Vi viser til Justis- og beredskapsdepartementets høringsbrev av 27. oktober 2020, hvor NOU 2020:11 Den tredje statsmakt – domstolene i endring sendes på høring. Høringsfristen er satt til 27. april 2021. Nedenfor følger Oslo tingretts høringssvar til Domstolkommisjonens utredning.
Oslo tingrett vil innledningsvis berømme utvalget for et grundig og godt utredningsarbeid, som favner vidt. Oslo tingrett er opptatt av å forbedre arbeidsprosessene i domstolen i retning av økt digitalisering, moderat spesialisering og ikke minst bedre tvistesaksbehandling med mål om en mer konsentrert og aktiv saksforberedelse. Tingretten har allerede igangsatt en rekke tiltak i relasjon til dette, og synes kommisjonen har foreslått flere effektive virkemidler for å sikre en mer konsentrert behandling av tvistesakene.
Oslo tingrett støtter kommisjonens anbefaling om hvilke oppgaver domstolene skal ha. Per i dag er det ikke grunn til å ta ut eller tilføre større saksområder. Domstolenes rolle som samfunnets foretrukne konfliktløser bør videreføres. Kommisjonens undersøkelser indikerer likevel at domstolens relevans som tvisteløser er under press, og at domstolskontrollen med forvaltningen er mer begrenset enn tidligere antatt. Vi er enig i at dette kan tale for endringer i domstolenes organisering og saksbehandling, slik kommisjonen har foreslått i del III og IV. Etter vårt syn er det avgjørende at domstolene kontinuerlig utvikler seg for å ivareta samfunnets forventing om kvalitet og effektivitet.
I tillegg til å forbedre domstolens organisering og saksbehandling, er det et spørsmål om rollefordelingen mellom andre tvisteløsningsorganer og domstolene er hensiktsmessig i dag. Selv om lavterskel og alternativ konfliktløsning i det store og hele er et gode for både partene og samfunnet, er det avgjørende for rettsstaten at borgerne har reell tilgang til uavhengige domstoler. Utviklingen som kommisjonen peker på, kan tilsi at lovgiver i større grad bør være seg bevisst det samlede omfanget av ordninger som avlaster, supplerer og til dels står i et konkurranseforhold til domstolenes tvisteløsning. Det er særlig aktuelt når det opprettes nye offentlige tvisteløsningsmekanismer utenfor domstolene, senest illustrert ved at Diskrimineringsnemnda fra og med 2020 fikk utvidet sin kompetanse til å behandle saker om seksuell trakassering.
Oslo tingrett har merket seg at Domstolkommisjonen langt på vei står samlet om sine hovedanbefalinger om organiseringen av domstolforvaltningen. Vi er enige i at det bør bygges videre på dagens ordning med en frittstående forvaltning, og kan i det vesentlige tiltre de ulike anbefalingene kommisjonen har i del III. I det videre vil vi knytte noen merknader til enkelte av kapitlene der det er dissens i kommisjonen. I tillegg vil vi særlig gi innspill til kommisjonens forslag om bruken av midlertidige dommere, ledelse i domstolene og til forslag om regulering av saksfordelingen. For de øvrige kapitlene hvor kommisjonen står samlet, herunder anbefalingene om finansiering, lønnsfastsettelse for dommere og et helhetlig grunnlovsvern, har vi ingen merknader.
Kapittel 9 - Den sentrale administrasjonen av domstolene
Oslo tingrett tiltrer kommisjonens vurdering om at Domstoladministrasjonen i grove trekk bør beholde dagens rolle, myndighet og oppgaver, og støtter også de justeringene kommisjonen står samlet om.
Kommisjonen er delt i synet på om dommere bør utgjøre et flertall av medlemmene i Domstoladministrasjonens styre. Vi mener hensynet til demokratisk legitimitet veier tungt ved forvaltningen av domstolene, og er av den oppfatning at slik legitimitet er viktig for å sikre tilliten til domstolene. Det tilsier at dommerne ikke bør være i flertall i styret.
Selv om dommere ikke bør være i flertall i styret, mener vi det er viktig å sikre domstolene reell innflytelse over domstolforvaltningen. Det har en viktig side til domstolenes uavhengighet, men det har ut fra vår erfaring også stor betydning at styret har tilstrekkelig innsikt i domstolenes virksomhet. Det taler for at styret bør ha et domstolfaglig tyngdepunkt.
Etter vårt syn balanseres disse hensynene best ved flertallets forslag om at den någjeldende ordningen, hvor domstolansatte utgjør et flertall, videreføres. Vi slutter oss derfor til flertallets forslag til endringer i domstolloven § 33 a.
Kommisjonen er videre delt i synet på hvilken adgang regjeringen skal ha til å avsette styret til Domstoladministrasjonen. Hensynet til demokratisk legitimitet ivaretas etter vårt syn ved å videreføre regjeringens adgang til å avsette Domstoladministrasjonens styre dersom det ikke følger opp kritikk fra Riksrevisjonen eller ikke følger bestemmelser fastsatt i lov. Oslo tingrett tiltrer derfor flertallets anbefaling om at de øvrige grunnlagene for regjeringen til å avsette styret bør oppheves.
Kommisjonen står samlet i sin anbefaling om at myndigheten til å gjøre større endringer i rettskretser og lokalisering av domstoler skal ligge til regjering og Storting. Behandlingen av Domstolkommisjonens strukturutredning har vist at dette i stor grad må anses som et politisk spørsmål. Oslo tingrett vil derfor ikke innta noe synspunkt til denne delen av utredningen.
Fra vårt ståsted er det likevel viktig å fremheve at det i årene fremover er behov for ro rundt spørsmål om struktur. Det har vært en langvarig prosess forut for de endringene som nå har blitt vedtatt og som gjennomføres våren 2021. For Oslo tingretts del innebærer det en sammenslåing med Oslo byfogdembete. Våre medarbeidere nedlegger betydelig innsats for å sikre at vi er operative som en felles domstol fra 26. april 2021, og vi gjør vårt ytterste for å utvikle et best mulig tilbud for brukerne av en felles domstol i førsteinstans for hele Oslo.
Uansett hvor myndigheten til å gjøre større endringer i domstolstrukturen skal ligge fremover, er det etter vårt syn avgjørende at beslutningene er langsiktige. I tillegg til at hyppige endringer kan gjøre det vanskelig for domstolene å ivareta samfunnets forventninger, vil en ytterligere politisering av domstolenes organisering kunne svekke domstolenes legitimitet hos befolkningen som uavhengig konfliktløser.
En samlet kommisjon anbefaler å utvide Innstillingsrådet fra syv til elleve medlemmer, men kommisjonen er delt i synet på om dommere bør utgjøre et flertall av medlemmene. I likhet med det vi har gitt uttrykk for når det gjelder styret i Domstoladministrasjonen, er det Oslo tingretts syn at dommere bør utgjøre et mindretall i rådet. Vårt standpunkt er først og fremst begrunnet med at dette sikrer en prosess som best ivaretar behovet for domstolenes demokratiske legitimitet og tillit. Men det har også en side til at ordninger med selvrekruttering kan være negativt med tanke på å sikre tilstrekkelig endringsvillighet og mangfold i domstolene. På denne bakgrunn støtter vi flertallets forslag til endring av domstolloven § 55 a.
Vi støtter også kommisjonens anbefaling om at domstolleder deltar i Innstillingsrådets møter med tale- og stemmerett. Dette tydeliggjør domstolleders ansvar og sikrer transparens.
Av hensyn til domstolenes demokratiske legitimitet støtter vi også flertallet i kommisjonen som anbefaler at dommere ikke bør utgjøre et flertall ved behandlingen av disiplinærsaker mot dommere, herunder forslaget til endringer i domstolloven § 235 om sammensetningen av Tilsynsutvalget.
Domstolkommisjonen anbefaler at bruken av midlertidige dommere reduseres. Oslo tingrett er enig i dette, og kan tiltre kommisjonens forslag og begrunnelse til endringer i regelverket om konstitusjoner. Det gjelder også utkast til endringer i domstolloven § 55 e og § 55 f.
Når det gjelder fremtiden til dommerfullmektigordningen spesielt, er det noe ulike syn i tingrettens ledergruppe. Overordnet sett støtter vi flertallets forslag om å justere dommerfullmektigordningen fremfor å avvikle den. Ordningen er etter vår erfaring viktig både for senere dommerrekruttering, effektiv saksavvikling og vitalisering av domstolene. En alternativ ordning med utredere, slik mindretallet foreslår, vil vanskelig kunne ivareta disse hensynene.
Oslo tingrett støtter flertallets forslag om å innføre et tak på hvor mange dommerfullmektiger som kan tilsettes i hver rettskrets og at et fast bemannet rettssted må ha minst tre embetsdommere for å ha en dommerfullmektig. Vi har heller ingen innvendinger til at det samlede taket settes til 20 prosent av den dømmende kapasiteten i rettskretsen. Dette vil medføre at Oslo tingrett vil måtte redusere andelen dommerfullmektiger noe i forhold til dagens nivå. Som vi kommer tilbake til nedenfor, er det imidlertid vektige grunner som taler for at ordningen med dommerfullmektig I i Oslo tingrett bør videreføres.
Videre kan vi støtte flertallets anbefaling om at dommerfullmektigene som utgangspunkt bør tilsettes for inntil tre år uten adgang til forlengelse. Vi har heller ingen merknader til forslaget om endringer i tilsettingsprosedyrer. At flere enn domstolleder skal delta ved tilsettingen er i tråd med den ordningen Oslo tingrett i dag praktiserer.
Derimot kan vi ikke fullt ut tiltre flertallets forslag om hvilke saker en dommerfullmektig bør kunne behandle. Forslaget til endringer i domstolloven § 23, nytt tredje til femte ledd, vil hverken fange opp de sakene som kun bør tildeles embetsdommere eller de sakene som er særlig egnet for dommerfullmektiger. Som det fremgår av våre merknader til lovteksten nedenfor, er det etter vårt syn vanskelig å regulere tildelingen på en god måte ut fra sakstyper eller tvistesum. Når det i tillegg er slik at en tildeling i strid med forslaget til domstolloven § 23 vil medføre opphevelse, er det en stor fare for at de foreslåtte skrankene både vil gjøre saksfordelingen tungrodd og få utilsiktede negative konsekvenser for partene.
Etter Oslo tingretts syn kan tildeling av saker til dommerfullmektiger med fordel ses i sammenheng med kommisjonens forslag om regulering av den generelle saksfordelingen. Som det fremgår nedenfor, tiltrer vi forslaget om saksfordeling, og vi har allerede implementert en slik ordning hos oss. Allerede i dag er det enkelte sakstyper, utover de absolutte skrankene som følger av loven, som ikke tildeles dommerfullmektigene. Det gjelder blant annet rettsmekling og andre sakstyper hvor vi har innført moderat spesialisering. Utover dette gjøres det ved tildeling en konkret vurdering av saken opp mot dommerfullmektigens kompetanse og erfaring. Flere absolutte skranker vil også kunne gjøre det vanskelig å sikre både variasjon og tilfeldighet ved tildeling av saker til alle dømmende.
Med kommisjonens forslag til ordlyd i domstolloven § 19 nytt femte ledd vil det bli tydeliggjort at det er relevant å se hen til dommerfullmektigenes kompetanse og erfaring ved tildelingen av alle saker. Når dette ses i sammenheng med de øvrige skrankene og endringene som kommisjonens flertall foreslår for dommerfullmektiger, er vårt syn at det ikke er hensiktsmessig med ytterligere begrensninger gjennom det detaljerte forslaget til regulering i nytt tredje til femte ledd i domstolloven § 23.
I det videre vil vi knytte noen merknader til de ulike skrankene for sakstildeling som er foreslått av flertallet i kommisjonen. I henhold til forslaget til nytt tredje ledd skal dommerfullmektiger med under seks måneders tjenestetid kunne avsi dom i tilståelsessaker etter straffeprosessloven § 248 og i småkravsaker etter tvisteloven kapittel 10. Etter vårt syn er ingen av disse sakstypene i utgangspunktet spesielt egnet for uerfarne dommerfullmektiger. Korte hovedforhandlinger i mindre alvorlige straffesaker som går for meddomsrett vil gjennomgående være lettere å håndtere enn mange tilståelsesaker, hvor retten ofte hverken får veiledning fra aktor eller forsvarer under rettsmøtet. Det samme gjelder langt på vei småkrav etter tvisteloven, hvor det er en høy andel selvprosederende og hvor prosessledelsen kan være mer krevende enn en del saker som går etter allmennprosessens regler.
I forslaget til nytt fjerde ledd er det tatt inn en begrensning om at dommerfullmektiger med under ett års tjenestetid ikke kan være rettsmekler eller avsi dom i sivile tvister med tvistesum over 10 G. Koblingen mot tvistesum er etter vårt syn ikke heldig. For det første sier tvistesummen lite om sakens kompleksitet og hvorvidt den er egnet for tildeling til en dommerfullmektig. For det andre er det vår erfaring at det kan være både utfordrende og tidkrevende å anvende tvistelovens verdsettelsesregler i relasjon til valg av prosessform. Behandlingen av dette spørsmålet genererer nødvendigvis også flere advokattimer. Hvis tvistesummen i tillegg blir avgjørende for dommerfullmektigens kompetanse til å avsi dom vil dette kunne medføre et ikke ubetydelig ekstraarbeid, og kostnadspådrag, i mange saker. For det tredje er det ikke rent sjeldent at sakens økonomiske verdi er uavklart på sakstildelingsstadiet, og dessuten vil kunne endre seg under sakens gang. Utviklingen i retning av mer aktiv saksstyring gjør at det er et mål å unngå unødige dommerbytter. Den skisserte regelen vil skape utfordringer i så måte.
I forslaget til nytt femte ledd er det tatt inn en rekke skranker som skal gjelde alle dommerfullmektiger. Vi har ingen spesielle merknader til skrankene som er foreslått for straffesaker, utover det vi over har nevnt om tilståelsessaker. Når det gjelder de sivile sakene, har vi heller ikke merknader til skrankene som er foreslått for saker hvor retten settes med mer enn én fagdommer, hvor saken ved tildelingen har betydelig offentlig interesse, hvor saken behandles etter tvisteloven kapittel 35 eller saker som behandles etter vergemålsloven.
Angående forslaget i bokstav c om at dommerfullmektiger ikke kan ha hovedforhandling eller avsi dom i saker med tvistesum over 20 G, viser vi til våre merknader til forslag til nytt fjerde ledd. I tillegg er det vårt syn at dom og hovedforhandling i barnevernssaker (tvisteloven kapittel 36) og saker etter barnelova kan være egnet for dommerfullmektiger med tilstrekkelig erfaring som dommerfullmektig I. Mange av våre dommerfullmektiger har betydelig livserfaring, og mange har også arbeidet med slike saker før de kom til domstolen. At de kan håndtere barnevernssaker og foreldretvister har også en side til å sikre en tilstrekkelig variert sakstildeling til embetsdommerne. Mange av foreldretvistene løses dessuten i dag uten hovedforhandling og dom etter bistand fra dommer og sakkyndig. Det gir etter vårt syn liten mening at dommerfullmektiger skal kunne utføre den øvrige saksbehandlingen i disse sakene, men ikke ha saken hvis den går til hovedforhandling.
