Byrådet gir på delegert fullmakt følgende høringsuttalelse på vegne av Oslo kommune:
Utredningen gir et omfattende og viktig kunnskapsgrunnlag for kommunens videre arbeid for å sikre innbyggerne i hele byen gode levekår og tilgang til gode tjenester. Funnene i rapporten viser betydningen av allerede etablerte satsinger og tiltak i kommunen.
Oslo kommune deler i stor grad situasjonsbeskrivelsen som gis i rapporten og støtter flere av utvalgets forslag om endringer i virkemiddelbruk og nye tiltak. For kommunen er det samtidig viktig å ha politisk handlingsrom til å velge virkemidler tilpasset lokale forhold og prioriteringer.
Oslo kommune deler utvalgets bekymringer om at byenes kostnader knyttet til levekårsutfordringer ikke blir tilstrekkelig hensyntatt. Oslo støtter også utvalgets anbefaling om å gi Inntektssystemutvalget et tilleggsmandat for å belyse disse problemstillingene.
Tidligere gjennomganger av inntektssystemet har vist at det er krevende å finne gode forklaringsvariabler som fanger opp levekårsutfordringer i kostnadsnøkkelen. Dette gjelder på sosialhjelpsområdet, noe som utvalget er inne på, men det er også grunn til å peke på barnevern som et annet område hvor det er usikkert om utgifter knyttet til levekårsutfordringer fanges godt opp i inntektssystemet.
Både sosialhjelpsnøkkelen og barnevernsnøkkelen har lav forklaringskraft og det har vært vanskelig å finne gode kriterier. Analysene som danner grunnlaget for kostnadsnøkkelen gjøres på kommunenivå. Det kan gjøre at forskjeller innad i en kommune ikke fanges opp, og at kostnadsdrivere som er signifikante i kommunen ikke gir utslag på kommunenivå. Oslo kommune mener derfor at Inntektssystemutvalget bør vurdere om det er andre analysemetoder som bedre kan fange opp kostnader knyttet til levekårsutfordringer i byene.
I enkelte tidligere analyser av ulike områder i utgiftsutjevningen har Oslo blitt utelatt fra analysen. Det kan være fordi Oslo gir store utslag, eller det begrunnes med at Oslo er både kommune og fylkeskommune. Oslo kommune mener at å utelate en kommune der 13 % av landets befolkning bor ikke gir en fullstendig analyse av kommunenes utgiftsbehov, og det er en risiko for at variabler som fanger opp levekårsutfordringer i byene blir underestimert. Denne analyseutfordringen bør Inntektssystemutvalget prøve å finne en mer treffsikker løsning på, enn simpelthen å utelate landets største kommune fra analysen.
Utvalget mener også det er grunn til å vurdere om kommunene blir tilstrekkelig kompensert innenfor deler av de sosiale tjenestene, særlig boligsosialt arbeid og når det gjelder utgifter til arbeidsrettede tiltak i kommunal regi. Oslo kommune er enig i dette, og mener at dagens sosialhjelpsnøkkel legger til grunn en alt for snever avgrensning av hva som er sosialhjelpsutgifter. Utgifter til kommunale boliger, bidrag til å etablere seg i egen bolig, i tillegg til arbeidsrettede tiltak inngår ikke i sosialhjelpsnøkkelen. Særlig for store kommuner som Oslo er dette viktige deler av kommunens sosiale arbeid, og Inntektssystemutvalget bør se på hvordan disse områdene kan inkluderes i kostnadsnøkkelen for sosialhjelp.
Utvalget mener det kan være grunn til å stille spørsmål ved om inntektssystemet kompenserer godt nok for utgifter som følger av behovet for ekstrainnsats ved skoler i levekårsutsatte områder. Når det gjelder barnehager viser utvalget til at barnehager i levekårsutsatte områder i Oslo har høyere enhetskostnader og en betydelig høyere andel barn som får ekstra ressurser til et tilrettelagt barnehagetilbud.
Utvalget tar opp viktige problemstillinger. Levekårsutfordringer i inntektssystemet handler ikke bare handler om sosialhjelpsnøkkelen. Levekårsvariabler er i liten grad vektlagt i kostnadsnøklene for barnehage og skole, og Oslo kommune er bekymret for at spesielle utfordringer knyttet til levekår ikke fanges opp i tilstrekkelig grad på disse tjenesteområdene. Lærernormen førte til ekstra kostnader for store kommuner som Oslo, som har blitt kompensert gjennom et øremerket tilskudd i innføringsfasen. Fra 2021 blir midlene gradvis innlemmet i inntektssystemet med en ny kostnadsnøkkel for grunnskole.
Lærernormen begrenser byenes muligheter til å ta ut stordriftsfordeler i skolen, og tilsvarende reduseres smådriftsulempene for mindre kommuner. Likevel er kriteriene som ivaretar smådriftsulemper knapt vektet ned (analysene til grunn for vektingen av kriteriene er for øvrig gjort uten Oslo, ref. problemstillingen vist til ovenfor). Når det gjelder kriterier som kan fange opp utfordringer i levekårsutsatte områder er disse holdt uendret. Oslo kommune mener Inntektssystemutvalget må se nærmere på hvordan man bedre kan fange opp levekårsutfordringer på skole- og barnehageområdet, samtidig som man tar hensyn til det faktum at den sterke graden av normstyring gjør stordriftsfordeler og smådriftsulemper mindre relevante i dag enn det har vært tidligere.
Utvalget peker på at selv om kriteriene i inntektssystemet videreutvikles, vil det fortsatt være utgifter som ikke fanges opp av kriteriene. Utvalget anbefaler at staten fortsatt tildeler tilskuddsmidler til områdesatsinger. Utvalget mener at det også kan være aktuelt å tildele ekstra midler basert på skjønn, slik som gjennom inntektssystemets storbytilskudd. Oslo kommune støtter disse vurderingene, og mener at storbytilskuddet i større grad bør innrettes og begrunnes ut fra hensynet til å fange opp levekårsutfordringer i byene. Det bør da også vurderes om det er andre kriterier i tillegg til innbyggertall som skal inngå i tildelingen av tilskuddet, som f.eks. indikatorer som fanger opp sosioøkonomiske forhold eller levekårsutfordringer som er spesielle for byene.
