VEILEDER OM TAUSHETSPLIKT, OPPLYSNINGSPLIKT OG OPPLYSNINGSRETT - HØRINGSSVAR FRA ASKER KOMMUNE
Asker kommune oppfatter det som positivt at Justis- og beredskapsdepartementet utgir en veileder om temaene taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt. Vi har merket oss behovet for å kunne gjøre raske oppslag for å avklare om opplysninger og dokumenter omfattes av taushetsplikten og om informasjonen likevel kan deles på tvers av sektorer og offentlige instanser. Veilederen er også svært omfattende, og det er ingen tvil om at den vil gi en nyttig oversikt over sammenhengen mellom reglene og mange aktuelle problemstillinger.
Veilederen vil bli enda mer brukervennlig dersom den digitaliseres. Ettersom utfordringen er at kunnskapen om regelverket blant dem som skal bruke det ikke er tilstrekkelig, er det viktig med et pedagogisk verktøy som er lett å finne fram i også for yrkesgrupper uten juridisk kompetanse. For at veilederen skal bidra til bedre kunnskap om når opplysninger kan deles, er det viktig at den oppleves som enkel å finne fram i. Departementene har de senere årene utgitt digitaliserte veiledere der innholdsfortegnelsen er informativ og gir mulighet til å få frem underoverskrifter i tillegg til at det finnes en søkefunksjon. Overskrifter og underoverskrifter har egne lenkenavn slik at det er enkelt å lenke til informasjonen som søkes og på denne måten få en oversikt over aktuelle problemstillinger.
Veilederen som er lagt ut på høring har gode henvisninger i parentes og lenker slik at bruker kan finne bestemmelser eller litteratur dersom det er behov for å fordype seg i enkelte temaer. I tillegg er eksemplene treffende der hvor de trekkes frem, og det er positivt at hensynet bak de ulike reglene kommer tydelig frem. Ellers er det fint at departementet har brukt tid på å skrive om terskelen for å varsle i barnevernssaker og konsekvensene av varsling hvor det viser seg at det likevel ikke er en sak som bør følges opp.
Veilederens oppbygning fremstår imidlertid som litt uoversiktlig. Det er etter vår oppfatning ikke naturlig at veilederen starter med å behandle opplysnings-/varslingsplikten når den omhandler forholdet mellom taushetsplikt og opplysnings-/varslingsplikt. Det ville gi en bedre oversikt og sammenheng om man starter med en gjennomgang av taushetsplikten, for så å behandle unntak fra taushetsplikten hvor også opplysningsplikten kommer inn.
Asker kommune anser følgende oppbygning som mer oversiktlig:
Når taushetsbelagt informasjon kan deles
Opplysningsplikt/varslingsplikt, herunder avvergeplikten og vitneplikten
Spesielle regler i særlovgivningen
Forholdet til personopplysningsloven og GDRP
I og med at det finnes en del tolkningsuttalelser om « noens personlige forhold » er det kanskje en id é å legge til en liste med lenker i veilederen hvor man kan klikke seg inn på konkrete temaer.
Det er heller ikke til å komme unna at det er en del gjentakelser. Det er nok nødvendig å gjenta enkelte prinsipper for å tilrettelegge veilederen som et oppslagsverk, men det kunne enkelte steder vært nyttig å forsøke å samle flere punkter i ett og heller henvise til tidligere behandling.
På enkelte punkter kan veilederen med fordel utdypes og suppleres:
Meldeplikten til Statsforvalteren etter vergemålsloven § 57 er ikke nevnt i utkastet.
Bakgrunnen for denne bestemmelsen er behovet for å fange opp tilfeller hvor beboere på institusjon eller hjemmeboende personer som mottar pleie- og omsorgstjenester fra kommunen ikke er i stand til å ivareta egne økonomiske og/eller personlige interesser på grunn av sin helsetilstand. Med sikte på å ivareta institusjonsbeboeres interesser pålegges de som utfører tjenester ved institusjonen meldeplikt til Statsforvalteren. Det vil først og fremst være personer som har kontakt med den hjelpetrengende som vil kunne oppdage behovet for vergemål eller endring av eksisterende vergemål. Disse personene må ha kunnskap om meldeplikten ettersom dette vil være en forutsetning for å overholde den. Det er følgelig viktig at virksomhetsledere ved offentlige institusjoner og for øvrig ansatte i kommunens sosial-, helse- eller omsorgstjeneste informerer ansatte om denne meldeplikten.