Oppsummert er det vårt syn at sakstildelingen til dommerfullmektiger heller bør ses i sammenheng med forslaget til regulering av sakstildeling der dommerfullmektigens kompetanse og erfaring står sentralt. I vurderingen bør sakens omfang, kompleksitet, tvistesum, antall rettsdager mv. være sentrale momenter som gjerne kan lovfestes uten at de utgjør absolutte skranker.
Til slutt i våre merknader til kapittel 12 om midlertidige dommere vil vi kommentere kommisjonens forslag om å avvikle ordningen med dommerfullmektig I i Oslo tingrett.
Kommisjonens flertall begrunner forslaget om å avvikle ordningen med at den vil innføre en absolutt skranke på til sammen tre år uten mulighet for forlengelse for dommerfullmektigers ansettelse i tingrettene. Treårsreglen er begrunnet med både hensynet til at dommerfullmektigene skal stå lenger i stillingen og for å ivareta den interne uavhengigheten. Oslo tingrett har forståelse for begge deler, men tror ikke at avviklingen av ordningen med dommerfullmektig I vil bidra til å realisere dette.
Allerede i dag er det slik at mange av våre dommerfullmektiger har tjenestegjort i andre domstoler før de søker seg til Oslo tingrett. Så langt det lar seg gjøre tilstreber vi i dag å ikke rekruttere dommerfullmektiger fra mindre domstoler før de har vært der over noe tid. Ordningen med dommerfullmektig I gjør dette mulig. Dersom denne avvikles og det innføres en absolutt grense på tre år, antar vi at konsekvensen blir at langt flere vil søke seg over til oss etter kort tid ved en annen domstol. Konsekvensen av forslagene sett under ett vil derfor fort bli at mange dommerfullmektiger står kortere i en stilling. Vi har grunn til å tro at dette særlig vil gå utover mindre domstoler i distriktene, som vil kunne få økt gjennomtrekk og ditto høyere opplæringskostnader.
Etter vårt syn er det heller ikke holdepunkter for at den interne uavhengigheten til personer som er dommerfullmektig I i Oslo tingrett, på noen måte er truet. Vår erfaring er at dette er kandidater med betydelig erfaring og kompetanse, og som fullt ut fyller rollen om uavhengige dommere. Det gjelder både overfor partene og internt i domstolen. Vi ser likevel at ordningen hvor forlengelse er opp til domstolleder, er uheldig i et uavhengighetsperspektiv. Som skissert i vårt alternativ nedenfor, mener vi dette kan løses på andre måte.
Som påpekt av kommisjonen vil en avvikling av ordningen også kunne få stor betydning for Oslo tingretts ressurssituasjon, fordi de aller mest erfarne dommerfullmektigene er omtrent like produktive som embetsdommerne. Slik kommisjonen skriver, vil Oslo tingrett som en følge måtte tilføres nyopprettede dommerstillinger som kompenserer for dette. I denne forbindelse er det viktig å understreke at kommisjonens undersøkelser av dommerfullmektigenes produktivitet – så vidt vi er kjent med – ikke gjelder dommerfullmektiger med mer enn tre års erfaring. Det kan derfor ikke legges til grunn et tilsvarende forholdstall mellom produktiviteten til embetsdommere og dommerfullmektig I som mellom embetsdommere og dommerfullmektiger generelt. Snarere må det tas utgangspunkt i at en dommerfullmektig I mer eller mindre tilsvarer en embetsdommer. Sett hen til forskjellene i lønnsnivå vil derfor merutgiftene bli betydelig. Når det i tillegg tas i betraktning at disse dommerfullmektigene også holder svært høy kvalitet, har forslaget en ikke-betydelig samfunnsøkonomisk nedside.
Vårt syn er etter dette at hverken hensynet til å stå lenger i stilling, intern uavhengighet eller god samfunnsøkonomi tilsier at ordningen med dommerfullmektig I bør avvikles.
Oslo tingrett er enig med kommisjonen at de utfordringene domstolene står overfor stiller større krav til ledelse og administrasjon. Det er nødvendig å tydeliggjøre ledelsesfunksjonene og sikre en hensiktsmessig arbeidsfordeling mellom domstollederne og Domstoladministrasjonen.
Vi kan slutte oss til kommisjonens anbefaling om å legge til rette for økt samhandling mellom domstolene og Domstoladministrasjonen, herunder formalisere lederdialogen og tilrettelegge bedre for faglig utvikling. Det videre arbeidet med dette bør skje i tett dialog mellom domstolene og Domstoladministrasjonen.
Vi vil i denne sammenheng understreke betydningen av å ha selvstendige domstoler der domstolleder sikres handlingsrom. Domstolleder er med sin «lokalkunnskap» best skikket til å ta gode avgjørelser i den enkelte domstol. Vi støtter derfor kommisjonens syn om at omfattende sentral styring kan redusere domstolleders mulighet til å lede organisasjonen på en optimal måte. Det er viktig å sikre uavhengighetskulturen for å sikre og utvikle den dømmende virksomhet.
Oslo tingrett kan også i det vesentlige slutte seg til kommisjonens anbefalinger om hvordan ledelsen av domstolene bør organiseres i ekstraordinære situasjoner. Vår erfaring fra covid-19 pandemien er imidlertid at det er avgjørende at den enkelte domstol har myndighet og handlingsrom til å sikre befolkningens tilgang til domstolene også i kriser. Vi klarte selv å gjennomføre en tilnærmet normalt saksavvikling i 2020. For å få til dette var det helt nødvendig at vi både var proaktive i møte med andre aktører og kjente til de lokale forholdene, fremfor å holde virksomheten stengt i påvente av sentrale føringer fra Domstolsadministrasjonen.
Videre har vi merket oss kommisjonens gjennomgang og avklaringer av gjeldende rett om lokal ledelse av domstolene, herunder den administrative styringsretten. Fremstillingen fremstår som dekkende og gir nyttig veiledning internt i domstolene.
Oslo tingrett er enig i at saksfordelingen skal baseres på saklige og objektive kriterier, og støtter kommisjonens forslag om at prinsippet bør være lovbestemt. Dette vil ivareta tilliten til domstolenes uavhengighet og upartiskhet, og vil sikre transparens. Oslo tingrett er samtidig opptatt av at en lovbestemmelse om saksfordeling ikke skal være til hinder for en viss fleksibilitet i tildelingen av de enkelte sakene. Dette mener vi er godt ivaretatt i kommisjonens forslag til nytt femte ledd i domstollovens § 19.
Tingretten har nylig laget overordnede prinsipper og retningslinjer for saksfordeling i tråd med kommisjonens anbefalinger og foreslåtte lovbestemmelse. Prinsippene i retningslinjen sikrer at utfallet av en sak ikke vil kunne påvirkes, og ivaretar hensynet til notoritet og transparens.
En eventuell omfordeling av saken skal heller ikke skje med mindre den er basert på saklige og objektive kriterier. Her kan saksfordelingsreglene med fordel ses i sammenheng med forslaget om en mer aktiv saksstyring, som Oslo tingrett støtter full ut. Hensynet til aktiv saksstyring med «fortung» saksforberedelse tilsier at det bør tilstrebes at en sak blir hos samme dommer iallfall fra tilsvar er innkommet og forberedelsen til planmøtet er påbegynt, og frem til dom er avsagt. Dette utgangspunktet står selvsagt ikke i veien for at det kan være nødvendig med en omfordeling som følge av sykdom, inhabilitet, ressursutnyttelse, arbeidsutjevning mv.
Oslo tingrett er tilhenger av en digitalisering av domstolene, som vil bidra til å modernisere og effektivisere saksbehandlingen. Selv om det er gjort flere gode grep med digitalisering av domstolene de siste syv årene, er det likevel fortsatt stort rom for ytterligere digitalisering, både ved å videreutvikle dagens løsninger og ved å lage helt nye løsninger. Det styrende for videre digitalisering må være hva som er det beste for brukerne. Brukerne må i denne forstand forstås som både de ansatte i domstolene og eksterne aktører, slik som advokater mv. I tillegg er det helt sikkert behov for å gjøre oppgraderinger «under panseret», som bidrag til sikre og stabile løsninger over tid, uten at det nødvendigvis blir veldig merkbart for brukerne.
Videre digitalisering må skje i betydelig dialog med aktørene i rettsvesenet. Det er også viktig at domstolene får en større påvirkningsmulighet, og ikke bare et medvirkeransvar knyttet til utviklingsprosesser som drives frem av Domstoladministrasjonen.
Oslo tingrett er åpen for å endre de grunnleggende måtene domstolene løser oppgavene på ved hjelp av teknologi. I søken etter nye og forbedrede digitale arbeidsmåter er det viktig å fristille seg fra dagens prosessuelle regler og arbeidsprosesser. Et slikt utviklingsarbeid må nødvendigvis ta en god del tid, og forutsetter at det settes av tilstrekkelig med midler.
Det er nok riktig slik det står i utredningen, at norske domstoler de siste årene har opparbeidet seg en høy grad av både endringsvilje og -evne. Samtidig har det digitale utviklingsarbeidet ikke kommet like langt i alle domstoler, og som følge av dette vil også forventingene til hva som bør komme være forskjellige. Undervis i utviklingsarbeidet er det viktig å holde fokus på at digitalisering skjer for å bedre effektiviteten og kvaliteten, samt at dette vil gi en mer moderne og fleksibel arbeidshverdag for alle involverte. At noen likevel innimellom oppfatter utviklingsarbeidet som negativt, kan henge sammen med at halvveis digitalisering på mange måter er det verste, med ufullkomne digitale prosesser som i liten grad oppleves som et fremskritt, ut over at man har «satt strøm på papiret».
Oslo tingrett slutter seg til at det fortsatt er et betydelig digitalt etterslep i domstolene. Domstolene har fortsatt en del å gå på når det gjelder sikker og stabil drift, som ivaretar brukernes behov, datasikkerhet og personvern.
Utredningen kapittel 21 beskriver ikke særlig konkret hva som er de mest kritiske udekkede digitale behovene i domstolene, ut over at det vises til svakheter og utviklingsbehov i saksbehandlingssystemet Lovisa og gammelt teknisk utstyr. På utstyrsfronten pågår det nå en storstilt oppgradering av rettssalene med ensartede og fremtidsrettede fulldigitale integrerte løsninger. Styringspanelet i rettssalene må være brukervennlig og intuitivt, slik at dommeren kan være sin egen digitale rettsbetjent, uten å ta bort fokus fra alt det andre dommeren må konsentrere seg om. Det er videre viktig å finne optimalt personlig digitalt arbeidsverktøy for dommere, saksbehandlere og andre. Når de fleste dokumentene er digitale, må det anskaffes mer optimale løsninger for lesing og innarbeiding av digitale dokumenter, som også takler store dokumentfiler.
Det er likevel på software-siden det er størst rom for nyutvikling. Et overordnet fokus bør være automatisering og forenkling av arbeidsprosessene i alle trinn av sakens behandling, i tillegg til at det skal gis god beslutningsstøtte til dommerne. Det bør også legges bedre til rette for statistikk og andre styringsverktøy.
Oslo tingrett mener det er hensiktsmessig å gi enkelte overordnede kommentarer til noen av dagens løsninger, uten at dette på noen måte er ment som en uttømmende behovsbeskrivelse knyttet til digital utvikling i domstolene:
Når nye digitale løsninger kommer på plass, er det viktig at de ansatte gis tid til å lære å bruke de nye løsningene på en optimal måte. I tillegg bør det lages praktiske veiledere for de nye prosessene.
Den mest fremtidsrettede digitale utviklingen bør dreie seg om beslutningsstøtte for dommerne. Høyt oppe på den ønskelisten er tilgjengeliggjøring av rettspraksis, som en form for erfaringsutveksling/erfaringsarkiv, med god søkbarhet og struktur. Dette vil både fremme rettssikkerheten og effektivisere arbeidet. I enkle standardiserte saker bør det på plass maler med nedtrekksmenyer mv. Oslo tingrett ser heller ikke bort fra at hjelpemidler som kan karakteriseres som «kunstig intelligens» kan bli en del av dette. Tingretten er også positiv til å se videre på stordataanalyser som hjelpemiddel, for eksempel der domstolene må gå gjennom store mengder beslag.
Oslo tingrett er en sterk tilhenger av aktiv saksstyring, og har allerede igangsatt en rekke tiltak i tråd med tvisteloven § 9-4, som slår fast at retten har et ansvar for å «aktivt og planmessig styre saksbehandlingen for å oppnå en rask, prosessøkonomisk og forsvarlig behandling». Blant annet har Oslo tingrett fokus på å overholde fristene for saksforberedelse angitt i tvisteloven, både når det gjelder beramming og domsavsigelse. Vi er videre opptatt av å gjøre tiden fra en stevning kommer inn til domstolen til oppstart av hovedforhandlingen så kort som mulig – men likevel tilpasset den enkelte sak.
Overordnet sett støtter Oslo tingrett kommisjonens anbefaling om at hovedforhandlingene bør bli kortere. At den gjennomsnittlige hovedforhandlingstiden har økt betraktelig etter at tvisteloven trådte i kraft, og at veksten er størst i de lengste sakene, sammenfaller med vårt inntrykk. Slik kommisjonen også peker på, er vår vurdering at veksten i tidsbruk skyldes at sakene er blitt mer komplekse, både hva gjelder rettskilde- og bevisbildet. Det er vår oppfatning at det er betydelig rom for å forbedre og effektivisere forhandlingene, uten at det går på bekostning av partenes rettssikkerhet.
I 2019 ble det satt ned en arbeidsgruppe i Oslo tingrett hvor formålet var å bidra til økt kunnskap om de praktiske grep man kan og bør ta under saksforberedelsen av sivile saker, ved hjelp av de verktøyene tvisteloven allerede gir. Gruppens sluttprodukt ble en oppsummering av praktiske og gode grep man kan ta under saksforberedelsen, nedfelt i «Vær aktiv-plakaten».
Vær aktiv-plakaten (Ikke vær så varsom-plakaten)
1. Avklar tvistetemaet!
· Still kritiske spørsmål - hva er sakens kjerne?
· Utfordre på enighet og uenighet, ubestridt og bestridt
2. Motiver til rettsmekling!
· Ta kontakt og hold kontakt
· Gjør det tidlig (men det er aldri for seint)
· Fra partsstyring til dommerstyring - bruk tiden som verktøy
4. Gjennomfør planmøte(r)!
· Bruk tid for å spare mer tid senere
· Skreddersy og gjenbruk arbeidet i HOV og domsskriv
· Still kritiske spørsmål - hva skal beviset godtgjøre?