Oslo kommune er enig med utvalget i at det er behov for forenklinger i finansieringen av områdesatsingene. Kommunen er samtidig opptatt av at ikke endringer i finansieringen skal bidra til å svekke hverken det felles engasjementet, som stat og kommune har for de utsatte områdene, den gjensidige læringen som skjer gjennom dagens samarbeid eller det langsiktige utviklingsarbeidet som dagens modell tillater. Det er derfor behov for å drøfte nærmere med våre samarbeidspartnere på statlig side alternative finansieringsløsninger før vi konkluderer om konkrete endringer i finansieringen.
Oslo kommune støtter utvalget i at staten bør se nærmere på om arbeidslivsreguleringer og annet regelverk fungerer som hindre for å etablere effektive arbeidsmarkedstiltak eller begrenser offentlige arbeidsgiveres anledning til å gi personer mulighet til å prøve seg i arbeidslivet.
Oslo kommune viser til utvalgets vurdering av at arbeidsmarkedstiltak fysisk plassert i levekårsutsatte områder, kan være effektfulle men også ressurskrevende. Utvalget peker på at det er viktig at ressursfordelingen tar hensyn til at en del arbeidssøkere trenger tett og individuell oppfølging, og at spesialtilpassede og lokalt forankrede tiltak kan gi god effekt. Det bør undersøkes nærmere om dagens ressursfordelingsmodell for arbeidsmarkedstiltak tar tilstrekkelig hensyn til dette.
Forsøk med gratis heldagsskole
Utvalget foreslår å ha forsøk med heldagsskole og at skoler i levekårsutsatte områder bør prioriteres i et slikt forsøk. Oslo kommune støtter dette forslaget, og vil gjerne bidra til at det kan gjennomføres forsøk på skoler her i byen.
Utrede konsekvenser av nærskoleprinsippet
Utvalget foreslår å utrede virkninger av nærskoleprinsippet. For Oslo kommune er nærskoleprinsippet viktig, men Oslo kommune mener likevel at man kan ha nytte av en slik utredning. En utredning bør undersøke drivkreftene bak skolebytter, særlig i byer/områder hvor det er stor grad av skolebytter bort fra nærskolen. Utredningen må også se på tiltak for å styrke attraktiviteten til nærskolen i levekårsutsatte områder.
Forslag om å innføre et tilbud om et ekstra skoleår etter grunnskolen
Oslo kommune har allerede et lignende tilbud. Tilbudet retter seg mot elever i overgangen fra ungdomsskole til videregående opplæring som har store faglige og sosiale utfordringer. Tilbudet omfatter et relativt lite antall elever. Slike tilbud er svært ressurskrevende. Dersom kommunene skal tilby slike tilbud til et større antall elever må det følge med nødvendige midler med til dette. Slike tilbud bør heller ikke reduseres til å omhandle kun faglige utfordringer, men bør åpne opp for å kunne se faglige og sosiale utfordringer i sammenheng og legge til rette for samarbeid mellom ulike hjelpetjenester.
Tjenester i utsatte områder må legge vekt på hele familien
Utvalget har til dels sett hen til aktuelle rapporter om hva som er utpekt som hovedutfordringer i dagens barnevern. Barna påpeker selv hvilken betydning utfordringer knyttet til levekår har, og at det må rettes et fokus mot dette for at hjelp oppleves som nyttig. Det er blant annet i flere kilder, som NOU 2012:12 Svikt og Svik, Helsetilsynets «Det å reise vasker øynene» og Barneombudets «De tror vi er shitkids», vist til at barn ikke snakkes tilstrekkelig med og at deres formening om hvor skoen virkelig trykker ikke fremkommer i saken. I mange saker har viktig informasjon om barns behov gått tapt, og det er iverksatt hjelpetiltak som ikke har hatt noen effekt.
Oslo kommune bør understreke at barn og unges perspektiver må ivaretas i oppfølgingen av denne utredningen. Kommunen er enig i betydningen av foreldrestøtte som et bredt lavterskeltilbud til familier. Det savnes imidlertid at barneperspektivet i større grad fremmes under dette kapittelet. Utvalget beskriver at tilbud om foreldrestøtte kan forebygge at barna blir utsatt for vold og omsorgssvikt, og hjelpe barna ut av uheldig atferd. Slike tilbud bør tilbys som et bredt lavterskeltilbud som retter seg mot familier generelt og familier med barn med store atferdsproblemer spesielt.
Det er grunn til å hevde at integrering av kunnskapen fra forskning på hjernens utvikling, (kompleks) traumatisering, tilknytning og omsorgssvikt (det vi kaller Barnehjernevernet kunnskapsgrunnlag i Oslo) danner grunnlag for en ny forståelse av hva smerteuttrykk hos barn og unge kan handle om. Kommunen mener dette perspektivet i større grad bør fremgå i beskrivelsen av barn og unge og i den videre oppfølgingen av utredningen.
Oslo kommune støtter behovet for økt innsats for å bygge tillit mellom barnevernet og familier. Utvalget påpeker videre behovet for tilstrekkelig kompetanse og bemanning i barnevernet for å kunne gi familier og barn i utsatte områder likeverdige tjenester. Viktigheten av at barneverntjenesten er tilstede på barn og unges arenaer bør fremheves.
Utvalget antyder behov for å sikre tilstrekkelig bemanning i kommunens barnevern. Utvalget skriver videre at en bør styrke tjenestene og gi økonomisk kompensasjon til kommuner som har spesielt utsatte byområder. Oslo kommune støtter dette forslaget.
Oslo kommune mener i forlengelse av dette at det er grunn til å se hen til sammenstilt kunnskap fra barn og unge i møte med systemet og erfaringer fra ansatte i tjenestene, som eksempelvis fremsatt gjennom «Hei Erna kampanjen».
