandling. (Kilde; Finansavisen)
Hvilke konsekvenser får dette i forhold til den foreslåtte lovendringen, mot dem som ikke har slik private helseforsikringer?
Konklusjon på høringen
De foreslåtte lovendringene i § 7-4 a i pasient- og brukerrettighetsloven, samt § 56 i helsepersonelloven må trekkes tilbake idet disse innebærer av kraftig forringelse av rettigheter for pasienter og brukere, og må ses på som et forsøk på å legge til rette for at ingen kan stilles til ansvar ved eventuelle lovbrudd.
Lillehammer, den 22.04.2021