· Forsøk dialog, gi signaler, ta beslutning
6. Vurder å fravike muntlighetsprinsippet!
· Kombiner skriftlig behandling og rettsmøte
· Skriftlige innlegg, skriftlige vitneforklaringer
Selv om plikten til aktiv saksstyring innebærer et arbeidskrevende ansvar for å skaffe seg innsikt i faktum og tvistepunkter på et tidlig stadium i saken, er det Oslo tingretts erfaring at dette bidrar til økt effektivitet og ikke minst en bedre ivaretakelse av brukerne til domstolen enn den gamle modellen, hvor dommeren hadde en mer passiv og tilbaketrukket rolle. Forhåpentligvis vil dette også bidra til lavere sakskostnader.
Å styrke saksforberedelsen og innføre større innslag av spesialisering vil kunne bidra til bedre og mer konsentrerte prosesser. Vi er også av den oppfatning at det er behov for å gjennomføre flere endringer i saksbehandlingsreglene. Nedenfor vil vi knytte noen kommentarer til kommisjonens forslag om kombinasjon av muntlige og skriftlige prosesser, sammenfatning av tvistespørsmål, tidsnormering og endringer i reglene om føring av dokumentbevis. Vi vil også fremheve at det kan være grunn til å vurdere å senke terskelen for forenklet domsbehandling. Samlet sett vil det kunne gi en mer tilpasset prosess.
Oslo tingrett er enig i at utviklingen i bevisbildet de senere årene i seg selv gir grunn til å reise spørsmål om det bør legges til rette for større grad av skriftlighet i prosessen. Men også forventninger om mer aktiv saksstyring under saksforberedelsen tilsier at den muntlige hovedforhandlingen gis en mindre dominerende rolle. Samtidig står muntlig behandling fortsatt sterkt i vår prosesskultur. Det tilsier en viss varsomhet med å gjøre store omveltninger, og taler for at det kan være en fordel med gradvise endringer.
Det sentrale er etter vårt syn at den muntlige forhandlingen i større grad bør konsentreres om sakens omtvistede rettslige og faktiske spørsmål. Allerede i dag gir tvisteloven et visst spillerom for domstolen og partene til å gjennomføre helt eller delvis skriftlig behandling. Vi har tidligere støttet insentiver for økt bruk av behandling etter tvisteloven § 9-9 annet ledd med kombinert skriftlig og muntlig behandling der partene samtykker til dette. I forbindelse med høringsuttalelse til ny barnevernlov og rettshjelplov, har vi også tatt til orde for endringer som vil gi økt innslag av skriftlighet.
Av de forslagene kommisjonen har kommet med, vil vi særlig knytte kommentarer til spørsmålet om hvilke krav som skal stilles til angivelse av bevistema for vitner og dokumenter, hvordan dokumentbevis skal føres, og til forslaget om tidsnormering av rettsmøter.
Kommisjonen skriver at «I lys av utviklingen i bevisbildet bør retten ha en mer uttalt plikt til å vurdere forholdsmessigheten av bevisføringen sammen med partene i et saksforberedende møte. På denne bakgrunn vil kommisjonen foreslå at tvisteloven § 9-4 annet ledd bokstav f) endres, slik at det tydeliggjøres at det bør foretas en forholdsmessighetsvurdering allerede i planmøtet.» Oslo tingrett er enig i dette. Vi mener at tvisteloven i større grad også bør tydeliggjøre partenes eget ansvar før planmøtet.
Muligheten for å styre saken og spisse bevisførselen gjennom reglene om dokumentasjon henger nært sammen med rettens mulighet til å utføre kontroll med bevistilbudet under saksforberedelsen. Etter tvisteloven § 21-6 annet ledd skal parten angi hva beviset skal godtgjøre, og skal kort redegjøre for viktig informasjon som vil bli gitt ved beviset, så langt parten ikke kan regne med at motparten er kjent med denne.
Erfaringen er at det er syndes forholdsvis mye mot bestemmelsen. For vitner skjer det ofte at prosesskrivene kun angir hvem vitnet er, uten at det blir redegjort for hvilke tvistepunkter vitnet kan belyse, og med hvilken informasjon. Med den teknologiske utviklingen er det også blitt langt enklere for partene å legge frem mange og til dels omfattende dokumenter. Resultatet i en del saker er at det legges frem mange dokumenter med liten bevisverdi, og at det først klarlegges under hovedforhandling hva som er relevant for hvilke tvistepunkter. I en del tilfeller leses det også opp fra dokumenter med svært begrenset bevisverdi, noe som kunne være unngått med klarere føringer under saksforberedelsen.
Etter tingrettens syn bør kravene i § 21-6 andre ledd, om angivelse av hva beviset skal godtgjøre, tydeliggjøres og skjerpes. Selv om retten har virkemidler for å klarlegge bevisførselen, jf. herunder tvisteloven § 16-5 første ledd og § 21-7 annet ledd bokstav b, bør loven i større grad klarlegge hvilke krav som stilles til partene. For det første bør loven tydeliggjøre at parten må angi hvilket tvistepunkt og påstandsgrunnlag beviset er relevant for. For det andre bør det alltid være krav om at man (kort) redegjør for hvilken informasjon som skal gis ved beviset, uavhengig av om parten mener motparten er kjent med hvilken informasjon som vil bli gitt ved beviset. Unntaket i loven i nåværende form gir partene mulighet til diffuse angivelser, under henvisning til at dette skal være kjent stoff for motparten. Dette skaper i en del tilfeller unødig konflikt mellom partene. Selv om motparten kan være kjent med beviset, skal retten dessuten selv føre kontroll under saksforberedelsen. Informasjonen vil gjøre det mulig for retten å vurdere om beviset skal tillates ført, i hvilken form beviset skal føres, og om det er behov for ytterligere klargjøring, jf. reglene i §§ 21-7 flg. Denne formen for klargjøring kan også bidra til at man unngår bevisførsel om ubestridte forhold.
For det andre bør partene gjøre rede for hvilken del av dokumentet som har bevisverdi. I en del tilfeller kan det være behov for å legge frem et helt dokument, selv om bare få deler av dokumentet har bevisverdi. Dette for å vise at man spiller med åpne kort og ikke har fremlagt selektivt. I omfattende dokumenter, for eksempel granskningsrapporter, kan det være bare helt begrensede deler som har betydning for den foreliggende tvisten. En slik påpekning skal ikke forskuttere dokumentasjonen, men kan typisk vise til hvilke punkter partene mener er relevante for tvisten
Oslo tingrett støtter forslaget om å kutte ned på tidsbruken knyttet til muntlig opplesing av dokumentbevis. Den gjennomgangen av bevis som tvisteloven § 26-2 legger opp til, består fortsatt i praksis i stor grad av høytlesning i retten. Dette fremstår som utidsmessig, bidrar til unødig tidsspille og gir lite rom for konsentrasjon om de sentrale tvistepunktene.
Kommisjonen anbefaler i stedet en ordning der dokumentbevis skal påberopes kort under forhandlingene for å kunne inngå i rettens avgjørelsesgrunnlag. Etter vårt syn er det grunn til å stille spørsmål ved om kommisjonens forslag til endring av tvisteloven § 26-2 går langt nok i å hindre unødig opplesning av dokumenter. Det er en fare for at prosessfullmektigene fortsatt vil bruke en betydelig del av innledningsforedraget til å påpeke hele eller deler av skriftlige bevis. Dette gjelder selv om det uttrykkelig lovfestes i § 26-2 at bevis ikke skal leses opp. I tillegg til at det gjøres en tilføyelse i § 9-11 nytt tredje ledd som synliggjør at retten setter seg inn i dokumentbevisene under saksforberedelsen, bør derfor uansett også terminologien i § 9-15 annet ledd endres fra «gjennomgåelse» til «påberopelse» eller liknende.
Kommisjonen argumenterer for at tidsnormering kan være et hensiktsmessig verktøy for enkelte sakstyper, men foreslår ikke tvingende regler om tidsbruk. I forbindelse med høringsuttalelse til ny rettshjelpslov uttalte vi at det ikke er realistisk eller ønskelig å bestemme at hovedforhandlingene som hovedregel skal gjennomføres på en dag, selv om det innføres delvis skriftlig behandling. Som begrunnelse pekte vi både på kravene til rettferdig rettergang i EMK artikkel 6 nr. 1, sakenes karakter og betydning og behovet for særskilt tilrettelegging ved tolking.
Vårt syn er fortsatt at flere tvingende regler om tidsnormering ikke er hensiktsmessig. Vi har likevel god erfaring med å utvikle veiledere for ulike sakstyper, og er ikke fremmed for at domstolene selv også kan gi signaler om hva som kan være «typiske» rettsdager for ulike sakstyper, slik kommisjonen foreslår. I så fall er det sentralt å understreke at slikt arbeid bør ledes av dommere og at representanter for advokatene må involveres. Til syvende og sist må det etter vårt syn være den enkelte dommer som bestemmer hvor lang tid som må settes av til hovedforhandling i den enkelte sak, og det må i alle tilfeller være mulig å utvide forhandlingene dersom retten mener det er nødvendig for å få et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag. Veiledere kan likevel være til hjelp, og ikke minst bidra til forventningsavklaring hos partene.
Utover de forslag kommisjonen har fremhevet, vil vi også trekke frem at det etter vårt syn er gode grunner for å utvide rettens kompetanse til å beslutte forenklet domsbehandling etter tvisteloven § 9-8 første ledd. I dag er det et vilkår at det er blitt krevd fra en av partene. Som påpekt i vår høringsuttalelse av 19. oktober 2018 om forslag om endringer i tvisteloven, bør retten etter vårt syn kunne treffe slik beslutning uten at det kreves særskilt av en part. Den utviklingen som Domstolkommisjonen tar til orde for, herunder mer aktiv saksstyring fra rettens side og økt grad av skriftlighet i prosessen, kan tilsi en fornyet vurdering også av dette spørsmålet. Med den høye terskelen som gjelder for slik forenklet behandling, at kravet eller innsigelsen mot det klart ikke kan føre frem, er en slik endring ubetenkelig. Der dommeren etter en grundig saksforberedelse vurderer at det er klart at et krav ikke kan føre frem, bør saken kunne avgjøres på en forenklet måte uten hovedforhandling.
Kommisjonen har foreslått at retten gis en plikt til å utarbeide en skriftlig sammenfatning av sakens tvistespørsmål under saksforberedelsen, nærmere bestemt partenes krav, påstander, påstandsgrunnlag og om og på hvilket grunnlag motparten bestrider disse. Begrunnelsen for dette er å «lette dommerens plikt til å klarlegge tvistens materielle sider under saksforberedelsen». Det fremgår at sammenfatningens lengde og format bør tilpasses saksflyten og som regel utarbeides i tilknytning til planmøtet.
Vi er tilhenger av at tvistepunktene avklares så tidlig som mulig i prosessen, og støtter derfor kommisjonens forslag. Vi mener en slik plikt er avgjørende for at saken skal komme inn i et riktig spor, og at det vil bidra til å skjerpe både partene, prosessfullmektigene og dommeren i saksforberedelsen.
Oslo tingrett har god erfaring med å drøfte og avklare tvistepunkter og påstandsgrunnlag i planmøtet for deretter å ta det inn i planmøteprotokollen. I domstolenes rettsboksmal for planmøte er «Klargjøring av anførsler og påstander» ført inn som første punkt på agendaen. Vi opplever dette som ett av de viktigste temaene som behandles i planmøtet, og at dette er styrende for hvordan de øvrige temaer blir behandlet. Eksempelvis kan man med drøftelsene få avdekket om partene er enige om deler av faktum, som igjen kan gi grunn til å begrense bevisførselen. Avklaring av de rettslige anførslene vil kunne ha samme effekt ved at man kan få avklart hvilket faktum som er relevant å belyse for retten for å utløse den rettsvirkning partene krever.
En klar forutsetning for at dette skal være vellykket er at både dommeren og advokatene er forberedt på å klarlegge de aktuelle spørsmålene i tilstrekkelig detalj. Erfaringen så langt er dette ofte ikke er tilfelle selv om det sendes en innkalling der det fremgår at dette er et av temaene på dagsorden.
I Justis- og beredskapsdepartementets høringsnotat fra juli 2018 punkt 3.1.3.3 ble det drøftet om påstander og påstandsgrunnlag skulle være gjenstand for klargjøring i planmøtet. Departementet konkluderte med at dette ikke burde formuleres som et pålegg i loven, men heller overlates til den enkelte dommeren. Vårt syn var og er at klargjøring av krav og anførsler burde inntas som første post i tvisteloven 9-4 annet ledd (ny bokstav a). Med det vil lovteksten signalisere at posten er et avgjørende startpunkt for de videre drøftelser som skal skje i planmøtet.
Vi mener at en fremgangsmåte hvor klargjøringen og sammenfatningen gjennomføres i tilknytning til planmøtet er mest hensiktsmessig og regningssvarende. Men allerede i innkallingen bør det fremgå et foreløpig utkast til sammenfatning slik at prosessfullmektigene kan forberede seg og forankre eventuelle merknader med klient i forkant av planmøte. Ved en slik fremgangsmåte vil man også få avklart eventuelle misforståelser og uklarheter i direkte dialog med prosessfullmektigene. Sammenfatningen vil deretter inntas i rettsboken. Vi mener at en sammenfatning som klargjøres i forbindelse med planmøtet, og som deretter inntas i rettsboken, normalt også vil være det mest hensiktsmessige i komplekse saker.
Vi ser grunn til å bemerke at dersom sammenfatningen ville bidratt til å klargjøre tvistepunktene med preklusjonsvirkninger på et langt tidligere stadium i saksforberedelsen enn i dag, ville dette bedre sikre at saksforberedelsen ble tilstrekkelig fortung. Kommisjonens forslag legger imidlertid opp til at sammenfatningen bare er foreløpig og vil kunne kompletteres og justeres senere i saksforberedelsen. Faren er at dommernes arbeid med, og advokatenes bidrag til, sammenfatningen dermed ikke blir forpliktende nok. Slik sett har en slik sammenfatning trolig en langt større funksjon før lagmannsrettsbehandlingen. Det er vårt syn at dette punktet må ses i sammenheng med at kommisjonen ønsker å innføre regler om preklusjon mellom instansene, som Oslo tingrett støtter.
I lys av merknadene ovenfor støtter vi forslaget til nytt § 9-4 fjerde ledd så fremt sammenfatningen av partenes krav, påstander, påstandsgrunnlag og hva som bestrides av motparten kan gjøres som en del av planmøtet. Selv om den skal kunne justeres på et senere tidspunkt, mener retten at sammenfatningen i rettsboken må danne grunnlag for partenes sluttinnlegg og dommerens innlegg til hovedforhandlingen. Således kan den ikke være for knapp eller overordnet.
I de sakene der det unntaksvis ikke gjennomføres et planmøte, bør sammenfatningen inntas i et planbrev som utformes av retten.