Oslo kommune vil fremheve at det er helt essensielt å sikre medvirkning fra barn og unge i alle faser av en utrednings eller arbeidsprosess som angår dem. Det ser ikke ut til at barn og unge er intervjuet i forbindelse med denne NOU’en. Kommunen jobber nå med en helhetlig gjennomgang av barnevernet hvor blant annet dette tematiseres.
Inntaksmodell for videregående skole
Oslo støtter utvalgets vurdering av at fylkeskommunene fortsatt bør ha mulighet til å velge inntaksmodell til videregående opplæring. Dette sikrer at fylkeskommunene kan velge et inntakssystem som er tilpasset lokale forhold.
Betaling for barnehage og SFO
Oslo kommune viser til utvalgets forslag om inntektsavhengig tak for samlet betaling i barnehage og SFO. Kommunen er i likhet med utvalget opptatt av at ikke lavinntekt skal hindre barn fra å gå i barnehage og SFO. Oslo kommune har prioritert å gå lenger enn dagens statlige regelverk, og tilbyr gratis deltidsplass i SFO til alle 1. klassinger i kommunen og til 2.-4. klassinger i utvalgte bydeler. Oslo har lenge hatt en egen inntektsgradert ordning, men det var først med innføring av gratis deltidsplass at elever som hadde særlig behov for et tilbud etter skoletid i stort antall har gått på SFO. Staten bør vurdere å innføre en tilsvarende gratisordning for SFO nasjonalt.
Virkemidler i boligpolitikken
Oslo kommune er enig med utvalget i at staten bør vurdere å gi kommunene anledning til å inngå utbyggingsavtaler der kjøp eller leie av kommunale boliger under markedspris inngår. Knyttet til utvalgets påpekning om at staten i «Nasjonale forventninger til kommunal og regional planlegging» blant annet skriver at «kommunene [skal] legge til rette for leie-til-eie-løsninger for vanskeligstilte på boligmarkedet, mener Oslo at det er viktig at nasjonale lovverk tilrettelegger for at også private aktører kan igangsette leie-til-eie-prosjekter. Det er behov for en gjennomgang og offisiell fortolkning av skattelovens § 7-3 for å se om den er til hinder for nettopp etablering av leie-til-eie-ordninger i borettslag. Dersom en slik fortolkning faller ned på at loven i dag er til hinder for private leie-til-eie-løsninger i borettslag bør det vurderes endringer i loven.
Oslo kommune støtter utvalgets forslag om å endre plan- og bygningsloven slik at kommunene gis mulighet til å stille krav om boligens disposisjonsform i arealplaner.
Oslo kommune er enig med utvalget i at ekspertutvalget som skal gå gjennom bostøtteordningen må vurdere hvordan bostøtten kan benyttes til å forbedre den økonomiske situasjonen til familier med svært lave inntekter i storbyene. Kommunen mener for øvrig at boutgiftstaket bør økes for alle grupper av bostøttemottakere, ettersom dagens boutgiftstak ikke reflekterer leienivået i de største byene.
Alle barn og unge som vokser opp i Oslo skal ha mulighet til å ha en innholdsrik og meningsfull fritid. Oslo er ikke bare hovedstad, landets største by og den mest folkerike kommunen. Oslo har også den største innvandrerbefolkningen og den største andelen barn som vokser opp i lavinntektsfamilier. Det er store forskjeller i foreldres inntekt, og ulikheter knyttet til hvor engasjerte foreldre er i barnas deltakelse i fritidsaktiviteter. Å være ekskludert fra sosiale, kulturelle og idrettslige arenaer kan forsterke opplevelsen av å ikke høre til. Derfor er det viktig å sikre at alle barn gis muligheter for ulike former for kreativ, fysisk og sosial utfoldelse.
Å sørge for at alle barn og unge som ønsker det, skal få mulighet til å delta i fritidsaktiviteter, er en viktig prioritering for Oslo kommune. Kommunen v/ bydel Grorud deltar i den statlige prøveordningen med fritidskort, og det blir spennende å se hvilke erfaringer bydelen og de lokale organisasjonene gjør seg.
Utvalget er opptatt av at en fritidskortordning kan gjøre at flere barn får mulighet til å delta i organiserte fritidsaktiviteter. Oslo kommune deler dette synet. For familier med lav inntekt kan et fritidskort være avgjørende for at barna får anledning til å være med. Samtidig må det påpekes at behovet og utfordringene er langt mer sammensatt, og for å sikre at alle barn skal ha en reell mulighet for deltakelse er det andre tiltak som også må settes inn.
Bystyret vedtok i sak 198 av 27.06.2019 Barrierer for deltakelse i idretten for barn og unge i Oslo. Her pekes det på en rekke barrierer som hindrer barn og unge fra å delta. Den største barrieren for deltakelse i idretten er økonomi. Det blir dyrere og dyrere og delta, samtidig som overføringene til idretten aldri har vært større. Parallelt med å tilby ordninger som fritidskort eller annen støtte til aktivitet, må også de som tilbyr kultur- og fritidsaktiviteter utfordres på å få prisene ned.
Samtidig er det også andre barrierer som hindrer barn og unge i utsatte områder fra å delta i aktiviteter. Det kan for eksempel handle om tillit fra foreldrene, avstand til aktiviteten, kostnader til transport og kjennskap til tilbudene. Derfor er tiltak som utlånsordninger for utstyr, tillitsbygging og sikring av reell tilgjengelighet, viktig å jobbe med parallelt med at deltakerkostnadene reduseres.
Oslo har lagt vekt på styrke den «kulturelle grunnmuren» ved lavterskel, gratis møteplasser (bibliotek, kulturhus, fritidsklubber), et styrket tilbud gjennom Kulturskolen og Den kulturelle skolesekken (DKS), flere idrettsanlegg for breddeidrett og egenorganisert aktivitet, og at man kobler barn og unges kultur- og fritidstilbud til arenaer der barn og unge allerede er. Dette kan for eksempel være skoler, nærmiljøanlegg for idrett og annen aktivitet, fritidsklubber og Aktivitetsskolen (AKS). Oslo mener staten i større grad bør bidra til dette, for eksempel gjennom å øke andelen spillemidler som settes av til kulturhus.
