Diakonhjemmet Omsorg er en ideell aktør i sterk vekst som samarbeider tett med VID Vitenskapelige Høgskole, Diakonhjemmet Sykehus, Diakonhjemmet Sykehusapotek, Kirkens familievern og stiftelsen Det Norske Diakonhjem.
Steg er Diakonhjemmet Omsorg sin satsning innenfor barnevernsfeltet, og tilbyr en rekke tjenester og tiltak til statlig og kommunalt barnevern. Steg arbeider kunnskapsbasert og driver egen forskningsvirksomhet i samarbeid med VID og andre interessenter. Avdelingen arbeider aktivt sammen med andre organisasjoner, foreninger, oppdragsgivere med flere for å bidra til innovasjon og tjenesteutvikling innenfor barnevern og velferdsområdet for øvrig.
Diakonhjemmet Omsorg Steg har drøftet og vurdert en lang rekke problemstillinger relatert til høringsutkastet og ønsker å fremme vår konklusjon samt vise til noen sentrale problemstillinger relatert til Barne- og familiedepartementet sine forslag til endringer i lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester (barnevernloven).
«Vi støtter ikke opp om forslaget til at det statlige barnevernet skal være tilbyder av frivillig helsekartlegging av barn og unge i de tilfeller barneverntjenesten har besluttet å fremme sak for fylkesnemndene, jf. §§4-12, 4-24, 4-26, og som frivillig plassering etter § 4-4, 6.ledd.»
Vår hovedinnvending mot forslaget er at det bryter med intensjonene i den forestående barnevernsreformen som vi vurderer har en ideologisk grunntanke om at kommunene skal få større råderett og ansvar for å tilby sine borgere et bredt og helhetlig tjenestetilbud for barn og familier som mottar bistand fra barnevernet.
Vi mener forslaget om at Bufetat skal tilby frivillig helsekartlegging vil kunne påvirke forholdet mellom forvaltningsnivåene på en negativ måte ved at de kommunale barnevernstjenester mister råderett over sitt, etter lovens, tiltenkte handlingsrom.
For å støtte opp om barnevernsreformens intensjoner anbefaler vi at kommunene gis mest mulig råderett og handlingsrom ved at de selv kan utvikle sine tjenester i samarbeid med interne og eksterne samarbeidspartnere for kommunen. Noen av de interne og allerede eksisterende samarbeidspartnere som her kan fremheves er de øvrige kommunale hjelpetjenestene som helsetjenesten for barn og unge, fastlegeordningen og pedagogisk-psykologisk tjeneste. Dette er tjenester som innehar kompetanse til å gjennomføre gode kartlegginger, og som barnevernsreformen intenderer mot at de kommunale barnevernstjenester skal samarbeide bedre med.
Ved å la kommunene selv ivareta et slikt handlingsrom og råderett vil de kunne utvikle lokale samarbeidskonstellasjoner som kommer deres borgere til gode på funksjonelle måter. Diakonhjemmet Omsorg Steg vil kunne tilby en slik kompetent samarbeidskonstellasjon. Gjennom vårt strategiske samarbeid ved Diakonhjemmet har vi spesialisert kompetanse til å tilby ønsket bistand og kartlegging til kommunene.
Ett annen moment ved at kommunene selv får inneha størst mulig grad av råderett og handlingsrom for kartlegging av barn og unge sine behov gjør at de da står friere til å gjennomføre helsekartlegging på en mer skånsom og bedre tilrettelagt måte overfor barn og unge. Etter vår vurdering er vi ikke overbevist om at den skisserte «speed-modellen» for helsekartlegging av barn og unge er til deres beste. Disse vurderingene bygger på erfaringene fra CARE-prosjektet som vi mener viser sårbarheter og svakheter sett fra brukerne som må drøftes langt bedre før det fremmes som lovforslag i Stortinget. En detalj og svakhet er blant annet at ingen av barna- eller ungdommene som er intervjuet i studien var i den livssituasjon som intensjonene med denne lovendringen legger til grunn, at det skal gjennomføres helsekartlegging før innflytting i fosterhjem eller på institusjon. Det foreligger derfor ingen data som kan gi til kjenne erfaringer med barn i slik situasjon.
Etter vårt syn vil mange barn og unge, som med sannsynlighet vet at de skal plasseres utenfor hjemmet, være i kriseberedskap med et forhøyet stressnivå gjennom «speed-kartlegging» av ukjente spesialister i løpet av noen få timer på en viss dag. Ut fra vår faglige forståelse vurderer vi at en slik modell og praksis i verste fall vil kunne være skadelig for barn og unge da de med sannsynlighet befinner seg i en kritisk fase hvor de vil kunne trenge ro og stressreduksjon.