Oslo tingrett støtter forslaget om moderat spesialisering, og har allerede igangsatt dette når det gjelder følgende sakstyper: entreprise, store økonomiske straffesaker, straffesaker der tiltalte er under 18 år, rettsmekling, store kommersielle saker, barnebortføringssaker og saker innen patent- og immaterialrett. Det er også igangsatt spesialisering blant saksbehandlerne innenfor ulike rettsfelt.
Flere av dommerne var i utgangspunktet noe skeptiske til moderat spesialisering av ulike årsaker. Vårt hovedinntrykk nå – selv om ordningen nylig er igangsatt for de fleste rettsområdene – er at mange er positive til dette. Det synes å være bred enighet om at de sakstypene som er valgt ut er egnede saksområder.
De fleste dommerne er likevel opptatte av at vi fremdeles skal være generalister og ha alle typer saker som en vesentlig del av porteføljen. Hovedinntrykket er at man ønsker variasjon i arbeidshverdagen, noe som var bakgrunnen for at man valgte å bli dommer. Vi er tilhenger av at spesialistporteføljen ikke skal utgjøre mer enn 20-30 % av arbeidshverdagen når det gjelder overnevnte spesialiseringsområder.
Oslo tingrett er videre opptatt av rotasjon, slik at de som vil ut av spesialistfeltet får mulighet til det – og at nye interesserte kan komme inn. Når det gjelder hvem som skal bli spesialister, mener tingretten at domstolleder i utgangspunktet bør kunne bestemme dette, men at domstolleder bør vektlegge at spesialistdommerne er motiverte og ønsker dette selv. Domstolleders utvelgelse av hvem som skal være spesialistdommere bør baseres på transparente, saklige og objektive kriterier, som formalisert kompetanse og tidligere arbeidserfaring. Det er viktig å sikre en utvelgelsesprosess som virker tillitvekkende, både internt i domstolen og eksternt overfor brukerne. Vi viser her til de samme kriteriene som er viktige for saksfordelingen som er kommentert ovenfor.
Som et utgangspunkt deler Oslo tingrett kommisjonens vurdering om at også lagmannsrettene bør legge til rette for større grad av moderat spesialisering ved ankebehandlingen, dersom tingrettene gjør det. Noe annet gir liten sammenheng og mening.
Kommisjonen redegjør for problemstillinger knyttet til sakskostnader i utredningen kapittel 24. Kommisjonens kartlegging viser at sakskostnadene har økt betydelig. Den reelle veksten i sakskostnader har også vært høyere enn den reelle veksten i verdiene det tvistes om. Økningen i kostnadsnivået gir grunn til bekymring. Kommisjonen viser til uttalelser fra forarbeidene om tilsier at domstolene skal ha en betydelig rolle med å styre nivået på sakskostnadene. Det har åpenbart ikke hatt den ønskede effekt. Kommisjonen peker på flere foreslåtte tiltak som er ment å effektivisere behandlingen av sivile saker, og som dermed også kan få betydning for nivået på sakskostnadene. Kommisjonen anbefaler at det settes ned et utvalg for å utrede ytterligere tiltak som kan dempe veksten i sakskostnader. Tingretten støtter dette forslaget.
Tingretten har ved tidligere anledninger påpekt utfordringen med vekst i kostnader. Justis- og beredskapsdepartementet sendte ut et høringsnotat i juli 2018 med forslag til endringer i tvisteloven, herunder endringer i reglene for sakskostnader. Fra tingrettens uttalelse av 19. oktober 2018 hitsettes:
I høringsnotatet kapittel 6 er det foreslått flere endringer i tvistlovens sakskostnadsregler, som alle har til formål å redusere kostnadsnivået.
Etter vårt syn er det positivt at det foreslås å sette en grense for hvor store sakskostnader som kan kreves dekket i de beløpsmessig mindre allmennkravssakene. Vår erfaring er at sakskostnadene ofte er betydelig høyere i «små» allmennkravssaker enn i «store» småkravssaker. Forslaget om å innføre sakskostnadsgrense for visse allmennkravssaker vil bidra til å jevne ut kostnadsforskjellene mellom disse typer saker. Sakskostnadsgrensen vil også gi domstolene et effektiv virkemiddel for å sørge for et lavere og mer ensartet kostnadsnivå i de beløpsmessig mindre allmennkravssakene. Det er likevel grunn tíl å peke på at sakskostnadsgrensen ikke må praktiseres slik at den blir oppfattet som et normalnivå for akseptable sakskostnader. I så fall vil endringen kunne virke mot sin hensikt. For å unngå dette, må domstolene alltid foreta en samvittighetsfull prøving av om sakskostnadskravet står i et rimelig forhold til saken, selv om kravet ligger innenfor lovens øvre grense.
Forslaget til ny bestemmelse er formulert på en slik måte at den etterlater tvil om sakskostnadsgrensen skal gjelde for hele prosessen eller for hver instans. Dette bør fremkomme klart av ordlyden. Etter vårt syn er det upraktisk å operere med en grense for hele prosessen; da vil den ha liten verdi som verktøy for tingrettens sakskostnadsavgjørelse. V¡ forutsetter derfor at sakskostnadsgrensen på 40 % er ment å gjelde for hver instans. Dette synes noe høyt. Hvis en sak behandles i to instanser, vil regelen åpne for et samlet sakskostnadsnivå på 160% av tvistesummen. Riktignok vil lovens nødvendighets- og proporsjonalitetsskranker kunne hindre at så store kostnadskrav blir akseptert. Etter vår vurdering kan det likevel gi et uheldig signal at loven opererer med en sakskostnadsgrense som sjelden vil stå i et rimelig forhold til tvistesummen. Vi mener derfor at grensen heller bør ligge i området mellom 20% og 30% av tvistesummen. […]
Det er mulig at innføring av eksplisitte sakskostnadsgrenser ikke leder til et lavere sakskostnadsnivå, men til at den seirende part ikke får full erstatning for sine sakskostnader. Det er i så fall en uheldig effekt. Etter vårt syn er det likevel grunn til å tro at advokatmarkedet vil tilpasse seg regelverket, noe som vil gjøre det mulig for parter å skaffe seg advokatbistand innenfor de økonomiske rammer som skisseres i loven. Vi mener derfor at innføring av eksplisitte kostnadsgrenser vil være et egnet virkemiddel for å senke det samlede kostnadsnivået.
Tingretten har ikke grunnlag for å forskuttere hva som er de beste løsningene på utfordringen knyttet til stigende sakskostnader i tvistesaker, men finner grunn til noen påpekninger knyttet til domstolenes nåværende verktøy for å styre nivået.
Det er flere forhold som gjør det krevende for domstolene å styre nivået. Det viktigste verktøyet for å kontrollere kostnadene underveis er etter tingrettens klare oppfatning aktiv saksstyring, både ved klarlegging av tvistepunktene og tydelige krav til konkret angivelse av hva bevis skal godtgjøre. Saksstyringen innebærer likevel ingen løpende kontroll med kostnadsnivået i sivile saker. Partene trenger ikke å angi sine egne kostnader før på slutten av hovedforhandlingen. For retten og motparten er det på et vis for sent å styre nivået når kostnadskravet presenteres – kostnadene er allerede påløpt, og en reduksjon vil normalt gå utover den vinnende part. Som tingretten påpekte i 2018, vil en reduksjon på dette stadiet gjerne føre til at den vinnende part ikke får full erstatning for sine sakskostnader, noe som ikke er heldig. Den vinnende part vil ikke alltid kunne ha noen formening om hvor mye arbeid deres advokat bør legge ned.
Et annet forhold er at arbeidet presenteres for retten og motpartene i bolker som gjør det krevende å gjøre noen vurdering av hvilket arbeid som har vært unødig tidkrevende. Tvisteloven krever ikke annet enn at kostnadene angis for tiden frem til stevning eller tilsvar, i tiden frem til hovedforhandling og i tiden frem til sakens avslutning, jf. tvisteloven § 20-5 (3). Verken retten eller motparten vil kunne gjøre annen kontroll enn en forholdsmessighetsvurdering opp mot tvistesummen og sammenligning med motpartens krav. De begrunnelser som gis i retten er ofte så generelle i formen at de ikke bidrar til et bedre avgjørelsesgrunnlag for retten. Til sammenligning kan retten i straffesaker gjøre en mer utførlig kontroll basert på timelister. Det er noen klare motforestillinger mot et system der timelister fremlegges, herunder hensynet til taushetsplikten. Samtidig gjør dagens system rettens kontroll og motpartens kontradiksjon mer krevende.
Et tredje forhold er sammenhengen mellom timepriser og kostnadskravet. Høye timepriser gir ikke i seg selv grunnlag for salærnedsettelse. Noe av rasjonalet for å godta høye timepriser har vært at noen advokater har særskilt høy kompetanse på sine områder, noe som igjen kan bidra til et lavere timeantall enn advokater som må bruke mer tid på å sette seg inn i detaljspørsmål innenfor rettsområdet. Rettens erfaring er likevel at advokatene med spesialkompetanse ikke nødvendigvis bruker mindre tid enn andre. De må da også gjøre seg kjent med sakens dokumenter på lik linje med andre. Timeprisene antas å være med på å drive kostnadsnivået oppover.
Samlet sett opplever tingretten at det er krevende å styre kostnadsnivået, og at verktøyene som er til rådighet er utilstrekkelige. Retten har ikke gode nok virkemidler til å oppfylle lovgivers ambisjoner.
Kommisjonen nevner normeringer eller standardsatser som løsninger som bør vurderes nærmere. Tingretten er enig i at slike løsninger bør utredes nærmere, uten at tingretten dermed nå vil mene at det er den eneste løsningen eller at tingretten utelukker at andre løsninger er bedre. Et naturlig utgangspunkt for en eventuell normering er en andel av tvistesummen, slik skissert i høringsnotatet fra 2018. Andre løsninger kan eksempelvis ta utgangspunkt i et normalnivå basert på sakstype. Dette kan være aktuelt i saker som ikke knytter seg til noen konkret tvistesum. En normering bør ikke utelukke høyere kostnader i særlig kompliserte saker. Uansett løsning bør et utvalg vurdere om regler om normalnivå skal suppleres med en unntaksadgang, eventuelt med tilhørende skjerpede begrunnelseskrav eller dokumentasjonskrav. En normering bør ikke stenge for rimelige løsninger i unntakstilfeller. En utredning bør også omfatte muligheten for en løpende kontroll av kostnadene, eksempelvis at dette skal angis i prosesskrivene løpende og/eller i planmøte.
Selv om Oslo tingrett i det vesentlige kan tiltre kommisjonens forslag til reform av anneninstans, vil vi fremheve at det er viktig å se tvistesaksbehandlingen i instansene i sammenheng. For å få ønsket effekt av forslagene som primært gjelder førsteinstans er det nødvendig å endre også måten lagmannsrettene behandler tvistesaker på. Det gjelder kommisjonens forslag om både mer spesialisering og mer aktiv saksstyring, som etter vårt syn også bør gjennomføres i anneninstans. Videre gjelder det hvordan ankeforhandlingene gjennomføres, herunder bevisførselen.
Enkelte av kommisjonens forslag til reform av anneninstans vil i tillegg få betydning for tingrettenes saksbehandling. Nedenfor vil vi knytte noen merknader til forslagene om preklusjon mellom instansene, anker over saksbehandlingen og overføring av saker hvor lagmannsretten i dag er førsteinstans til tingrettene.
Allerede i dag avsluttes langt på vei de fleste saker i førsteinstans. Forslaget om preklusjon mellom instansene vil medføre at tyngdepunktet i tvistesaksbehandlingen ytterligere forskyves i retning av tingrettene.
Hvis partene som hovedregel ikke lenger skal kunne komme med nye påstandsgrunnlag og bevis i ankeomgangen, er det grunn til å tro at sakene vil vokse i tingretten. Forhåpentligvis vil det bidra til at enda flere saker er «modne» allerede når søksmål tas ut, men det er grunn til å tro at enkelte parter også vil legge saken bredere an i førsteinstans. Selv om dette samlet vil gi en kvalitativt sett bedre tvistesaksbehandling, vil det stille større krav til tingretten. Det er derfor viktig at en slik reform understøttes av andre tiltak som forbedrer tvistesaksbehandlingen. Vi viser her til våre merknader til forslagene om digitalisering, spesialisering og bedre tvistesaksbehandling.
I tillegg ser vi ikke bort fra at det vil kunne bli nødvendig å tilføre tingrettene økte ressurser som følge av den foreslåtte reformen. Dette må imidlertid utredes nærmere og ses i sammenheng med mulige besparelser i anneninstans. For partene antar vi at reformen vil være besparende og kunne bidra til å styrke tilgangen til domstolene.
Kommisjonens drøftelser av ankeadgangen over kjennelser og beslutninger, herunder anbefalingen om at anker over saksbehandlingen som hovedregel må tas med som en del av anken over realitetsavgjørelsen, vil også ha betydning for tingrettene. At kun et fåtall av dagens anker leder til noe annet resultat enn i tingretten, underbygger at det kan være grunn til å gjennomføre den skisserte endringen.
Kommisjonens anbefaling på dette punktet bør etter vårt syn også ses i sammenheng med forventningene om mer aktiv saksstyring fra dommernes side. Med økte krav til dommerinvolvering i forkant av hovedforhandling er det viktig at den svært liberale ankeadgangen ikke blir et hinder for at saksbehandlingen har tilstrekkelig fremdrift.
På den annen side mener vi det er avgjørende at eventuelle saksbehandlingsfeil i minst mulig grad leder til opphevelse av dommer. Særlig for partene kan det være svært uheldig om saken må behandles på nytt, med tilhørende ressursbruk. Det er et spørsmål om kommisjonens skisse til endringer i tvisteloven § 29-2 i tilstrekkelig grad tar høyde for dette. Vi vil her fremheve to forhold spesielt:
For det første mener vi at gode grunner tilsier at partenes mulighet til å påberope en saksbehandlingsfeil som ankegrunn som hovedregel bør avhenge av at parten har gjort feilen gjeldende ved første anledning. Slik også kommisjonen er inne på i merknaden til skissen, synes dette å være ordningen i flere land som har slike begrensninger i ankeretten.
For det andre er det et spørsmål om det bør oppstilles et skjønnsmessig unntak som gjør det mulig for den enkelte dommer å innvilge ankerett over avgjørelser under saksbehandlingen. Det kan for eksempel være aktuelt for avgjørelser som antas å ha stor betydning for den videre prosessen, og hvor det vil være uheldig å først få lagmannsrettens avklaring etter at dom er avsagt. Dette har også en side til at det tidvis dukker opp nye prosessuelle spørsmål som ikke er fullt ut lovregulert, og hvor det er behov for rettsutvikling. I det videre arbeidet med eventuelle endringer i tvisteloven § 29-2, mener vi at disse punktene bør vurderes nærmere.
Kommisjonen foreslår at lagmannsrettene ikke lenger skal fungere som førsteinstans innenfor rettssystemet i noen saker, og at alle saker skal starte i tingrettene. Konkret gjelder det saker fra Trygderetten, Konkurranseklagenemnda, Kartverket og Løsøreregisteret. Oslo tingrett støtter forslaget om å legge disse sakene til én eller flere utvalgte tingretter, slik at det legges til rette for moderat spesialisering.