Dekning av idrettsanlegg er dårlig i Oslo sammenliknet med landet for øvrig, og særlig er anleggsdekningen dårlig i indre by. Oslo er byen med flest barn, dårligst plass og lavest dekning, og det er i områdene med flest barn i lavinntektsfamilier hvor det er størst mangel på anlegg. Oslo kommune mener det bør vurderes å endre innretningen på spillemiddelordningen slik at disse midlene i større grad enn i dag kommer barn og unge i utsatte områder til gode.
Oslo kommune allerede har spilt inn til den kommende idrettsmeldingen i brev til Kulturdepartementet av 20.12.2019, om at det er behov for å endre innretningen av spillemiddelordningen. Kommunen har foreslått to alternative endringer som vil gjøre det lettere å prioritere anlegg som kommer barn i utsatte områder til gode:
Oslo kommune støtter utvalgets vurdering av at faste fritidstilbud i lokalmiljøet kan spille en viktig rolle i barn og unges hverdag og utvikling. Vi mener konkretiseringene i rapporten er god, men at den også må inkludere kunstinstitusjonene og museene. Som nevnt i utvalgets rapport er bibliotekene viktige arenaer for inkluderingsarbeid. Bibliotekene er også sentrale arenaer for lavterskel aktiviteter i nærmiljøene, for samtale og debatt, og for lokale arrangementer og tilstelninger. Bibliotekene som lavterskeltilbud og som viktig fristed for mange innbyggere, har vært en viktig grunn til at byrådet har prioritert å holde dem åpent i en ellers nedstengt by som følge av koronapandemien. Vi mener også at kunstinstitusjonene bør løftes frem som gode inkluderingsarenaer på linje med bibliotekene.
Kunst og kultur kan spille en viktig rolle i byutviklingen, ikke minst som en aktiv bidragsyter til å takle komplekse problemer i utsatte levekårsområder. Kulturen har med andre ord en betydning utover dens egenverdi, og en helhetlig og strategisk satsning på kultur i utsatte levekårsområder kan bidra til å styrke nærmiljøkvaliteter, stedsidentitet og et mangfoldig og inkluderende lokalmiljø.
Kunstinstitusjonene har en viktig rolle i arbeidet med å øke kulturdeltagelsen og for å skape en felles kulturell plattform. Et eksempel er Munchmuseet som samarbeider med kulturskolen om å tilby undervisning i AKS-tiden til barn på nærskolene rundt museet. Eleven får et tilbud med høy kunstnerisk kvalitet på en arena i nabolaget, som er gjennomført av profesjonelle samtidskunstnere tilknyttet museet.
Bosetting av flyktninger
Av hensyn til en balansert sosial sammensetning i ulike områder foreslår utvalget å fastsette som hovedregel at det ikke skal bosettes flyktninger i områder med opphoping av levekårsutfordringer. Oslo kommune mener at hensynet til å unngå opphoping av levekårsutfordringer er relevant og bør tillegges vekt bosetting av flyktninger. Kommunen bosetter flyktninger i bydeler med de laveste andelene innvandrere, nettopp for å sikre bedre integrering og unngå en opphopning av nyankomne enkelte steder i byen. Kommunene bør fortsatt selv kunne beslutte hvor i kommunen flyktningene bosettes.
Kriminalitetsforebygging og samfunnssikkerhet
Oslo kommune deler utvalgets vurdering av at samarbeid mellom politi og kommune er svært viktig for å forebygge kriminalitet. Kommunen har et omfattende og godt samarbeid med politiet både sentralt (gjennom polititrådet) og lokalt blant annet gjennom SALTO-samarbeidet og med skolene. For Oslo kommune er det av stor betydning at Oslo-politiet har tilstrekkelige ressurser og at man prioriterer høyt både lokal kunnskap og lokal tilstedeværelse.
Oslo kommune viser videre til TRiO og Kommunenes koordineringssentral som vellykkede og gode eksempler på kunnskapsbasert innsats og samvirke mellom ulike instanser på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer knyttet til trygghetsarbeid, samfunnssikkerhet og beredskap. Det kan være verdt å se nærmere på disse samvirkemodellene i det videre arbeidet med levekår i byer, både på lokalt og nasjonalt plan.
Erfaringer fra arbeidet med pandemien
Utvalget omtaler koronapandemien og påpeker at krisen forsterker de forskjellene som allerede eksisterer. Oslo vurderer at erfaringer fra håndteringen av koronapandemien i storbyene også bør brukes for å målrette innsatsen innen helse bedre mot sårbare grupper.
Begrensninger i utredningen
Oslo viser til at utredningen har som hovedmål «gode lokalsamfunn for alle», men at tiltakene i all hovedsak er rettet mot barn, unge, innvandrerbefolkningen og voksne som står utenfor arbeidslivet. Dette gir begrensninger for problem- og løsningsforståelsen, noe som fremheves av Det sentrale eldrerådet og Rådet for personer med funksjonsnedsettelser.
Behov for tilgang på mer detaljert data
Oslo kommune mener som utvalget at det er behov for mer systematisk kunnskap om områder som er eller er i fare for å bli levekårsutsatte, og hvilke utfordringer som preger ulike områder. Enklere, raskere og rimeligere tilgang til levekårsdata på områdenivå er viktig og staten bør bidra til dette. Man bør også se på mulighetene for å opprette et analysenivå mellom delbydel og grunnkrets for de indikatorene hvor personvernhensyn ikke muliggjør deling av data på grunnkretsnivå, men hvor delbydelsnivå er for stort.
Oslo kommune støtter utvalgets forslag om at SSB (eller en annen statlig institusjon) skal tilby kommunene et analyseopplegg for dataene og utvikler et fast indikatorsett basert på levekårsdataene.