Det er grunn til å tro at meldeplikten er mindre kjent enn for eksempel meldeplikten til barnevernet og andre instanser. For å øke denne kunnskapen ser vi det formålstjenlig at meldeplikten til Statsforvalteren på dette området nevnes i veilederen.
Punkt 2.8: Det bør legges til at opplysningsplikten etter barnevernlovens § 6-4 annet og tredje ledd går foran taushetsplikten som følger av forvaltningsloven og de respektive profesjonslovene. I en sak for Fylkesnemnda vil for eksempel skole- og barnehagepersonell alltid ha en opplysningsplikt om relevante forhold for nemdas avgjørelse.
Punkt 4.5: Foreldres adgang til taushetsbelagte opplysninger om sine barn under 18 år: Dette beskrives knapt i veilederen, men dette er en svært aktuell og praktisk problemstilling for forvaltningen, bl.a. i forbindelse med innsynskrav og ved foreldrekonflikter. Her er det mange ulike regelverk som gjelder ved siden av hverandre, bl.a. forvaltningsloven, barneloven, pasientjournalloven, barnevernloven og personvernforordningen. Dette burde utdypes nærmere i veilederen.
Punkt 5.5: Det er ikke uvanlig at private parter bruker sosiale og tradisjonelle medier for å fortelle om forvaltningssaken sin (eks. barnevern- eller hele- og omsorgstjenestesaker). Hvor går terskelen for at en opplysning er «alminnelig kjent» slik at det ikke lenger foreligger taushetsplikt? Dette bør omtales i veilederen.
Punkt 8.5: Det er ikke differensiert mellom taushetsplikt etter helsepersonelloven og helse- og omsorgstjenesteloven.
I oversikten over utvalgte etater i punkt 8 er det i punkt 8.5 gitt veiledning for helse- og omsorgstjenesten. Imidlertid er veiledningen knyttet til de som yter helse- og omsorgstjenester, det vil si de som faller inn under helsepersonelloven. Det som imidlertid ikke er tatt med i utkastet, er de som utfører tjeneste eller arbeid i henhold til helse- og omsorgstjenesteloven. Det vil i praksis si personer som ikke yter helse- og omsorgstjenester, men som saksbehandlere. For denne gruppen vil forvaltningslovens regler om taushetsplikt gjøre seg gjeldende. I tillegg foreligger det en strengere taushetsplikt for de som utfører tjeneste eller arbeid etter helse- og omsorgstjenesteloven, jf. hol § 12-1. Det samme gjelder for øvrig de som utfører tjeneste eller arbeid etter spesialisthelsetjenesteloven, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 6-1.
Det er etter vår vurdering hensiktsmessig at veilederen synliggjør forskjellen når det gjelder innholdet i taushetsplikten i helse- og omsorgstjenesten ut fra om en person yter helse- og omsorgstjenester eller er saksbehandler knyttet til helse- og omsorgstjenester. Erfaring tilsier at det enkelte ganger er usikkert hvilket regelverk en person tilhører, da det ofte er glidende overganger mellom ren forvaltning av tjenesten og selve ytelsen. Det anbefales følgelig at det differensieres mellom taushetsplikten etter de to lovene slik at veilederen belyser og øker kunnskapen på dette området.
Forholdet til personvernregelverket bør beskrives nærmere i punkt 3 eller som et avsluttende kapittel i veilederen. Det er etter vår vurdering ikke tilstrekkelig å henvise til NOU 2019; 5 og til litteraturen. Dette er veldig komplisert og lite tilgjengelig, noe også forannevnte NOU illustrerer. Blant annet bør forholdet mellom den ansattes taushetsplikt og rettigheter etter personvernreglene bør omtales nærmere.