Avdelingsleder, Oslo tingrett
Oslo tingrett vil innledningsvis berømme utvalget for et grundig og godt utredningsarbeid, som favner vidt. Oslo tingrett er opptatt av å forbedre arbeidsprosessene i domstolen i retning av økt digitalisering, moderat spesialisering og ikke minst bedre tvistesaksbehandling med mål om en mer konsentrert og aktiv saksforberedelse. Tingretten har allerede igangsatt en rekke tiltak i relasjon til dette, og synes kommisjonen har foreslått flere effektive virkemidler for å sikre en mer konsentrert behandling av tvistesakene.
Oslo tingrett støtter kommisjonens anbefaling om hvilke oppgaver domstolene skal ha. Per i dag er det ikke grunn til å ta ut eller tilføre større saksområder. Domstolenes rolle som samfunnets foretrukne konfliktløser bør videreføres. Kommisjonens undersøkelser indikerer likevel at domstolens relevans som tvisteløser er under press, og at domstolskontrollen med forvaltningen er mer begrenset enn tidligere antatt. Vi er enig i at dette kan tale for endringer i domstolenes organisering og saksbehandling, slik kommisjonen har foreslått i del III og IV. Etter vårt syn er det avgjørende at domstolene kontinuerlig utvikler seg for å ivareta samfunnets forventing om kvalitet og effektivitet.
I tillegg til å forbedre domstolens organisering og saksbehandling, er det et spørsmål om rollefordelingen mellom andre tvisteløsningsorganer og domstolene er hensiktsmessig i dag. Selv om lavterskel og alternativ konfliktløsning i det store og hele er et gode for både partene og samfunnet, er det avgjørende for rettsstaten at borgerne har reell tilgang til uavhengige domstoler. Utviklingen som kommisjonen peker på, kan tilsi at lovgiver i større grad bør være seg bevisst det samlede omfanget av ordninger som avlaster, supplerer og til dels står i et konkurranseforhold til domstolenes tvisteløsning. Det er særlig aktuelt når det opprettes nye offentlige tvisteløsningsmekanismer utenfor domstolene, senest illustrert ved at Diskrimineringsnemnda fra og med 2020 fikk utvidet sin kompetanse til å behandle saker om seksuell trakassering.
Oslo tingrett har merket seg at Domstolkommisjonen langt på vei står samlet om sine hovedanbefalinger om organiseringen av domstolforvaltningen. Vi er enige i at det bør bygges videre på dagens ordning med en frittstående forvaltning, og kan i det vesentlige tiltre de ulike anbefalingene kommisjonen har i del III. I det videre vil vi knytte noen merknader til enkelte av kapitlene der det er dissens i kommisjonen. I tillegg vil vi særlig gi innspill til kommisjonens forslag om bruken av midlertidige dommere, ledelse i domstolene og til forslag om regulering av saksfordelingen. For de øvrige kapitlene hvor kommisjonen står samlet, herunder anbefalingene om finansiering, lønnsfastsettelse for dommere og et helhetlig grunnlovsvern, har vi ingen merknader.
Kapittel 9 - Den sentrale administrasjonen av domstolene
Oslo tingrett tiltrer kommisjonens vurdering om at Domstoladministrasjonen i grove trekk bør beholde dagens rolle, myndighet og oppgaver, og støtter også de justeringene kommisjonen står samlet om.
Kommisjonen er delt i synet på om dommere bør utgjøre et flertall av medlemmene i Domstoladministrasjonens styre. Vi mener hensynet til demokratisk legitimitet veier tungt ved forvaltningen av domstolene, og er av den oppfatning at slik legitimitet er viktig for å sikre tilliten til domstolene. Det tilsier at dommerne ikke bør være i flertall i styret.
Selv om dommere ikke bør være i flertall i styret, mener vi det er viktig å sikre domstolene reell innflytelse over domstolforvaltningen. Det har en viktig side til domstolenes uavhengighet, men det har ut fra vår erfaring også stor betydning at styret har tilstrekkelig innsikt i domstolenes virksomhet. Det taler for at styret bør ha et domstolfaglig tyngdepunkt.
Etter vårt syn balanseres disse hensynene best ved flertallets forslag om at den någjeldende ordningen, hvor domstolansatte utgjør et flertall, videreføres. Vi slutter oss derfor til flertallets forslag til endringer i domstolloven § 33 a.
Kommisjonen er videre delt i synet på hvilken adgang regjeringen skal ha til å avsette styret til Domstoladministrasjonen. Hensynet til demokratisk legitimitet ivaretas etter vårt syn ved å videreføre regjeringens adgang til å avsette Domstoladministrasjonens styre dersom det ikke følger opp kritikk fra Riksrevisjonen eller ikke følger bestemmelser fastsatt i lov. Oslo tingrett tiltrer derfor flertallets anbefaling om at de øvrige grunnlagene for regjeringen til å avsette styret bør oppheves.
Kommisjonen står samlet i sin anbefaling om at myndigheten til å gjøre større endringer i rettskretser og lokalisering av domstoler skal ligge til regjering og Storting. Behandlingen av Domstolkommisjonens strukturutredning har vist at dette i stor grad må anses som et politisk spørsmål. Oslo tingrett vil derfor ikke innta noe synspunkt til denne delen av utredningen.
Fra vårt ståsted er det likevel viktig å fremheve at det i årene fremover er behov for ro rundt spørsmål om struktur. Det har vært en langvarig prosess forut for de endringene som nå har blitt vedtatt og som gjennomføres våren 2021. For Oslo tingretts del innebærer det en sammenslåing med Oslo byfogdembete. Våre medarbeidere nedlegger betydelig innsats for å sikre at vi er operative som en felles domstol fra 26. april 2021, og vi gjør vårt ytterste for å utvikle et best mulig tilbud for brukerne av en felles domstol i førsteinstans for hele Oslo.
Uansett hvor myndigheten til å gjøre større endringer i domstolstrukturen skal ligge fremover, er det etter vårt syn avgjørende at beslutningene er langsiktige. I tillegg til at hyppige endringer kan gjøre det vanskelig for domstolene å ivareta samfunnets forventninger, vil en ytterligere politisering av domstolenes organisering kunne svekke domstolenes legitimitet hos befolkningen som uavhengig konfliktløser.
En samlet kommisjon anbefaler å utvide Innstillingsrådet fra syv til elleve medlemmer, men kommisjonen er delt i synet på om dommere bør utgjøre et flertall av medlemmene. I likhet med det vi har gitt uttrykk for når det gjelder styret i Domstoladministrasjonen, er det Oslo tingretts syn at dommere bør utgjøre et mindretall i rådet. Vårt standpunkt er først og fremst begrunnet med at dette sikrer en prosess som best ivaretar behovet for domstolenes demokratiske legitimitet og tillit. Men det har også en side til at ordninger med selvrekruttering kan være negativt med tanke på å sikre tilstrekkelig endringsvillighet og mangfold i domstolene. På denne bakgrunn støtter vi flertallets forslag til endring av domstolloven § 55 a.
Vi støtter også kommisjonens anbefaling om at domstolleder deltar i Innstillingsrådets møter med tale- og stemmerett. Dette tydeliggjør domstolleders ansvar og sikrer transparens.
Av hensyn til domstolenes demokratiske legitimitet støtter vi også flertallet i kommisjonen som anbefaler at dommere ikke bør utgjøre et flertall ved behandlingen av disiplinærsaker mot dommere, herunder forslaget til endringer i domstolloven § 235 om sammensetningen av Tilsynsutvalget.
Domstolkommisjonen anbefaler at bruken av midlertidige dommere reduseres. Oslo tingrett er enig i dette, og kan tiltre kommisjonens forslag og begrunnelse til endringer i regelverket om konstitusjoner. Det gjelder også utkast til endringer i domstolloven § 55 e og § 55 f.
Når det gjelder fremtiden til dommerfullmektigordningen spesielt, er det noe ulike syn i tingrettens ledergruppe. Overordnet sett støtter vi flertallets forslag om å justere dommerfullmektigordningen fremfor å avvikle den. Ordningen er etter vår erfaring viktig både for senere dommerrekruttering, effektiv saksavvikling og vitalisering av domstolene. En alternativ ordning med utredere, slik mindretallet foreslår, vil vanskelig kunne ivareta disse hensynene.
Oslo tingrett støtter flertallets forslag om å innføre et tak på hvor mange dommerfullmektiger som kan tilsettes i hver rettskrets og at et fast bemannet rettssted må ha minst tre embetsdommere for å ha en dommerfullmektig. Vi har heller ingen innvendinger til at det samlede taket settes til 20 prosent av den dømmende kapasiteten i rettskretsen. Dette vil medføre at Oslo tingrett vil måtte redusere andelen dommerfullmektiger noe i forhold til dagens nivå. Som vi kommer tilbake til nedenfor, er det imidlertid vektige grunner som taler for at ordningen med dommerfullmektig I i Oslo tingrett bør videreføres.
Videre kan vi støtte flertallets anbefaling om at dommerfullmektigene som utgangspunkt bør tilsettes for inntil tre år uten adgang til forlengelse. Vi har heller ingen merknader til forslaget om endringer i tilsettingsprosedyrer. At flere enn domstolleder skal delta ved tilsettingen er i tråd med den ordningen Oslo tingrett i dag praktiserer.
Derimot kan vi ikke fullt ut tiltre flertallets forslag om hvilke saker en dommerfullmektig bør kunne behandle. Forslaget til endringer i domstolloven § 23, nytt tredje til femte ledd, vil hverken fange opp de sakene som kun bør tildeles embetsdommere eller de sakene som er særlig egnet for dommerfullmektiger. Som det fremgår av våre merknader til lovteksten nedenfor, er det etter vårt syn vanskelig å regulere tildelingen på en god måte ut fra sakstyper eller tvistesum. Når det i tillegg er slik at en tildeling i strid med forslaget til domstolloven § 23 vil medføre opphevelse, er det en stor fare for at de foreslåtte skrankene både vil gjøre saksfordelingen tungrodd og få utilsiktede negative konsekvenser for partene.
Etter Oslo tingretts syn kan tildeling av saker til dommerfullmektiger med fordel ses i sammenheng med kommisjonens forslag om regulering av den generelle saksfordelingen. Som det fremgår nedenfor, tiltrer vi forslaget om saksfordeling, og vi har allerede implementert en slik ordning hos oss. Allerede i dag er det enkelte sakstyper, utover de absolutte skrankene som følger av loven, som ikke tildeles dommerfullmektigene. Det gjelder blant annet rettsmekling og andre sakstyper hvor vi har innført moderat spesialisering. Utover dette gjøres det ved tildeling en konkret vurdering av saken opp mot dommerfullmektigens kompetanse og erfaring. Flere absolutte skranker vil også kunne gjøre det vanskelig å sikre både variasjon og tilfeldighet ved tildeling av saker til alle dømmende.
Med kommisjonens forslag til ordlyd i domstolloven § 19 nytt femte ledd vil det bli tydeliggjort at det er relevant å se hen til dommerfullmektigenes kompetanse og erfaring ved tildelingen av alle saker. Når dette ses i sammenheng med de øvrige skrankene og endringene som kommisjonens flertall foreslår for dommerfullmektiger, er vårt syn at det ikke er hensiktsmessig med ytterligere begrensninger gjennom det detaljerte forslaget til regulering i nytt tredje til femte ledd i domstolloven § 23.
I det videre vil vi knytte noen merknader til de ulike skrankene for sakstildeling som er foreslått av flertallet i kommisjonen. I henhold til forslaget til nytt tredje ledd skal dommerfullmektiger med under seks måneders tjenestetid kunne avsi dom i tilståelsessaker etter straffeprosessloven § 248 og i småkravsaker etter tvisteloven kapittel 10. Etter vårt syn er ingen av disse sakstypene i utgangspunktet spesielt egnet for uerfarne dommerfullmektiger. Korte hovedforhandlinger i mindre alvorlige straffesaker som går for meddomsrett vil gjennomgående være lettere å håndtere enn mange tilståelsesaker, hvor retten ofte hverken får veiledning fra aktor eller forsvarer under rettsmøtet. Det samme gjelder langt på vei småkrav etter tvisteloven, hvor det er en høy andel selvprosederende og hvor prosessledelsen kan være mer krevende enn en del saker som går etter allmennprosessens regler.
I forslaget til nytt fjerde ledd er det tatt inn en begrensning om at dommerfullmektiger med under ett års tjenestetid ikke kan være rettsmekler eller avsi dom i sivile tvister med tvistesum over 10 G. Koblingen mot tvistesum er etter vårt syn ikke heldig. For det første sier tvistesummen lite om sakens kompleksitet og hvorvidt den er egnet for tildeling til en dommerfullmektig. For det andre er det vår erfaring at det kan være både utfordrende og tidkrevende å anvende tvistelovens verdsettelsesregler i relasjon til valg av prosessform. Behandlingen av dette spørsmålet genererer nødvendigvis også flere advokattimer. Hvis tvistesummen i tillegg blir avgjørende for dommerfullmektigens kompetanse til å avsi dom vil dette kunne medføre et ikke ubetydelig ekstraarbeid, og kostnadspådrag, i mange saker. For det tredje er det ikke rent sjeldent at sakens økonomiske verdi er uavklart på sakstildelingsstadiet, og dessuten vil kunne endre seg under sakens gang. Utviklingen i retning av mer aktiv saksstyring gjør at det er et mål å unngå unødige dommerbytter. Den skisserte regelen vil skape utfordringer i så måte.
I forslaget til nytt femte ledd er det tatt inn en rekke skranker som skal gjelde alle dommerfullmektiger. Vi har ingen spesielle merknader til skrankene som er foreslått for straffesaker, utover det vi over har nevnt om tilståelsessaker. Når det gjelder de sivile sakene, har vi heller ikke merknader til skrankene som er foreslått for saker hvor retten settes med mer enn én fagdommer, hvor saken ved tildelingen har betydelig offentlig interesse, hvor saken behandles etter tvisteloven kapittel 35 eller saker som behandles etter vergemålsloven.
Angående forslaget i bokstav c om at dommerfullmektiger ikke kan ha hovedforhandling eller avsi dom i saker med tvistesum over 20 G, viser vi til våre merknader til forslag til nytt fjerde ledd. I tillegg er det vårt syn at dom og hovedforhandling i barnevernssaker (tvisteloven kapittel 36) og saker etter barnelova kan være egnet for dommerfullmektiger med tilstrekkelig erfaring som dommerfullmektig I. Mange av våre dommerfullmektiger har betydelig livserfaring, og mange har også arbeidet med slike saker før de kom til domstolen. At de kan håndtere barnevernssaker og foreldretvister har også en side til å sikre en tilstrekkelig variert sakstildeling til embetsdommerne. Mange av foreldretvistene løses dessuten i dag uten hovedforhandling og dom etter bistand fra dommer og sakkyndig. Det gir etter vårt syn liten mening at dommerfullmektiger skal kunne utføre den øvrige saksbehandlingen i disse sakene, men ikke ha saken hvis den går til hovedforhandling.