Utredningen gir et omfattende og viktig kunnskapsgrunnlag for kommunens videre arbeid for å sikre innbyggerne i hele byen gode levekår og tilgang til gode tjenester. Funnene i rapporten viser betydningen av allerede etablerte satsinger og tiltak i kommunen.
Oslo kommune deler i stor grad situasjonsbeskrivelsen som gis i rapporten og støtter flere av utvalgets forslag om endringer i virkemiddelbruk og nye tiltak. For kommunen er det samtidig viktig å ha politisk handlingsrom til å velge virkemidler tilpasset lokale forhold og prioriteringer.
Oslo kommune deler utvalgets bekymringer om at byenes kostnader knyttet til levekårsutfordringer ikke blir tilstrekkelig hensyntatt. Oslo støtter også utvalgets anbefaling om å gi Inntektssystemutvalget et tilleggsmandat for å belyse disse problemstillingene.
Tidligere gjennomganger av inntektssystemet har vist at det er krevende å finne gode forklaringsvariabler som fanger opp levekårsutfordringer i kostnadsnøkkelen. Dette gjelder på sosialhjelpsområdet, noe som utvalget er inne på, men det er også grunn til å peke på barnevern som et annet område hvor det er usikkert om utgifter knyttet til levekårsutfordringer fanges godt opp i inntektssystemet.
Både sosialhjelpsnøkkelen og barnevernsnøkkelen har lav forklaringskraft og det har vært vanskelig å finne gode kriterier. Analysene som danner grunnlaget for kostnadsnøkkelen gjøres på kommunenivå. Det kan gjøre at forskjeller innad i en kommune ikke fanges opp, og at kostnadsdrivere som er signifikante i kommunen ikke gir utslag på kommunenivå. Oslo kommune mener derfor at Inntektssystemutvalget bør vurdere om det er andre analysemetoder som bedre kan fange opp kostnader knyttet til levekårsutfordringer i byene.
I enkelte tidligere analyser av ulike områder i utgiftsutjevningen har Oslo blitt utelatt fra analysen. Det kan være fordi Oslo gir store utslag, eller det begrunnes med at Oslo er både kommune og fylkeskommune. Oslo kommune mener at å utelate en kommune der 13 % av landets befolkning bor ikke gir en fullstendig analyse av kommunenes utgiftsbehov, og det er en risiko for at variabler som fanger opp levekårsutfordringer i byene blir underestimert. Denne analyseutfordringen bør Inntektssystemutvalget prøve å finne en mer treffsikker løsning på, enn simpelthen å utelate landets største kommune fra analysen.
Utvalget mener også det er grunn til å vurdere om kommunene blir tilstrekkelig kompensert innenfor deler av de sosiale tjenestene, særlig boligsosialt arbeid og når det gjelder utgifter til arbeidsrettede tiltak i kommunal regi. Oslo kommune er enig i dette, og mener at dagens sosialhjelpsnøkkel legger til grunn en alt for snever avgrensning av hva som er sosialhjelpsutgifter. Utgifter til kommunale boliger, bidrag til å etablere seg i egen bolig, i tillegg til arbeidsrettede tiltak inngår ikke i sosialhjelpsnøkkelen. Særlig for store kommuner som Oslo er dette viktige deler av kommunens sosiale arbeid, og Inntektssystemutvalget bør se på hvordan disse områdene kan inkluderes i kostnadsnøkkelen for sosialhjelp.
Utvalget mener det kan være grunn til å stille spørsmål ved om inntektssystemet kompenserer godt nok for utgifter som følger av behovet for ekstrainnsats ved skoler i levekårsutsatte områder. Når det gjelder barnehager viser utvalget til at barnehager i levekårsutsatte områder i Oslo har høyere enhetskostnader og en betydelig høyere andel barn som får ekstra ressurser til et tilrettelagt barnehagetilbud.
Utvalget tar opp viktige problemstillinger. Levekårsutfordringer i inntektssystemet handler ikke bare handler om sosialhjelpsnøkkelen. Levekårsvariabler er i liten grad vektlagt i kostnadsnøklene for barnehage og skole, og Oslo kommune er bekymret for at spesielle utfordringer knyttet til levekår ikke fanges opp i tilstrekkelig grad på disse tjenesteområdene. Lærernormen førte til ekstra kostnader for store kommuner som Oslo, som har blitt kompensert gjennom et øremerket tilskudd i innføringsfasen. Fra 2021 blir midlene gradvis innlemmet i inntektssystemet med en ny kostnadsnøkkel for grunnskole.
Lærernormen begrenser byenes muligheter til å ta ut stordriftsfordeler i skolen, og tilsvarende reduseres smådriftsulempene for mindre kommuner. Likevel er kriteriene som ivaretar smådriftsulemper knapt vektet ned (analysene til grunn for vektingen av kriteriene er for øvrig gjort uten Oslo, ref. problemstillingen vist til ovenfor). Når det gjelder kriterier som kan fange opp utfordringer i levekårsutsatte områder er disse holdt uendret. Oslo kommune mener Inntektssystemutvalget må se nærmere på hvordan man bedre kan fange opp levekårsutfordringer på skole- og barnehageområdet, samtidig som man tar hensyn til det faktum at den sterke graden av normstyring gjør stordriftsfordeler og smådriftsulemper mindre relevante i dag enn det har vært tidligere.
Utvalget peker på at selv om kriteriene i inntektssystemet videreutvikles, vil det fortsatt være utgifter som ikke fanges opp av kriteriene. Utvalget anbefaler at staten fortsatt tildeler tilskuddsmidler til områdesatsinger. Utvalget mener at det også kan være aktuelt å tildele ekstra midler basert på skjønn, slik som gjennom inntektssystemets storbytilskudd. Oslo kommune støtter disse vurderingene, og mener at storbytilskuddet i større grad bør innrettes og begrunnes ut fra hensynet til å fange opp levekårsutfordringer i byene. Det bør da også vurderes om det er andre kriterier i tillegg til innbyggertall som skal inngå i tildelingen av tilskuddet, som f.eks. indikatorer som fanger opp sosioøkonomiske forhold eller levekårsutfordringer som er spesielle for byene.