Asker kommune oppfatter det som positivt at Justis- og beredskapsdepartementet utgir en veileder om temaene taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt. Vi har merket oss behovet for å kunne gjøre raske oppslag for å avklare om opplysninger og dokumenter omfattes av taushetsplikten og om informasjonen likevel kan deles på tvers av sektorer og offentlige instanser. Veilederen er også svært omfattende, og det er ingen tvil om at den vil gi en nyttig oversikt over sammenhengen mellom reglene og mange aktuelle problemstillinger.
Veilederen vil bli enda mer brukervennlig dersom den digitaliseres. Ettersom utfordringen er at kunnskapen om regelverket blant dem som skal bruke det ikke er tilstrekkelig, er det viktig med et pedagogisk verktøy som er lett å finne fram i også for yrkesgrupper uten juridisk kompetanse. For at veilederen skal bidra til bedre kunnskap om når opplysninger kan deles, er det viktig at den oppleves som enkel å finne fram i. Departementene har de senere årene utgitt digitaliserte veiledere der innholdsfortegnelsen er informativ og gir mulighet til å få frem underoverskrifter i tillegg til at det finnes en søkefunksjon. Overskrifter og underoverskrifter har egne lenkenavn slik at det er enkelt å lenke til informasjonen som søkes og på denne måten få en oversikt over aktuelle problemstillinger.
Veilederen som er lagt ut på høring har gode henvisninger i parentes og lenker slik at bruker kan finne bestemmelser eller litteratur dersom det er behov for å fordype seg i enkelte temaer. I tillegg er eksemplene treffende der hvor de trekkes frem, og det er positivt at hensynet bak de ulike reglene kommer tydelig frem. Ellers er det fint at departementet har brukt tid på å skrive om terskelen for å varsle i barnevernssaker og konsekvensene av varsling hvor det viser seg at det likevel ikke er en sak som bør følges opp.
Veilederens oppbygning fremstår imidlertid som litt uoversiktlig. Det er etter vår oppfatning ikke naturlig at veilederen starter med å behandle opplysnings-/varslingsplikten når den omhandler forholdet mellom taushetsplikt og opplysnings-/varslingsplikt. Det ville gi en bedre oversikt og sammenheng om man starter med en gjennomgang av taushetsplikten, for så å behandle unntak fra taushetsplikten hvor også opplysningsplikten kommer inn.
Asker kommune anser følgende oppbygning som mer oversiktlig:
Når taushetsbelagt informasjon kan deles
Opplysningsplikt/varslingsplikt, herunder avvergeplikten og vitneplikten
Spesielle regler i særlovgivningen
Forholdet til personopplysningsloven og GDRP
I og med at det finnes en del tolkningsuttalelser om « noens personlige forhold » er det kanskje en id é å legge til en liste med lenker i veilederen hvor man kan klikke seg inn på konkrete temaer.
Det er heller ikke til å komme unna at det er en del gjentakelser. Det er nok nødvendig å gjenta enkelte prinsipper for å tilrettelegge veilederen som et oppslagsverk, men det kunne enkelte steder vært nyttig å forsøke å samle flere punkter i ett og heller henvise til tidligere behandling.
På enkelte punkter kan veilederen med fordel utdypes og suppleres:
Meldeplikten til Statsforvalteren etter vergemålsloven § 57 er ikke nevnt i utkastet.
Bakgrunnen for denne bestemmelsen er behovet for å fange opp tilfeller hvor beboere på institusjon eller hjemmeboende personer som mottar pleie- og omsorgstjenester fra kommunen ikke er i stand til å ivareta egne økonomiske og/eller personlige interesser på grunn av sin helsetilstand. Med sikte på å ivareta institusjonsbeboeres interesser pålegges de som utfører tjenester ved institusjonen meldeplikt til Statsforvalteren. Det vil først og fremst være personer som har kontakt med den hjelpetrengende som vil kunne oppdage behovet for vergemål eller endring av eksisterende vergemål. Disse personene må ha kunnskap om meldeplikten ettersom dette vil være en forutsetning for å overholde den. Det er følgelig viktig at virksomhetsledere ved offentlige institusjoner og for øvrig ansatte i kommunens sosial-, helse- eller omsorgstjeneste informerer ansatte om denne meldeplikten.