Oppsummert er det vårt syn at sakstildelingen til dommerfullmektiger heller bør ses i sammenheng med forslaget til regulering av sakstildeling der dommerfullmektigens kompetanse og erfaring står sentralt. I vurderingen bør sakens omfang, kompleksitet, tvistesum, antall rettsdager mv. være sentrale momenter som gjerne kan lovfestes uten at de utgjør absolutte skranker.
Til slutt i våre merknader til kapittel 12 om midlertidige dommere vil vi kommentere kommisjonens forslag om å avvikle ordningen med dommerfullmektig I i Oslo tingrett.
Kommisjonens flertall begrunner forslaget om å avvikle ordningen med at den vil innføre en absolutt skranke på til sammen tre år uten mulighet for forlengelse for dommerfullmektigers ansettelse i tingrettene. Treårsreglen er begrunnet med både hensynet til at dommerfullmektigene skal stå lenger i stillingen og for å ivareta den interne uavhengigheten. Oslo tingrett har forståelse for begge deler, men tror ikke at avviklingen av ordningen med dommerfullmektig I vil bidra til å realisere dette.
Allerede i dag er det slik at mange av våre dommerfullmektiger har tjenestegjort i andre domstoler før de søker seg til Oslo tingrett. Så langt det lar seg gjøre tilstreber vi i dag å ikke rekruttere dommerfullmektiger fra mindre domstoler før de har vært der over noe tid. Ordningen med dommerfullmektig I gjør dette mulig. Dersom denne avvikles og det innføres en absolutt grense på tre år, antar vi at konsekvensen blir at langt flere vil søke seg over til oss etter kort tid ved en annen domstol. Konsekvensen av forslagene sett under ett vil derfor fort bli at mange dommerfullmektiger står kortere i en stilling. Vi har grunn til å tro at dette særlig vil gå utover mindre domstoler i distriktene, som vil kunne få økt gjennomtrekk og ditto høyere opplæringskostnader.
Etter vårt syn er det heller ikke holdepunkter for at den interne uavhengigheten til personer som er dommerfullmektig I i Oslo tingrett, på noen måte er truet. Vår erfaring er at dette er kandidater med betydelig erfaring og kompetanse, og som fullt ut fyller rollen om uavhengige dommere. Det gjelder både overfor partene og internt i domstolen. Vi ser likevel at ordningen hvor forlengelse er opp til domstolleder, er uheldig i et uavhengighetsperspektiv. Som skissert i vårt alternativ nedenfor, mener vi dette kan løses på andre måte.
Som påpekt av kommisjonen vil en avvikling av ordningen også kunne få stor betydning for Oslo tingretts ressurssituasjon, fordi de aller mest erfarne dommerfullmektigene er omtrent like produktive som embetsdommerne. Slik kommisjonen skriver, vil Oslo tingrett som en følge måtte tilføres nyopprettede dommerstillinger som kompenserer for dette. I denne forbindelse er det viktig å understreke at kommisjonens undersøkelser av dommerfullmektigenes produktivitet – så vidt vi er kjent med – ikke gjelder dommerfullmektiger med mer enn tre års erfaring. Det kan derfor ikke legges til grunn et tilsvarende forholdstall mellom produktiviteten til embetsdommere og dommerfullmektig I som mellom embetsdommere og dommerfullmektiger generelt. Snarere må det tas utgangspunkt i at en dommerfullmektig I mer eller mindre tilsvarer en embetsdommer. Sett hen til forskjellene i lønnsnivå vil derfor merutgiftene bli betydelig. Når det i tillegg tas i betraktning at disse dommerfullmektigene også holder svært høy kvalitet, har forslaget en ikke-betydelig samfunnsøkonomisk nedside.
Vårt syn er etter dette at hverken hensynet til å stå lenger i stilling, intern uavhengighet eller god samfunnsøkonomi tilsier at ordningen med dommerfullmektig I bør avvikles.
Oslo tingrett er enig med kommisjonen at de utfordringene domstolene står overfor stiller større krav til ledelse og administrasjon. Det er nødvendig å tydeliggjøre ledelsesfunksjonene og sikre en hensiktsmessig arbeidsfordeling mellom domstollederne og Domstoladministrasjonen.
Vi kan slutte oss til kommisjonens anbefaling om å legge til rette for økt samhandling mellom domstolene og Domstoladministrasjonen, herunder formalisere lederdialogen og tilrettelegge bedre for faglig utvikling. Det videre arbeidet med dette bør skje i tett dialog mellom domstolene og Domstoladministrasjonen.
Vi vil i denne sammenheng understreke betydningen av å ha selvstendige domstoler der domstolleder sikres handlingsrom. Domstolleder er med sin «lokalkunnskap» best skikket til å ta gode avgjørelser i den enkelte domstol. Vi støtter derfor kommisjonens syn om at omfattende sentral styring kan redusere domstolleders mulighet til å lede organisasjonen på en optimal måte. Det er viktig å sikre uavhengighetskulturen for å sikre og utvikle den dømmende virksomhet.
Oslo tingrett kan også i det vesentlige slutte seg til kommisjonens anbefalinger om hvordan ledelsen av domstolene bør organiseres i ekstraordinære situasjoner. Vår erfaring fra covid-19 pandemien er imidlertid at det er avgjørende at den enkelte domstol har myndighet og handlingsrom til å sikre befolkningens tilgang til domstolene også i kriser. Vi klarte selv å gjennomføre en tilnærmet normalt saksavvikling i 2020. For å få til dette var det helt nødvendig at vi både var proaktive i møte med andre aktører og kjente til de lokale forholdene, fremfor å holde virksomheten stengt i påvente av sentrale føringer fra Domstolsadministrasjonen.
Videre har vi merket oss kommisjonens gjennomgang og avklaringer av gjeldende rett om lokal ledelse av domstolene, herunder den administrative styringsretten. Fremstillingen fremstår som dekkende og gir nyttig veiledning internt i domstolene.
Oslo tingrett er enig i at saksfordelingen skal baseres på saklige og objektive kriterier, og støtter kommisjonens forslag om at prinsippet bør være lovbestemt. Dette vil ivareta tilliten til domstolenes uavhengighet og upartiskhet, og vil sikre transparens. Oslo tingrett er samtidig opptatt av at en lovbestemmelse om saksfordeling ikke skal være til hinder for en viss fleksibilitet i tildelingen av de enkelte sakene. Dette mener vi er godt ivaretatt i kommisjonens forslag til nytt femte ledd i domstollovens § 19.
Tingretten har nylig laget overordnede prinsipper og retningslinjer for saksfordeling i tråd med kommisjonens anbefalinger og foreslåtte lovbestemmelse. Prinsippene i retningslinjen sikrer at utfallet av en sak ikke vil kunne påvirkes, og ivaretar hensynet til notoritet og transparens.
En eventuell omfordeling av saken skal heller ikke skje med mindre den er basert på saklige og objektive kriterier. Her kan saksfordelingsreglene med fordel ses i sammenheng med forslaget om en mer aktiv saksstyring, som Oslo tingrett støtter full ut. Hensynet til aktiv saksstyring med «fortung» saksforberedelse tilsier at det bør tilstrebes at en sak blir hos samme dommer iallfall fra tilsvar er innkommet og forberedelsen til planmøtet er påbegynt, og frem til dom er avsagt. Dette utgangspunktet står selvsagt ikke i veien for at det kan være nødvendig med en omfordeling som følge av sykdom, inhabilitet, ressursutnyttelse, arbeidsutjevning mv.
Oslo tingrett er tilhenger av en digitalisering av domstolene, som vil bidra til å modernisere og effektivisere saksbehandlingen. Selv om det er gjort flere gode grep med digitalisering av domstolene de siste syv årene, er det likevel fortsatt stort rom for ytterligere digitalisering, både ved å videreutvikle dagens løsninger og ved å lage helt nye løsninger. Det styrende for videre digitalisering må være hva som er det beste for brukerne. Brukerne må i denne forstand forstås som både de ansatte i domstolene og eksterne aktører, slik som advokater mv. I tillegg er det helt sikkert behov for å gjøre oppgraderinger «under panseret», som bidrag til sikre og stabile løsninger over tid, uten at det nødvendigvis blir veldig merkbart for brukerne.
Videre digitalisering må skje i betydelig dialog med aktørene i rettsvesenet. Det er også viktig at domstolene får en større påvirkningsmulighet, og ikke bare et medvirkeransvar knyttet til utviklingsprosesser som drives frem av Domstoladministrasjonen.
Oslo tingrett er åpen for å endre de grunnleggende måtene domstolene løser oppgavene på ved hjelp av teknologi. I søken etter nye og forbedrede digitale arbeidsmåter er det viktig å fristille seg fra dagens prosessuelle regler og arbeidsprosesser. Et slikt utviklingsarbeid må nødvendigvis ta en god del tid, og forutsetter at det settes av tilstrekkelig med midler.
Det er nok riktig slik det står i utredningen, at norske domstoler de siste årene har opparbeidet seg en høy grad av både endringsvilje og -evne. Samtidig har det digitale utviklingsarbeidet ikke kommet like langt i alle domstoler, og som følge av dette vil også forventingene til hva som bør komme være forskjellige. Undervis i utviklingsarbeidet er det viktig å holde fokus på at digitalisering skjer for å bedre effektiviteten og kvaliteten, samt at dette vil gi en mer moderne og fleksibel arbeidshverdag for alle involverte. At noen likevel innimellom oppfatter utviklingsarbeidet som negativt, kan henge sammen med at halvveis digitalisering på mange måter er det verste, med ufullkomne digitale prosesser som i liten grad oppleves som et fremskritt, ut over at man har «satt strøm på papiret».
Oslo tingrett slutter seg til at det fortsatt er et betydelig digitalt etterslep i domstolene. Domstolene har fortsatt en del å gå på når det gjelder sikker og stabil drift, som ivaretar brukernes behov, datasikkerhet og personvern.
Utredningen kapittel 21 beskriver ikke særlig konkret hva som er de mest kritiske udekkede digitale behovene i domstolene, ut over at det vises til svakheter og utviklingsbehov i saksbehandlingssystemet Lovisa og gammelt teknisk utstyr. På utstyrsfronten pågår det nå en storstilt oppgradering av rettssalene med ensartede og fremtidsrettede fulldigitale integrerte løsninger. Styringspanelet i rettssalene må være brukervennlig og intuitivt, slik at dommeren kan være sin egen digitale rettsbetjent, uten å ta bort fokus fra alt det andre dommeren må konsentrere seg om. Det er videre viktig å finne optimalt personlig digitalt arbeidsverktøy for dommere, saksbehandlere og andre. Når de fleste dokumentene er digitale, må det anskaffes mer optimale løsninger for lesing og innarbeiding av digitale dokumenter, som også takler store dokumentfiler.
Det er likevel på software-siden det er størst rom for nyutvikling. Et overordnet fokus bør være automatisering og forenkling av arbeidsprosessene i alle trinn av sakens behandling, i tillegg til at det skal gis god beslutningsstøtte til dommerne. Det bør også legges bedre til rette for statistikk og andre styringsverktøy.
Oslo tingrett mener det er hensiktsmessig å gi enkelte overordnede kommentarer til noen av dagens løsninger, uten at dette på noen måte er ment som en uttømmende behovsbeskrivelse knyttet til digital utvikling i domstolene:
Når nye digitale løsninger kommer på plass, er det viktig at de ansatte gis tid til å lære å bruke de nye løsningene på en optimal måte. I tillegg bør det lages praktiske veiledere for de nye prosessene.
Den mest fremtidsrettede digitale utviklingen bør dreie seg om beslutningsstøtte for dommerne. Høyt oppe på den ønskelisten er tilgjengeliggjøring av rettspraksis, som en form for erfaringsutveksling/erfaringsarkiv, med god søkbarhet og struktur. Dette vil både fremme rettssikkerheten og effektivisere arbeidet. I enkle standardiserte saker bør det på plass maler med nedtrekksmenyer mv. Oslo tingrett ser heller ikke bort fra at hjelpemidler som kan karakteriseres som «kunstig intelligens» kan bli en del av dette. Tingretten er også positiv til å se videre på stordataanalyser som hjelpemiddel, for eksempel der domstolene må gå gjennom store mengder beslag.
Oslo tingrett er en sterk tilhenger av aktiv saksstyring, og har allerede igangsatt en rekke tiltak i tråd med tvisteloven § 9-4, som slår fast at retten har et ansvar for å «aktivt og planmessig styre saksbehandlingen for å oppnå en rask, prosessøkonomisk og forsvarlig behandling». Blant annet har Oslo tingrett fokus på å overholde fristene for saksforberedelse angitt i tvisteloven, både når det gjelder beramming og domsavsigelse. Vi er videre opptatt av å gjøre tiden fra en stevning kommer inn til domstolen til oppstart av hovedforhandlingen så kort som mulig – men likevel tilpasset den enkelte sak.
Overordnet sett støtter Oslo tingrett kommisjonens anbefaling om at hovedforhandlingene bør bli kortere. At den gjennomsnittlige hovedforhandlingstiden har økt betraktelig etter at tvisteloven trådte i kraft, og at veksten er størst i de lengste sakene, sammenfaller med vårt inntrykk. Slik kommisjonen også peker på, er vår vurdering at veksten i tidsbruk skyldes at sakene er blitt mer komplekse, både hva gjelder rettskilde- og bevisbildet. Det er vår oppfatning at det er betydelig rom for å forbedre og effektivisere forhandlingene, uten at det går på bekostning av partenes rettssikkerhet.
I 2019 ble det satt ned en arbeidsgruppe i Oslo tingrett hvor formålet var å bidra til økt kunnskap om de praktiske grep man kan og bør ta under saksforberedelsen av sivile saker, ved hjelp av de verktøyene tvisteloven allerede gir. Gruppens sluttprodukt ble en oppsummering av praktiske og gode grep man kan ta under saksforberedelsen, nedfelt i «Vær aktiv-plakaten».
Vær aktiv-plakaten (Ikke vær så varsom-plakaten)
1. Avklar tvistetemaet!
· Still kritiske spørsmål - hva er sakens kjerne?
· Utfordre på enighet og uenighet, ubestridt og bestridt
2. Motiver til rettsmekling!
· Ta kontakt og hold kontakt
· Gjør det tidlig (men det er aldri for seint)
· Fra partsstyring til dommerstyring - bruk tiden som verktøy
4. Gjennomfør planmøte(r)!
· Bruk tid for å spare mer tid senere
· Skreddersy og gjenbruk arbeidet i HOV og domsskriv
· Still kritiske spørsmål - hva skal beviset godtgjøre?