Oslo kommune er enig med utvalget i at det er behov for forenklinger i finansieringen av områdesatsingene. Kommunen er samtidig opptatt av at ikke endringer i finansieringen skal bidra til å svekke hverken det felles engasjementet, som stat og kommune har for de utsatte områdene, den gjensidige læringen som skjer gjennom dagens samarbeid eller det langsiktige utviklingsarbeidet som dagens modell tillater. Det er derfor behov for å drøfte nærmere med våre samarbeidspartnere på statlig side alternative finansieringsløsninger før vi konkluderer om konkrete endringer i finansieringen.
Oslo kommune støtter utvalget i at staten bør se nærmere på om arbeidslivsreguleringer og annet regelverk fungerer som hindre for å etablere effektive arbeidsmarkedstiltak eller begrenser offentlige arbeidsgiveres anledning til å gi personer mulighet til å prøve seg i arbeidslivet.
Oslo kommune viser til utvalgets vurdering av at arbeidsmarkedstiltak fysisk plassert i levekårsutsatte områder, kan være effektfulle men også ressurskrevende. Utvalget peker på at det er viktig at ressursfordelingen tar hensyn til at en del arbeidssøkere trenger tett og individuell oppfølging, og at spesialtilpassede og lokalt forankrede tiltak kan gi god effekt. Det bør undersøkes nærmere om dagens ressursfordelingsmodell for arbeidsmarkedstiltak tar tilstrekkelig hensyn til dette.
Forsøk med gratis heldagsskole
Utvalget foreslår å ha forsøk med heldagsskole og at skoler i levekårsutsatte områder bør prioriteres i et slikt forsøk. Oslo kommune støtter dette forslaget, og vil gjerne bidra til at det kan gjennomføres forsøk på skoler her i byen.
Utrede konsekvenser av nærskoleprinsippet
Utvalget foreslår å utrede virkninger av nærskoleprinsippet. For Oslo kommune er nærskoleprinsippet viktig, men Oslo kommune mener likevel at man kan ha nytte av en slik utredning. En utredning bør undersøke drivkreftene bak skolebytter, særlig i byer/områder hvor det er stor grad av skolebytter bort fra nærskolen. Utredningen må også se på tiltak for å styrke attraktiviteten til nærskolen i levekårsutsatte områder.
Forslag om å innføre et tilbud om et ekstra skoleår etter grunnskolen
Oslo kommune har allerede et lignende tilbud. Tilbudet retter seg mot elever i overgangen fra ungdomsskole til videregående opplæring som har store faglige og sosiale utfordringer. Tilbudet omfatter et relativt lite antall elever. Slike tilbud er svært ressurskrevende. Dersom kommunene skal tilby slike tilbud til et større antall elever må det følge med nødvendige midler med til dette. Slike tilbud bør heller ikke reduseres til å omhandle kun faglige utfordringer, men bør åpne opp for å kunne se faglige og sosiale utfordringer i sammenheng og legge til rette for samarbeid mellom ulike hjelpetjenester.
Tjenester i utsatte områder må legge vekt på hele familien
Utvalget har til dels sett hen til aktuelle rapporter om hva som er utpekt som hovedutfordringer i dagens barnevern. Barna påpeker selv hvilken betydning utfordringer knyttet til levekår har, og at det må rettes et fokus mot dette for at hjelp oppleves som nyttig. Det er blant annet i flere kilder, som NOU 2012:12 Svikt og Svik, Helsetilsynets «Det å reise vasker øynene» og Barneombudets «De tror vi er shitkids», vist til at barn ikke snakkes tilstrekkelig med og at deres formening om hvor skoen virkelig trykker ikke fremkommer i saken. I mange saker har viktig informasjon om barns behov gått tapt, og det er iverksatt hjelpetiltak som ikke har hatt noen effekt.
Oslo kommune bør understreke at barn og unges perspektiver må ivaretas i oppfølgingen av denne utredningen. Kommunen er enig i betydningen av foreldrestøtte som et bredt lavterskeltilbud til familier. Det savnes imidlertid at barneperspektivet i større grad fremmes under dette kapittelet. Utvalget beskriver at tilbud om foreldrestøtte kan forebygge at barna blir utsatt for vold og omsorgssvikt, og hjelpe barna ut av uheldig atferd. Slike tilbud bør tilbys som et bredt lavterskeltilbud som retter seg mot familier generelt og familier med barn med store atferdsproblemer spesielt.
Det er grunn til å hevde at integrering av kunnskapen fra forskning på hjernens utvikling, (kompleks) traumatisering, tilknytning og omsorgssvikt (det vi kaller Barnehjernevernet kunnskapsgrunnlag i Oslo) danner grunnlag for en ny forståelse av hva smerteuttrykk hos barn og unge kan handle om. Kommunen mener dette perspektivet i større grad bør fremgå i beskrivelsen av barn og unge og i den videre oppfølgingen av utredningen.
Oslo kommune støtter behovet for økt innsats for å bygge tillit mellom barnevernet og familier. Utvalget påpeker videre behovet for tilstrekkelig kompetanse og bemanning i barnevernet for å kunne gi familier og barn i utsatte områder likeverdige tjenester. Viktigheten av at barneverntjenesten er tilstede på barn og unges arenaer bør fremheves.
Utvalget antyder behov for å sikre tilstrekkelig bemanning i kommunens barnevern. Utvalget skriver videre at en bør styrke tjenestene og gi økonomisk kompensasjon til kommuner som har spesielt utsatte byområder. Oslo kommune støtter dette forslaget.
Oslo kommune mener i forlengelse av dette at det er grunn til å se hen til sammenstilt kunnskap fra barn og unge i møte med systemet og erfaringer fra ansatte i tjenestene, som eksempelvis fremsatt gjennom «Hei Erna kampanjen».
