Avdeling BUP (ABUP), Akershus Universitetssykehus HF (Ahus), er positive til at det skal gjennomføres en tverrfaglig helsekartlegging, der formålet er å bidra til at kommunal barnevernstjeneste, fosterhjem og institusjon settes i bedre stand til å gi barn som plasseres utenfor hjemmet forsvarlig omsorg og oppfølging. Kartlegging av psykisk helse er en vesentlig del av en slik kartlegging, da det i flere undersøkelser og rapporter er vist til at barn med slike tiltak i barnevernet har en forhøyet risiko for psykisk uhelse.
ABUP, Ahus mener imidlertid at en slik kartlegging er en naturlig del av det kommunale ansvaret og førstelinjens oppgaver, og bør foregå som en naturlig del av det kommunale hjelpeapparatet. Ved evt nødvendig ressurstilførsel bør dette derfor skje til kommunene. Det er flere grunner til et slikt standpunkt:
Spesialisthelsetjenesten (BUP) besitter de mest spesialisterte tjenestene innen psykisk helsevern i Norge, og således også de dyreste. BUP har spesialister med særskilt kompetanse på utredning og behandling av moderate og alvorlige psykiske lidelser. En slik spesialisert kompetanse er ikke nødvendig for å gjøre en kartlegging av psykisk helse. Kartlegging av psykisk helse gjøres normalt i førstelinjen, der dette kan gjøres raskere, enklere og billigere. Vi ser derfor ingen grunn til å bruke den mest spesialiserte kompetansen vi har til å gjøre en generell kartlegging. Dette vil bli dyrt, og det vil tappe BUP for kompetanse og kapasitet som det allerede i dag er mangel på.
Kartleggingen som beskrives i høringsnotatet, kan likne mer på en omfattende og spesialisert utredning. Å gjøre en omfattende og spesialisert utredning rutinemessig for alle barn som plasseres utenfor hjemmet vil være unødvendig, svært ressurskrevende, og skape nye mangler og utfordringer i andre steder av spesialisthelsetjensten. Vi vil derfor anbefale at det i stedet rutinemessig gjøres en kartlegging, i ordets rette betydning, men at det også her er kort vei inn i spesialisthelsetjenesten dersom det skulle være behov for mer spesialisert utredning eller behandling. Da vil vi nasjonalt kunne bruke kapasiteten, kompetansen og ressursene på en hensiktsmessig måte, som samlet sett vil gi alle barn og unge et enda bedre tilbud og psykisk helsehjelp enn i dag.
Det bør generelt være et mål med kort ventetid til spesialisthelsetjenesten, og en garanti for god og spesialisert kompetanse i BUP når slik utredning og behandling er nødvendig. Da bør kapasiteten og spesialistene brukes til dette, og ikke til enklere rutinemessig kartlegging av et større antall barn og unge. BUP kan selvsagt bistå førstelinjen med veiledning, vurderinger og støtte, slik det allerede er etablert rutiner og systemer for i dag. Dette bør omtales i samarbeidsavtalene som eksisterer mellom lokal BUP poliklinikk og kommune.
Departementet foreslår at tverrfaglig helsekartlegging av barn i barnevernet legges organisatorisk til Bufetat. ABUP, Ahus har ingen kommentarer til hvordan et slikt tilbud organiseres i barnevernet.
Departementet viser til at det skal utvikles nasjonale anbefalinger som beskriver innholdet i tilbudet nærmere. Dette støtter vi, men vi vil også påpeke at det allerede finnes pakkeforløp (og samhandlingsforløp) både for barnevernet og spesialisthelsetjenesten. Om "samhandling mellom barnevernstjenesten og helsetjenesten" står det i dag: Når barnevernstjenesten mener det er behov for at barnets psykiske helse og eventuelle rusmiddelproblemer skal kartlegges, kontakter barnevernstjenesten som hovedregel den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Dette for å finne ut om barnet har behov for helsehjelp, så raskt som mulig etter avklaringsmøtet. Psykisk helsevern for barn og unge (PHBU), psykisk helsevern for voksne (PHV) eller tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) deltar i pakkeforløpet dersom de har kontakt med barnet eller ungdommen ved oppstart av en undersøkelse i barnevernstjenesten. De kan også delta dersom det i løpet av undersøkelsen kommer frem at barnet har behov for spesialisthelsetjenester. Vi mener dette fortsatt er en riktig og god avklaring, og foreslår at de nye nasjonale anbefalingene legges inn som en del av dette samhandlingsforløpet. Tilsvarende kan første del av pakkeforløpet for psykisk helse, barn og unge (kapittel 1), der henvisning, og kartlegging knyttet til henvisning beskrives (spesielt kapittel 1.2), knyttes opp mot dette, og beskrive tilsvarende. Da bygges det videre på allerede eksisterende takegang og dokumenter, og disse kan med fordel videreutvikles i tråd med intensjonene i aktuelle høringsnotat.