· Forsøk dialog, gi signaler, ta beslutning
6. Vurder å fravike muntlighetsprinsippet!
· Kombiner skriftlig behandling og rettsmøte
· Skriftlige innlegg, skriftlige vitneforklaringer
Selv om plikten til aktiv saksstyring innebærer et arbeidskrevende ansvar for å skaffe seg innsikt i faktum og tvistepunkter på et tidlig stadium i saken, er det Oslo tingretts erfaring at dette bidrar til økt effektivitet og ikke minst en bedre ivaretakelse av brukerne til domstolen enn den gamle modellen, hvor dommeren hadde en mer passiv og tilbaketrukket rolle. Forhåpentligvis vil dette også bidra til lavere sakskostnader.
Å styrke saksforberedelsen og innføre større innslag av spesialisering vil kunne bidra til bedre og mer konsentrerte prosesser. Vi er også av den oppfatning at det er behov for å gjennomføre flere endringer i saksbehandlingsreglene. Nedenfor vil vi knytte noen kommentarer til kommisjonens forslag om kombinasjon av muntlige og skriftlige prosesser, sammenfatning av tvistespørsmål, tidsnormering og endringer i reglene om føring av dokumentbevis. Vi vil også fremheve at det kan være grunn til å vurdere å senke terskelen for forenklet domsbehandling. Samlet sett vil det kunne gi en mer tilpasset prosess.
Oslo tingrett er enig i at utviklingen i bevisbildet de senere årene i seg selv gir grunn til å reise spørsmål om det bør legges til rette for større grad av skriftlighet i prosessen. Men også forventninger om mer aktiv saksstyring under saksforberedelsen tilsier at den muntlige hovedforhandlingen gis en mindre dominerende rolle. Samtidig står muntlig behandling fortsatt sterkt i vår prosesskultur. Det tilsier en viss varsomhet med å gjøre store omveltninger, og taler for at det kan være en fordel med gradvise endringer.
Det sentrale er etter vårt syn at den muntlige forhandlingen i større grad bør konsentreres om sakens omtvistede rettslige og faktiske spørsmål. Allerede i dag gir tvisteloven et visst spillerom for domstolen og partene til å gjennomføre helt eller delvis skriftlig behandling. Vi har tidligere støttet insentiver for økt bruk av behandling etter tvisteloven § 9-9 annet ledd med kombinert skriftlig og muntlig behandling der partene samtykker til dette. I forbindelse med høringsuttalelse til ny barnevernlov og rettshjelplov, har vi også tatt til orde for endringer som vil gi økt innslag av skriftlighet.
Av de forslagene kommisjonen har kommet med, vil vi særlig knytte kommentarer til spørsmålet om hvilke krav som skal stilles til angivelse av bevistema for vitner og dokumenter, hvordan dokumentbevis skal føres, og til forslaget om tidsnormering av rettsmøter.
Kommisjonen skriver at «I lys av utviklingen i bevisbildet bør retten ha en mer uttalt plikt til å vurdere forholdsmessigheten av bevisføringen sammen med partene i et saksforberedende møte. På denne bakgrunn vil kommisjonen foreslå at tvisteloven § 9-4 annet ledd bokstav f) endres, slik at det tydeliggjøres at det bør foretas en forholdsmessighetsvurdering allerede i planmøtet.» Oslo tingrett er enig i dette. Vi mener at tvisteloven i større grad også bør tydeliggjøre partenes eget ansvar før planmøtet.
Muligheten for å styre saken og spisse bevisførselen gjennom reglene om dokumentasjon henger nært sammen med rettens mulighet til å utføre kontroll med bevistilbudet under saksforberedelsen. Etter tvisteloven § 21-6 annet ledd skal parten angi hva beviset skal godtgjøre, og skal kort redegjøre for viktig informasjon som vil bli gitt ved beviset, så langt parten ikke kan regne med at motparten er kjent med denne.
Erfaringen er at det er syndes forholdsvis mye mot bestemmelsen. For vitner skjer det ofte at prosesskrivene kun angir hvem vitnet er, uten at det blir redegjort for hvilke tvistepunkter vitnet kan belyse, og med hvilken informasjon. Med den teknologiske utviklingen er det også blitt langt enklere for partene å legge frem mange og til dels omfattende dokumenter. Resultatet i en del saker er at det legges frem mange dokumenter med liten bevisverdi, og at det først klarlegges under hovedforhandling hva som er relevant for hvilke tvistepunkter. I en del tilfeller leses det også opp fra dokumenter med svært begrenset bevisverdi, noe som kunne være unngått med klarere føringer under saksforberedelsen.
Etter tingrettens syn bør kravene i § 21-6 andre ledd, om angivelse av hva beviset skal godtgjøre, tydeliggjøres og skjerpes. Selv om retten har virkemidler for å klarlegge bevisførselen, jf. herunder tvisteloven § 16-5 første ledd og § 21-7 annet ledd bokstav b, bør loven i større grad klarlegge hvilke krav som stilles til partene. For det første bør loven tydeliggjøre at parten må angi hvilket tvistepunkt og påstandsgrunnlag beviset er relevant for. For det andre bør det alltid være krav om at man (kort) redegjør for hvilken informasjon som skal gis ved beviset, uavhengig av om parten mener motparten er kjent med hvilken informasjon som vil bli gitt ved beviset. Unntaket i loven i nåværende form gir partene mulighet til diffuse angivelser, under henvisning til at dette skal være kjent stoff for motparten. Dette skaper i en del tilfeller unødig konflikt mellom partene. Selv om motparten kan være kjent med beviset, skal retten dessuten selv føre kontroll under saksforberedelsen. Informasjonen vil gjøre det mulig for retten å vurdere om beviset skal tillates ført, i hvilken form beviset skal føres, og om det er behov for ytterligere klargjøring, jf. reglene i §§ 21-7 flg. Denne formen for klargjøring kan også bidra til at man unngår bevisførsel om ubestridte forhold.
For det andre bør partene gjøre rede for hvilken del av dokumentet som har bevisverdi. I en del tilfeller kan det være behov for å legge frem et helt dokument, selv om bare få deler av dokumentet har bevisverdi. Dette for å vise at man spiller med åpne kort og ikke har fremlagt selektivt. I omfattende dokumenter, for eksempel granskningsrapporter, kan det være bare helt begrensede deler som har betydning for den foreliggende tvisten. En slik påpekning skal ikke forskuttere dokumentasjonen, men kan typisk vise til hvilke punkter partene mener er relevante for tvisten
Oslo tingrett støtter forslaget om å kutte ned på tidsbruken knyttet til muntlig opplesing av dokumentbevis. Den gjennomgangen av bevis som tvisteloven § 26-2 legger opp til, består fortsatt i praksis i stor grad av høytlesning i retten. Dette fremstår som utidsmessig, bidrar til unødig tidsspille og gir lite rom for konsentrasjon om de sentrale tvistepunktene.
Kommisjonen anbefaler i stedet en ordning der dokumentbevis skal påberopes kort under forhandlingene for å kunne inngå i rettens avgjørelsesgrunnlag. Etter vårt syn er det grunn til å stille spørsmål ved om kommisjonens forslag til endring av tvisteloven § 26-2 går langt nok i å hindre unødig opplesning av dokumenter. Det er en fare for at prosessfullmektigene fortsatt vil bruke en betydelig del av innledningsforedraget til å påpeke hele eller deler av skriftlige bevis. Dette gjelder selv om det uttrykkelig lovfestes i § 26-2 at bevis ikke skal leses opp. I tillegg til at det gjøres en tilføyelse i § 9-11 nytt tredje ledd som synliggjør at retten setter seg inn i dokumentbevisene under saksforberedelsen, bør derfor uansett også terminologien i § 9-15 annet ledd endres fra «gjennomgåelse» til «påberopelse» eller liknende.
Kommisjonen argumenterer for at tidsnormering kan være et hensiktsmessig verktøy for enkelte sakstyper, men foreslår ikke tvingende regler om tidsbruk. I forbindelse med høringsuttalelse til ny rettshjelpslov uttalte vi at det ikke er realistisk eller ønskelig å bestemme at hovedforhandlingene som hovedregel skal gjennomføres på en dag, selv om det innføres delvis skriftlig behandling. Som begrunnelse pekte vi både på kravene til rettferdig rettergang i EMK artikkel 6 nr. 1, sakenes karakter og betydning og behovet for særskilt tilrettelegging ved tolking.
Vårt syn er fortsatt at flere tvingende regler om tidsnormering ikke er hensiktsmessig. Vi har likevel god erfaring med å utvikle veiledere for ulike sakstyper, og er ikke fremmed for at domstolene selv også kan gi signaler om hva som kan være «typiske» rettsdager for ulike sakstyper, slik kommisjonen foreslår. I så fall er det sentralt å understreke at slikt arbeid bør ledes av dommere og at representanter for advokatene må involveres. Til syvende og sist må det etter vårt syn være den enkelte dommer som bestemmer hvor lang tid som må settes av til hovedforhandling i den enkelte sak, og det må i alle tilfeller være mulig å utvide forhandlingene dersom retten mener det er nødvendig for å få et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag. Veiledere kan likevel være til hjelp, og ikke minst bidra til forventningsavklaring hos partene.
Utover de forslag kommisjonen har fremhevet, vil vi også trekke frem at det etter vårt syn er gode grunner for å utvide rettens kompetanse til å beslutte forenklet domsbehandling etter tvisteloven § 9-8 første ledd. I dag er det et vilkår at det er blitt krevd fra en av partene. Som påpekt i vår høringsuttalelse av 19. oktober 2018 om forslag om endringer i tvisteloven, bør retten etter vårt syn kunne treffe slik beslutning uten at det kreves særskilt av en part. Den utviklingen som Domstolkommisjonen tar til orde for, herunder mer aktiv saksstyring fra rettens side og økt grad av skriftlighet i prosessen, kan tilsi en fornyet vurdering også av dette spørsmålet. Med den høye terskelen som gjelder for slik forenklet behandling, at kravet eller innsigelsen mot det klart ikke kan føre frem, er en slik endring ubetenkelig. Der dommeren etter en grundig saksforberedelse vurderer at det er klart at et krav ikke kan føre frem, bør saken kunne avgjøres på en forenklet måte uten hovedforhandling.
Kommisjonen har foreslått at retten gis en plikt til å utarbeide en skriftlig sammenfatning av sakens tvistespørsmål under saksforberedelsen, nærmere bestemt partenes krav, påstander, påstandsgrunnlag og om og på hvilket grunnlag motparten bestrider disse. Begrunnelsen for dette er å «lette dommerens plikt til å klarlegge tvistens materielle sider under saksforberedelsen». Det fremgår at sammenfatningens lengde og format bør tilpasses saksflyten og som regel utarbeides i tilknytning til planmøtet.
Vi er tilhenger av at tvistepunktene avklares så tidlig som mulig i prosessen, og støtter derfor kommisjonens forslag. Vi mener en slik plikt er avgjørende for at saken skal komme inn i et riktig spor, og at det vil bidra til å skjerpe både partene, prosessfullmektigene og dommeren i saksforberedelsen.
Oslo tingrett har god erfaring med å drøfte og avklare tvistepunkter og påstandsgrunnlag i planmøtet for deretter å ta det inn i planmøteprotokollen. I domstolenes rettsboksmal for planmøte er «Klargjøring av anførsler og påstander» ført inn som første punkt på agendaen. Vi opplever dette som ett av de viktigste temaene som behandles i planmøtet, og at dette er styrende for hvordan de øvrige temaer blir behandlet. Eksempelvis kan man med drøftelsene få avdekket om partene er enige om deler av faktum, som igjen kan gi grunn til å begrense bevisførselen. Avklaring av de rettslige anførslene vil kunne ha samme effekt ved at man kan få avklart hvilket faktum som er relevant å belyse for retten for å utløse den rettsvirkning partene krever.
En klar forutsetning for at dette skal være vellykket er at både dommeren og advokatene er forberedt på å klarlegge de aktuelle spørsmålene i tilstrekkelig detalj. Erfaringen så langt er dette ofte ikke er tilfelle selv om det sendes en innkalling der det fremgår at dette er et av temaene på dagsorden.
I Justis- og beredskapsdepartementets høringsnotat fra juli 2018 punkt 3.1.3.3 ble det drøftet om påstander og påstandsgrunnlag skulle være gjenstand for klargjøring i planmøtet. Departementet konkluderte med at dette ikke burde formuleres som et pålegg i loven, men heller overlates til den enkelte dommeren. Vårt syn var og er at klargjøring av krav og anførsler burde inntas som første post i tvisteloven 9-4 annet ledd (ny bokstav a). Med det vil lovteksten signalisere at posten er et avgjørende startpunkt for de videre drøftelser som skal skje i planmøtet.
Vi mener at en fremgangsmåte hvor klargjøringen og sammenfatningen gjennomføres i tilknytning til planmøtet er mest hensiktsmessig og regningssvarende. Men allerede i innkallingen bør det fremgå et foreløpig utkast til sammenfatning slik at prosessfullmektigene kan forberede seg og forankre eventuelle merknader med klient i forkant av planmøte. Ved en slik fremgangsmåte vil man også få avklart eventuelle misforståelser og uklarheter i direkte dialog med prosessfullmektigene. Sammenfatningen vil deretter inntas i rettsboken. Vi mener at en sammenfatning som klargjøres i forbindelse med planmøtet, og som deretter inntas i rettsboken, normalt også vil være det mest hensiktsmessige i komplekse saker.
Vi ser grunn til å bemerke at dersom sammenfatningen ville bidratt til å klargjøre tvistepunktene med preklusjonsvirkninger på et langt tidligere stadium i saksforberedelsen enn i dag, ville dette bedre sikre at saksforberedelsen ble tilstrekkelig fortung. Kommisjonens forslag legger imidlertid opp til at sammenfatningen bare er foreløpig og vil kunne kompletteres og justeres senere i saksforberedelsen. Faren er at dommernes arbeid med, og advokatenes bidrag til, sammenfatningen dermed ikke blir forpliktende nok. Slik sett har en slik sammenfatning trolig en langt større funksjon før lagmannsrettsbehandlingen. Det er vårt syn at dette punktet må ses i sammenheng med at kommisjonen ønsker å innføre regler om preklusjon mellom instansene, som Oslo tingrett støtter.
I lys av merknadene ovenfor støtter vi forslaget til nytt § 9-4 fjerde ledd så fremt sammenfatningen av partenes krav, påstander, påstandsgrunnlag og hva som bestrides av motparten kan gjøres som en del av planmøtet. Selv om den skal kunne justeres på et senere tidspunkt, mener retten at sammenfatningen i rettsboken må danne grunnlag for partenes sluttinnlegg og dommerens innlegg til hovedforhandlingen. Således kan den ikke være for knapp eller overordnet.
I de sakene der det unntaksvis ikke gjennomføres et planmøte, bør sammenfatningen inntas i et planbrev som utformes av retten.
Oslo tingrett støtter forslaget om moderat spesialisering, og har allerede igangsatt dette når det gjelder følgende sakstyper: entreprise, store økonomiske straffesaker, straffesaker der tiltalte er under 18 år, rettsmekling, store kommersielle saker, barnebortføringssaker og saker innen patent- og immaterialrett. Det er også igangsatt spesialisering blant saksbehandlerne innenfor ulike rettsfelt.