Oslo kommune vil fremheve at det er helt essensielt å sikre medvirkning fra barn og unge i alle faser av en utrednings eller arbeidsprosess som angår dem. Det ser ikke ut til at barn og unge er intervjuet i forbindelse med denne NOU’en. Kommunen jobber nå med en helhetlig gjennomgang av barnevernet hvor blant annet dette tematiseres.
Inntaksmodell for videregående skole
Oslo støtter utvalgets vurdering av at fylkeskommunene fortsatt bør ha mulighet til å velge inntaksmodell til videregående opplæring. Dette sikrer at fylkeskommunene kan velge et inntakssystem som er tilpasset lokale forhold.
Betaling for barnehage og SFO
Oslo kommune viser til utvalgets forslag om inntektsavhengig tak for samlet betaling i barnehage og SFO. Kommunen er i likhet med utvalget opptatt av at ikke lavinntekt skal hindre barn fra å gå i barnehage og SFO. Oslo kommune har prioritert å gå lenger enn dagens statlige regelverk, og tilbyr gratis deltidsplass i SFO til alle 1. klassinger i kommunen og til 2.-4. klassinger i utvalgte bydeler. Oslo har lenge hatt en egen inntektsgradert ordning, men det var først med innføring av gratis deltidsplass at elever som hadde særlig behov for et tilbud etter skoletid i stort antall har gått på SFO. Staten bør vurdere å innføre en tilsvarende gratisordning for SFO nasjonalt.
Virkemidler i boligpolitikken
Oslo kommune er enig med utvalget i at staten bør vurdere å gi kommunene anledning til å inngå utbyggingsavtaler der kjøp eller leie av kommunale boliger under markedspris inngår. Knyttet til utvalgets påpekning om at staten i «Nasjonale forventninger til kommunal og regional planlegging» blant annet skriver at «kommunene [skal] legge til rette for leie-til-eie-løsninger for vanskeligstilte på boligmarkedet, mener Oslo at det er viktig at nasjonale lovverk tilrettelegger for at også private aktører kan igangsette leie-til-eie-prosjekter. Det er behov for en gjennomgang og offisiell fortolkning av skattelovens § 7-3 for å se om den er til hinder for nettopp etablering av leie-til-eie-ordninger i borettslag. Dersom en slik fortolkning faller ned på at loven i dag er til hinder for private leie-til-eie-løsninger i borettslag bør det vurderes endringer i loven.
Oslo kommune støtter utvalgets forslag om å endre plan- og bygningsloven slik at kommunene gis mulighet til å stille krav om boligens disposisjonsform i arealplaner.
Oslo kommune er enig med utvalget i at ekspertutvalget som skal gå gjennom bostøtteordningen må vurdere hvordan bostøtten kan benyttes til å forbedre den økonomiske situasjonen til familier med svært lave inntekter i storbyene. Kommunen mener for øvrig at boutgiftstaket bør økes for alle grupper av bostøttemottakere, ettersom dagens boutgiftstak ikke reflekterer leienivået i de største byene.
Alle barn og unge som vokser opp i Oslo skal ha mulighet til å ha en innholdsrik og meningsfull fritid. Oslo er ikke bare hovedstad, landets største by og den mest folkerike kommunen. Oslo har også den største innvandrerbefolkningen og den største andelen barn som vokser opp i lavinntektsfamilier. Det er store forskjeller i foreldres inntekt, og ulikheter knyttet til hvor engasjerte foreldre er i barnas deltakelse i fritidsaktiviteter. Å være ekskludert fra sosiale, kulturelle og idrettslige arenaer kan forsterke opplevelsen av å ikke høre til. Derfor er det viktig å sikre at alle barn gis muligheter for ulike former for kreativ, fysisk og sosial utfoldelse.
Å sørge for at alle barn og unge som ønsker det, skal få mulighet til å delta i fritidsaktiviteter, er en viktig prioritering for Oslo kommune. Kommunen v/ bydel Grorud deltar i den statlige prøveordningen med fritidskort, og det blir spennende å se hvilke erfaringer bydelen og de lokale organisasjonene gjør seg.
Utvalget er opptatt av at en fritidskortordning kan gjøre at flere barn får mulighet til å delta i organiserte fritidsaktiviteter. Oslo kommune deler dette synet. For familier med lav inntekt kan et fritidskort være avgjørende for at barna får anledning til å være med. Samtidig må det påpekes at behovet og utfordringene er langt mer sammensatt, og for å sikre at alle barn skal ha en reell mulighet for deltakelse er det andre tiltak som også må settes inn.
Bystyret vedtok i sak 198 av 27.06.2019 Barrierer for deltakelse i idretten for barn og unge i Oslo. Her pekes det på en rekke barrierer som hindrer barn og unge fra å delta. Den største barrieren for deltakelse i idretten er økonomi. Det blir dyrere og dyrere og delta, samtidig som overføringene til idretten aldri har vært større. Parallelt med å tilby ordninger som fritidskort eller annen støtte til aktivitet, må også de som tilbyr kultur- og fritidsaktiviteter utfordres på å få prisene ned.
Samtidig er det også andre barrierer som hindrer barn og unge i utsatte områder fra å delta i aktiviteter. Det kan for eksempel handle om tillit fra foreldrene, avstand til aktiviteten, kostnader til transport og kjennskap til tilbudene. Derfor er tiltak som utlånsordninger for utstyr, tillitsbygging og sikring av reell tilgjengelighet, viktig å jobbe med parallelt med at deltakerkostnadene reduseres.
Oslo har lagt vekt på styrke den «kulturelle grunnmuren» ved lavterskel, gratis møteplasser (bibliotek, kulturhus, fritidsklubber), et styrket tilbud gjennom Kulturskolen og Den kulturelle skolesekken (DKS), flere idrettsanlegg for breddeidrett og egenorganisert aktivitet, og at man kobler barn og unges kultur- og fritidstilbud til arenaer der barn og unge allerede er. Dette kan for eksempel være skoler, nærmiljøanlegg for idrett og annen aktivitet, fritidsklubber og Aktivitetsskolen (AKS). Oslo mener staten i større grad bør bidra til dette, for eksempel gjennom å øke andelen spillemidler som settes av til kulturhus.