På en annen side er vi enige i behovet for å kjenne barn og unge sine behov best mulig før de blir plassert i fosterhjem eller institusjon, men vi mener at nødvendig kartlegging, utredning og undersøkelser kan gjøres mer skånsomt ved å samarbeide best mulig med barn, unge og deres foreldre tidlig i en undersøkelsessak etter lovens §4-3. Fra tidligere studier vet vi at en stor andel av de familier barnevernet kommer i befatning med strever med flere samtidige sosioøkologiske faktorer som samlet sett og på sikt bidrar til dårligere somatisk- og psykisk helse for barn og unge. Vi har med interesse dvelt ved hvilke positive effekter det kunne få for brukerne om de fikk tilbud om helsekartlegging tidlig i en undersøkelse fremfor etter at barneverntjenesten har fattet beslutning om å fremme sak om plassering utenfor hjemmet for fylkesnemndene. Vi tror at ved å gjennomføre frivillige helsekartlegginger som en mer normal gjennomføring av en undersøkelse vil kunne resultere i kunnskap om barnas behov på et så tidlig tidspunkt at målrettede hjelpetiltak potensielt vil kunne forebygge plasseringer utenfor hjemmet. Samtidig vil en slik tilnærming kunne gjennomføres i større samarbeid med barn, unge og foreldre da det kan oppleves som et velferdsgode av betydning for de involverte. I tillegg vil barnevernstjenesten kunne tilrettelegge for kartlegging ut fra barnas- og familienes behov med høyere grad av «skreddersøm» fremfor at barn, unge og deres familie sitt liv må passe inn i en form for standardisert forløp som det foreliggende forslaget tydelig går i retning av. Til sist vil forvaltning av et størst mulig handlingsrom for de kommunale barneverntjenestene medføre at de evner tilrettelegge slik at barn og unge ikke blir påført mer-belastninger med forhøyet stressnivå utover det som kan vurderes som forsvarlig.
Vi har for øvrig forståelse for at det statlige barnevernet kan være i behov av å utvikle nye oppgaver og ansvarsområder i forbindelse med den forestående barnevernsreformen, men vi finner store sårbarheter ved at Bufetat skal ta på seg ansvaret for å tilby kommunene et spesialisert helsetilbud som en helsekartlegging er. Bufetat er en stor organisasjon som styres av Bufdir, og som ikke har mandat til- eller noen historie med å utvikle, implementere og tilby helseorienterte tjenester til barn og familier. Vi finner ikke at den skisserte modellen, ved at spesialisthelsetjenestens psykiske helsevern har de nødvendige ressurser til å avsette en så omfattende ressurs til Bufetat som forslaget legger til grunn.
På en annen side har barnevernet og psykisk helsevern for barn og unge gjennom flere år utviklet funksjonelle samarbeidsrelasjoner hvor forskjellene i mandat har vært tydelig ivaretatt. Vi stiller oss derfor undrende til at det er en fornuftig veg å gå at Bufetat skal eie og være ansvarlig for den foreslåtte oppgaven mens spesialisthelsetjenesten skal «låne ut» sitt personell. Vi vil heller foreslå at kommunene fritt skal kunne inngå samarbeid med kommunale hjelpetjenester slik det er foreslått i pakkeforløp for barnevern, eller la seg bistå av spesialiserte kompetansemiljøer om de kommunale hjelpetjenestene ikke innehar nødvendig kompetanse.
Vi er enige i høringens intensjon i at den type helsekartlegging som er foreslått må kunne gjøres uten at barn og unge stigmatiseres med unødig diagnostisering fra spesialisthelsetjenesten. Prioriteringsveilederen innen psykisk helsevern for barn og unge tilsier at det relativt sett er få barn og unge i landet som er i rett av spesialisert psykisk helsehjelp. Gjennom vårt arbeid har vi lang erfaring med at barn og unge sine smerteuttrykk i stor grad handler om naturlige reaksjoner på unormale livserfaringer, og at det tidvis er feil å gi disse barna merkelapper som pasienter og vurdere at de har moderate til alvorlige psykisk sinnslidelser så sant dette ikke er nødvendig.
Det er også slik at en lang rekke diagnoser får særdeles uheldige konsekvenser i voksen alder ved at man ikke får anledning til å følge ønskede karriereveger innen forsvar, politi eller andre yrker. Man står også i fare for å ikke kunne inngå gitte forsikringsordninger, etc. Disse forholdene viser til betydningen av at helsekartlegginger bør foregå på et laves mulig inngrepsnivå lokalt.