Flere av dommerne var i utgangspunktet noe skeptiske til moderat spesialisering av ulike årsaker. Vårt hovedinntrykk nå – selv om ordningen nylig er igangsatt for de fleste rettsområdene – er at mange er positive til dette. Det synes å være bred enighet om at de sakstypene som er valgt ut er egnede saksområder.
De fleste dommerne er likevel opptatte av at vi fremdeles skal være generalister og ha alle typer saker som en vesentlig del av porteføljen. Hovedinntrykket er at man ønsker variasjon i arbeidshverdagen, noe som var bakgrunnen for at man valgte å bli dommer. Vi er tilhenger av at spesialistporteføljen ikke skal utgjøre mer enn 20-30 % av arbeidshverdagen når det gjelder overnevnte spesialiseringsområder.
Oslo tingrett er videre opptatt av rotasjon, slik at de som vil ut av spesialistfeltet får mulighet til det – og at nye interesserte kan komme inn. Når det gjelder hvem som skal bli spesialister, mener tingretten at domstolleder i utgangspunktet bør kunne bestemme dette, men at domstolleder bør vektlegge at spesialistdommerne er motiverte og ønsker dette selv. Domstolleders utvelgelse av hvem som skal være spesialistdommere bør baseres på transparente, saklige og objektive kriterier, som formalisert kompetanse og tidligere arbeidserfaring. Det er viktig å sikre en utvelgelsesprosess som virker tillitvekkende, både internt i domstolen og eksternt overfor brukerne. Vi viser her til de samme kriteriene som er viktige for saksfordelingen som er kommentert ovenfor.
Som et utgangspunkt deler Oslo tingrett kommisjonens vurdering om at også lagmannsrettene bør legge til rette for større grad av moderat spesialisering ved ankebehandlingen, dersom tingrettene gjør det. Noe annet gir liten sammenheng og mening.
Kommisjonen redegjør for problemstillinger knyttet til sakskostnader i utredningen kapittel 24. Kommisjonens kartlegging viser at sakskostnadene har økt betydelig. Den reelle veksten i sakskostnader har også vært høyere enn den reelle veksten i verdiene det tvistes om. Økningen i kostnadsnivået gir grunn til bekymring. Kommisjonen viser til uttalelser fra forarbeidene om tilsier at domstolene skal ha en betydelig rolle med å styre nivået på sakskostnadene. Det har åpenbart ikke hatt den ønskede effekt. Kommisjonen peker på flere foreslåtte tiltak som er ment å effektivisere behandlingen av sivile saker, og som dermed også kan få betydning for nivået på sakskostnadene. Kommisjonen anbefaler at det settes ned et utvalg for å utrede ytterligere tiltak som kan dempe veksten i sakskostnader. Tingretten støtter dette forslaget.
Tingretten har ved tidligere anledninger påpekt utfordringen med vekst i kostnader. Justis- og beredskapsdepartementet sendte ut et høringsnotat i juli 2018 med forslag til endringer i tvisteloven, herunder endringer i reglene for sakskostnader. Fra tingrettens uttalelse av 19. oktober 2018 hitsettes:
I høringsnotatet kapittel 6 er det foreslått flere endringer i tvistlovens sakskostnadsregler, som alle har til formål å redusere kostnadsnivået.
Etter vårt syn er det positivt at det foreslås å sette en grense for hvor store sakskostnader som kan kreves dekket i de beløpsmessig mindre allmennkravssakene. Vår erfaring er at sakskostnadene ofte er betydelig høyere i «små» allmennkravssaker enn i «store» småkravssaker. Forslaget om å innføre sakskostnadsgrense for visse allmennkravssaker vil bidra til å jevne ut kostnadsforskjellene mellom disse typer saker. Sakskostnadsgrensen vil også gi domstolene et effektiv virkemiddel for å sørge for et lavere og mer ensartet kostnadsnivå i de beløpsmessig mindre allmennkravssakene. Det er likevel grunn tíl å peke på at sakskostnadsgrensen ikke må praktiseres slik at den blir oppfattet som et normalnivå for akseptable sakskostnader. I så fall vil endringen kunne virke mot sin hensikt. For å unngå dette, må domstolene alltid foreta en samvittighetsfull prøving av om sakskostnadskravet står i et rimelig forhold til saken, selv om kravet ligger innenfor lovens øvre grense.
Forslaget til ny bestemmelse er formulert på en slik måte at den etterlater tvil om sakskostnadsgrensen skal gjelde for hele prosessen eller for hver instans. Dette bør fremkomme klart av ordlyden. Etter vårt syn er det upraktisk å operere med en grense for hele prosessen; da vil den ha liten verdi som verktøy for tingrettens sakskostnadsavgjørelse. V¡ forutsetter derfor at sakskostnadsgrensen på 40 % er ment å gjelde for hver instans. Dette synes noe høyt. Hvis en sak behandles i to instanser, vil regelen åpne for et samlet sakskostnadsnivå på 160% av tvistesummen. Riktignok vil lovens nødvendighets- og proporsjonalitetsskranker kunne hindre at så store kostnadskrav blir akseptert. Etter vår vurdering kan det likevel gi et uheldig signal at loven opererer med en sakskostnadsgrense som sjelden vil stå i et rimelig forhold til tvistesummen. Vi mener derfor at grensen heller bør ligge i området mellom 20% og 30% av tvistesummen. […]
Det er mulig at innføring av eksplisitte sakskostnadsgrenser ikke leder til et lavere sakskostnadsnivå, men til at den seirende part ikke får full erstatning for sine sakskostnader. Det er i så fall en uheldig effekt. Etter vårt syn er det likevel grunn til å tro at advokatmarkedet vil tilpasse seg regelverket, noe som vil gjøre det mulig for parter å skaffe seg advokatbistand innenfor de økonomiske rammer som skisseres i loven. Vi mener derfor at innføring av eksplisitte kostnadsgrenser vil være et egnet virkemiddel for å senke det samlede kostnadsnivået.
Tingretten har ikke grunnlag for å forskuttere hva som er de beste løsningene på utfordringen knyttet til stigende sakskostnader i tvistesaker, men finner grunn til noen påpekninger knyttet til domstolenes nåværende verktøy for å styre nivået.
Det er flere forhold som gjør det krevende for domstolene å styre nivået. Det viktigste verktøyet for å kontrollere kostnadene underveis er etter tingrettens klare oppfatning aktiv saksstyring, både ved klarlegging av tvistepunktene og tydelige krav til konkret angivelse av hva bevis skal godtgjøre. Saksstyringen innebærer likevel ingen løpende kontroll med kostnadsnivået i sivile saker. Partene trenger ikke å angi sine egne kostnader før på slutten av hovedforhandlingen. For retten og motparten er det på et vis for sent å styre nivået når kostnadskravet presenteres – kostnadene er allerede påløpt, og en reduksjon vil normalt gå utover den vinnende part. Som tingretten påpekte i 2018, vil en reduksjon på dette stadiet gjerne føre til at den vinnende part ikke får full erstatning for sine sakskostnader, noe som ikke er heldig. Den vinnende part vil ikke alltid kunne ha noen formening om hvor mye arbeid deres advokat bør legge ned.
Et annet forhold er at arbeidet presenteres for retten og motpartene i bolker som gjør det krevende å gjøre noen vurdering av hvilket arbeid som har vært unødig tidkrevende. Tvisteloven krever ikke annet enn at kostnadene angis for tiden frem til stevning eller tilsvar, i tiden frem til hovedforhandling og i tiden frem til sakens avslutning, jf. tvisteloven § 20-5 (3). Verken retten eller motparten vil kunne gjøre annen kontroll enn en forholdsmessighetsvurdering opp mot tvistesummen og sammenligning med motpartens krav. De begrunnelser som gis i retten er ofte så generelle i formen at de ikke bidrar til et bedre avgjørelsesgrunnlag for retten. Til sammenligning kan retten i straffesaker gjøre en mer utførlig kontroll basert på timelister. Det er noen klare motforestillinger mot et system der timelister fremlegges, herunder hensynet til taushetsplikten. Samtidig gjør dagens system rettens kontroll og motpartens kontradiksjon mer krevende.
Et tredje forhold er sammenhengen mellom timepriser og kostnadskravet. Høye timepriser gir ikke i seg selv grunnlag for salærnedsettelse. Noe av rasjonalet for å godta høye timepriser har vært at noen advokater har særskilt høy kompetanse på sine områder, noe som igjen kan bidra til et lavere timeantall enn advokater som må bruke mer tid på å sette seg inn i detaljspørsmål innenfor rettsområdet. Rettens erfaring er likevel at advokatene med spesialkompetanse ikke nødvendigvis bruker mindre tid enn andre. De må da også gjøre seg kjent med sakens dokumenter på lik linje med andre. Timeprisene antas å være med på å drive kostnadsnivået oppover.
Samlet sett opplever tingretten at det er krevende å styre kostnadsnivået, og at verktøyene som er til rådighet er utilstrekkelige. Retten har ikke gode nok virkemidler til å oppfylle lovgivers ambisjoner.
Kommisjonen nevner normeringer eller standardsatser som løsninger som bør vurderes nærmere. Tingretten er enig i at slike løsninger bør utredes nærmere, uten at tingretten dermed nå vil mene at det er den eneste løsningen eller at tingretten utelukker at andre løsninger er bedre. Et naturlig utgangspunkt for en eventuell normering er en andel av tvistesummen, slik skissert i høringsnotatet fra 2018. Andre løsninger kan eksempelvis ta utgangspunkt i et normalnivå basert på sakstype. Dette kan være aktuelt i saker som ikke knytter seg til noen konkret tvistesum. En normering bør ikke utelukke høyere kostnader i særlig kompliserte saker. Uansett løsning bør et utvalg vurdere om regler om normalnivå skal suppleres med en unntaksadgang, eventuelt med tilhørende skjerpede begrunnelseskrav eller dokumentasjonskrav. En normering bør ikke stenge for rimelige løsninger i unntakstilfeller. En utredning bør også omfatte muligheten for en løpende kontroll av kostnadene, eksempelvis at dette skal angis i prosesskrivene løpende og/eller i planmøte.
Selv om Oslo tingrett i det vesentlige kan tiltre kommisjonens forslag til reform av anneninstans, vil vi fremheve at det er viktig å se tvistesaksbehandlingen i instansene i sammenheng. For å få ønsket effekt av forslagene som primært gjelder førsteinstans er det nødvendig å endre også måten lagmannsrettene behandler tvistesaker på. Det gjelder kommisjonens forslag om både mer spesialisering og mer aktiv saksstyring, som etter vårt syn også bør gjennomføres i anneninstans. Videre gjelder det hvordan ankeforhandlingene gjennomføres, herunder bevisførselen.
Enkelte av kommisjonens forslag til reform av anneninstans vil i tillegg få betydning for tingrettenes saksbehandling. Nedenfor vil vi knytte noen merknader til forslagene om preklusjon mellom instansene, anker over saksbehandlingen og overføring av saker hvor lagmannsretten i dag er førsteinstans til tingrettene.
Allerede i dag avsluttes langt på vei de fleste saker i førsteinstans. Forslaget om preklusjon mellom instansene vil medføre at tyngdepunktet i tvistesaksbehandlingen ytterligere forskyves i retning av tingrettene.
Hvis partene som hovedregel ikke lenger skal kunne komme med nye påstandsgrunnlag og bevis i ankeomgangen, er det grunn til å tro at sakene vil vokse i tingretten. Forhåpentligvis vil det bidra til at enda flere saker er «modne» allerede når søksmål tas ut, men det er grunn til å tro at enkelte parter også vil legge saken bredere an i førsteinstans. Selv om dette samlet vil gi en kvalitativt sett bedre tvistesaksbehandling, vil det stille større krav til tingretten. Det er derfor viktig at en slik reform understøttes av andre tiltak som forbedrer tvistesaksbehandlingen. Vi viser her til våre merknader til forslagene om digitalisering, spesialisering og bedre tvistesaksbehandling.
I tillegg ser vi ikke bort fra at det vil kunne bli nødvendig å tilføre tingrettene økte ressurser som følge av den foreslåtte reformen. Dette må imidlertid utredes nærmere og ses i sammenheng med mulige besparelser i anneninstans. For partene antar vi at reformen vil være besparende og kunne bidra til å styrke tilgangen til domstolene.
Kommisjonens drøftelser av ankeadgangen over kjennelser og beslutninger, herunder anbefalingen om at anker over saksbehandlingen som hovedregel må tas med som en del av anken over realitetsavgjørelsen, vil også ha betydning for tingrettene. At kun et fåtall av dagens anker leder til noe annet resultat enn i tingretten, underbygger at det kan være grunn til å gjennomføre den skisserte endringen.
Kommisjonens anbefaling på dette punktet bør etter vårt syn også ses i sammenheng med forventningene om mer aktiv saksstyring fra dommernes side. Med økte krav til dommerinvolvering i forkant av hovedforhandling er det viktig at den svært liberale ankeadgangen ikke blir et hinder for at saksbehandlingen har tilstrekkelig fremdrift.
På den annen side mener vi det er avgjørende at eventuelle saksbehandlingsfeil i minst mulig grad leder til opphevelse av dommer. Særlig for partene kan det være svært uheldig om saken må behandles på nytt, med tilhørende ressursbruk. Det er et spørsmål om kommisjonens skisse til endringer i tvisteloven § 29-2 i tilstrekkelig grad tar høyde for dette. Vi vil her fremheve to forhold spesielt:
For det første mener vi at gode grunner tilsier at partenes mulighet til å påberope en saksbehandlingsfeil som ankegrunn som hovedregel bør avhenge av at parten har gjort feilen gjeldende ved første anledning. Slik også kommisjonen er inne på i merknaden til skissen, synes dette å være ordningen i flere land som har slike begrensninger i ankeretten.
For det andre er det et spørsmål om det bør oppstilles et skjønnsmessig unntak som gjør det mulig for den enkelte dommer å innvilge ankerett over avgjørelser under saksbehandlingen. Det kan for eksempel være aktuelt for avgjørelser som antas å ha stor betydning for den videre prosessen, og hvor det vil være uheldig å først få lagmannsrettens avklaring etter at dom er avsagt. Dette har også en side til at det tidvis dukker opp nye prosessuelle spørsmål som ikke er fullt ut lovregulert, og hvor det er behov for rettsutvikling. I det videre arbeidet med eventuelle endringer i tvisteloven § 29-2, mener vi at disse punktene bør vurderes nærmere.
Kommisjonen foreslår at lagmannsrettene ikke lenger skal fungere som førsteinstans innenfor rettssystemet i noen saker, og at alle saker skal starte i tingrettene. Konkret gjelder det saker fra Trygderetten, Konkurranseklagenemnda, Kartverket og Løsøreregisteret. Oslo tingrett støtter forslaget om å legge disse sakene til én eller flere utvalgte tingretter, slik at det legges til rette for moderat spesialisering.
Avdelingsleder, Oslo tingrett