Dekning av idrettsanlegg er dårlig i Oslo sammenliknet med landet for øvrig, og særlig er anleggsdekningen dårlig i indre by. Oslo er byen med flest barn, dårligst plass og lavest dekning, og det er i områdene med flest barn i lavinntektsfamilier hvor det er størst mangel på anlegg. Oslo kommune mener det bør vurderes å endre innretningen på spillemiddelordningen slik at disse midlene i større grad enn i dag kommer barn og unge i utsatte områder til gode.
Oslo kommune allerede har spilt inn til den kommende idrettsmeldingen i brev til Kulturdepartementet av 20.12.2019, om at det er behov for å endre innretningen av spillemiddelordningen. Kommunen har foreslått to alternative endringer som vil gjøre det lettere å prioritere anlegg som kommer barn i utsatte områder til gode:
Oslo kommune støtter utvalgets vurdering av at faste fritidstilbud i lokalmiljøet kan spille en viktig rolle i barn og unges hverdag og utvikling. Vi mener konkretiseringene i rapporten er god, men at den også må inkludere kunstinstitusjonene og museene. Som nevnt i utvalgets rapport er bibliotekene viktige arenaer for inkluderingsarbeid. Bibliotekene er også sentrale arenaer for lavterskel aktiviteter i nærmiljøene, for samtale og debatt, og for lokale arrangementer og tilstelninger. Bibliotekene som lavterskeltilbud og som viktig fristed for mange innbyggere, har vært en viktig grunn til at byrådet har prioritert å holde dem åpent i en ellers nedstengt by som følge av koronapandemien. Vi mener også at kunstinstitusjonene bør løftes frem som gode inkluderingsarenaer på linje med bibliotekene.
Kunst og kultur kan spille en viktig rolle i byutviklingen, ikke minst som en aktiv bidragsyter til å takle komplekse problemer i utsatte levekårsområder. Kulturen har med andre ord en betydning utover dens egenverdi, og en helhetlig og strategisk satsning på kultur i utsatte levekårsområder kan bidra til å styrke nærmiljøkvaliteter, stedsidentitet og et mangfoldig og inkluderende lokalmiljø.
Kunstinstitusjonene har en viktig rolle i arbeidet med å øke kulturdeltagelsen og for å skape en felles kulturell plattform. Et eksempel er Munchmuseet som samarbeider med kulturskolen om å tilby undervisning i AKS-tiden til barn på nærskolene rundt museet. Eleven får et tilbud med høy kunstnerisk kvalitet på en arena i nabolaget, som er gjennomført av profesjonelle samtidskunstnere tilknyttet museet.
Bosetting av flyktninger
Av hensyn til en balansert sosial sammensetning i ulike områder foreslår utvalget å fastsette som hovedregel at det ikke skal bosettes flyktninger i områder med opphoping av levekårsutfordringer. Oslo kommune mener at hensynet til å unngå opphoping av levekårsutfordringer er relevant og bør tillegges vekt bosetting av flyktninger. Kommunen bosetter flyktninger i bydeler med de laveste andelene innvandrere, nettopp for å sikre bedre integrering og unngå en opphopning av nyankomne enkelte steder i byen. Kommunene bør fortsatt selv kunne beslutte hvor i kommunen flyktningene bosettes.
Kriminalitetsforebygging og samfunnssikkerhet
Oslo kommune deler utvalgets vurdering av at samarbeid mellom politi og kommune er svært viktig for å forebygge kriminalitet. Kommunen har et omfattende og godt samarbeid med politiet både sentralt (gjennom polititrådet) og lokalt blant annet gjennom SALTO-samarbeidet og med skolene. For Oslo kommune er det av stor betydning at Oslo-politiet har tilstrekkelige ressurser og at man prioriterer høyt både lokal kunnskap og lokal tilstedeværelse.
Oslo kommune viser videre til TRiO og Kommunenes koordineringssentral som vellykkede og gode eksempler på kunnskapsbasert innsats og samvirke mellom ulike instanser på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer knyttet til trygghetsarbeid, samfunnssikkerhet og beredskap. Det kan være verdt å se nærmere på disse samvirkemodellene i det videre arbeidet med levekår i byer, både på lokalt og nasjonalt plan.
Erfaringer fra arbeidet med pandemien
Utvalget omtaler koronapandemien og påpeker at krisen forsterker de forskjellene som allerede eksisterer. Oslo vurderer at erfaringer fra håndteringen av koronapandemien i storbyene også bør brukes for å målrette innsatsen innen helse bedre mot sårbare grupper.
Begrensninger i utredningen
Oslo viser til at utredningen har som hovedmål «gode lokalsamfunn for alle», men at tiltakene i all hovedsak er rettet mot barn, unge, innvandrerbefolkningen og voksne som står utenfor arbeidslivet. Dette gir begrensninger for problem- og løsningsforståelsen, noe som fremheves av Det sentrale eldrerådet og Rådet for personer med funksjonsnedsettelser.
Behov for tilgang på mer detaljert data
Oslo kommune mener som utvalget at det er behov for mer systematisk kunnskap om områder som er eller er i fare for å bli levekårsutsatte, og hvilke utfordringer som preger ulike områder. Enklere, raskere og rimeligere tilgang til levekårsdata på områdenivå er viktig og staten bør bidra til dette. Man bør også se på mulighetene for å opprette et analysenivå mellom delbydel og grunnkrets for de indikatorene hvor personvernhensyn ikke muliggjør deling av data på grunnkretsnivå, men hvor delbydelsnivå er for stort.
Oslo kommune støtter utvalgets forslag om at SSB (eller en annen statlig institusjon) skal tilby kommunene et analyseopplegg for dataene og utvikler et fast indikatorsett basert på levekårsdataene.