Steg er Diakonhjemmet Omsorg sin satsning innenfor barnevernsfeltet, og tilbyr en rekke tjenester og tiltak til statlig og kommunalt barnevern. Steg arbeider kunnskapsbasert og driver egen forskningsvirksomhet i samarbeid med VID og andre interessenter. Avdelingen arbeider aktivt sammen med andre organisasjoner, foreninger, oppdragsgivere med flere for å bidra til innovasjon og tjenesteutvikling innenfor barnevern og velferdsområdet for øvrig.
Diakonhjemmet Omsorg Steg har drøftet og vurdert en lang rekke problemstillinger relatert til høringsutkastet og ønsker å fremme vår konklusjon samt vise til noen sentrale problemstillinger relatert til Barne- og familiedepartementet sine forslag til endringer i lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester (barnevernloven).
«Vi støtter ikke opp om forslaget til at det statlige barnevernet skal være tilbyder av frivillig helsekartlegging av barn og unge i de tilfeller barneverntjenesten har besluttet å fremme sak for fylkesnemndene, jf. §§4-12, 4-24, 4-26, og som frivillig plassering etter § 4-4, 6.ledd.»
Vår hovedinnvending mot forslaget er at det bryter med intensjonene i den forestående barnevernsreformen som vi vurderer har en ideologisk grunntanke om at kommunene skal få større råderett og ansvar for å tilby sine borgere et bredt og helhetlig tjenestetilbud for barn og familier som mottar bistand fra barnevernet.
Vi mener forslaget om at Bufetat skal tilby frivillig helsekartlegging vil kunne påvirke forholdet mellom forvaltningsnivåene på en negativ måte ved at de kommunale barnevernstjenester mister råderett over sitt, etter lovens, tiltenkte handlingsrom.
For å støtte opp om barnevernsreformens intensjoner anbefaler vi at kommunene gis mest mulig råderett og handlingsrom ved at de selv kan utvikle sine tjenester i samarbeid med interne og eksterne samarbeidspartnere for kommunen. Noen av de interne og allerede eksisterende samarbeidspartnere som her kan fremheves er de øvrige kommunale hjelpetjenestene som helsetjenesten for barn og unge, fastlegeordningen og pedagogisk-psykologisk tjeneste. Dette er tjenester som innehar kompetanse til å gjennomføre gode kartlegginger, og som barnevernsreformen intenderer mot at de kommunale barnevernstjenester skal samarbeide bedre med.
Ved å la kommunene selv ivareta et slikt handlingsrom og råderett vil de kunne utvikle lokale samarbeidskonstellasjoner som kommer deres borgere til gode på funksjonelle måter. Diakonhjemmet Omsorg Steg vil kunne tilby en slik kompetent samarbeidskonstellasjon. Gjennom vårt strategiske samarbeid ved Diakonhjemmet har vi spesialisert kompetanse til å tilby ønsket bistand og kartlegging til kommunene.
Ett annen moment ved at kommunene selv får inneha størst mulig grad av råderett og handlingsrom for kartlegging av barn og unge sine behov gjør at de da står friere til å gjennomføre helsekartlegging på en mer skånsom og bedre tilrettelagt måte overfor barn og unge. Etter vår vurdering er vi ikke overbevist om at den skisserte «speed-modellen» for helsekartlegging av barn og unge er til deres beste. Disse vurderingene bygger på erfaringene fra CARE-prosjektet som vi mener viser sårbarheter og svakheter sett fra brukerne som må drøftes langt bedre før det fremmes som lovforslag i Stortinget. En detalj og svakhet er blant annet at ingen av barna- eller ungdommene som er intervjuet i studien var i den livssituasjon som intensjonene med denne lovendringen legger til grunn, at det skal gjennomføres helsekartlegging før innflytting i fosterhjem eller på institusjon. Det foreligger derfor ingen data som kan gi til kjenne erfaringer med barn i slik situasjon.
Etter vårt syn vil mange barn og unge, som med sannsynlighet vet at de skal plasseres utenfor hjemmet, være i kriseberedskap med et forhøyet stressnivå gjennom «speed-kartlegging» av ukjente spesialister i løpet av noen få timer på en viss dag. Ut fra vår faglige forståelse vurderer vi at en slik modell og praksis i verste fall vil kunne være skadelig for barn og unge da de med sannsynlighet befinner seg i en kritisk fase hvor de vil kunne trenge ro og stressreduksjon.