Det er grunn til å tro at meldeplikten er mindre kjent enn for eksempel meldeplikten til barnevernet og andre instanser. For å øke denne kunnskapen ser vi det formålstjenlig at meldeplikten til Statsforvalteren på dette området nevnes i veilederen.
Punkt 2.8: Det bør legges til at opplysningsplikten etter barnevernlovens § 6-4 annet og tredje ledd går foran taushetsplikten som følger av forvaltningsloven og de respektive profesjonslovene. I en sak for Fylkesnemnda vil for eksempel skole- og barnehagepersonell alltid ha en opplysningsplikt om relevante forhold for nemdas avgjørelse.
Punkt 4.5: Foreldres adgang til taushetsbelagte opplysninger om sine barn under 18 år: Dette beskrives knapt i veilederen, men dette er en svært aktuell og praktisk problemstilling for forvaltningen, bl.a. i forbindelse med innsynskrav og ved foreldrekonflikter. Her er det mange ulike regelverk som gjelder ved siden av hverandre, bl.a. forvaltningsloven, barneloven, pasientjournalloven, barnevernloven og personvernforordningen. Dette burde utdypes nærmere i veilederen.
Punkt 5.5: Det er ikke uvanlig at private parter bruker sosiale og tradisjonelle medier for å fortelle om forvaltningssaken sin (eks. barnevern- eller hele- og omsorgstjenestesaker). Hvor går terskelen for at en opplysning er «alminnelig kjent» slik at det ikke lenger foreligger taushetsplikt? Dette bør omtales i veilederen.
Punkt 8.5: Det er ikke differensiert mellom taushetsplikt etter helsepersonelloven og helse- og omsorgstjenesteloven.
I oversikten over utvalgte etater i punkt 8 er det i punkt 8.5 gitt veiledning for helse- og omsorgstjenesten. Imidlertid er veiledningen knyttet til de som yter helse- og omsorgstjenester, det vil si de som faller inn under helsepersonelloven. Det som imidlertid ikke er tatt med i utkastet, er de som utfører tjeneste eller arbeid i henhold til helse- og omsorgstjenesteloven. Det vil i praksis si personer som ikke yter helse- og omsorgstjenester, men som saksbehandlere. For denne gruppen vil forvaltningslovens regler om taushetsplikt gjøre seg gjeldende. I tillegg foreligger det en strengere taushetsplikt for de som utfører tjeneste eller arbeid etter helse- og omsorgstjenesteloven, jf. hol § 12-1. Det samme gjelder for øvrig de som utfører tjeneste eller arbeid etter spesialisthelsetjenesteloven, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 6-1.
Det er etter vår vurdering hensiktsmessig at veilederen synliggjør forskjellen når det gjelder innholdet i taushetsplikten i helse- og omsorgstjenesten ut fra om en person yter helse- og omsorgstjenester eller er saksbehandler knyttet til helse- og omsorgstjenester. Erfaring tilsier at det enkelte ganger er usikkert hvilket regelverk en person tilhører, da det ofte er glidende overganger mellom ren forvaltning av tjenesten og selve ytelsen. Det anbefales følgelig at det differensieres mellom taushetsplikten etter de to lovene slik at veilederen belyser og øker kunnskapen på dette området.
Forholdet til personvernregelverket bør beskrives nærmere i punkt 3 eller som et avsluttende kapittel i veilederen. Det er etter vår vurdering ikke tilstrekkelig å henvise til NOU 2019; 5 og til litteraturen. Dette er veldig komplisert og lite tilgjengelig, noe også forannevnte NOU illustrerer. Blant annet bør forholdet mellom den ansattes taushetsplikt og rettigheter etter personvernreglene bør omtales nærmere.