Avdelingsleder, Avdeling BUP
Akershus Universitetssykehus HF
ABUP, Ahus mener imidlertid at en slik kartlegging er en naturlig del av det kommunale ansvaret og førstelinjens oppgaver, og bør foregå som en naturlig del av det kommunale hjelpeapparatet. Ved evt nødvendig ressurstilførsel bør dette derfor skje til kommunene. Det er flere grunner til et slikt standpunkt:
Spesialisthelsetjenesten (BUP) besitter de mest spesialisterte tjenestene innen psykisk helsevern i Norge, og således også de dyreste. BUP har spesialister med særskilt kompetanse på utredning og behandling av moderate og alvorlige psykiske lidelser. En slik spesialisert kompetanse er ikke nødvendig for å gjøre en kartlegging av psykisk helse. Kartlegging av psykisk helse gjøres normalt i førstelinjen, der dette kan gjøres raskere, enklere og billigere. Vi ser derfor ingen grunn til å bruke den mest spesialiserte kompetansen vi har til å gjøre en generell kartlegging. Dette vil bli dyrt, og det vil tappe BUP for kompetanse og kapasitet som det allerede i dag er mangel på.
Kartleggingen som beskrives i høringsnotatet, kan likne mer på en omfattende og spesialisert utredning. Å gjøre en omfattende og spesialisert utredning rutinemessig for alle barn som plasseres utenfor hjemmet vil være unødvendig, svært ressurskrevende, og skape nye mangler og utfordringer i andre steder av spesialisthelsetjensten. Vi vil derfor anbefale at det i stedet rutinemessig gjøres en kartlegging, i ordets rette betydning, men at det også her er kort vei inn i spesialisthelsetjenesten dersom det skulle være behov for mer spesialisert utredning eller behandling. Da vil vi nasjonalt kunne bruke kapasiteten, kompetansen og ressursene på en hensiktsmessig måte, som samlet sett vil gi alle barn og unge et enda bedre tilbud og psykisk helsehjelp enn i dag.
Det bør generelt være et mål med kort ventetid til spesialisthelsetjenesten, og en garanti for god og spesialisert kompetanse i BUP når slik utredning og behandling er nødvendig. Da bør kapasiteten og spesialistene brukes til dette, og ikke til enklere rutinemessig kartlegging av et større antall barn og unge. BUP kan selvsagt bistå førstelinjen med veiledning, vurderinger og støtte, slik det allerede er etablert rutiner og systemer for i dag. Dette bør omtales i samarbeidsavtalene som eksisterer mellom lokal BUP poliklinikk og kommune.
Departementet foreslår at tverrfaglig helsekartlegging av barn i barnevernet legges organisatorisk til Bufetat. ABUP, Ahus har ingen kommentarer til hvordan et slikt tilbud organiseres i barnevernet.
Departementet viser til at det skal utvikles nasjonale anbefalinger som beskriver innholdet i tilbudet nærmere. Dette støtter vi, men vi vil også påpeke at det allerede finnes pakkeforløp (og samhandlingsforløp) både for barnevernet og spesialisthelsetjenesten. Om "samhandling mellom barnevernstjenesten og helsetjenesten" står det i dag: Når barnevernstjenesten mener det er behov for at barnets psykiske helse og eventuelle rusmiddelproblemer skal kartlegges, kontakter barnevernstjenesten som hovedregel den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Dette for å finne ut om barnet har behov for helsehjelp, så raskt som mulig etter avklaringsmøtet. Psykisk helsevern for barn og unge (PHBU), psykisk helsevern for voksne (PHV) eller tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) deltar i pakkeforløpet dersom de har kontakt med barnet eller ungdommen ved oppstart av en undersøkelse i barnevernstjenesten. De kan også delta dersom det i løpet av undersøkelsen kommer frem at barnet har behov for spesialisthelsetjenester. Vi mener dette fortsatt er en riktig og god avklaring, og foreslår at de nye nasjonale anbefalingene legges inn som en del av dette samhandlingsforløpet. Tilsvarende kan første del av pakkeforløpet for psykisk helse, barn og unge (kapittel 1), der henvisning, og kartlegging knyttet til henvisning beskrives (spesielt kapittel 1.2), knyttes opp mot dette, og beskrive tilsvarende. Da bygges det videre på allerede eksisterende takegang og dokumenter, og disse kan med fordel videreutvikles i tråd med intensjonene i aktuelle høringsnotat.
Avdelingsleder, Avdeling BUP
Akershus Universitetssykehus HF