På en annen side er vi enige i behovet for å kjenne barn og unge sine behov best mulig før de blir plassert i fosterhjem eller institusjon, men vi mener at nødvendig kartlegging, utredning og undersøkelser kan gjøres mer skånsomt ved å samarbeide best mulig med barn, unge og deres foreldre tidlig i en undersøkelsessak etter lovens §4-3. Fra tidligere studier vet vi at en stor andel av de familier barnevernet kommer i befatning med strever med flere samtidige sosioøkologiske faktorer som samlet sett og på sikt bidrar til dårligere somatisk- og psykisk helse for barn og unge. Vi har med interesse dvelt ved hvilke positive effekter det kunne få for brukerne om de fikk tilbud om helsekartlegging tidlig i en undersøkelse fremfor etter at barneverntjenesten har fattet beslutning om å fremme sak om plassering utenfor hjemmet for fylkesnemndene. Vi tror at ved å gjennomføre frivillige helsekartlegginger som en mer normal gjennomføring av en undersøkelse vil kunne resultere i kunnskap om barnas behov på et så tidlig tidspunkt at målrettede hjelpetiltak potensielt vil kunne forebygge plasseringer utenfor hjemmet. Samtidig vil en slik tilnærming kunne gjennomføres i større samarbeid med barn, unge og foreldre da det kan oppleves som et velferdsgode av betydning for de involverte. I tillegg vil barnevernstjenesten kunne tilrettelegge for kartlegging ut fra barnas- og familienes behov med høyere grad av «skreddersøm» fremfor at barn, unge og deres familie sitt liv må passe inn i en form for standardisert forløp som det foreliggende forslaget tydelig går i retning av. Til sist vil forvaltning av et størst mulig handlingsrom for de kommunale barneverntjenestene medføre at de evner tilrettelegge slik at barn og unge ikke blir påført mer-belastninger med forhøyet stressnivå utover det som kan vurderes som forsvarlig.
Vi har for øvrig forståelse for at det statlige barnevernet kan være i behov av å utvikle nye oppgaver og ansvarsområder i forbindelse med den forestående barnevernsreformen, men vi finner store sårbarheter ved at Bufetat skal ta på seg ansvaret for å tilby kommunene et spesialisert helsetilbud som en helsekartlegging er. Bufetat er en stor organisasjon som styres av Bufdir, og som ikke har mandat til- eller noen historie med å utvikle, implementere og tilby helseorienterte tjenester til barn og familier. Vi finner ikke at den skisserte modellen, ved at spesialisthelsetjenestens psykiske helsevern har de nødvendige ressurser til å avsette en så omfattende ressurs til Bufetat som forslaget legger til grunn.
På en annen side har barnevernet og psykisk helsevern for barn og unge gjennom flere år utviklet funksjonelle samarbeidsrelasjoner hvor forskjellene i mandat har vært tydelig ivaretatt. Vi stiller oss derfor undrende til at det er en fornuftig veg å gå at Bufetat skal eie og være ansvarlig for den foreslåtte oppgaven mens spesialisthelsetjenesten skal «låne ut» sitt personell. Vi vil heller foreslå at kommunene fritt skal kunne inngå samarbeid med kommunale hjelpetjenester slik det er foreslått i pakkeforløp for barnevern, eller la seg bistå av spesialiserte kompetansemiljøer om de kommunale hjelpetjenestene ikke innehar nødvendig kompetanse.
Vi er enige i høringens intensjon i at den type helsekartlegging som er foreslått må kunne gjøres uten at barn og unge stigmatiseres med unødig diagnostisering fra spesialisthelsetjenesten. Prioriteringsveilederen innen psykisk helsevern for barn og unge tilsier at det relativt sett er få barn og unge i landet som er i rett av spesialisert psykisk helsehjelp. Gjennom vårt arbeid har vi lang erfaring med at barn og unge sine smerteuttrykk i stor grad handler om naturlige reaksjoner på unormale livserfaringer, og at det tidvis er feil å gi disse barna merkelapper som pasienter og vurdere at de har moderate til alvorlige psykisk sinnslidelser så sant dette ikke er nødvendig.
Det er også slik at en lang rekke diagnoser får særdeles uheldige konsekvenser i voksen alder ved at man ikke får anledning til å følge ønskede karriereveger innen forsvar, politi eller andre yrker. Man står også i fare for å ikke kunne inngå gitte forsikringsordninger, etc. Disse forholdene viser til betydningen av at helsekartlegginger bør foregå på et laves mulig inngrepsnivå lokalt.